Folkemordet på rom under andre verdenskrig er gradvis gitt økt oppmerksomhet. Konferansen av europeiske kirker (KEK) sendte 2. august 2017 – på den internasjonale minnedagen for folkemordet, på romanes kjent som «porajmos» («ødeleggelsen») – ut en pressemelding, der inkludering og verdighet samt arbeid mot «anti-siganisme» løftes fram.

Tallet på rom som ble drept av Nazi-Tyskland og deres allierte, er vanskelig å fastslå helt presist, blant annet fordi de ofte ikke var talt under folketellinger. Denne boken konsentrerer seg om skjebnen til norske rom, altså rom som hadde norsk statsborgerskap eller «indfødsret», men som ble fratatt dette statsborgerskapet.

Tittelen «Et uønsket folk» og perioden 1915–1956 viser til innholdet i og praktiseringen av den første fremmedloven. Fremmedloven av 1915 hjemlet utvisning av personer som ikke hadde fast bopel eller yrke, og det ble understreket i loven at kun politiet kunne gi tillatelse til omreisende yrke. Og som det het: «Tilladelsen maa ikke gives til sigøynere eller tatere.»

Vi ser at tatere (romani) og sigøynere (rom) tilsynelatende ble behandlet likt, ved at ingen skulle kunne drive omførselshandel. Vi vet at flere senere lover vedtatt mens Norge faktisk ikke hadde rom innenfor sine grenser, effektivt hindret romanifolkets kultur, som da dyrevernloven fra 1951 forbød romanifolket å eie hester.

Likevel var det i realiteten en betydelig forskjell i behandlingen av rom og romani i Norge i årene rundt 1920, og rammene for politikken ble i stor grad påvirket av organisasjonen som har gått under tre ulike navn, mest kjent under navnet som gjaldt fra 1935: Norsk misjon blant hjemløse (1897–1922: Foreningen til Modarbeidelse av Omstreifervæsenet; 1922–1935: Den norske omstreifermisjon). Norske myndigheter gav organisasjonen et mandat overfor romanifolket i 1907.

Organisasjonens generalsekretær i disse årene, den senere prosten i Asker og Bærum, Ingvald Carlsen, skrev i artikkelen «Omstreifersaken i Norge» fra 1928 at omstreiferne i Norge hadde tre opphav: Norske «fanter» (den første rapporteringen om romanifolket fra Danmark-Norge er fra 1512), «sigøynere» og «skøierne» (også omtalt som «småvandringene», et nedsettende uttrykk brukt av «storvandringene», altså romanifolket). Anne Minkens doktoravhandling «Tatere i Norden før 1850» gir stor innsikt.

Carlsen så «fantene» som norske, og det primære overfor dem var å avskaffe omstreiferlivet. Dem som tilhørte rom, og som kom til Norge fra rundt 1850 (noen allerede på begynnelsen av 1830-tallet, nemlig familien Andreas, s. 35–36), så han derimot som utlendinger. De fleste som kom til Norge, hadde levd under slaveri i Valakia (sør i dagens Romania). Disse ville etter Carlsens oppfatning vanskeliggjøre organisasjonens arbeid, siden de ved sin livsstil kunne påvirke de «norske omstreiferne». Denne redegjørelsen på s. 59–63 i boken er ytterst interessant.

Det understrekes i boken at mens organisasjonen som Carlsen representerte, skulle hjelpe romanifolket, var arbeidet overfor rom overlatt til politiet. Boken beskriver politikken i detalj, der målet er en ekskludering og etter hvert reell fordriving av rom.

Selv om rom-medlemmer hadde nytt godt av såkalt «indfødsret» fra 1888, argumenterte Carlsen for at ethvert krav om å besitte en slik rett var feilaktig og måtte avvises. Det var ikke bare den daværende Den norske omstreifermisjon som argumenterte mot «sigøynernes» tilhørighet til Norge, men siden organisasjonen ble sett på som særlig kompetent i alt som vedrørte «omstreiferne», var dens politiske gjennomslag betydelig, primært i årene fram til sigøynerparagrafen ble vedtatt i 1927.

