Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hvem eier Jeanne d’Arc? Fra helgen til politisk symbol

Who owns Joan of Arc? From Saint to Political Symbol
Førsteamanuensis, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Universitetet i Oslo

I 2020 er det 100 år siden Jeanne d’Arc ble kanonisert. Til tross for at hun har en sterk tilhørighet til den katolske kirke, har både venstre- og høyresiden forsøkt å gjøre henne til sitt eget ikon. Denne artikkelen ser nærmere på hvordan hun har blitt brukt som nasjonsbygger og som symbol av ulike aktører i fransk politikk opp gjennom historien, og på hvilken rolle hun spiller i dag. Artikkelen illustrerer at kirkelige helgenkåringer ikke finner sted i et politisk vakuum. En helgen er derfor ikke bare et trosforbilde, men kan også fungere som et potent og tvetydig politiske symbol.

Nøkkelord: Jeanne d’Arc, Frankrike, katolisisme, politikk, nasjonalisme, helgen

2020 marks the 100th anniversary of the canonization of Joan of Arc. Despite her affiliation with the Catholic Church, politicians from left and right have tried to make her their own icon. This article takes a closer look at how Joan of Arc has been used as a nation builder and as a symbol by different actors in French politics throughout history, and what role she plays today. The article illustrates that canonization does not take place in a political vacuum. A saint is therefore not only a Christian role model, but can also serve as a potent and ambiguous political symbol.

Keywords: Joan of Arc, France, Catholicism, Politics, Nationalism, Saint

Innledning

I 2020 er det hundre år siden Jeanne d’Arc ble kanonisert, nesten fem hundre år etter sin død. I dag er hun et symbol på heltemot og frihet, på selvoppofrelse og motstand, og har inspirert kunstnere og forfattere over hele verden. Jeanne d’Arc ble kanonisert i en tid da kirken og republikken kjempet om hvem som skulle definere nasjonen Frankrike. Hundre år senere er hun Frankrikes mest kjente helgen og har av den grunn en svært viktig posisjon både i den katolske kirke og i landets kollektive hukommelse. Likevel er historien om Jeanne d’Arc på ingen måte noe rent indrekirkelig anliggende: Den har også en utpreget politisk dimensjon. Opp gjennom fransk historie har hennes korte, men begivenhetsrike liv åpnet for svært ulike fortolkninger. Symbolet Jeanne d’Arc har vært gjenstand for så mye ideologisk tautrekking at hennes eksplisitte religiøse karakter nærmest synes å ha blitt visket ut til fordel for hennes langt mer implisitte og flertydige politiske dimensjon.

Tema i denne artikkelen er Jeanne d’Arcs utvikling fra helgen til politisk symbol. Målet er å analysere hvordan en historisk person som i utgangspunktet er så tett knyttet til den romersk-katolske kirke, nærmest har blitt et sekulært symbol, der den politiske dimensjonen etter hvert overtar for den religiøse. Artikkelen ser på de ulike politiske betydningene Jeanne d’Arc har hatt i Frankrike, og hvilken rolle hun som et i utgangspunktet religiøst ikon har hatt i konstruksjonen av en nasjonal identitet. Den undersøker hvordan hun har blitt brukt som symbol av aktører fra hele det politiske landskapet, fra midten av 1800-tallet og frem til i dag, hvor hun nærmest har blitt kidnappet av ytre høyre.1 Hvordan havnet den fromme jomfruen fra Orléans der? Har kirken «mistet» Jeanne til politikken? Kan egentlig noen med rette hevde at de «eier» Jeanne d’Arc?

Legenden om Jeanne d’Arc

Før vi kan se nærmere på de ovennevnte spørsmålene, skal vi kort oppsummere Jeanne d’Arcs liv, eller rettere sagt: legenden om henne. Jeanne d’Arc var bondedatter og ble født i den lille landsbyen Domrémy i Lorraine i Nordøst-Frankrike rundt 1412.2 Hun vokste opp midt under hundreårskrigen (1337–1453), der England og Frankrike kjempet om kontrollen over fransk territorium. Da hun var rundt 13 år gammel, fikk hun etter eget sigende flere guddommelige åpenbaringer: Sankt Margareta, Sankt Katarina og erkeengelen Mikael skal ha beordret henne til å reise for å møte kronprins Karl, le dauphin, ikle seg rustning lik en mann og drive engelskmennene ut av landet. Med kortklippet hår og til hest ledet hun den franske hæren og brøt den engelske beleiringen av byen Orléans den 8. mai 1429, og bidro sterkt til den franske gjenerobringen. Hun fulgte også tronarvingen til Reims, og sørget for at han ble kronet til Karl 7. i katedralen der, i hennes påsyn.

I kjølvannet av kroningen behandlet Karl 7. Jeanne med forakt og sjalusi. Da hun ble tatt til fange i byen Compiègne i mai 1430 og solgt til engelskmennene, gjorde han ingenting for å redde henne. Den unge kvinnen ble overlevert kirkens domsmyndighet, for så å bli tiltalt for kjetteri i Rouen av biskopen av Beauvais, Pierre Cauchon. Saken pågikk fra 9. januar til 24. mai 1431. Under rettssaken ble hun blant annet anklaget for å ha gått i mannsklær, og stemmene hun påsto å ha hørt, ble ansett som djevelske. Hun ble dømt for trolldom og kjetteri, og endte med å bli brent på bålet 30. mai 1431. Jeanne var da 19 år gammel. Tjuefem år etter Jeannes død, da den politiske situasjonen hadde endret seg, kom en ny rettssak, «rehabiliteringssaken», som var godkjent av pave Callistus 3. I 1456 ble dommen fra 1431 erklært ugyldig. Jeanne var dermed blitt «renvasket» av kirken og var sikret en plass i historien, som dens ikon.

Frankrike har en sterk og lang tradisjon for å se på seg selv som en nasjon utvalgt av Gud: Landet betraktes som la fille aînée de l’Eglise – kirkens eldste datter.3 Både Jeanne d’Arcs visjon og misjon skrev seg inn i denne fortolkningsrammen, der både kongen og kongedømmet var hellig.4 Ifølge Anthony D. Smith oppsummerer Jeannes beskrivelse av Frankrike som saint royaume, det hellige kongerike, en lang tradisjon med et hierarkisk monarki innstiftet av Gud, der den gudegitte kongen troner høyest. Fra 1300-tallet fremstiller de franske kongene seg som det Smith kaller «the most Christian king», og fra 1500-tallet bidrar denne myten om den franske kongen og hans utvalgte folk til å konsolidere den franske nasjonale identiteten.5 Jeanne d’Arc spiller en viktig rolle i denne prosessen.

Folkets eller kirkens heltinne?

I flere århundrer var Jeanne d’Arc nesten glemt av alle unntatt kirken, før hun gjorde et storslått comeback på 1800- og 1900-tallet. På begynnelsen av romantikken oppsto det en ny interesse for henne, og det var i hovedsak historikere og andre ikke-geistlige som bidro til å popularisere hennes historie.6 Dette var særlig Jules Michelet sin fortjeneste. Etter 20 år med forskning utga han verket Jeanne d’Arc i 1841, som bind 5 i sin monumentale Histoire de France. I innledningen skriver han: «La oss aldri glemme, franskmenn, at vårt fedreland er født av et kvinnehjerte, av hennes ømhet og tårer, av blodet hun ga for oss.»7 Denne setningen oppsummerer kjernen i Michelets tese: Jeanne d’Arc er opphavskvinnen til nasjonen Frankrike. Denne tesen skal bli en sentral del av narrativet om henne fra da av, og dette perspektivet er radikalt forskjellig fra de tidligere fortellingene om Jeanne. Bildet Michelet tegnet av Jeanne som den fremste fedrelandsforkjemperen av dem alle, bidro sterkt til at hun ble – og fortsatt er – et viktig symbol for patriotisme.

