Religion i praksis (204 s.) er primært en håndbok for personer som trenger faktakunnskaper om religiøst liv. Enkelte grupper, som ansatte i det offentlige og servicebransjen, vil ha spesiell nytte av denne boken. Men i videste forstand angår det religiøse mangfoldet de fleste av oss. Mange vil derfor ha utbytte av å lese denne teksten.

Forfatteren, dr.theol. Vebjørn Horsfjord, har faglig ekspertise på interreligiøse relasjoner og betydelig arbeidserfaring med religionsdialog. Bakgrunnen vises igjen i boken, uten at den er nevneverdig preget av fagteologi. Dialog-erfaringen, derimot, kan antas å ligge til grunn for mange av de konkrete forslagene og velmente rådene som gis. Forfatteren karakteriserer selv boken som et tydelig sekulært prosjekt (s. 14), noe det er nokså ukomplisert å gi ham medhold i. Han har bevisst valgt et utenfraperspektiv (s. 16), som for øvrig vil være typisk for faget religionsvitenskap. Utgangspunktet er det religiøse mangfoldet i Norge som et objektivt gitt faktum og en tydelig holdning om at denne situasjonen er noe vi må leve med og helst takle på fredelig og respektfullt vis. En ambisjon om nøytralitet preger fremstillingen. Forfatteren er nøye med ikke å vikle seg inn i noen former for essensialistisk argumentasjon om hva som er den ekte eller sanne versjonen av en skikk eller en trosoppfatning, slikt høres jo ikke sjelden fra religiøst hold. Behovet for kunnskap og dømmekraft i vår omgang med hverandre understrekes igjen og igjen som en motvekt mot fordommer og uvitenhet som kan feiltolkes og resultere i uheldige og konfliktskapende situasjoner.

Det er lett å gi forfatteren medhold i at mye av den faglige informasjonen som gis om ulike religioner, ikke nødvendigvis er til stor hjelp i dagliglivet: for en mor som skal arrangere barnebursdag der en gjest ikke spiser pølser med svinekjøtt, for eksempel, eller for lærere og sykehuspersonale som skal håndtere kjønnsskiller den norske majoriteten for lengst har kvittet seg med. Religion i praksis kommer her inn med konkret informasjon det er bruk for i arbeidslivet, i selskapslivet og i det hele tatt i vår sosiale omgang. Boken kan ses som et uttrykk for nyere tendenser i religionsforskningen som undersøker «hverdagsreligion» og «levd religion», der vanlige menneskers måter å praktisere sin religion står i fokus, ikke ekspertenes normative religionsforståelse. Horsfjord understreker saklig nok at både de normative tradisjonene og den faktiske praksisen må tas med i forståelsen av religiøst liv (s. 38). I den forbindelsen påpeker han at mange mennesker ubesværet setter «en mental parentes» rundt deler av religionens lære og overlater de vanskelige spørsmålene til ekspertene eller til «Gud». Det er en interessant observasjon som inviterer til mer refleksjon, men denne boken er neppe stedet. Horsfjord spør i stedet om det kolliderer med norske forventninger om at religion er en alvorlig sak og derfor bør tas alvorlig av de troende, en slags generalisert «protestantisert» religionsforståelse (s. 39). Innsikter av denne typen betyr trolig lite for den som først og fremst vil vite noe konkret om skikk og bruk, men for andre som er opptatt av religionsmøter og samhandling mer generelt, vil slike refleksjoner kunne fungere som øyeåpnere. Teksten rommer en god del reflektert veiledning om det å forstå religion og forholde seg til religiøse mennesker.

I åtte kapitler behandles buddhisme, hinduisme, islam, jødedom, katolisisme, ortodoks kristendom, protestantisk kristendom og sikhisme. I de to første kapitlene drøftes ulike aspekter ved religion på mer generell basis. Til hvert kapittel hører en litteraturliste som rommer forfatterens kilder og samtidig fungerer som forslag til videre lesning. Et stikkordregister på slutten av boken er et nyttig verktøy. Oppslagsordet «mat», for eksempel, viser til sider i boken der mattradisjoner og spiseregler i de ulike religionene behandles.

Hver av religionene beskrives etter en felles mal der en rekke beslektede temaer tas opp under overskriftene: «hjemmet og dagliglivet», «kroppen», «maten»,«gudshuset», «året», «livet» og til sist «lederne». Kapitlet om protestantisk kristendom konsentrerer seg om Den norske kirke, men på de siste sidene gis det kortere sammenfatninger av Pinsebevegelsen, Adventistkirken, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige – mormonene, og Jehovas vitner. At de to sistnevnte ofte ikke regnes som kirkesamfunn, nevnes, men forfatteren tar utgangspunkt i at de selv regner seg som kristne kirker. Her er jo saken også den at begge er representert i Norge, og informasjon om deres skikker og særtrekk er like nyttig som informasjon om andre religiøse grupper.

Er det virkelig nødvendig med en såpass grundig innføring i Den norske kirke? Den kjenner vi jo godt. Ved nærmere ettertanke lar prioriteringen seg forsvare. Boken er ikke bare en innføring beregnet på majoritetens «oss» om «de andre.» Den er like nyttig for innvandrere og sekulære nordmenn som vil eller bør orientere seg i det religiøse landskapet Den norske kirke nå er en del av.

Til alle kapitlene hører en generell innføring i den aktuelle religionens alder, sentrale forestillinger, kultpraksis, hovedretninger og utbredelse. At en stor religion rommer ulike retninger, betones sterkt, og det tas forbehold om at det som her sies om en religion, ikke nødvendigvis er gyldig for alle. Enkelte ganger trekkes det interessante paralleller med utlandet, som i tilfellet buddhister, hvor de fleste i Norge er innvandrere, mens buddhistene i Storbritannia hovedsakelig er konvertitter (s. 50) – en forskjell som kan ha betydning i mange tilfeller. De generelle innføringene er antagelig på sin plass for lesere uten særlig religionskunnskap. Men det som fremfor alt gjør boken anbefalelsesverdig, er forfatterens kombinasjon av på den ene siden innsiktsfulle refleksjoner om utfordringene den flerreligiøse situasjonen skaper, og på den andre siden saklig informasjon om religiøse tradisjoner, skikker, regler og offisielle syn på ulike spørsmål. For eksempel opplyses det konsekvent og nøkternt om synet på homofili og likekjønnede ekteskap – uten moralisering fra forfatterens side. Underkapitlene om lederne tar opp spørsmål om autoritet, organisasjonsformer og lederskikkelser – viktig for å skjønne at det å tilpasse seg kultur og normer i Norge kan by på autoritetskonflikter. Det gis også flere eksempler på at innvandrernes religionspraksis påvirkes av den norske konteksten. Underkapitlene om livet rommer blant annet avsnitt om skikker og forestillinger i tilknytning til døden. Det går klart frem at døden er en viktig sak for mange innvandrergrupper og krever forståelse hos ansatte i berørte etater. Denne leseren ble overrasket over at det nå er blitt vanlig for muslimske innvandrere å gravlegges i Norge istedenfor å sendes til opprinnelseslandet, og at muslimer gjennomgående var fornøyde med hvordan norske myndigheter imøtekommer ønsker om spesielle områder for muslimske graver på kirkegårdene. Mens det kan butte imot på andre områder, synes kirkegårdene å være vellykkede integreringsarenaer.

Det stikkes ikke under en stol at kombinasjonen av et religiøst og etnisk mangfold i landet byr på problemer som ikke enkelt lar seg løse. Hvor stor plass skal religion ha i samfunnet? Skal vi bestandig unngå å provosere eller krenke menneskers tro? Er religion alltid et positivt innslag i kultur og menneskeliv? Dette er høyst aktuelle spørsmål i dagens samfunn, mens en kakofani av sterke meninger og høylytte motsetninger bidrar til å skape forvirring og usikkerhet om hvordan tingene skal gripes an, jevnfør den årelange hijab-debatten. Å gå dypere inn i dette problemfeltet er ikke bokens ambisjon. Dens styrke er den konkrete kunnskapen om religiøse skikker og tradisjoner og rådene om hvordan man kan manøvrere i dette farvannet. Ettergivenhet er slett ikke alltid det rette. Forfatteren er befriende klar på at religion både kan være destruktiv og farlig, mens religiøse krav kan være urimelige. Krav bør derfor ikke alltid innfris. Et innsiktsfullt råd er dessuten at betydningen av religion ikke bør overdrives. Religiøse aktivister, ledere og religionsforskere har en felles egeninteresse i å gjøre religion viktigere enn den er i forhold til andre aspekter ved menneskers liv, og de skal derfor ikke alltid lyttes til. Mens den offentlige debatten ofte handler om lover, rettigheter og prinsipper på det religiøse området, slår boken et slag for mindre prinsipper og mer velvilje, sunn fornuft og fleksibilitet i hverdagslivet. Det er for eksempel helt legitimt for arbeidsgivere å bekymre seg for om muslimske arbeidstakere er i stand til å utføre oppgavene sine under ramadan, og like legitimt for muslimer å ville faste. Med godvilje kan slike dilemmaer løses lokalt.

For alle som er opptatt av utfordringene knyttet til det flerreligiøse samfunnet eller har behov for å vite hvordan de skal opptre i konkrete situasjoner, kan Religion i praksis varmt anbefales som en veileder og håndbok.