Høegs redigerte bok Religion og ungdom tar opp viktige spørsmål om dagens norske ungdoms forhold til religion generelt og til de forskjellige religiøse og anti-religiøse tradisjoner spesielt. Når dagens religionsdebatt som regel glir inn på islam og muslimer, er det ikke uventet at fire av de elleve kapitlene (utenom introduksjonskapittelet), altså godt og vel en tredjedel av boken, er viet muslimer og islam. Ett kapittel handler om unge sikhers forhold til turbanen, ett kapittel tar opp nyåndeligheten, ett viser to ukeblads fremstilling av religion, mest nyåndelighet, mens ett kapittel handler om unge norske ateister. Kristendom i forskjellige former har bare fått tre kapitler. Til tross for denne skjevheten har Høeg klart å holde en viss balanse. Særlig er kapittelet om de unge samiske læstadianerne et friskt pust som gir leseren et litt bredere perspektiv på dagens norske kristendomsutøvelse.

I introduksjonen viser Høeg utviklingen av ungdoms relasjon til religion med henvisning til studier som viser både oppgang og nedgang for religiøse strømninger. Det som går igjen, er den individualiseringen av religiøse trosforestillinger som vi kan skue i mange av de norske trosretningene i dag. Et annet viktig tema som går igjen i fire av bokens kapitler, er medias påvirkning på dagens ungdom: muslimer og sikher som kjenner seg fornedret av mediedekningen om deres religion, og norske ukebladers fremstilling av kjendisers religiøse forestillinger. Det er særlig i dette siste kapittelet jeg kan kjenne at det legges for stor vekt på medias (ukeblads) påvirkning på ungdoms religionsforestillinger. Gresaker innleder kapittelet med å vise til forskere som hevder at media er med på å endre vilkårene for religion. Medias påvirkning er imidlertid en omstridt tese i dagens mediedebatt, da mange forskere mener at mennesker bruker media på sitt eget vis – de tar det som passer til deres meninger, og utelater det de ikke kjenner seg komfortable med. Dette viser faktisk Gresaker også i sin konklusjon. Dog kritiserer hun dessverre ikke de forskere som hun har brukt i sin innledning, men lar dem stå fram som autoriteter for den forskningen hun har gjort.

Forholdet til media er viktig i de to første bidragene om islam og muslimer i boken. Toft skriver om unge muslimers opplevelse av undervisning om islam. Et av hans spørsmål til sine informanter er hvordan den «negative» nyhetsdekningen om islam påvirker dem (s. 33). Allerede her finnes en styring mot et stigma, der forskeren gir uttrykk for at han ser mediedekningen som negativ. («Media» er dog udefinert: sosiale medier, fjernsyn eller aviser?) Som migrasjonsforsker ser jeg selv hvordan svært mange av mine studenter har en ide om at innvandrere er undertrykte av majoriteten, i media, på arbeidsmarkedet osv., inntil de skal skrive sin kandidat- eller masteroppgave. Gjennom veiledning får jeg dem til å endre problemstillinger og stille mere nøytrale spørsmål. Interessant nok får de ofte helt andre svar enn de hadde forventet seg. Legger forskeren opp til en offerrolle, får han eller hun fram offertanken. I begge disse kapitlene finnes offerrollen implisitt, og hos begge er utgangspunktet muslimers rolle som annerledes og undertrykte. At ekstreme muslimer i dag står for vold og angrep på uskyldige mennesker, er et faktum, og de som aktivt identifiserer seg som muslimer, må ta stilling til dette på en eller annen måte. Som vi ser i Bangstads artikkel, tar «sekulære» muslimer de negative bildene på en helt annen måte enn informantene til Toft og Hansen. Også Eidhamars artikkel viser at det finnes «en generell tendens til at graden av religiøs rett-troenhet korrelerer med grad av kontakt med muslimske miljøer» (s. 234). Her kommer det fram hvordan mer «rettroende» muslimer kan ha en vi-og-dem-holdning overfor ikke-muslimer. En aktiv identitetsdannelse, særlig som «den andre», kan ofte lede til å aktivere denne vi-og-dem-følelsen, samtidig som den krever mer enn en passiv identifisering med en gruppe eller en religion. Pionerer må ofte slåss mye hardere for det de står for, enn de som kommer etter, slik den kristne likestillingsbevegelsen er et fremtredende eksempel på.