Michelets fortelling om Jeanne bidro også til å frigjøre henne fra kirkens grep og gjorde at flere samfunnsaktører enn katolikkene kunne gjøre henne til sitt symbol. Michelet, som var antiklerikal og en forkjemper for republikken, ville primært gjøre henne til en representant for folket: Han gjorde henne dermed til en «verdslig helgen» – une sainte laïque – et begrep som fremstår nærmest som et oksymoron. Samtidig erklærer han æraen da fransk samfunnsliv var gjennomsyret av religion, for over, og kristendommen for «utryddet»: Sistnevnte skal ha overlatt stafettpinnen til det republikanske fedrelandet – la patrie.8 Her er det viktig å presisere at «republikansk» i denne sammenheng ikke skal likestilles med det som i dag ofte omtales som «republikanske» partier (f.eks. i USA eller i Frankrike, der det største partiet på høyresiden heter Les Républicains). En republikaner i Frankrike på denne tiden var en som forfektet republikken som styreform mot alle andre styreformer, og som var tilhenger av «ideen om en sekulær stat med like politiske rettigheter».9

Michelets tolkning av Jeanne d’Arc bredte om seg, noe som førte til at den republikanske venstresiden fikk et visst eierskap til henne. Denne uskolerte bondedatteren, som i Michelets øyne inkarnerte folkets mest fundamentale dyder, som sunn fornuft og et godt hjerte, hadde reddet det folket hun var en del av. På veien dit overvant hun sosiale handikap som kjønn, klassetilhørighet og manglende velstand, noe som appellerte til venstresidens verdier. I tillegg vektla man det faktum at Jeanne ble sviktet av både kongen og kirken, noe som gjorde henne til et passende ikon for venstresidens verdensbilde. Elementer i Jeannes historie som ikke passet inn i dette verdensbildet, som de guddommelige stemmene hun skal ha hørt, ble enten utelatt i fortellingen eller omskrevet – det var hennes hjerte, og ikke hennes visjoner, som hadde diktert henne oppdraget.10

Denne nytolkningen fikk kirken til å reagere. Biskopen av Orléans, Monseigneur Félix Dupanloup, var en av mange som uttrykte et ønske om å «gjøre Jeanne katolsk igjen» allerede på 1840-tallet. Først i 1869 gjorde han alvor av viljen til å «reappropriere» Jeanne, og satte i gang en kanoniseringskampanje. Denne kampanjen var tydelig politisk motivert: Den konservative rojalisten Dupanloup mente at venstresidens sekularisering og republikanernes hyllest av Jeanne hadde gått for langt11 – nå var det på tide å gripe inn for å reversere prosessen og få henne tilbake dit hun rettmessig hørte hjemme. Den tyske historikeren Gerd Krumeich minner om at den katolske holdningen til Jeanne d’Arc var betinget av innenrikspolitiske hensyn gjennom hele århundret, og peker på Dupanloup som den fremste representanten for en type «politisk katolisisme» som brukte Jeanne som instrument i kampen mot kirkens innbilte og virkelige fiender.12

Patrioten fremfor noen

Prosessen som skulle føre til Jeanne d’Arcs kanonisering, ble lang og ble avbrutt flere ganger av ulike kriger. Den første kom allerede i 1870–71, med den fransk-tyske krigen som endte med tysk seier og markerte slutten på Napoleon 3. og det andre keiserdømme. Det franske nederlaget var starten på utviklingen av en selvhevdende form for nasjonalisme, som skulle fungere som et «program for gjenreisning og kollektiv selvrespekt».13 I denne fasen av nasjonsbyggingen fikk Jeanne en viktig rolle utenfor kirkens rammer, både politisk og kunstnerisk. I tiårene etter krigen befestet den tredje republikk (1870–1940) seg, blant annet ved hjelp av en rekke symboler som ble viktige for å samle folket rundt regimets verdier. Den nye republikkens legitimitet skulle forankres gjennom en forherligelse av kjente personer i fransk historie. En av disse personene var nettopp Jeanne d’Arc, og perioden kjennetegnes av en sterkt økende kunstnerisk interesse for scener fra hennes liv. Håpet fra styresmaktenes side var at Jeanne skulle ha en samlende funksjon og være et nyttig verktøy i nasjonsbyggingsprosjektet som var nødvendig etter det bitre nederlaget, og ikke minst etter tapet av deler av Alsace og Lorraine. Jeanne, eller la bonne Lorraine, som hun også ble kalt, ble selve symbolet på de tapte provinsene: Hun personifiserte forsvaret av fedrelandet og håpet om hevn.

Allerede fra begynnelsen av regimet inngikk Jeanne i den tredje republikks kanon, og ble en gjennomgangsfigur i lærebøkene, som var en viktig del av den republikanske indoktrineringen. Hun fikk også en prominent plass i det offentlige rom: Av de 150 statuene som ble avduket i Paris denne perioden, er fire stykker av henne, noe som ifølge statsviter Christel Sniter er unikt i byens historie.14 Alle fire fremstiller Jeanne i krigsmundur, og ikke som ungpiken med de guddommelige visjonene. Dette gjenspeiler tydelig den fremste funksjonen Jeanne var ment å ha: Hun skulle symbolisere motstandskamp og gjenspeile folkets trang til revansj, snarere enn å være en representant for tro og kristendom.

Offentlig kunst ble gjerne instrumentalisert i datidens politiske kamper, noe som gjorde seg særlig gjeldende i Jeanne d’Arcs tilfelle: Statuene av henne ble både metaforisk og helt bokstavelig åsted for de ideologiske slagene i krigen mellom les deux France – tilhengere av et katolsk, monarkisk og konservativt Frankrike på den ene siden, og tilhengere av et sekulært (laïque), republikansk og fremskrittsorientert Frankrike på den andre siden.15 Det var særlig den mest kjente statuen av Jeanne d’Arc, laget av Emmanuel Frémiet og reist på Place des Pyramides i Paris, som det ble kamp om. Den ble opprinnelig bestilt av den republikanske regjeringen i 1874, men ble etter hvert nærmest overtatt som symbolsk samlingsplass av den katolske og rojalistiske høyresiden – ikke uten protester fra venstresiden. Gjennom flere år utspilte det seg kamper mellom de to sidene, der symbolsk vold ble utøvet fra begge kamper: Mens den ene siden møtte opp ved statuen mens de sang Internasjonalen, flagget med trikoloren og ropte «Leve Republikken», stemte den andre i med salmer, bar flagg preget med heraldiske liljer – fleur de lys, symbolet på det franske monarkiet – og ropte «Leve Kristus».16

1878 – et vannskille i Jeanne-resepsjonen

Historikeren Philippe Contamine trekker frem året 1878 som et vannskille i kulten rundt Jeanne d’Arc.17 Før 1878 hadde hun, til tross for mye mostand, hovedsakelig blitt dyrket frem av den politiske venstresiden, og var først og fremst sett på som et symbol på den nye republikken. Men i 1878 fant det sted en begivenhet som skulle snu dette på hodet. Den begivenheten var, pussig nok, hundreårsjubileet for Voltaire sin død. I 1752 ga sistnevnte ut det heroisk-komiske diktet La Pucelle d’Orléans, som mange mente var respektløst fordi den unge landsmoderen ble ironisert med og revet ned fra sin pidestall: Hun ble ikke fremstilt som en uskyldig bondedatter, men nærmest som et slags sex-symbol.18 Hundreårsjubileet ble en markering der motsetningene mellom republikanernes forkjærlighet for den store opplysningsfilosofen og monarkistenes hat mot Jeanne d’Arcs kritiker utkrystalliserte seg. Symbolsk nok skulle Voltaire-jubileet avholdes den 30. mai, samme dag som Jeanne ble brent på bålet i 1431. Mens hans tilhengere markerte feiringen ved statuen av filosofen på Square Monge i Paris, samlet motstanderne av Voltaire seg rundt statuen av Jeanne på Place des Pyramides. Denne konflikten markerer startpunktet på en prosess der monarkistene og katolikkene med nærmest alle midler forsøkte å ta tilbake Jeanne fra republikanerne og gjøre henne til kirkens eiendom igjen.

Rundt samme tid inntreffer et annet vannskille, som angår fransk nasjonalisme. Til tross for at nasjonalismen per se ikke kan plasseres til høyre eller til venstre, peker statsviter Øyvind Østerud på at den republikanske nasjonsoppfatningen i Frankrike frem mot århundreskiftet blir konfrontert med en mer høyreorientert nasjonalisme. Sistnevnte er antirepublikansk, og legger «sterkere vekt på fransk kulturtradisjon, fransk skjebnefellesskap og fransk identitet med dypere røtter enn revolusjonen».19 I denne «nye» nasjonalismen har Jeanne d’Arc en sentral plass, hvor hun ikke bare sees på som en heltinne, men som en frelser og en Messias-figur.20 Dette gjenspeiles også i de kunstneriske fremstillingene av henne, der det ikke lenger er den krigerske Jeanne som dominerer, men snarere fremstillinger av den fromme jomfruen som fjetret lytter til de guddommelige stemmene, den utvalgte piken av folket, symbolet på den franske katolisismen.

