Sigmund Feyling (1895–1980) var utdannet teolog fra Det teologiske menighetsfakultet og sokneprest og prost i Egersund da Norge i april 1940 ble okkupert av tyskerne. Tidlig under okkupasjonen stilte han seg til NS’ og okkupantenes disposisjon og ble som ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet den egentlige leder av nazi-kirken. Han ble varetekstfengslet i mai 1945, men endelig dom falt først i juli 1949 og lød på 15 år. Likevel ble han benådet alt i desember 1951 og løslatt. Dermed fikk han en helt annen skjebne enn sin sjef, Ragnar Skancke, som 28. august 1948 ble henrettet på Akershus.

Berglyds biografi over Feyling har vakt en viss interesse etter at den ble publisert. Den tyske okkupasjonen og krigshistorien vekker fortsatt ulike følelser og debatter i landet og er en viktig del av den nasjonale fortelling. Den store tilstrømningen til dramafilmen «Kongens nei» er et annet uttrykk for dette. Samtidig vokser det opp nye generasjoner med lite kunnskap om denne fasen av norgeshistorien. Dette gjelder ikke bare Norge. Da det europeiske samarbeidsprogrammet HERA for noen år siden utlyste forskningsmidler til «Uses of the Past», dreide en del av prosjektsøknadene seg om temaer med tilknytning til andre verdenskrig og ikke minst formidlingen av slike temaer.

Det er i alle fall viktig at deler av norsk okkupasjonshistorie på ny blir viet oppmerksomhet. Like etter maidagene 1945 kom Ingvald Carlsens, H.C. Christies og L. Schübelers bøker om hvordan forfatterne hadde opplevd kirkekampen og de tunge årene fra 1940 til 1945. Disse bøkene er selvsagt preget av følelsene som gjorde seg gjeldende den første etterkrigstiden. Senere kom Torleiv Austads mer balanserte og grundige analyse av bekjennelsesskriftet «Kirkens grunn», som ble opplest fra prekestolen i landets hovedkirker 1. påskedag 1942 i forbindelse med at et stort flertall av statskirkens geistlige nedla den statlige del av sine embeter i protest mot NS’ og tyskernes overgrep mot kirken, skolen og ungdommen. I nyere tid har det også blitt skrevet en del spesialoppgaver som har behandlet ulike sider ved okkupasjonshistorien, ikke minst Geir Thorsdahls masteroppgave i historie (Universitetet i Oslo) om NS-bispene, et arbeid som er ført videre med boken Quislings biskoper (2017). Ett av de viktigste og beste arbeider er imidlertid den svenske kirkehistorikeren Ragnar Norrmans bok Quislingkyrkan: Nasjonal Samlings kyrkopolitik 1940–1945 (1998). I nyere tid har det også kommet bøker og artikler om de opplevelser og meninger de som stilte seg på NS’ og okkupantenes side, gjorde seg under og etter krigsårene. Særlig oppmerksomhet har deres barn fått fordi de fikk unngjelde for foreldrenes og andre nære slektningers valg. Ikke minst har Eystein Eggens bok Gutten fra Gimle (1993) vært viktig for å bringe inn flere stemmer i bildet av tiden etter 1945.

Det er derfor med en viss forventing man leser biografien om Sigmund Feyling. For som professor Torleiv Austad uttaler ifølge omslaget på Berglyds bok: «Denne boken fyller et hull i den kirkelige krigslitteraturen.» Men dermed er skuffelsen ikke til å komme fra ved nærmere lesing av boken. Hvor mye som skyldes forfatteren eller forlaget, vites ikke. For å ta det siste først. Teksten er utstyrt med en rekke fotnoter som skal være forklaringer og belegg. Men fotnotenumrene i bokens tekst er skrevet med så liten font at de nærmest er uleselige uten forstørrelsesglass. Det burde forlaget ha unngått. Videre er det i alle fall med én av illustrasjonene begått en klar feil. Det fortelles (s. 28) at Feyling i forbindelse med 200-årsjubileet for konfirmasjonen bearbeidet og utga Pontoppidans katekismeforklaring (Sannhet til gudfryktighet). Men illustrasjonen viser Pontoppidans bok Troens Speil, eller Guds barns kjennetegn, som er en oppbyggelsesbok. Videre er det en rekke gjentagelser i Berglyds bok som forlaget burde luket ut eller endret. Da ville det vel også blitt presisert at Josef Terboven var «Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete» og ikke «ministerpresident» (s. 34) – det var det Quisling som var.

Berglyds fremstilling er en biografisk gjennomgang av Feylings liv fra hans fødsel på gården Slettebø til hans død i Oslo. Men det meste av fremstillingen dreier seg om hans virksomhet under krigsårene fra da han 1. februar 1941 stilte seg til rådighet for okkupasjonsmakten og NS og ble ekspedisjonssjef. Teologisk var han inspirert av den tyske konservative Luther-forskeren Paul Althaus. Videre la Feyling sterk vekt på den tradisjonelle lutherske tolkning av Romerbrevets kapittel 13 (v. 1–7). Øvrighetslydigheten var for ham en kristen plikt uansett hva slags øvrighet det var tale om. Derfor kunne han gå til arbeid på sitt kontor 9. mai 1945 selv om Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst og den norske øvrighet var på jakt etter NS’ ledere og kollaboratører.

Den biografiske fremstilling av Feyling har en viss interesse og gir informasjon som til nå har vært lite kjent. Verre går det når Berglyd forsøker å trekke de lange linjer i historien. Han hevder nemlig at prestenes embetsnedleggelse påskedag 1942 var den fjerde viktigste hendelse i norsk kirkehistorie, etter tvangskristningen, reformasjonen og innføringen av dissenterloven i 1845. Dette forsøket på å trekke en slik historisk linje i Norges kirkehistorie er rapsodisk og ahistorisk. Tilsvarende uheldig er den vurdering som forfatteren foretar i avslutningskapitlet. Det preges av synsing. Denne biografiens opplagte svakheter innebærer at den burde vært kraftig bearbeidet (for ikke å si omarbeidet) før en utgivelse.