At media er så «negative» mot muslimer og islam, kan også være en sannhet med modifikasjoner. Mitt møte i 2014 med en velutdannet svensk ung mann med palestinske foreldre viste at mannen, som først var overbevist om at svenske medier «alltid var negative mot islam og muslimer», modifiserte sitt syn etter å ha undersøkt Sydsvenska Dagbladet grundig i en 4-ukers periode. De «negative» nyhetene hadde med terror, heders- og gjengvold å gjøre, samtidig som han fant mange artikler som tok opp diskriminering av muslimer. Han hadde også funnet artikler som handlet om muslimer som klarte seg bra i samfunnet. Termene «muslim» og «islam» var ofte ikke eksplisitt nevnt, men gjennom å se på bildene og navnene identifiserte han ofte de intervjuede som muslimer. Oppfatningen om en diskriminerende avisdebatt kan bl.a. ha å gjøre med at få unge innvandrerungdommer leser morgenavisene, som anses å være litt mer balansert enn tabloid-avisene.

De unge sikhene i Vramos artikkel synes også at norsk media har en negativ holdning til deres gruppe. Kapittelet handler om turbanen, og kritikken mot majoriteten er at de bryr seg for mye om noe som i prinsippet bare er «et tøystykke». Argumentet ligner det muslimer ofte anvender i sjaldebatten. Imidlertid kan verken sjalet eller turbanen bare være et tøystykke så lenge de har sterke religiøse og kulturelle symbolverdier. Forskjellen er at sjalet berører et av de viktigste spørsmål i norsk offentlighet, nemlig kvinners likestilling med mannen. Sjalet symboliserer at kvinnen står under mannen. At en mann har et «tøystykke» på hodet, er kanskje mer en kuriositet, altså noe som bare er annerledes, enn et symbol for undertrykkelse. Vramo hevder at hun har vist at det «ikke er turban i seg selv som uroer deler av den norske majoritetsforståelsen, men sikhenes relasjon til turban» (s. 99). Denne tesen stiller jeg meg noe skeptisk til; jeg kan ikke se i materialet at dette er vist. Undersøkelsen er jo bygd på sikhers oppfatninger og ikke majoritetssamfunnets oppfatninger.

Materialet i boken er interessant, og ettersom så mange forskjellige tros- og livssynsretninger er representert, gir boken også et bilde på pluralismen i dagens norske religiøse og ikke-religiøse landskap. Selv om materialet bærer preg av stringens i både form og innhold, hadde boken vunnet på å ha en oppsummerende diskusjon der trendene og trosretningene ble satt i sammenheng. Læstadianernes kjønnsroller og kravet til kvinnene om ikke-utfordrende klær kan sees i lys av den muslimske debatten om kjønn. Videre hadde en diskusjon om forholdet mellom nyreligiøses engasjement for miljø og andres psykiske og kroppslige helse, og de unge konfirmantenes sosiale engasjement for sine medmennesker vært givende. Nå står de to kapitlene litt for seg selv med konklusjoner som bygger på forskjellige forutsetninger av hva det vil si å være samfunnsengasjert. Et konkluderende kapittel ville holdt dette, både forskjellige og sammenfallende, materialet sammen.

Til tross for den kritikken jeg har fremført, er boken i høyeste grad lesverdig. Artikkelforfatterne har faglig bredde, og jeg tror at boken kan gi helt ny informasjon til mange som er interessert i religiøse problemstillinger.