Kampen om Jeanne tilspisser seg ytterligere på 1890-tallet, da Dreyfus-saken er i gang for fullt. Den jødiske offiseren Alfred Dreyfus blir uskyldig dømt til degradering og livsvarig deportasjon for spionasje i desember 1894, og landet splittes i to: les dreyfusards, som støtter Dreyfus’ kamp for å bevise sin uskyld, mot les anti-dreyfusards, som holder fast ved at dommen mot ham er riktig. Sistnevnte preges i stor grad av antisemittiske holdninger, og Jeanne står sterkt som symbol i denne gruppen. Allerede før Dreyfus-saken trekker journalisten og forfatteren Édouard Drumont frem Jeanne i den antisemittiske avisen La Libre Parole, som han selv hadde stiftet, som en aryenne baptisée – en døpt arier.21 Det er således en svært reaksjonær Jeanne som kommer til syne på denne tiden, en tolkning av den patriotiske heltinne som skulle vise seg å være svært seiglivet.

Jo lenger vi beveger oss mot det nye århundret, jo mer tydelig stiger et nytt narrativ og en ny politisk visjon knyttet til jomfruen fra Orléans frem. I hjertet av denne visjonen, som er vendt mot fortiden, er det hennes Frankrike man forsøker å gjenskape: et Frankrike før republikken, før revolusjonen. De høyreorienterte nasjonalistene mente at revolusjonen hadde forrådt Frankrikes stolte arv som et utvalgt folk ved å kvitte seg med både konge og Gud, en visjon av landets særegne posisjon som har røtter helt tilbake til middelalderen. Jeanne d’Arc var sett på som en av de viktigste bærerne av denne arven: Det var hun som sørget for å krone kong Karl 7 og dermed gjøre ham til Rex Christianissimus, Frankrikes allerkristeligste konge – le roi très chrétien – en tittel den franske konge hadde båret fra da av.22

For å bevare noe av denne arven forsøkte den katolske og konservative høyresiden å gjøre Jeanne til en reell konkurrent til det dominerende kvinnelige symbolet på den franske republikk – Marianne. Under revolusjonen var den kristne og kongeelskende Jeanne naturlig nok ikke den mest åpenbare gallionsfiguren, og hun ble dermed tilsidesatt for en lengre periode til fordel for Marianne på barrikadene, med sin frygiske lue og høyt hevede arm. Men Marianne ble ikke umiddelbart den samlende allegorien man hadde håpet på – til det var republikken hun skulle personifisere, for omstridt. Dermed gjorde Jeanne et comeback utover på 1800-tallet, med en form for mot-kult til dyrkelsen av Marianne. Det er klare likhetstrekk mellom disse to, utover deres felles kjønn: De er begge kvinner av folket, de er begge frihetskjempere. Samtidig er Jeannes fordel at hun faktisk har eksistert – det har ikke Marianne. Sistnevnte representerer altså bare en kvinne, mens Jeanne er det, i kjøtt og blod. Hun kan dermed anses som et mer tilgjengelig symbol enn Marianne.23

Jeanne og Olav den hellige

Det var ikke bare Marianne som var omdiskutert som nasjonalt symbol – også nasjonaldagen 14. juli skapte stor kontrovers. «Bastilledagen», som i 1880 hadde blitt valgt som nasjonaldag, hadde overhodet ikke hadde hatt den samlende effekten regjeringen hadde håpet på – til alt overmål ble den kalt «Mordernes fest» (la fête des Assassins) av den konservative og katolske pressen.24 Orléans hadde i alle år feiret sin heltinne 8. mai, dagen da hun brøt den engelske beleiringen av byen, med religiøse seremonier, prosesjoner og tog. I 1884 mente Joseph Fabre, som var republikaner og representerte den radikale venstresiden i nasjonalforsamlingen, at det var på tide at denne feiringen ble nasjonal.

30. juni 1884 la han derfor frem et lovforslag som gikk ut på å opprette en årlig festdag i Jeanne d’Arcs navn, som skulle være patriotismens fest – det var altså ment å være en helt annen type festdag enn den religiøse feiringen av Jeanne som hadde dominert frem til da. Som argument for en slik festdag hevdet Fabre at denne ville kunne bidra til å samle franskmenn fra ulike politiske og ideologiske ståsteder, både revolusjonære og monarkinostalgikere, fritenkere og kristne, rundt et felles symbol. I tillegg var det viktig for republikanerne å konsolidere det nye regimet, der religion hadde en sekundær rolle: På 1880-tallet hadde religion blitt et mer og mer privat anliggende, og tok mindre og mindre plass i det institusjonelle liv.25 Ved å feire den «sekulære» Jeanne og gjøre henne til «Republikkens helgen» skulle man nærmest utdrive nasjonens katolske fortid.

Her vil jeg tillate meg å trekke en parallell til Norge, nemlig til feiringen av vår egen nasjonalhelt – Olav den hellige. Til tross for klasse- og maktforskjellene mellom Jeanne og Olav og ulike nasjonale kontekster, er det flere interessante paralleller: Også Olav den hellige har vært gjenstand for ulike fortolkninger, der teologene og kirken har vært opptatt av den døde kongen, martyrkongen, mens de folkelige sagnene og folketradisjonen har vært opptatt av den levende kongen, heltekongen.26 Samtidig var det også en politisk dragkamp om Olav, og i likhet med den franske debatten rundt Jeanne d’Arc, var det langt fra noen enighet om hvordan Olav-skikkelsen skulle oppfattes: Til tross for at Olav ble restituert som offisiell nasjonalhelgen på slutten av 1800-tallet, «etter impulser blant annet fra nasjonalromantikk, Venstrebevegelse og grundtvigiansk kristendom», foregikk ikke rehabiliteringen uten strid.27

I boka Brytninger omkring Olav og Stiklestad: Momenter til et opgjør foran jubileet oppsummerer Eivind Berggrav konfliktlinjene som særlig kom til syne i 1930, under 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad. Her beskriver han den opphetede debatten som «en alles krig imot alle andres synsmåter».28 I en anmeldelse av boka i tidsskriftet Kirke og Kultur samme år karakteriserer prest og kirkehistoriker Hans Blom Svendsen debatten som en «heksegryte» og et «vilt slagsmål», og beskriver uenighetene i fortolkningene av Olav slik: «Den marxistiske anløpne historieskriver ser således hele Olavs verk som et utslag av pengebegjærlighet, den indremisjonske finner at Olav manglet sann omvendelse, den politisk innstilte ser hos denne konge de samme egenskaper som han kjenner fra sin samtids brave venstremenn», mens «den estetiserende finner at Olav tvertimot var opfylt av et stort høisinn.»29 Parallellen til striden rundt Jeanne d’Arc er tydelig: Hver fløy hadde sin egen tolkning av betydningen av det nasjonale symbolet.

Berggravs ønske var å fornye St. Olav ved å gjøre ham til en samlende symbolsk skikkelse som var hevet over disse stridighetene. Noe av hovedutfordringen i Norge rundt 1930 var å få det til å gå opp at det fantes en katolsk nasjonalhelgen i et luthersk kongerike. Som kulturhistoriker Knut Aukrust har påpekt, var «samlingen og jubileumsfeiringen på Stiklestad i juli 1930 […] en bekreftelse på den gjennomslagskraft St. Olav hadde».30 I dag vitner de årlige og tradisjonsrike feiringene av Olsok den 29. juli og Olavsfestdagene i Trondheim om at vi i Norge har lykkes med å skape en samlende markering. Det skyldes ikke minst festdagenes inkluderende målsetning om å være en arena «som anerkjenner troens og tvilens betydning for mennesker til alle tider».31 Planleggingen av 1000-årsmarkeringen for slaget på Stiklestad i 2030, som allerede er godt i gang, bærer også preg av et overordnet ønske om å gjøre Olav til en samlende skikkelse: Hovedmålet er blant annet «å skape en nasjonal jubileumsmarkering som er inkluderende». Nasjonaljubileet 2030 ønsker også å løfte fellesskap som et sentralt motiv.32 Ideen om en nasjonal feiring av Jeanne d’Arc var motivert av et håp om at sistnevnte skulle ha samme samlende effekt i Frankrike. Slik gikk det ikke.

Feiring og helligkåring

For det første ble veien til en offisiell festdag svært lang. Fabres opprinnelige forslag falt raskt gjennom, blant annet fordi mange republikanere var skeptiske til symbolikken. Ti år senere gjorde han et nytt forsøk og hevdet at kulten rundt Jeanne d’Arc hadde potensialet til å bringe sammen det nye og det gamle Frankrike: Den ville kunne utgjøre republikkens nye religion – la religion de la patrie. Ifølge Anthony D. Smith var tanken at begreper som la patrie og la nation – fedrelandet og nasjonen – skulle erstatte kongen i visjonen om Frankrike som et utvalgt folk. Det var dermed nasjonen som skulle tilbes, og patriotismen som Jeanne symboliserte, var ment å fungere som en motgift mot religiøs strid.33 Den argumentasjonen kunne ikke den katolske høyresiden gå god for: Den så tvert imot på kulten rundt Jeanne som en anledning for Frankrike til å gjenoppta det tette båndet med sin kristne fortid, snarere enn å skape en form for «sivil religion».34 Dermed ble det heller ikke i 1894 noen enighet om en felles hyllest av Jeanne. Faktisk ble ikke loven vedtatt før 10. juli 1920, samme år som Jeanne endelig – etter en kampanje som hadde vart i flere tiår – ble kanonisert av pave Benedikt 15. Høytidsdagen ble satt til den andre søndagen i mai, til minne om frigjøringen av Orléans.

Kanoniseringen befestet Jeanne d’Arcs betydning som en katolsk heltinne, og hennes posisjon som kirkens «eiendom» syntes ubestridt: Den katolske høyresiden anså den hellige glorifiseringen av nasjonalheltinnen som et bevis på at hun tilhørte dem, og ikke venstresiden. Helligkåringen hadde derfor politiske implikasjoner, men Gerd Krumeich mener allikevel det er en forenkling å redusere den til en utelukkende «politisk handling». Derimot var motivasjonen bak beslutningen til dels politisk: Frankrike hadde brutt de diplomatiske forbindelsene med Vatikanet i 1904, og pavens kanonisering av den franske nasjonalheltinnen ble sett på som et viktig skritt mot en forsoning.35

Johanna nostra est

Utover på 1900-tallet fortsatte den katolske høyresiden, og særlig den mest ytterliggående delen av den, å jobbe iherdig for å monopolisere Jeanne. En mann som spilte en særlig viktig rolle i den kampen, var Charles Maurras, som grunnla ideologien som omtales som «integralnasjonalisme»36 – le nationalisme intégral – en etnosentrisk form for nasjonalisme der isolasjonisme, rasisme og en repressiv patriotisme er viktige stikkord.37 Denne nasjonalismen sto i opposisjon til den republikanske nasjonsoppfatningen.38 Maurras var også redaktør for avisen L’Action française, spydspissen for den rojalistiske, antiparlamentariske, antisemittiske og militante ligaen ved samme navn. Denne dypt reaksjonære organisasjonen var den største intellektuelle og politiske bevegelsen på ytre høyre, og den var i flere tiår den fremste representanten for utnyttelsen av Jeanne d’Arc som symbolsk figur i den høyreekstreme39 propagandaen. For Action française fremsto Jeanne som et perfekt ikon: Som rojalist, patriot og katolikk personifiserte hun la vraie France, le pays réel – det ekte Frankrike, som så ofte hadde blitt forrådt under den tredje republikk. Hun representerte også det franske folkets kristne og rurale røtter, og Maurras og hans likesinnede kalte henne «jomfrudronningen til de gode krigerne».40

Kampen Action française førte for å beholde Jeanne på «sin» side, fikk vind i seilene allerede i 1909, da hun ble saligkåret av pave Pius 10. Også denne etappen i den lange kanoniseringsprosessen kan tolkes politisk, nærmere bestemt som kirkens tilsvar til loven som ble vedtatt i 1905, og som skilte kirke og stat i Frankrike. Med saligkåringen slo paven fast at Jeanne tilhørte den katolske kirken: Johanna nostra est.41 Denne tilhørigheten, som venstresiden opponerte mot, ble etter hvert satt i skyggen av viktigere hensyn: I perioden rett før og under første verdenskrig ble kampen om Jeanne lagt død til fordel for borgfreden, l’Union sacrée, og man kan med rette si at det er en av de få gangene i fransk historie da det har vært konsensus rundt det symbolet hun representerte. Hun ble først og fremst løftet frem som et bilde på nasjonal forsoning og motstand mot en ytre fiende, og de mer polariserende elementene ved hennes historie, som hennes katolske tro, ble midlertidig lagt til side.

Som historikeren Martha Hanna har påpekt, har legenden om Jeanne d’Arc alltid hatt en særlig stor appell når Frankrike har vært rammet av krig: Da har hun fremfor alt symbolisert landets militære besluttsomhet, mens den religiøse dimensjonen har blitt tonet ned. Det var også tilfellet under første verdenskrig, da hun inspirerte franske menn og kvinner til å være resolutte og seierssikre.42 Philippe Contamine kaller disse årene i Jeannes resepsjonshistorie for en apoteose, der hyllesten ingen ende ville ta.43 Etter konsensusen rundt Jeanne d’Arc-myten under første verdenskrig «tippet» den etter hvert stadig mer mot høyre. Igjen spilte kretsen rundt Action française en viktig rolle: De forsøkte nok en gang å overta herredømmet over det nasjonale ikonet, og tok henne i bruk i sin kamp mot både anarkister, kommunister og pro-britisk utenrikspolitikk. I 1926 fordømte Vatikanet Action française, stemplet bevegelsen som for radikal og i konflikt med katolske verdier, og forbød katolikker å lese avisen de utga, og å delta i aktivitet i deres regi. Dette førte til at dens viktigste aktører så sitt snitt til å snu på Jeanne d’Arc-symbolikken: Denne gangen egnet hun seg perfekt som martyr og offer for kirkens fordømmelse.44

Propagandaverktøy og motstandsheltinne

Under andre verdenskrig, da Frankrike var kontrollert av Tyskland, ble Jeanne d’Arcs flertydighet som politisk symbol spesielt synlig. På den ene siden ble hun dyrket frem av den nazi-vennlige Vichy-regjeringen: Hun ble et av de fremste propagandaverktøyene for regimet, og fungerte både som historisk og mytologisk referanse. Marskalk Philippe Pétain, som var statsleder fra 1940 til 1944, var ikke fremmed for å sammenligne seg selv med heltinnen fra Orléans. Som henne hadde han blitt kalt av Gud og ofret seg, for at Frankrike skulle bestå.45 Det er ikke vanskelig å se hvorfor Jeanne var et så yndet ikon for pétainistene. Hun representerte mange av de grunnverdiene Pétains kulturelle revolusjon, la Révolution nationale, var tuftet på: katolisisme, lojalitet til Gud, anti-republikanisme, anti-sekularisme, patriotisme, kvinnelig kyskhet og et Frankrike uten stigmaet fra 1789.46

Jeanne d’Arc sto først og fremst for «moralsk renselse», og ble brukt for å rettferdiggjøre regimets forankring i kristendom, anglofobi og antisemittisme. Den kristne dimensjonen ved Jeanne var viktig for et regime som ønsket å «gjenoppdage» Frankrikes katolske røtter ved å avsekularisere samfunnet. Når det gjaldt anglofobien, var parallellen til Jeannes kamp mot engelskmennene ganske åpenbar: Pétains fremste fiende, general Charles de Gaulle, hadde dratt i eksil til London for å lede motstandskampen derfra, og ble i mediene portrettert som en moderne Pierre Cauchon, mannen som sendte Jeanne til bålet.47 Når det kom til anti-semittismen, peker historikeren Michel Winock på at myten om Jeanne d’Arc representerer den perfekte antagonisten til myten om jøden, og lister opp en rekke motsetningspar for å illustrere dette: Jeanne er en sedentær bondedatter, Jøden en urban nomade; Jeanne utførte hardt arbeid, Jøden spekulasjon; Jeanne er en ulærd pike av folket, Jøden en intellektuell elitist; Jeanne står for nasjonalt samhold, Jøden for oppløsning; Jeanne tjener sin konge, Jøden tjener på revolusjonen; Jeanne representerer åndelighet, Jøden materialisme; Jeanne tilhører den overlegne rasen, Jøden den mindreverdige.48

Men Jeanne var ikke bare Vichy-regimets ikon, hun ble også tatt i bruk av dets argeste fiender: Hennes kamp for fedrelandet, mot en fremmed undertrykker, var det perfekte symbolet på det motstandsbevegelsen så på som sin misjon. Som pétainistene hadde formet bildet av Jeanne til sitt formål, gjorde motstandsmennene det samme, på sin måte: Både gaullister, kommunister og katolske motstandsgrupper gjorde alle krav på henne. Førstnevnte var særlig opptatt av ikke å gi Pétain monopol på den nasjonale heltinnen, og de Gaulle, som var leder av den franske motstandsbevegelsen og la France libre, arrangerte derfor sine egne markeringer på Jeanne d’Arc-dagen den andre søndagen i mai. Den 10. mai 1942, mens Vichy-regimet feiret Jeanne d’Arc på sitt vis med pomp og prakt, holdt de Gaulle en tale der han hyllet den unge bondepiken og hennes «hellige glød og folkelige ånd», i en tid da Frankrike var både «undertrykket av fienden og splittet internt».49 Parallellen mellom Jeannes samtid og situasjonen i 1942 var for ham åpenbar, og han oppfordret derfor det franske folk til å la seg inspirere av den unge heltinnen.

