Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Artikler
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 7-21)
av Hallgeir Elstad
SammendragEngelsk sammendrag

Generelt er det færre som tek del i gudstenester. Dei seinaste åra har nedgangen vore markert. Men nokre stader går utviklinga i motsett lei. I Den norske kyrkja er det kyrkjelydar med auka oppslutnad om gudstenestene. Denne artikkelen undersøkjer fire kyrkjelydar med aukande gudstenestesøking. Kva kjenneteiknar desse kyrkjelydane – og kva er det mogleg å seie om deira ekklesiologiske profil? Artikkelen drøftar ulike kyrkjelydstypologiar opp mot empirisk materiale frå dei utvalde kyrkjelydane. Eit hovudfunn er at det i alle dei fire kyrkjelydane i større eller mindre grad finst tydelege drag av det eg har kalla ein folkekyrkjeleg profil. Den kyrkjesosiologiske litteraturen har hevda at særmerkt for denne kategorien er at det er få særlege kyrkjelege aktivitetar ut over det som er knytt til prestetenesta. Men dette høver ikkje på nokon av kyrkjelydane i utvalet. Tvert om er dei alle aktivitetskyrkjelydar med eit omfattande kyrkjelydsarbeid og mange aktivitetar. Artikkelens påstand er at fordi kyrkjelydar endrar seg, vil det òg krevje modifiserte kyrkjelydstypologiar.

As a general trend, fewer people are attending church services. In recent years there has been a significant drop in church attendance. However, some congregations within the Church of Norway are experiencing a development in the opposite direction. This article examines four congregations undergoing a growth in participation. What characterizes these congregations, and what can be said about their ecclesiastical profile? The article discusses different congregational typologies against the empirical evidence from the chosen congregations. A main finding is that all four congregations have more or less distinct traits of what I call ‘a folk church profile’. According to the church sociology literature, a distinct feature of this category is very few religious activities beyond those related to the ministry. This, however, does not fit with any of the chosen congregations. On the contrary, they all are activity congregations with extensive religious activities. The article argues that because congregations are changing, modified congregational typologies are required.

Åpen tilgang
Prekenen som hendelse
Analyse av fire prekener på Maria budskapsdag
Vitenskapelig publikasjon
(side 22-37)
av Marius Timmann Mjaaland
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen analyserer fire prekener som hendelse, og dermed også som en bestemt måte å fortolke virkeligheten på. Prekenene ble holdt i menigheter som opplever økt deltagelse på gudstjenesten i perioden 2013–17; tre av dem hadde også et eksplisitt mål om vekst. I tillegg til videoopptak av prekenene har jeg studert gruppeintervjuer med frivillige og ansatte medarbeidere. To retninger i aktuell prekenteori fokuserer henholdsvis på tilhørernes perspektiv (ny-homiletikken) og på budskapet, sistnevnte med vekt på forholdet mellom preken og ekklesiologi. Ved å analysere prekenen som hendelse søkte jeg å holde de to perspektivene kritisk opp mot hverandre. Jeg ville undersøke om vekstambisjonen også påvirker prekenens innhold og form. Problemstillingen er systematisk-teologisk, idet jeg undersøker hvilken implisitt teologi og ekklesiologi, men også hvilke politiske og ideologiske aspekter ved menigheten som der kommer til uttrykk.

Et interessant funn i denne studien er at prekenen som hendelse kaster nytt lys over menighetenes selvforståelse, gudsbilde og implisitte teologi. Der menigheten har en målsetning om å øke deltagelsen ved å være inkluderende, åpen og imøtekommende, ser ny-homiletikken også ut til å fungere som ideologi: Evangeliet forenkles til spissformuleringer som «Gud er kjærlighet», «Gud er omsorg» eller «amor fati». I den eneste menigheten som ikke har et slikt mål om vekst, fremstår homilien derimot som brutt evangelium, da den avdekker et rom for svakhet, fortvilelse og mørke i menighetens liv, men også gir rom for et opplevd fellesskap i troen, håpet og tilliten til Guds løfter. Avslutningsvis utvider jeg perspektivet ved kritisk å spørre om funnet også kan kaste lys over virkemidlene (liturgireform, reklame, hyrdebrev) som kirken de siste ti årene har tatt i bruk for å snu tendensen til at færre lar sine barn bli døpt: Hvordan forandres kirken – ideologisk, liturgisk og teologisk?

The article analyzes four sermons in the Church of Norway as events, thereby contrasting two dominant homiletical theories in contemporary practical theology: New Homiletics, focusing on the listener, and content-oriented homiletics, focusing on preaching, doctrine and ecclesiology. I have studied video recordings of the sermons and group interviews with church employees and other participants at the services. The sermons were given in congregations experiencing increased popularity of their Sunday services in the period 2013–17. I wanted to inquire into whether the ambition of growth also influenced the form and content of the sermons. The approach is systematic-theological and seeks to identify the implicit theology and ecclesiology coming to the fore in the sermons.

My analysis reveals a connection between the self-understanding and implicit theology of the congregations as displayed in the sermons. When the congregations emphasize growth by being inclusive, open and welcoming, the sermons tend to express this ambition ideologically, by reformulating the gospel in simplified statements such as «God is love», «God is care» or «amor fati». In the only congregation that has no explicit ambition of growth, the sermon comes closer to a homily, a broken gospel, uncovering a space for weakness, despair and darkness in human life, but it also gives space for an experienced community in faith, hope, and trust in God’s promises. Finally, I extend the scope by raising a few critical questions concerning the current strategy of the Church of Norway in order to increase the popularity of baptism in terms of liturgical reform, PR campaigns, and a public letter from the bishops: How does the church change – ideologically, liturgically and theologically?

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 38-54)
av Merete Thomassen
SammendragEngelsk sammendrag

I artikkelen undersøker jeg hvordan involvering av lekfolk skjer i fire menigheter med økt gudstjenesteoppslutning. Involveringsbegrepet er sentralt i Den norske kirkes gudstjenestereform. Det innebærer at lekfolk skal involveres i forberedelse og gjennomføring av gudstjenesten, det som jeg i artikkelen kaller direkte liturgisk involvering. I artikkelen påviser jeg at det forekommer minst to andre former for involvering. Den ene formen kaller jeg for tilretteleggingsinvolvering. Den innebærer at lekfolk tilrettelegger for gudstjenesten ved for eksempel å være kirkeverter og bake kaker til kirkekaffen. Den andre formen kaller jeg lokalsamfunnsinvolvering. Den innebærer at for eksempel historielag og bygdekvinnelag i lokalsamfunnet bidrar til det tilstøtende arbeidet rundt kirkebygget og gudstjenesten, uten nødvendigvis å delta i gudstjenesten. I artikkelen argumenterer jeg for at involveringsbegrepet må utvides til å gjelde også disse kategoriene.

In this article, I investigate the ways in which the involvement of lay people is practiced in four parishes with increased participation. The notion of involvement is central to Church of Norway‘s recently implemented liturgical reform. Involvement means that lay people are invited to become involved in preparations and co-leading of the services, which in the article I call direct liturgical involvement. I detect at least two other forms of involvement. The first one is facilitating involvement. This means that lay people facilitate the service by being church hosts or making cakes for the church coffee. The second is local community involvement. This means that local historical groups, women farmers groups, and other local groups support the church buildings and services without necessarily participating in the services themselves. In the article, I argue that the term involvement should be expanded to include these categories.

Åpen tilgang
Salmevalg og salmesang
«Man blir del av noe større»
Vitenskapelig publikasjon
(side 55-70)
av Henrik Ødegaard
SammendragEngelsk sammendrag

Salmesangen skårer svært høyt når personer spørres om hvilke sider av gudstjenesten de synes best om. Samtidig er det ikke gjort mye forskning på hvordan sangledelsen påvirker sangen i gudstjenester. Denne artikkelen handler om salmevalg og salmesang i fire menigheter i Den norske kirke som har opplevd økt gudstjenestedeltakelse de seneste årene. Hvordan praktiseres sangledelsen, og hvilke kriterier er lagt til grunn for salmevalget i gudstjenester i de fire menighetene? Finnes det noen fellestrekk? Artikkelen gir en oversikt over litteratur om liturgisk orgelspill, og analyserer praktisk sangledelse med utgangspunkt i lyd/bilde-opptak fra gudstjenester, samt observasjoner og intervjuer med stab og gudstjenestedeltakere. På tross av store forskjeller i salmevalg, fra det strengt kirkeårsbundne til et utvalg helt uavhengig av dagens tekster, viser analysen at salmesangen er et viktig element i hvordan gudstjenestenes kvalitet i de fire menighetene manifesterer seg. Følgende definerte prinsipper for orgelspill og sangledelse går igjen: Spillet er rytmisk støtt, det er valgt gode tempi, og ledelsen er i det hele tatt forutsigelig på en slik måte at menigheten trygt kan synge ut.

The singing of hymns scores very highly when people are asked which aspect of a church service engages them most. At the same time, there has not been much research on how the leading of the singing of hymns affects singing in a service. This article is about hymn choice and hymn singing in four congregations in the Norwegian Church that have experienced increased attendance over the past few years. How is the leading of singing carried out, and which criteria are the basis for hymn choice in the four congregations’ services? Do they share any common features? The article provides an overview of literature on liturgical organ playing and analyses practical leading of singing from the starting point of sound/video recordings from services. In spite of large variations in hymn choice, from those bound strictly to the church year to a choice completely independent of the particular day’s texts, the analysis shows that the singing of hymns is an important element in how the quality of the service manifests itself. The following principles of organ playing and leading of singing recur: The playing is rhythmically steady, there is a good choice of tempi, and leading is on the whole predictable in such a way that the congregation feels confident in singing aloud.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon