Boka Religion i urolige tider (238 s.) har sitt utspring i et NFR-finansiert forskningsprogram ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, fra 2001 til 2005: Religion in a Globalized Age: Transfers and Transformations. Resistance and Intergration (RIGA). Sturla Stålsett ledet dette prosjektet, og har siden på ulike måter arbeidet videre med sider av denne tematikken både i praksisfelt, gjennom formidling og i forskning.

Forfatteren skriver innledningsvis at ambisjonen med boka er å undersøke hva som er religiøsitetens politiske og sosiale betydning i globaliseringens tidsalder (s. 5). Han ønsker også å vise hvordan religiøsitet representerer både motstand og samspill med globaliserende krefter, og hva slags ressurser som ligger i ulike former for religiøsitet for å møte hva forfatteren kaller «den økte globale sårbarheten» (s. 6). Han understreker at dette er ambisiøst. Stålsett situerer seg selv som en teolog og religionsforsker som arbeider i en europeisk kontekst, og han avgrenser seg tematisk ved å ha hovedfokus på kristendommen, og i noen grad på islam.

Boka består av tre hoveddeler med overskriftene «Globalisering», «Global religiøsitet» og «Religiøsitet og global sårbarhet». Forfatteren trekker på sine brede kunnskaper om internasjonal politikk, etikk og forståelse av religion og sekularitet. Teksten veksler mellom redegjørelser for ulike posisjoner, egne refleksjoner, analyser og erfaringer, og bruk av eksempler. Temaer som dekkes, er forståelser av forholdet mellom religion og sekularitet, ulike former for religiøsitet som destruktive eller konstruktive, betydningen av maktkritiske analyser for å vise at sårbarhet er ujevnt fordelt, og betydningen av økonomiske modeller. Forfatteren er opptatt av hvordan Vesten både kulturelt og økonomisk koloniserer og definerer «de andre». Her refereres det til mange fagfelt og ulike kontekster. Det reises fundamentale problemstillinger som er interessante for alle som har et snev av interesse for religioners betydning både lokalt og globalt. Stålsett skriver godt og overbevisende, og i mange deler av teksten (for eksempel i kapittel 1) finner vi en inspirerende tydelighet og stringens. Det er ikke vanskelig å anbefale boka.

Bokas styrke kan naturligvis også framstilles som en svakhet: Den dekker vidt og bredt. Denne anmelderen savner av og til en tydeligere begrunnelse for hvorfor nettopp den teoretikeren eller analytikeren er valgt ut, hvorfor akkurat den konteksten er hentet fram. Fordi leseren får en opplevelse av at forfatteren er personlig engasjert hele veien, er det lett å tenke seg at begrunnelsene for det som er valgt, ofte kan være forfatterens eget engasjement.

Noe forfatteren får tydelig fram, er hvordan religiøs pluralisering og globalisering henger sammen, og hvorfor dette skaper en kompleksitet vi trenger å forholde oss aktivt – og normativt – til. Behovet for en selvkritisk refleksjon i de religiøse tradisjonene som blir presentert, og behovet for maktkritiske analyser blir det argumentert godt og overbevisende for. I innledningen understreker Stålsett at kunnskapsproduksjon ikke kan være nøytral. For studenter og andre lesere er dette kvalitetstrekk ved boka som kan gi viktige tolkningsverktøy og skape rom for egen refleksjon og kritisk tenkning.

Religiøst begrunnet eller tolket terror og religiøst motivert vold har en relativt stor plass i boka. Sårbarheten som genereres av dette, er også beskrevet. Et spørsmål er om ikke terrorhandlingene i Norge i 2011 burde ha vært gitt noe mer plass, som et eksempel på en flertydig voldshandling der religionskamp var en del av gjerningsmannens univers. At det norske samfunnet fortsatt strever med å føre en åpen samtale om det som skjedde, for eksempel i skolens undervisning, viser oss hvor vanskelig det kan være å tolke og romme sårbarhet som er tett på oss. Nettopp derfor er det viktig å gi det et språk. Trossamfunn i Norge, både kristne og muslimske, stilte med mange ressurser for fellesskapet etter 22. juli 2011, både sammen og hver for seg. Dette kunne med fordel ha vært tatt med i en norskspråklig bok som også sier at den ønsker å ta opp fellesreligiøse håpstegn. Det ville i tillegg ha styrket den relativt knappe delen om interreligiøs aktivitet i boka. Interreligiøs dialog og diapraksis i ulike former kan sies å være utforskninger av religionspluralismen innenfra. I sin flerfaglige situering som både teolog og religionsforsker kunne forfatteren ha kommet med et innenfraperspektiv også her.

Forfatterens spesielle kunnskaper om Latin-Amerika beriker boken. Her trekker han på kilder og forskere tett på feltet i tillegg til egen forskning. Når det gjelder de delene av boka som tematiserer islam, islamske tradisjoner og tolkninger, er det i langt mindre grad trukket inn muslimske stemmer, islamforskere og ulike muslimske diskurser. Her kunne forfatteren enkelt ha demonstrert ett av sine hovedpoeng langt tydeligere, nemlig at kunnskapsproduksjon ikke er nøytral. Det å inkludere flere perspektiver er avgjørende for å forstå den religiøse og kulturelle kompleksiteten vi lever i både lokalt, nasjonalt og transnasjonalt. Siden beskrivelser av terror begått i islams navn åpner flere av kapitlene og det er et eget (kort) avsnitt med tittelen «Vold i Koranen» (s. 126–28), svekker det boka at ikke forfatteren har gjort et større arbeid her.

Kan man skille religionen fra religionens uttrykk? Hvordan kan religion og menneskelig sårbarhet forholde seg til hverandre (s. 96)? I Stålsetts diskusjoner om det siste trekker han lange linjer, diskuterer sekulariseringsteorienes holdbarhet, viser ulike former for forståelse av sekularitet og religion, samt diskuterer hvordan religiøs partikularitet og identitetspolitikk er en del av globaliseringsprosessene. Men forfatteren trekker også fram hvordan religiøsitet som et fellesprosjekt som krysser religiøse, kulturelle og geopolitiske grenser, kan skape håpefulle prosesser der menneskelig sårbarhet kan rommes og beskyttes. Det siste kunne gjerne ha fått større plass.