En annen måte de Gaulle viste sin tilknytning til Jeanne d’Arc på, var å velge seg la croix de Lorraine, Lothringenkorset eller dobbeltkorset, som hadde vært symbolet på Jeanne d’Arc og hennes motstandskamp, som emblem for de frie franske styrkene. Dette symbolet med kristne konnotasjoner ble flagget spesielt høyt ved frigjøringen, da de Gaulle sto igjen som vinneren, og Pétain som taperen. Skjebnen ville ha det til at frigjøringsdagen etter andre verdenskrig fant sted nøyaktig samme dag som Jeanne d’Arcs frigjøring av Orléans – 8. mai. Dette så høyresiden på som et tegn fra Gud – dermed mistet venstresiden atter en gang grepet om henne, til tross for at kommunistene under krigen også hadde trykket henne til sitt bryst og sett på seg selv som hennes arvtagere.50

Etter 1946 forsvinner Charles de Gaulle fra forgrunnen av den franske politiske scenen og dukker ikke opp igjen før han i 1958 blir kalt tilbake som l’homme providentiel – frelseren, den karismatiske skikkelsen som skal redde Frankrike, denne gangen fra et ustabilt politisk regime og en opprivende konflikt i kolonien Algerie. Med dette comebacket gjenoppstår referansene til Jeanne d’Arc, som fremstår som selve arketypen på den franske frelseren. Samtlige statsledere og andre skikkelser som har fått dette stempelet, kjennetegnes av at de har hentet frem minnet av Jeanne d’Arc for å gi seg selv legitimitet, blant annet ved å delta i den nasjonale feiringen av henne.51

Jean-Marie og Jeanne – et kjærlighetsforhold

Jeanne d’Arc-dagen har vært en høytidsdag også andre politiske aktører har benyttet seg av for å markere sitt politiske standpunkt. Av alle franske politikere og partier i moderne tid er det Jean-Marie Le Pen og hans Front national som har hatt størst hell med å ta eierskap til Jeanne d’Arc. Allerede på slutten av 70-tallet deltok medlemmer av partiet flittig i prosesjonene som skulle feire Jeannes frigjøring av Orléans den andre søndagen i mai.52 De var da en del av flere nasjonalistiske og høyreekstreme organisasjoner som markerte denne festdagen. I 1988 innstiftet Le Pens parti sin egen markering av Jeanne d’Arc på en annen dato – den 1. mai. Ifølge idéhistoriker Christine Amadou var det viktig for Front national å forsøke «å oppheve skillet mellom religiøs og republikansk feiring ved å alliere seg med integristene, tradisjonalistiske utbrytere fra den katolske kirke».53 Den første feiringen var derfor preget både av et nasjonalistisk og kristent budskap, der slagordet var Catholiques et Français toujours – katolikker og franskmenn for alltid.54 Le Pen gjorde dermed Jeanne til representant for et etnisk-kulturelt nasjonsbegrep, som står i motsetning til den republikanske nasjonsoppfatningen, som ikke stiller noen krav til hudfarge og etnisk bakgrunn.55

Datoendringen ga også partiet anledning til å forbinde feiringen av Jomfruen fra Orléans med arbeidernes dag, som markeres av venstresiden. Målet var å få stadig flere franske arbeidere over på deres side: Tendensen i den velgergruppen var at flere og flere stemte nettopp ytre høyre.56 Med slagordet «Jeanne d’Arc, det er Le Pen» benyttet Jean-Marie hver 1. mai anledningen til å sammenligne seg selv med frigjøringsheltinnen: Han så på seg selv som den gudesendte frelseren og den eneste som kunne redde Frankrike fra dyp dekadanse. Talene hans skrev Jeanne inn i en høyrepopulistisk diskurs, der hun sto frem som den som reddet Frankrike fra å miste sin suverenitet, sitt språk og sin identitet.57 Et annen kjennetegn ved høyrepopulistiske partier, som Front national under Jean-Marie Le Pens ledelse, er en ekskluderende type nasjonalisme, ofte omtalt som nativisme i faglitteraturen.58 Også her var Jeanne et anvendelig symbol: Likesom hun hadde kjempet mot en ytre fiende ved å kaste den på dør, skulle Le Pen kaste den største fienden, den nye Fremmede med stor F ut av landet – den afrikanske innvandreren. Jeanne ble dermed et emblem for mottoet «Frankrike for franskmenn».

Når det gjelder forholdet mellom Front national og religion, har det aldri vært enkelt. Til tross for at Jean-Marie Le Pen selv har katolsk bakgrunn, og at mange av standpunktene hans har røtter i tradisjonelt katolsk tankegods, har han også blitt kalt «anti-kristen» av prominente medlemmer av kirkestanden i Frankrike.59 Samtidig har det vært og er fortsatt slik at selv om partiet påberoper seg å flagge republikanske verdier, som det republikanske prinsippet om sekularisme – laïcité –, så benytter de fortsatt enhver anledning til å minne om at Frankrike har kristne røtter, og at landet har en kristen historie som det ikke må legges lokk på.60 I den logikken har kristne tradisjoner og symboler nærmest mer med nasjonal identitet enn med religion å gjøre. Og det er her Jeanne d’Arc kommer inn i bildet. Ifølge historiker Peter Davies var det nettopp den religiøse og katolske dimensjonen til Jeanne som partiet til Le Pen først insisterte på.61 Samtidig var hun et anvendelig ikon som hele partiet kunne samle seg rundt, og som potensielt kunne ha bred appell, noe som var viktig for et parti som var ute etter å konsolidere sin folkelige base.

Det synes legitimt å anse den Jeanne som Front national sto for under Jean-Marie Le Pen, som en direkte etterkommer av Vichy-regimets ideal.62 Historiker Jim Wolfreys mener partiets strategi var å gjenopplive fransk nasjonalisme gjennom å skape en ny nasjonal myte. Jeanne d’Arc bidro til dette, både når det gjelder den mytiske dimensjonen som skulle styrke den nasjonale identiteten, men også hva angår Le Pens andre strategiske ambisjon, nemlig å «gjemme» høyreekstremt tankegods bak en tilsynelatende republikansk innpakning. Gjennom å velge seg Jeanne d’Arc som ikon kunne han forene både katolikker og ikke-troende, maurassianere og republikanere, pétainister og gaullister.63

Ny leder, samme Jeanne?

Selv om Jean-Marie Le Pen i dag ikke lenger er partileder og til og med er ekskludert fra partiet, fortsetter Rassemblement national (Nasjonal samling), som partiet byttet navn til i 2018, å feire Jeanne d’Arc 1. mai. Datteren hans, Marine Le Pen, som overtok ledervervet i 2011 og har brakt partiet til nye høyder, holder tradisjonen i hevd ved å bekranse statuer av Jeanne d’Arc i ulike franske byer hvert år. Dermed ivaretar hun deler av arven etter faren, men samtidig bryter hun også med ham ved å bruke Jeanne-symbolikken på en litt annen måte. Ifølge lingvisten Lorella Sini, som har analysert taler Marine Le Pen holdt i 2015, var målet til den nye partilederen å bygge seg opp som en troverdig presidentkandidat frem mot valget i 2017, og symbolet Jeanne d’Arc ble en brikke for å oppnå dette.64 Denne ambisjonen hadde aldri far Le Pen – han var fornøyd med å være «Republikkens djevel».65

Bruddet med deler av farens Jeanne-kultus har også med heltinnens religiøse dimensjon å gjøre: Der Jean-Marie hovedsakelig la vekt på helgenen Jeanne d’Arc for å appellere til katolske velgere, benytter ikke Marine som partileder seg av dette aspektet. Hun velger heller å fremheve den nasjonale heltinnen, symbolet på Frankrike – fortrinnsvis mot EU. Kampen mot EU var også en del av Jeanne d’Arc-retorikken under far Le Pen, som under folkeavstemningen om en felles europeisk grunnlov i 2005. Marine Le Pen har brukt denne symbolikken enda mer aktivt, som i forkant av valget til EU-parlamentet i 2014, hvor hun talte foran et gigantisk bilde av en rustningskledd Jeanne som blåser bort stjernene i EU-flagget, under parolen Non à Bruxelles, oui à la France.66 Symbolikken var tydelig, og samtidig en forlengelse av farens (mis)bruk av Jeanne som et fremmedfiendtlig ikon: Slik Jeanne sto opp mot en fremmed invasjon og svik i egne rekker, oppfordret Marine Le Pen det franske folk til å stå opp mot «massiv og ukontrollert innvandring»,67 som ifølge henne bidrar til at Frankrike går i oppløsning, en oppløsning påført av landets politiske ledere, EUs «marionetter».68

Alle presidentenes Jeanne

Le Pens parti har ofte blitt anklaget for å ha misbrukt nasjonale, republikanske og patriotiske symboler, som Jeanne d’Arc, ved å ta dem til inntekt for én ideologi – sin egen. Forsøkene på å «ta henne tilbake» har vært mange – la oss se på noen eksempler. I 1982 forsøkte den sosialistiske presidenten François Mitterrand å vinne tilbake Jeanne på vegne av venstresiden ved å dra til Orléans den 8. mai. Han holdt en tale der han flittig siterte historikeren Michelet, som i sin tid var den som hadde gjort Jeanne til en talsperson for «folket». Besøket var ikke spesielt vellykket, særlig fordi mange på venstresiden fikk en vond smak i munnen av å måtte dele scenen med en delegasjon dominert av militære og geistlige.69

I 1996 dro president og gaullist Jacques Chirac på overraskelsesbesøk til samme by, på samme dato. Chirac hevdet da, som mange har hevdet både før og etter ham, at Jeanne tilhører alle franskmenn. For ham var hun en inspirasjon til å samles, stå sterkere sammen.70 Svulstige ord, men under dem lå selvsagt også en implisitt kritikk av det partiet som da syntes å ha gjort Jeanne nærmest til gissel. På begynnelsen av 2000-tallet ga tidligere statsminister og partikollega av Chirac, Édouard Balladur, ut boka Jeanne d’Arc et la France: Le mythe du sauveur (Myten om frelseren), der han undret seg over hvorfor ikke flere franske politikere påkalte minnet om Jeanne, og beklaget at hun hadde fått for mange trøblete konnotasjoner knyttet til seg. Han uttrykte redsel for at Jeannes manglende appell utover kretsen rundt Front national er et tegn på at en viss type Frankrike er i ferd med å dø ut – det Frankrike som fortsatt tror på egen storhet.71

Det påfallende med disse forsøkene på å «ta tilbake» Jeanne d’Arc fra ytre høyre, er at den religiøse dimensjonen ved Jeanne nærmest er fraværende i argumentasjonen. Det er som om hun er redusert til en brikke (eller en premie) i et politisk spill, der spillerne som prøver å vinne henne, er blinde for en viktig del av hennes forhistorie. Dette fikk vi nok et eksempel på under presidentvalgkampen i 2007, da både Nicolas Sarkozy fra høyrepartiet og Ségolène Royal fra sosialistpartiet refererte til henne gjentatte ganger. Det interessante var at istedenfor å skape to antagonistiske narrativer om Jomfruen fra Orléans, kjempet begge presidentkandidatene om å rehabilitere henne som en heltinne med en rettmessig plass i den nasjonale og republikanske kanonen.72 Sarkozy gjentok mantraet om at det nærmest hadde blitt umulig å snakke om Jeanne de siste årene, og undret seg over at franskmenn hadde tillatt ytre høyre å «konfiskere» Jeanne d’Arc over så lang tid – dette måtte det bli en slutt på.73 Men heller ikke han vektla Jeannes tro – var den blitt helt irrelevant?

Sarkozy hyllet Jeanne nok en gang i anledning 600-årsjubileet for fødselsdagen hennes i 2012, da han som president var på vei inn i en ny valgkamp. I en tale preget av historiske referanser og store ord forklarte Sarkozy at det som statsoverhode var hans «plikt å hedre dem som Frankrike skylder sin frihet og sin storhet». Han la til at Jeanne var en del av Frankrikes nasjonale identitet og gjentok flere ganger at hun verken tilhører «et enkelt parti, en enkelt fraksjon eller klan»74 – en uttalelse som igjen helt tydelig viste til Front national. Sarkozy hadde vunnet presidentvalget i 2007 blant annet ved å fri til velgere fra Le Pens parti.75 Dermed kunne hyllesten av Jeanne sees på som et forsøk på å ta tilbake et av partiets viktigste symboler: Det var et viktig ledd i en valgkampstrategi, der Sarkozys team håpet å kunne gjenta suksessen fra fem år tidligere. Slik gikk det ikke – han tapte til slutt presidentvalget for sosialisten François Hollande.

I 2016 bestemte en viss Emmanuel Macron, som da var minister under nettopp Hollande, seg for å takke ja til å delta på feiringen av Jeanne d’Arc i Orléans som hedersgjest. I sin tale skrev den unge og ambisiøse statsråden seg inn i en relativt tradisjonell hyllest av Jeannes mot og hennes betydning for fransk identitet. Igjen ble Jeannes katolske bakgrunn underspilt. Men talen inneholdt også en ganske original dimensjon, fordi det syntes også som om det var ham selv han skildret mellom linjene. Han hedret Jeanne som en som «visste at hun ikke var født til kun å leve, men til å våge det umulige», en som «bryter med systemet» og har «en vill drøm», en som «bærer et helt folks ønske om fremskritt og rettferdighet på sine skuldre».76 Han uttrykte også begeistring for tanken på at Jeanne var et ubeskrevet blad før hun ble kastet inn i historien – ikke ulikt ham selv, som aldri hadde vært folkevalgt og var relativt ukjent for folk flest, før han ble deres president året etter at talen ble holdt. Mange kommentatorer moret seg derfor over det de så på som dårlig skjult selvskryt i en tidlig valgkampfase.77

I disse dager virker det som at en hyllest til Jeanne d’Arc nærmest har blitt et obligatorisk skritt for den som ønsker å bygge seg opp som présidentiable. Denne tendensen kan først og fremst sees på som en del av en lang tradisjon i Frankrike for å politisere historien, og dermed også for å historisere politikken – alle ambisiøse politikere i Frankrike bør ha et passende antall referanser til historiske personer landet kan være stolt av, for å øke sin egen status og kredibilitet. Som vi har sett i denne artikkelen, har det i perioder vært slik at Jeanne ikke var en slik person – til det var politiseringen av myten om henne for entydig ideologisk og for splittende. Ofte har den splittelsen hun har skapt, vært knyttet til hennes religiøse dimensjon: For å skape en konsensus rundt Jeanne d’Arc som nasjonalt symbol har man dermed sett seg nødt til å nedtone nettopp dette aspektet.

Konklusjon

Hvem «eier» Jeanne d’Arc? Det er spørsmålet vi stilte innledningsvis i denne artikkelen, der vi har forsøkt å vise hvordan en historisk skikkelse og en katolsk helgen har blitt politisert på svært ulike, for ikke å si diametralt forskjellige måter, opp gjennom fransk historie. Styrken ved symboler, og da særlig symbolet «Jeanne d’Arc», er nettopp at det kan tolkes på vidt forskjellige måter: Der republikanerne så på henne som en representant for deres verdier, fant rojalistene gjenklang for sine verdier ved å vektlegge andre deler av hennes historie. For begge sider var hun en viktig brikke i et nasjonsbyggende og identitetsskapende prosjekt, men hun spilte svært ulike roller i de respektive narrativene, enten det var som folkets heltinne, eller som en tjener for konge og Gud. Som Øyvind Østerud minner oss på, er nasjonsbygging «også et spørsmål om selektiv historisk hukommelse: Det er en kollektiv øvelse å huske det som kan forene, og glemme det som kan splitte».78 Denne påminnelsen gjelder ikke minst i tilfellet Jeanne d’Arc, der de mange ulike tolkningene av myten rundt hennes liv har blitt sett på som et symbol på et evig splittet Frankrike.79

Slik vi har sett i denne artikkelen, er det gjerne religion som splitter i det sekulære Frankrike – dermed synes det å være det aspektet ved Jeanne d’Arc som oftest har blitt glemt. Undersøkelsen ovenfor viser derfor at den romersk-katolske kirke ikke uten videre kan ta for gitt at svaret på spørsmålet om hvem som «eier» Jeanne d’Arc, vil være: Det gjør kirken. I forlengelsen av den erkjennelsen melder det seg også et spørsmål som ikke har vært diskutert i denne artikkelen, men som kirken vanskelig kan unndra seg, og som fortellingen om Jeanne d’Arc er velegnet til å illustrere: Hvordan skal kirken forholde seg til politisk (mis)bruk av sine helgener? Og hva skal kirken tenke om den politiske symboleffekt en helgenkåring kan ha? Vi har allerede vært innom parallellen til Olav den hellige, og det er fristende å dra parallellen igjen: Sommeren 2020 skrev nemlig religionshistoriker Gro Steinsland i Klassekampen om hvordan kirken «foretok sitt mesterstykke» da den utnevnte krigerkongen Olav Haraldsson til martyr og helgen. Som Steinsland påpeker, er St. Olav både et religiøst og et politisk symbol.80 Men hva må til for å lykkes med å ivareta begge deler?

