Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Artikkel
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 167-176)
av Ivar Berg
SammendragEngelsk sammendrag

Reformasjonen spela ei viktig rolle for å styrkje folkemåla som skriftspråk andsynes den lærde latinen. Men i Noreg var det dansk som vart kyrkjespråket, og reformasjonen har ofte vorte framstilt som avgjerande for skiftet til dansk skriftspråk. Dette har vorte kopla til eit generelt nedgangsmotiv i norsk seinmellomalderhistorie, som kulminerer med sjølvstendetapet, reformasjonen og språkskiftet. Denne framstillinga kan ikkje oppretthaldast, og i denne artikkelen blir språkskiftet i staden forklart som ein konsekvens av meir ålmenne politiske og kulturelle tilhøve, og det blir peika på at dansk var det dominerande skriftspråket i Noreg allereie før reformasjonen vart gjennomført.

The Reformation played a crucial role in establishing the vernaculars as written languages in place of Latin. However, in Norway Danish became the language of the church, and the Reformation has often been blamed for the loss of Norwegian as a written language. This has been part of a motif of decline during the late Middle Ages, culminating with the loss of independence, the Reformation and the shift to Danish. Nonetheless, this historical account cannot be maintained, and the present paper rather explains the language shift as a consequence of more general political and cultural circumstances, and shows how Danish had become the main written language in Norway already before the Reformation was enforced.

Åpen tilgang
Den paradoksale reformasjonen
Ensrettingen som uniformerte Danmark og Norge, men likevel gjorde de to landene mer ulike
Vitenskapelig publikasjon
(side 177-187)
av Øystein Rian
SammendragEngelsk sammendrag

I 1536 fattet den danske kongen og det danske riksrådet to vedtak. Det ene var å avskaffe den katolske kirken, det andre var å avskaffe det selvstendige norske riket og legge det under den danske kronen. I både Danmark og Norge ble dermed den protestantiske reformasjonen innført med ett slag. Dette ble gjennomført med stor konsekvens i de følgende generasjoner, men det gjorde de to landene like bare på overflaten. I Danmark sprang reformasjonsvedtaket ut av en evangelisk bevegelse, mens Norge var hundre prosent katolsk. I kombinasjon med det politiske hegemoniet, ble reformasjonen i Danmark preget av stor kirkelig aktivitet, mens Norge ble passiv mottaker av forandringene, samtidig som de katolske sympatiene lenge preget befolkningen. Da Norge endelig på slutten av 1700-tallet fikk en folkelig luthersk bevegelse, beveget Danmark seg vekk fra ortodoks lutherdom, via rasjonalismen over til 1800-tallets grundtvigianisme. På den andre siden er den katolske kirken nå fire ganger større i Norge enn i Danmark.

In 1536 the Danish King and the Danish Council of the Realm made two resolutions. The first was to abolish the Catholic Church; the second was to abolish the independence of the Norwegian Realm and to subjugate it to the Danish Crown. Both in Denmark and Norway, the Protestant Reformation was introduced with a single stroke. The Reformation was carried through with great consequences in the following generations, but this made the two countries only superficially similar. In Denmark the Reformation arose out of an Evangelical movement, while Norway was one hundred percent Catholic. In combination with the political hegemony, the Reformation in Denmark showed signs of great ecclasiastical activity, while Norway was a passive receiver of the changes, and the population sympathized with Catholicism. At the end of the 18th century, 250 years later, when Norway at last experienced a popular Lutheran movement, Denmark moved away from orthodox Lutheranism via rationalism over to 19th century Grundtvigianism. In contrast, the Catholic Church is now four times larger in Norway than in Denmark.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 188-197)
av Karen Skovgaard-Petersen
SammendragEngelsk sammendrag

Med Christian 3.s tronbestigelse i 1536 fik Norge status som provins i det danske rige. I praksis blev inkorporeringen imidlertid aldrig så komplet som foreskrevet. Denne uklarhed afspejler sig i tidens officielle og semi-offcielle nationale historieskrivning, hvor Norge blev behandlet som et naboland, ikke som en del af riget. I første halvdel af det 17. årh. blev norsk historie imidlertid genstand for stigende interesse i lærde og politiske kredse i Danmark, en interesse der blev stimuleret af at man fik større kendskab til den norrøne litteratur. Med enevældens indførelse i 1660 blev Norges position i riget styrket, og vejen var banet for den første officielle Norgeshistorie i egen ret, Tormod Torfæus’ Historia rerum Norvegicarum (1711).

In 1536, Norway became reduced to a Danish province, in theory. In practice, however, the incorporation was never completed. This uneasy position was mirrored in contemporary official or quasi-official Danish historiography, in which Norway was treated as a neighbouring country. Nevertheless, in the first half of the 17th century Norwegian history became the object of growing interest in governmental circles, an interest that was stimulated by the discovery of the Old Norse literary heritage. With the introduction of an absolute monarchy in 1660, Norway’s status within the realm was enhanced, and the way was paved for the first official history of Norway.

Åpen tilgang
Naturrett som erstatning for Bibelen som rettskjelde
Den tyske teologen Johann David Michaelis’ bidrag til moderniseringa av lovverket i dei skandinaviske kongedøma
Vitenskapelig publikasjon
(side 198-208)
av Rolv Jakobsen Nøtvik
SammendragEngelsk sammendrag

Den tyske orientalisten og eksegeten Johann David Michaelis (1717-1791) spelte ei viktig rolle i arbeidet med å avskaffe bruken av gamaltestamentlege tekstar som rettskjelde i skandinavisk rettspraksis. Den katolske kyrkja hadde før reformasjonen domsrett over viktige samfunnsområde. Med reformasjonen vart dette i prinsippet overført til dei kongelege domstolane. Med bortfallet av den kanoniske retten som rettskjelde oppstod lakuner i det samla lovverket. Dei vart på ulikt vis forsøkt tetta ved å gjere delar av det mosaiske lovverket til rettskjelde til dømes i reguleringa av ekteskap, seksualbrot og trolldom. I hovudverket sitt om den mosaiske retten argumenterte Michaelis for at Moses var ein utmerka lovgjevar i den historiske og klimatiske konteksten han verka i. Med visse unnatak var desse lovene ikkje tenlege under heilt andre kulturelle og geografiske forhold.

The German orientalist and Old Testament scholar Johann David Michaelis (1717–1791) succeeded in his efforts to abolish parts of the Mosaic laws as a source of law in the Scandinavian kingdoms. In order to replace laws from the Canonic law, which was no longer a source of law in the kingdoms after the Reformation, parts of the Bible were regarded as a source of law . In his seminal work on the Mosaic laws, Michaelis argued that Moses was a great lawmaker in his own time. In a different climate and historical context, however, the laws of Moses were, as a general rule, not applicable.

Bokmelding
Åpen tilgang
(side 217-219)
av Lisbeth Mikaelsson
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon