Dette er en bearbeidet og oversatt versjon av den avhandlingen som var grunnlaget for Andersens disputas ved MF i 2011. På grunnlag av en nærlesning av de aktuelle kilder gir Andersen en detaljert framstilling av Melanchthons tenkning i tiden før og under arbeidet med Confessio Augustana (CA). Melanchthon er iblant blitt framstilt som en pragmatisk kirkepolitiker som for enhetens skyld kunne være villig til å sette integriteten i luthersk teologi på spill. Det underliggende spørsmål i Andersens avhandlinger er derfor: Er dette en berettiget kritikk?

I del en (s. 1–156) presenterer Andersen Melanchthons teologi først og fremst på grunnlag av Unterricht der Visitatoren fra 1528 og hans kritikk av gjendøperne. Del to (s. 157–323) er en undersøkelse av Melanchthons arbeid under riksdagen i Augsburg i 1530. Det grunnleggende grepet her er det skille Andersen foretar mellom det han kaller Melanchthons forsoningsprosjekt og Luthers bekjennelsesprosjekt. Her påviser Andersen på en svært interessant måte hvordan Melanchthon gjennom kontakt med katolske reformteologer arbeidet for å gjenopprette den kirkelige enhet. Det forble en reell mulighet for Melanchthon langt inn i arbeidet med CA. Forsoningsprosjektet strandet imidlertid fordi det til syvende og sist ikke ble mulig å vinne gehør for det hos de kirkelige autoriteter. Det gjorde at Melanchthon også måtte slutte seg til bekjennelsesprosjektet; det var ingen annen vei å gå.

Tredje del av avhandlingen (s. 325–448) gir så en analyse av hvordan forsonings- og bekjennelsesstrategiene er relatert til Melanchthons tenkning i et noe videre perspektiv. Andersen tar her utgangspunkt i Melanchthons forhold til striden mellom Erasmus og Luther, og undersøker hvordan de epistemologiske, metodiske og teologiske perspektiver i Melanchthons tenkning forholder seg til hverandre. Forskjeller og likheter i tilnærming mellom Melanchthon og Luther er hele tiden et viktig referansepunkt for undersøkelsen. Del fire (s. 449–81) gir så et sammendrag og et utblikk.

Andersens konklusjon er at Melanchthon i hele den periode som her er undersøkt, er opptatt av kirkelig enhet også hva kirkens ytre organisasjon angår, og han er mer opptatt av dette enn Luther var. Det er en konklusjon som er begrunnet i en grundig og velinformert lesning av et vidt omfang av de relevante kilder. Melanchthon var en kirkeleder som framfor alt ønsket fred både i kirken og i samfunnet. Men også for Melanchthon er dette et teologisk begrunnet prosjekt; han er, slik Andersen framstiller ham, ikke en pragmatisk kirkepolitiker som er villig til å ofre teologisk integritet for å beholde formell kirkelig enhet. Det er likevel ingen tvil om at han i sin åpenhet for kompromiss går lenger enn Luther gjorde.

Det er først og fremst Melanchthons kompromissvilje i tiden etter Luthers død som gjorde at han ble en kontroversiell figur i luthersk teologi. Andersen viser langt på vei at dette er en kritikk som ikke er berettiget hva angår den periode som her er undersøkt. Hvordan man så skal vurdere Melanchthons innsats på 1550-tallet, er imidlertid ikke et tema i denne avhandlingen. Det skal vi kanskje være glad for; den er stor nok som den er.

Andersens styrke som reformasjonsforsker er hans fortrolighet med et stort antall kilder og hans evne til å lese dem oppmerksomt både når det gjelder kontekst og detaljer. Han har på denne måten utvilsomt levert et meget betydelig bidrag til forståelsen av Melanchthons tenkning og kirkepolitiske handlingsmønster i tiden før og under utarbeidelsen av CA. Andersen graver seg imidlertid aldri så dypt ned i detaljene at han mister overblikket og forståelsen av hvor han befinner seg i forhold til den overordnede problemstilling som styrer prosjektet. Skandinavisk reformasjonsforskning har så langt fokusert lite på Melanchthon. Andersen kommer her med et vesentlig bidrag som alene gjør mye for å rette på denne skjevheten. Boken vil bli stående som standardverk når det gjelder forståelsen av Melanchthon i denne sentrale fase av hans virke.

Man kan kanskje mot Andersens bok innvende at hans interesse for primærkildene i noen grad går ut over diskusjonen med andre forskere. Den omfattende litteraturlisten vitner imidlertid om at Andersen har satt seg inn i og gjør god bruk også av det andre har skrevet. Vi mister aldri forståelsen av hvordan Andersens kildestudier forholder seg til andre Melanchthon-forskere.

Det øker verdien av Andersens arbeid at hans underliggende problemstilling er av interesse også i dag både i en luthersk og økumenisk kontekst. Andersens konklusjon er at Melanchthons forsoningsprosjekt strandet fordi de som deltok i debatten, hadde en uklar forståelse av forholdet mellom Bibelens og kirkens autoritet. Det problemet lever vi med fremdeles.