En av grunnene til at kirken synes nærmest å ha «mistet» sitt eierskap til Jeanne d’Arc, er at hun har hatt en så sentral rolle i konstruksjonen av en nasjonal fransk identitet. Denne rollen strekker seg langt tilbake i tid: Anthony D. Smith har flere ganger pekt på nettopp Jeanne som et av startpunktene for det han kaller «national consciousness», forløperen til den nasjonale identitetsfølelsen.81 I boken The Cult of the Nation in France peker David A. Bell på at nasjonalisme både har utviklet seg mot religion, men også ut av den.82 Den samme bevegelsen kan vi gjenkjenne i kulten rundt Jeanne d’Arc: I dag synes både venstre- og høyresiden å hylle Jeanne først og fremst som en talskvinne for common people i Frankrike, og ikke for den katolske kirkes verdisyn. Slik har hun blitt det vi med Smiths ord kan kalle en representant for en «populistisk nasjonalisme».83

Det kan selvsagt fremstå som et paradoks at den sekulære republikken Frankrike valgte seg en katolsk kvinne som et av sine fremste nasjonsbyggende symboler. Men som vi har sett i denne artikkelen, har det sin forklaring: I Jeanne d’Arc kan både republikken og kirken møtes, fordi de i denne «fedrelandets helgen» finner konvergerende verdier. Hun blir dermed en slags kompromissfigur som både kan være de sekulæres og de religiøses heltinne, og har dermed potensial, i det minste, til å være et samlende nasjonsbyggende symbol. Den Jeanne som har blitt reaktualisert på den politiske arenaen i dag, er ikke 1400-tallets Jeanne d’Arc. Det er snarere den fortellingen om den heroiske ungpiken som ble født på 1800-tallet, først og fremst av Jules Michelet og andre historikere, og etter hvert fortolket av ulike politiske aktører, som spiller en rolle i dag. Det er denne Jeanne det fortsatt kjempes om eierskapet til. «Alle» vil definere Jeanne d’Arc som sin helt, og franske politikere synes å ha mye å tjene på det dersom de lykkes i å få henne til å fremstå som «deres».

De siste årene har man altså sett en større grad av enighet om hva Jeanne representerer. Dermed kan det gi autoritet og legitimitet å referere til Jeanne d’Arc: Hun øker talerens etos og gir symbolsk kapital som kan byttes inn i flere stemmer ved valg. Målet med å bruke Jeanne d’Arc som referanse i dag synes å være å kaste lys over den aktuelle situasjonen i det franske samfunnet ved å trekke paralleller til hundreårskrigen, og fremheve de verdiene og prinsippene som Jeanne forsvarte.84 Dette er også et viktig grep for å skape og opprettholde nasjonale fellesskap og nasjonal identitet: Fellesskapene «oppstår ved at identitetsgivende myter og symboler blir hentet frem», mens identiteten blir til «i et samspill mellom nedarvede kulturelle mønstre og fortolkninger som gir dem aktuell betydning».85 En slik bruk av symbolikken rundt Jeanne d’Arc synes stadig aktuell. Myten om Jeanne d’Arc har nærmest blitt løsrevet fra den religiøse konteksten for å fortsette å være nettopp nasjonsdannende og identitetsskapende. Dermed fremstår det i dag, 100 år etter helligkåringen, som at Jeanne d’Arc er mer nasjonal heltinne enn hun er helgen, og mer folkets enn hun er kirkens.

