Den etter hvert akutte konflikten mellom Ignaz von Döllinger (1799–1890, berømt katolsk professor ved Universitetet i München) og Pius IX (pave fra 1846 til 1878) er denne bokens hovedtema. Konfliktens kjerne var den pavelige sentralismen eller ultramontanismen (av «ultra montes», «over fjellene», dvs. i retning av Roma) som toppet seg i og med promulgeringen av dogmet om pavens ufeilbarlighet i 1870, under Det første vatikankonsil. Striden ble nokså raskt brennhett avisstoff og opptok store deler av den europeiske og nordamerikanske offentligheten. Både den engelske statsministeren William Gladstone og kong Ludwig II av Bayern engasjerte seg, begge på Döllingers side. 1800-tallets begivenheter inngikk dessuten i og styrket den katolske antimoderniteten (ofte omtalt som «antimodernisme») som preget kirken på avgjørende vis fra 1750 til 1950 og fortsatt gjør seg gjeldende på mange hold.

Howards redegjørelse for partenes posisjoner er sakssvarende og dekkende. Blant ultramontanistene spilte kirkens smertefulle erfaringer med den franske revolusjonens antiklerikalisme og Napoleons ekspansive religionspolitikk en nøkkelrolle. Dette befestet forestillingen om at pavens åndelige status forutsatte politisk makt, primært knyttet til Pavestatene – hvor regjerende pave var suveren monark. Samtidig innebar liberale og nasjonale strømninger at kirkens politiske ambisjoner kom under press. Og bestrebelsene på å samle Italia til ett rike ble, med rette, oppfattet som en massiv trussel mot Pavestatene.

Når det gjelder Döllinger, påpeker Howard at professoren aldri var en rabiat opprører. Han startet tvert imot som moderat ultramontanist og forble tro mot det han betraktet som sann katolisitet. Tre forhold var avgjørende for motstanden mot pavens krav på ufeilbarlighet ex cathedra: (i) Dogmet om infallibilitet var en nyoppfinnelse uten basis i kirkens tradisjon. (ii) Til tross for et visst ubehag ved å bli framstilt som «en ny Luther», tilsa samvittighetens røst at dogmet ikke kunne aksepteres. (iii) Arbeid for å gjenreise kirkelig enhet ble et stadig mer sentralt anliggende for professoren, og her utgjorde ufeilbarligheten så vel som 1800-tallets allmenne papalisme sterke hindringer. Ifølge Howard ble Döllingers synspunkter styrket gjennom kontakt med kolleger innenfor universiteter som opphørte som konfesjonelle institusjoner og opprettet sidestilte protestantiske og katolske fakulteter.

Howard konkluderer med at striden fikk en tragisk utgang, i hvert fall for Döllinger. Han ble ekskommunisert eller «overlatt til Djevelen» i 1871, etter en temmelig summarisk prosess. Forsøk på å få ham rehabilitert mislyktes. Selv om professoren hadde sympati med og var en stor inspirasjonskilde for den såkalte gammelkatolske bevegelsen (som egentlig sto – og står – for en modernisert katolisitet), sluttet han seg aldri til gammelkatolikkene. Grunnen var at han anså dem for å være skismatikere. Döllinger gikk heller ikke inn i andre kirkesamfunn og mottok ikke sakramentene der, men forble i en enmannsopposisjon livet ut.

Howard har levert en solid, perspektivrik og spennende innføring i 1800-tallets katolisisme. Noen ganger stusser jeg litt – for eksempel når prinsippet om at fyrsten skal bestemme folkets religion (cuius regio eius religio), og den påfølgende konfesjonaliseringen knyttes til freden i Westfalen i 1648 og ikke til religionsfreden i Augsburg i 1555 (s. 44 og 57), samt når Joseph Ratzinger/Benedikt XVI plasseres innenfor den overveiende progressive nouvelle théologie (s. 13). Videre blir kanskje beskrivelsen av Pius IX i mildeste laget; ifølge kritikere tydet pavens autokratiske holdninger og rasende utfall mot motstandere på manglende mental stabilitet. Men dette er mindre vesentlig, og Howards bok har potensial til å bli et standardverk om en kompleks og skjebnesvanger periode i Den katolske kirkes historie.

Samtidig synes jeg vel at framstillingen er sterkere deskriptivt enn analytisk. Howard påpeker flere ganger at den antimoderne katolisismen må vurderes på datidens – og til dels egne – premisser, samt at det 19. århundre også rommet katolsk fornyelse. Dette er korrekt, men det kan ikke forklare – eller bortforklare – pavenes sekteriske antimodernitet. Her dreier det seg ikke bare om et resultat av ofte hatske angrep på kirken fra revolusjonært og liberalt hold, men også om en soleklar årsak til disse angrepene. Til forskjell fra en i økende grad «modernisert» og mye mindre politisert mainstream protestantisme fungerte Den katolske kirke som en klar bremsekloss i forhold til folkenes lengsel etter frihet, samt i kampen for demokrati og religionsfrihet. Med unntak av beklagelige og uakseptable eksesser må liberale og nasjonale reaksjoner mot kirken sies å være forståelige – og delvis berettigede.

Tragisk nok gjør 1800-tallets katolske antimodernitet seg fortsatt sterkt gjeldende, nå i form av massiv retrospektiv nostalgi og fornyelsesangst. Döllinger var en forløper for Vaticanum II, Den katolske kirkes eneste offisielle moderniseringsframstøt i nyere tid. Men mens konsilet gjennom flere decennier har blitt ettertrykkelig marginalisert, betraktes Pius IX fortsatt som en helt av et stort antall katolske antimodernister. Ignaz von Döllinger tapte altså ikke bare i sin samtid, han – og andre fornyere – har også lidd et sørgelig nederlag i dag.