Hva er teologiens oppgave i offentligheten? Hvilket mandat har den? Hva har den å melde – særlig i krisetider? Hvilket språk bør den tale med? Hvilket tonefall skal den bruke?

Disse spørsmålene står sentralt i såkalt public theology, som teologen og etikeren Kjetil Fretheim ved Det teologiske menighetsfakultet i Oslo undersøker nærmere i denne boka. Siden Jürgen Habermas la grunnlaget for den toneangivende forståelsen av den offentlige sfæren, har teologiens plass i den vært utfordret. Fra å være en avleggs, fremmed eller uønsket stemme i den sekulære moderniteten, har teologien gjenvunnet spillerom og selvtillit i den postsekulære postmoderniteten. Public theology har blitt en overskrift på teologisk selvrefleksjon og praksis i dette rommet, mellom påtrengende sosiale og politiske spørsmål på den ene siden, og den kristne troens ressurser og fordringer på den andre.

Fretheims forbilledlig korte (168 sider med litteraturliste), målrettede og effektive bok gir en nyttig presentasjon av ulike stemmer i denne retningen, og plasserer den i forhold til beslektede retninger som politisk teologi og frigjøringsteologier. Fretheim er oppdatert, bredt orientert og disponerer stoffet godt. Han framstiller andres posisjoner respektfullt, men tar også stilling. Språket er klart og ujålete, og gjør boka til en fryd å lese.

For dels å eksemplifisere, dels utfordre ulike varianter av public theology undersøker Fretheim tre av de mest innflytelsesrike såkalte kairos-dokumentene fra nyere tid, nemlig det sørafrikanske «Sannhetens øyeblikk» fra 1985, det internasjonale og økumeniske «Veien til Damaskus» fra 1989 og så til sist «Et sannhetens øyeblikk: Kairos Palestina» fra 2009. Disse dokumentene oppstår i og rettes mot bestemte kriser (apartheid, global markedsfundamentalisme og okkupasjon og isolasjon i Palestina). De er kontekstuelt forankret og politisk kontroversielle. De anvender både et bibelsk og teologisk språk og en spisset sosialpolitisk retorikk.

Ved hjelp av sammenlignende nærlesninger av disse får Fretheim fint fram spenninger som en engasjert samtidsteologi møter når den ytrer seg offentlig, som for eksempel forholdet mellom sosial analyse og teologisk identitet, kontekstuelt utgangspunkt og allmenn anvendelse, og etiske og teologiske prinsipper og politiske beslutninger og handlinger. Fretheim velger å se public theology som en videre betegnelse enn for eksempel frigjøringsteologi, og ser at den siste ofte legger en mer radikal sosial analyse til grunn enn de teologene som velger å formulere seg under overskriften public theology.

Slik sett blir nok kairos-dokumentene mer uttrykk for en frigjøringsteologisk tilnærming enn public theology, som Fretheim behandler dem som: «[T]hey are examples of public theology in times of crisis» (s. 61). Det er relativt lite moderat og selvrefleksivt habermasiansk oversettelsesarbeid fra tro til politikk i disse dokumentene. Slikt finner man nok mer av hos eksempelvis Elaine Graham (en av de få kvinnestemmene i dette koret), Sebastian Kim (som Fretheim virker inspirert av) og lutheraneren Robert Benne (som Fretheim i siste runde distanserer seg fra).

Fretheims nøkterne, ryddige og informative framstilling av disse ulike posisjonene legger også grunnen for hans egen foretrukne versjon av public theology i krisetider. Den henter mye inspirasjon fra kairos-teologiene, men synes samtidig å ville fremme en noe større bevissthet om egen begrensning, både når det gjelder konkretisering og rekkevidde av de teologiske analysene av samfunnet. Det til tider kompromissløse ved kairos-dokumentene gjør dem tydelige og mobiliserende. Men det kan også ses som deres svakhet. Det viser i alle fall deres sted- og tidbundethet.

Derfor kunne man ønske seg at Fretheims analyse av kairos-dokumentene også hadde omfattet deres effekt. Hvordan ble disse dokumentene spredd og anvendt? Hvem lyttet til dem? Hvordan har de tålt tidens tann? Oppnådde de det de ønsket?

Det «opplagte» kritiske spørsmålet Fretheim reiser om hvorvidt kairos-dokumentenes kontekst og sosiale analyse «[does] shape or frame the theological outlook in an (il)legitimate way?» (s. 146), kunne han gjerne gitt seg noe mer tid og rom til å drøfte.

Fretheim ser med god grunn klimakrisen som vår tids store «kairos», og han utfolder i et eget kapittel hvordan en public theology med inspirasjon fra kairos-dokumentene kan tale i denne krisen. Den må etter hans syn tilby en «comprehensive empirical, critical, and normative social analysis» av klimakrisen, den må ha sitt utgangspunkt i en «primary loyalty with the poor oppressed and suffering» (s. 139), den må bygge på etiske prinsipper som kjærlighet, rettferd, forsoning og fred, men skal alltid «ask how they should be applied in a given context and when faced with particular political issues», og den må tematisere «how Christians, the church, and Christian theology are part of, contributing to or victims of climate change» (s. 140).

Det er med andre ord ingen liten eller avgrenset oppgave teologien må løse i krisetider. Dermed blir også tverrfagligheten avgjørende, ikke minst i retning av samfunnsvitenskapene. Dette tematiserer Fretheim godt i kapittel 5, «Social Analysis». Dette fokuset på tverrfaglighet gjenspeiler at boka også vokser fram av, og er rettet mot, studier i religion og samfunn, som finnes ved flere av våre læresteder. De har en felles utfordring i å finne sin faglige identitet mellom samfunnsvitenskap, religionsvitenskap og teologi.

Hva kan så teologien håpe å bidra med i det offentlige ordskiftet i krisetider? Bokas hovedidé uttrykkes treffende i tittelen «Interruption and Imagination». Teologien må forstyrre den offentlige samtalen, mener Fretheim. Den må avbryte maktens selvskryt og behagelige business as usual. Den må være kritisk, men også konstruktiv. Den kan også melde inn andre, håpefulle og kreative visjoner for å inspirere til handling: «In times of crisis […] public theology can interrupt the current affairs of the public sphere, and invite its participants and audiences to expand their imagination with respect not only to the future utopia of the world, but also with regard to specific actions and policies» (s. 154).

Et slikt program er relevant og utfordrende for teologien også i den norske offentligheten, enten det er asylpolitikk, oljeleting i arktiske områder eller det framvoksende sorteringssamfunnet som står på dagsordenen.