«Augustine’s Confessions will always rank among the greater masterpieces of western literature.» Slik starter innledningen i Henry Chadwicks oversettelse av verket (Oxford World Classics, 1992). Og det er åpenbart treffende. Boken er ikke bare det mest kjente verket av Vestens største kirkefader, men det har også fått status som historiens første selvbiografi. Det ble trolig påbegynt i 397 – to år etter at Augustin var blitt biskop i Hippo. Men det er langt fra noen komplett selvbiografi; den kronologiske fremstillingen slutter i 387 med at hans mor, Monika, dør – samme år som han var blitt døpt av biskop Ambrosius i Milano. Han forteller ingenting om sin retur til Nord-Afrika, om klosterlivet i Tagaste eller om hvordan han nærmest ble tvunget til å la seg ordinere i 391. I en preken fra 425 forteller han hvordan han etter sin dåp ikke hadde noe ønske om å gjøre karriere – hverken i eller utenfor kirken. «Jeg gjorde alt jeg kunne for å sikre min frelse i en lav stilling og ikke pådra meg de store risikoene ved en høy posisjon. Jeg ble fanget, jeg ble gjort til prest, og til slutt ble jeg biskop» (Serm. 355). Men dette skriver han altså ikke noe om i sine bekjennelser. Confessiones er da heller ikke noen vanlig selvbiografi sammenlignet med senere eksempler på denne sjangeren. Det fremgår tydelig av det faktum at Augustin formulerer sine bekjennelser som en bønn til Gud. Dessuten er det selvbiografiske materialet tilordnet et overgripende teologisk og filosofisk sikte. Det aner man allerede på bokens første side – i de kjente ordene «For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Selvbiografiens teologiske innramming blir imidlertid nesten usynlig i mange moderne oversettelser. Verket består av tretten «bøker» (eller kapitler), men moderne utgaver nøyer seg som oftest med å ta med bare ni eller ti av disse. Det gjelder også alle norske oversettelser inntil for ti år siden. Oddmund Hjeldes oversettelse (i serien Mesterverk fra verdenslitteraturen; Aschehoug, 1961) tok med ti bøker; den nynorske utgaven ved Åsmund Farestveit (Confessiones, 1. utg. 1943; 2. utg., Det norske samlaget, 1965) omfattet bare de første ni bøkene. I 2009 kom imidlertid Samlaget med en oppdatert oversettelse som omfattet hele verket; de fire siste bøkene var oversatt av Hermund Slaattelid – som også skrev et nytt etterord. Det faktum at hele verket nå foreligger på norsk, endrer nok likevel ikke det inntrykket som har festet seg – at de siste bøkene er mindre viktige. Oddmund Hjelde bemerket i sin innledning at de tre siste bøkene vanligvis ikke blir tatt med «fordi de ikke har den samme allmenne interesse», og at disse bøkene «synes å mangle en klar forbindelse med den selvbiografiske del av verket». Selv om han benekter at det er tilfelle, reflekterer disse bemerkningene problemet med den oppfatningen av Confessiones som i lang tid har vært rådende.

En helt annen forståelse kommer til uttrykk i den svenske oversettelsen fra 1990 (oversatt av Bengt Ellenberger; Artos bokförlag). I innledningen, skrevet av professor Ragnar Holte, kommenteres det at også svenske oversettelser stort sett har begrenset seg til å omfatte de ni første bøkene. Holte skriver: «En presentation av verket i en sådan stympad gestalt kan på intet sätt göra det rättvisa. Jag vill faktisk hävda att läsaren går miste om själva huvudärendet i verket när dessa fyra avslutande böcker inte får komma med.»

Hovedsaken i Confessiones er, som allerede antydet, uttrykt i ordene i bok 1: «For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Det selvbiografiske materialet i bok 1–9 kan sies å være en illustrasjon til dette utsagnet. Det viser at Gud er tilværelsens opphav og dens mål. Dette kommer Augustin tilbake til i de siste tre bøkene – som er en utlegning av skapelsesberetningen i Genesis 1–2. De siste avsnittene i bok 13 handler om Gud som hvilte på den sjuende dagen. Denne dagen blir et bilde på den hvile som også venter Guds barn: «Også vi skal etter vårt verk […] hvile i deg i det evige livets sabbat» (13.36.51).

Mellom den mer selvbiografiske delen (bok 1–9) og Genesis-eksegesen (bok 11–13) finner vi bok 10, som er en betraktning om memoria eller minnet. Det er denne boken som er i fokus i Cathinka Dahl Hambros artikkel i dette heftet av Teologisk tidsskrift. Det er et bidrag som minner oss om at Augustins Confessiones er noe mer en bare bok 1–9.