Fjoråret stod i reformasjonsjubileets tegn – det femte i rekken siden 1617. I hovedsak har det siden den gang vært tale om to reformasjonsfeiringer. Det har for det første vært holdt markeringer av den «generelle» reformasjonen med utgangspunkt i reformasjonsdagen 31. oktober 1517. I tillegg har det vært nasjonale feiringer i forbindelse med tidspunktet da reformasjonen ble innført i de enkelte land. I Danmark ble reformasjonen som kjent innført i 1536, i Sverige delvis i 1527 og definitivt i 1593. I Norge regner vi 1537 som innføringsåret, da landet ble erobret av danske styrker og den katolske erkebiskopen måtte bøye seg for overmakten og rømme landet. Riktignok ble den danske kirkeordinansen formelt vedtatt av nordmennene, men det var vel mest en proformasak.

I Danmark-Norge ble det holdt reformasjonsfester i 1617, 1717 og 1736. Etter bruddet med Danmark ble reformasjonen feiret i Norge i 1817, riktignok etter forbilde fra den tidligere unionspartner i sør, og i 1917. De tidligste feiringene var jubelfester. Det var i grunnen tilfellet helt fram til 1917. Dette året fikk feiringen et mer avdempet preg som følge av verdenskrigen. Markeringen av den nasjonale reformasjonen fant sted i 1837 og 1937.

Dessuten har det vært markeringer av henholdsvis 400- og 500-årsjubileet for Luthers fødsel i 1883 og 1983. I Norge var førstnevnte klart mer omfattende enn sistnevnte. Forholdsvis beskjeden var også markeringen av 450-årsjubileet for reformasjonen i 1967. Her på berget nøyde man seg stort sett med en forelesningsrekke i Universitetets aula med bidragsytere fra kirke og akademia i Danmark, Sverige og Norge. Foredragene ble utgitt i bokform året etter: Reformasjonen sett på 450-års avstand.

Ved den første jubelfesten i Danmark-Norge i 1617 var sjællandbiskopen Hans Poulsen Resen den sentrale kraften. Trolig etter forslag fra ham ble det for ettertiden innført en årlig markering av reformasjonen, både i kirkene og ved universitetet. I kirkene ble reformasjonsmarkeringen lagt til allehelgensdag, altså første søndag i november. Da Norge fikk eget universitet, ble markering av reformasjonen videreført her. Faktisk var reformasjonsfeiringen i 1817 den første store høytideligheten som ble holdt ved universitetet i Christiania etter den formelle opprettelsen i 1811.

I 1617 forfattet Resen en egen «Jubelbøn» for reformasjonsdagen. Den har et klart konfesjonelt preg. Den inneholder takk til Gud, som «udfriede din Christen Kirke af det Papistiske Fængsel og Mørkhed». Luther framstilles som et Guds redskap som bidro til å tenne det «sande Evangelii Lys». Resen takker for at Gud fremdeles «vilde besøge os, med dit klare Lysis Skin til Liv og Salighed i denne sidste Verdens Tid». Jubelbønnen ble tatt inn i alterboken, og i Norge var den i bruk til 1887, da det kom ny kollekt- og tekstbok. Denne levningen fra jubelfesten i 1617 – introdusert og gjennomført fra Danmark og København – fikk dermed et langt liv også i Norge og i den norske kirken.

Dette aktualiserer et vesentlig poeng i Carsten Bach-Nielsens artikkel i dette nummeret av Teologisk tidsskrift. Bach-Nielsen adresserer det tilsynelatende fraværet av Norge i de «danske» reformasjonsfeiringene fra 1617 til 1817. Norge ble i liten grad direkte nevnt i forbindelse med dobbeltmonarkiets feiringer, påpeker han, men det innebar ikke at Norge var fraværende i det som skjedde. Som del av dobbeltmonarkiet tok Norge del i alle felles anliggender. Det innebar også deltakelse i reformasjonsfeiringene.

Bach-Nielsens artikkel er et bearbeidet foredrag fra seminaret «Reformasjonen i Danmark og Norge», som ble arrangert på Lysebu i Oslo 12.–13. september 2017. Seminaret var et samarbeid mellom Fondet for dansk-norsk samarbeid, Universitetet i Oslo og det NFR-finansierte forskningsprosjektet «The Ambiguous Memory of Nordic Protestantism». Flere foredrag fra dette seminaret vil følge i inneværende årgang av tidsskriftet.