Den opprinnelige fremmedloven hadde altså ikke et direkte forbud, men et indirekte forbud mot rom, men det direkte forbudet ble likevel tatt inn i loven i 1927. Den såkalte sigøynerparagrafen lød slik: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket.» I praksis fungerte bestemmelsen slik at statsborgerskap ikke ble fornyet, og når rom-medlemmer skulle fornye sine norske pass, fikk de nye pass med statusen «statsløs».

Underkapitlet «En norsk ‘feil’» gir detaljerte skildringer av den konkrete politikken. Den konkrete «feilen» var at det var blitt utstedt pass til rom hvor betegnelsen «statsløs» ikke var benyttet.

Norges avvisning av å motta personer med både norske identifikasjonspapirer og norske pass utløste diplomatiske spenninger med både Sverige (s. 71–76) og Belgia (s. 81–85). Konflikten med Sverige involverte den svenske utenriksminister von Württemberg, og Norges stats- og utenriksminister Mowinckel tydeliggjorde den norske politikken i brev av 11. februar 1931 med tittelen «Ang. utstedelse av norske pass til sigøynere og spm. om innreisetillatelse til Norge». Brevet gikk til norske ambassader, konsulater og departementer.

Dette er bakteppet for den skjebnen norske rom fikk som internerte i konsentrasjonsleirer både i Frankrike og Nazi-Tyskland, primært Auschwitz. Av de 72 som ble internert, overlevde bare ni, og av de 66 som var internert i Auschwitz, overlevde bare fire. Fra tidlig på 1930-tallet til midt på 1950-tallet fantes det ikke rom i Norge. En rekke av disse var ofre for en umenneskelig behandling, som boken beskriver inngående.

Boken er blitt muliggjort som følge av samarbeid med norske myndigheter. Det var norske rom som i 2012 ba norske myndigheter finne ut hva som hadde skjedd med norske rom før og under andre verdenskrig, og oppdraget ble naturlig nok gitt til HL-senteret. Både Utenriksdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet har gitt støtte til bokprosjektet.

I dag har norske myndigheter anerkjent både rom og romani som nasjonale minoriteter og romanes og romani som nasjonale minoritetsspråk, sammen med kvensk og samisk. To europarådskonvensjoner samt regelmessig rapportering fra to komiteer sikrer at norsk politikk søker å fremme rom-folkets interesser og rettigheter. En unnskyldning fra statsminister Solberg for den politikken rom ble utsatt for, kom i 2015. Et eget kultur- og ressurssenter for rom i regi av Kirkens Bymisjon i Oslo kom inn på statsbudsjettet for 2017.

I bokens beskrivelse av perioden før folkemordet startet, og mens rom fortsatt befinner seg i Norge eller forsøker å komme inn i landet, er det mest rystende Norges manglende vilje til å erkjenne sitt ansvar for mennesker som ut fra en rekke objektive kriterier hadde sin primærtilhørighet til Norge.

Mistilliten overfor myndighetene ble av det enkelte rom-medlem uttrykt ved å oppgi en rekke falske identiteter. Dette omtales i boken som en motstandsstrategi blant rom. I dag vet vi at det å oppgi falsk identitet for asylsøkere som kommer til Norge, kan få alvorlige konsekvenser, og kun personer med avklart identitet kan få norsk statsborgerskap. Det å skifte navn for å unngå å stikke seg ut, og slik slippe internering og deportering, omtales også i boken. Den siste strategien (nytt navn) ville vært å foretrekke også den gangen, men ut fra den generelle frykten og mistilliten kan man forstå at den første strategien (falsk identitet) ble valgt.

Boken opererer på flere nivåer – fra det internasjonale via det lokalpolitiske til storfamilie- og individnivået. Den er generelt å anbefale for alle som ønsker innsikt i hva den norske tvangsassimileringspolitikken har bidratt til. Norge kan ikke stilles direkte ansvarlig for folkemordet, men Norge beskyttet ikke sine egne (tidligere) statsborgere som var blitt statsløse, og som hadde desperat behov for beskyttelse – og ble ofre for en brutal utryddelsespolitikk.