1Begrepet «ytre høyre» brukes her om grupperinger som står for en etnisk nasjonalisme, ofte i kombinasjon med fremmedfrykt og/eller konspirasjonsteorier, se f.eks. Meindert Fennema, «Some Conceptual Issues and Problems in Comparison of Anti-Immigrant Parties in Western Europe», Party Politics 3, nr. 4 (1997): 473–92, DOI: 10.1177/1354068897003004002.
2Jeg gjenforteller Jeannes liv i svært korte trekk. For flere detaljer, se f.eks. Régine Pernoud og Marie-Véronique Clin, Jeanne d’Arc (Paris: Fayard, 1986).
3Se René Rémond, «La fille aînée de l’Eglise», i Les Lieux de mémoire, bd. 3, Les France (red. P. Nora; Paris: Gallimard, 1997), 4321–51.
4Knut Aukrust, «Det utvalgte folk: Aspekter ved nasjonal identitet», Norveg 39, nr. 2 (1996): 24–51.
5Anthony D. Smith, The Cultural Foundations of Nations: Hierarchy, Covenant, and Republic (Malden, MA: Blackwell, 2008), 98–102.
6Blant de viktigste utgivelsene kan vi nevne Jules Quicherats Procès de condamnation et de réhabilitation de Jeanne d’Arc i 5 bind (1841–1849), Henri Martins Jeanne d’Arc (1857) og Henri Wallons Jeanne d’Arc (1860).
7Jules Michelet, «Introduction», i Jeanne d’Arc (1412–1432) (Paris: Hachette, 1888), i–ix (ix) (alle oversettelser fra fransk til norsk er artikkelforfatterens egne).
8David A. Bell, The Cult of the Nation in France: Inventing Nationalism, 16801800 (Cambridge/London: Harvard University Press, 2001), 204.
9Øyvind Østerud, Nasjonalisme (Oslo: Dreyers forlag, 2018), 36.
10Rosemonde Sanson, «La ‘Fête de Jeanne d’Arc’ en 1894: Controverse et célébration», Revue d’histoire moderne et contemporaine 20, nr. 3 (1973): 444–63 (447).
11Jean-Pierre Albert, «Saintes et héroïnes de France: Entre l’Eglise et la République (XIXe–XXe siècle)», Terrain 30 (1998): 113–24.
12Gerd Krumeich, Jeanne d’Arc à travers l’Histoire (Paris: Albin Michel, 1993), 128, 153.
13Østerud, Nasjonalisme, 41, 120.
14Christel Sniter, «La guerre des statues: La statuaire publique, un enjeu de violence symbolique: l’exemple des statues de Jeanne d’Arc à Paris entre 1870 et 1914», Sociétés & Représentations 11, nr. 1 (2001): 263–86 (263–64). DOI: 10.3917/sr.011.0263.
15Krumeich, Jeanne d’Arc à travers l’Histoire, 177–244.
16Sniter, «La guerre des statues».
17Philippe Contamine, «Jeanne d’Arc dans la mémoire des droites», i Histoire des Droites en France, bd. 2, Cultures (red. J.-F. Sirinelli; Paris: Gallimard, 1992), 399–435 (408–9).
18Robert Gildea, The Past in French History (New Haven, CT: Yale University Press, 1994), 154.
19Østerud, Nasjonalisme, 12, 41.
20Anthony D. Smith, Chosen Peoples (Oxford: Oxford University Press, 2003), 41.
21Sitert av Neil McWilliam, «Conflicting Manifestations: Parisian Commemoration of Joan of Arc and Etienne Dolet in the Early Third Republic», French Historical Studies 27, nr. 2 (2004): 381–418 (394).
22Smith, Chosen Peoples, 106–111.
23Maurice Agulhon, Marianne au pouvoir: L’imagerie et la symbolique républicaines de 1880 à 1914 (Paris: Flammarion, 1989), 326–27.
24Sniter, «La guerre des statues», 275.
25Olivier Ihl, «Contre la laïcité: Le pavoisement de Jeanne d’Arc dans le Paris de 1909», Revue d’histoire moderne et contemporaine 64, nr. 1 (2017): 63–84 (82).
26Olav Bø, Heilag-Olav i norsk folketradisjon (Oslo: Samlaget, 1955).
27Knut Aukrust, «Troll, kirker og St. Olav», i Nytt lys på middelalderen (red. J. Haavardsholm; Oslo: Sypress, 1977), 235–53 (235).
28Eivind Berggrav, Brytninger omkring Olav og Stiklestad: Momenter til et opgjør foran jubileet (Oslo: Aschehoug, 1930), 7–10.
29Kirke og Kultur 37 (1930): 445–46.
30Aukrust, «Troll, kirker og St. Olav».
31«Formålsparagraf for stiftelsen Olavsfestdagene i Trondheim», https://olavsfest.no/om-festivalen/.
32«Hovedmål for jubileet» og «Gjennomgående perspektiv for jubileet», https://stiklestad.no/nasjonaljubileet2030/.
33Smith, Chosen Peoples, 113.
34Ibid., 114.
35Krumeich, Jeanne d’Arc à travers l’Histoire, 252–53.
36Bård Larsen, «Hva er nasjonalisme?», https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-nasjonalisme, 22.4.2018.
37Nadia Margolis, «The ‘Joan Phenomenon’ and the French Right», i Fresh Verdicts on Joan of Arc (red. B. Wheeler og C.I. Wood; New York: Routledge, 1996), 265–87 (269).
38Østerud, Nasjonalisme, 41.
39Begrepet «høyrekstrem» brukes her om grupper på ytre høyre som er anti-demokratiske, se Birgitte Prangerød Haanshuus og Anders Ravik Jupskås, «Høyreklikk! En analyse av ytre høyre på sosiale medier i Norge», Tidsskrift for samfunnsforskning 58, nr. 2 (2017): 145–65.
40Contamine, «Jeanne d’Arc dans la mémoire des droites», 420.
41Gerd Krumeich, «Joan of Arc between right and left», i Nationhood and Nationalism in France: From Boulangism to the Great War 1889–1918 (red. R. Tombs; London: Harper Collins, 1991), 63–73 (71).
42Martha Hanna, «Iconology and Ideology: Images of Joan of Arc in the Idiom of the Action Française, 1808–1931», French Historical Studies 14, nr. 2 (1985): 215–39 (224).
43Contamine, «Jeanne d’Arc dans la mémoire des droites», 427.
44Margolis, «The ‘Joan Phenomenon’ and the French Right», 272.
45Gildea, The Past in French History, 162.
46Joan Tumblety, «Contested Histories: Jeanne d’Arc and the Front National », The European Legacy 4, nr.1 (1999): 8–25 (17). DOI: https://doi.org/10.1080/10848779908579943.
47Eric Jennings, «‘Reinventing Jeanne’: The Iconology of Joan of Arc in Vichy Schoolbooks, 1940–44», Journal of Contemporary History 29, nr.4 (1994): 711–34 (713, 731).
48Michel Winock, «Jeanne d’Arc et les Juifs», i Nationalisme, antisémitisme et fascisme en France (Paris: Seuil, 2004), 141–52 (146–52).
49Charles de Gaulle, Discours et messages: Pendant la guerre: Juin 1940 – Janvier 1946 (Paris: Plon, 1970), 185.
50Gildea, The Past in French History, 163–64.
51Yann Rigolet, «L’homme providentiel est-il une femme? La figure de Jeanne d’Arc de 1789 à nos jours», Parlement[s], Revue d’histoire politique 13, nr. 1 (2010): 37–50 (39–49). DOI: https://doi.org/10.3917/parl.013.0037.
52Gilles Richard, Histoire des droites en France de 1815 à nos jours (Paris: Perrin, 2017), 449.
53Christine Amadou, «Kampen om første mai», Klassekampen, 4.5.2020, 13.
54Gildea, The Past in French History, 165.
55Østerud, Nasjonalisme, 18, 43.
56Tumblety, «Contested Histories: Jeanne d’Arc and the Front National », 13.
57Rigolet, «L’homme providentiel est-il une femme?», 45–47.
58Se f.eks. Cas Mudde, Populist Radical Right Parties in Europe (Cambridge: Cambridge University Press, 2007).
59Peter Davies, «The Front National and Catholicism: From intégrisme to Joan of Arc and Clovis», Religion Compass 4, nr. 9 (2010): 576–87 (576). DOI: https://doi.org/10.1111/j.1749-8171.2010.00237.x.
60Ingeborg Misje, «Quelle laïcité? Analyse de l’adaptation de Marine Le Pen d’un concept républicain» (masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2018), 76.
61Davies, «The Front National and Catholicism», 577.
62Margolis, «The ‘Joan Phenomenon’ and the French Right», 280.
63Jim Wolfreys, «An Iron Hand in a Velvet Glove: The Programme of the French Front National», Parliamentary Affairs 46, nr. 3 (1993): 415–29 (416, 427). DOI: https://doi.org/10.1093/oxfordjournals.pa.a052429.
64Lorella Sini, «De l’icône à l’exemple historique: Le discours de commémoration de Jeanne d’Arc par Marine Le Pen», Argumentation et Analyse du Discours 16 [online] (2016). DOI: https://doi.org/10.4000/aad.2189
65Cécile Alduy, «Nouveau discours, nouveaux succès», Pouvoirs 157, nr. 2 (2016): 17–29 (18). DOI: https://doi.org/10.3917/pouv.157.0017.
66Charlotte Rotman, «Fête de Jeanne d’Arc: Marine Le Pen attend des voix», Libération, 1.5.2014. https://www.liberation.fr/france/2014/05/01/fete-de-jeanne-d-arc-marine-le-pen-attend-des-voix_1008773
67«Discours de Marine Le Pen (Vendredi 1er mai 2015)», https://rassemblementnational.fr/discours/discours-de-marine-le-pen-vendredi-1er-mai-2015/, 3.5.2015.
68Sini, «De l’icône à l’exemple historique».
69Gildea, The Past in French History, 164.
70«Allocution de M. Jacques Chirac, Président de la République, lors des cérémonies commémoratives de la libération d’Orléans par Jeanne d’Arc, sur le rôle historique de Jeanne d’Arc, Orléans le 8 mai 1996», https://www.elysee.fr/jacques-chirac/1996/05/08/allocution-de-m-jacques-chirac-president-de-la-republique-lors-des-ceremonies-commemoratives-de-la-liberation-dorleans-par-jeanne-darc-sur-le-role-historique-de-jeanne-darc-orleans-le-8-mai-1996, 8.5.1996.
71Édouard Balladur, Jeanne d’Arc et la France: Le mythe du sauveur (Paris: Fayard, 2003).
72Rigolet, «L’homme providentiel est-il une femme?», 47–48.
73«Déclaration de M. Nicolas Sarkozy, président de l’UMP et candidat à l’élection présidentielle de 2007, sur sa vision de la France, sa conception de la République, et sur les grandes lignes de son programme présidentiel, Rouen le 24 avril 2007», https://www.vie-publique.fr/discours/166501-declaration-de-m-nicolas-sarkozy-president-de-lump-et-candidat-lel, 27.2.2008.
74«Déclaration de M. Nicolas Sarkozy, président de la République, en hommage à Jeanne d’Arc, à Vaucouleurs (Meuse) le 6 janvier 2012», https://www.elysee.fr/nicolas-sarkozy/2012/01/06/declaration-de-m-nicolas-sarkozy-president-de-la-republique-en-hommage-a-jeanne-darc-a-vaucouleurs-meuse-le-6-janvier-2012, 6.1.2012.
75Nonna Mayer, «Comment Nicolas Sarkozy a rétréci l’électorat Le Pen», Revue française de science politique 57, nr. 3 (2007): 429–445. https://doi.org/10.3917/rfsp.573.0429.
76«Intervention d’Emmanuel Macron: Ministre de l’Economie, de l’Industrie et du Numérique. Visite à Orléans Dimanche 8 mai 2016», http://proxy-pubminefi.diffusion.finances.gouv.fr/pub/document/18/20908.pdf, 8.5.2016.
77Se f.eks. «Emmanuel Macron et Jeanne d’Arc: Le discours intégral (et ses messages subliminaux)», L’Obs, 9.5.2016. https://www.nouvelobs.com/politique/20160509.OBS0063/emmanuel-macron-et-jeanne-d-arc-le-discours-integral-et-ses-messages-subliminaux.html
78Østerud, Nasjonalisme, 30.
79Michel Winock, «Jeanne d’Arc», i Les Lieux de mémoire, bd. 3, Les France (red. P. Nora; Paris: Gallimard, 1997), 4427–74 (4471–72).
80Gro Steinsland, «Forvandlingen», Klassekampen, 20.7.2020, 12–13. Se også Gro Steinsland, Den hellige kongen: Om religion og herskemakt fra vikingtid til middelalder (Oslo: Pax, 2000).
81Anthony D. Smith, «National Identity and the Idea of European Unit», International Affairs 68, nr. 2 (1992): 55–76 (fra s. 55: «national consciousness can be traced back to the later Middle Ages, to the wars of the Scots, English and French in the fourteenth century, to Joan of Arc»).
82Bell, The Cult of the Nation in France, 216.
83Smith, Chosen Peoples, 35.
84Sini, «De l’icône à l’exemple historique».
85Østerud, Nasjonalisme, 121.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon