Unge muslimske stemmer er resultatet av et imponerende og viktig forskningsprosjekt, «Radikalisering og motstand», ledet av Sveinung Sandberg. Her har forskerne intervjuet 90 unge norske muslimer i alderen 18–32 år og sett på deres forhold til religion og tro i et samfunn med økende sekularisering. De har snakket om hva religionen betyr for dem i hverdagen, tanker om religiøse forestillinger som endetiden og paradiset og også kontroversielle begreper som kalifatet, sharia og jihad. Prosjektet har resultert i en lettlest og god bok som egner seg både som pensumbok og litteratur for den samfunnsengasjerte og interesserte voksne som vil lære mer om unge muslimers tro og holdninger i Norge i dag. Problemstillingene som tas opp, og spørsmålene som blir stilt, besvares bredt og grundig, til tross for et mangfold av svar og perspektiver fra informantene. I en offentlig debatt preget av steile fronter og ofte problematiske, stereotypiske fremstillinger av islam, er boken et viktig bidrag til nyanser og detaljert kunnskap. Boken er skrevet av totalt sju forfattere, men har hele veien én forfatterstemme. Dette grepet gjør at boken fremstår som helhetlig og blir leservennlig og overbevisende.

«Lived religion», altså hvordan religionene leves og erfares av dem som tror på eller tilhører dem, er et perspektiv som religionssosiologien har vært opptatt av den senere tiden. Dette perspektivet finner vi også her. Målet er å vise hva vanlige unge muslimer faktisk tror på. Gjennomgående er det sentralt i boken å avdekke de unge muslimenes motstand mot ekstremisme. Etter IS sine herjinger i Syria og Irak, deres terrorangrep på europeisk jord og strømmen av fremmedkrigere fra Vesten i årene 2012–2016, har det i offentligheten blitt etterspurt en aktiv avstandstagen fra muslimske miljøer. Lite er det fokusert på at det faktisk reiste relativt få fremmedkrigere fra det norske muslimske miljøet, ca. 100, til forskjell fra andre europeiske land. I denne boken er det lagt vekt på at vanlige muslimers hverdagsmotstand har hatt en betydelig forebyggende effekt. En viktig del av dette har vært å spre fortolkninger av islam som motfortellinger til de voldelige jihadistenes propaganda.

Kontekstualiseringer og metodiske avklaringer er alltid viktig i forskning, men kanskje har de enda mer betydningsfulle roller i et prosjekt som ønsker å si noe generelt om et fenomen uten å bruke kvantitativ metode. Under boklanseringen på Litteraturhuset i Oslo 9. oktober rettet kommentator Usman Rana kritikk mot bokens bruk av kilder til fakta om islam. Han mente det burde ha blitt brukt kilder som var direkte oversatt fra arabisk, og jeg deler hans opplevelse av at det var noe uklart i begynnelsen av boken hva slags forståelse av islam som her lå til grunn. Prosjektets induktive tilnærming til religionsforståelsen kom imidlertid tydeligere frem etter hvert, men kunne med fordel ha vært klarlagt enda mer innledningsvis.

Unge muslimer deltar ofte i transnasjonale nettverk som internasjonale sommerleirer og konferanser og har sosiale møteplasser på internett med muslimer som bor i andre land. I denne boken blir kun de norske gruppene og miljøene fremstilt, uten særlig sideblikk til den internasjonale konteksten. Jeg tror det også kunne vært en fordel å se hvordan norske forhold ser ut i et mer internasjonalt perspektiv. I kapittel 3 kommer det frem at særlig internett kunne være en kilde til kunnskap om islam for de unge norske troende, og at autoritetene de søkte kunnskap og hjelp fra, kunne komme fra en rekke forskjellige steder.

Som stipendiat med islamistisk radikalisering som forskningsfelt opplever jeg også en offentlig debatt omkring emnet som er polarisert, lite nyansert og med steile fronter, særlig i sosiale medier. Anklagene sitter løst, og debattkulturen er ofte dårlig. Likevel kjenner jeg meg ikke igjen i at vi lever i en tid hvor storsamfunnet stigmatiserer islam og knytter religionen til terror, slik forfatterne av boken hevder på side 10 og 11 og implisitt også avslutningsvis på side 250. Mitt klare inntrykk er at det er vel så vanlig å ha et tolerant og nyansert syn på muslimer og islam, men at det i dag foregår en problematisk mobilisering innen høyreekstremisme og populisme som kommer særlig til syne i kommentarfeltene i sosiale medier. Ved ikke å være nyansert omkring dette risikerer forfatterne å gjøre det de selv anklager andre for, nemlig å bidra til en stigmatiserende debatt.

Men ellers får forfatterne til det de ønsker: å fremme nyansene, forskjellene og mangfoldet blant unge muslimer. De viser hvordan muslimer i dag lever ulikt med sin tro og religiøse praksis, men at de er enige om én ting: å ta avstand til ekstremisme. Motstanden mot terrororganisasjonene og voldsbruk mot uskyldige kom unisont fra informantene. Denne motstanden kommer til syne i ikke-offisielle sammenhenger, og dette tilfører en viktig lærdom til forebyggingsfeltet. Ekstremisme forebygges effektivt «innenfra» og pågår kontinuerlig i de unge muslimenes relasjoner og samtaler med hverandre.