I denne grundige og omfattende studien drøfter Peter V. Legarth, professor emeritus ved Menighedsfakultetet (Århus), hvordan Lev 18,5 («Det menneske som lever etter dem [mine forskrifter og lover], skal ha liv ved dem») blir forstått i det nye testamente. Spørsmålet som stilles, og som lever gjennom hele fremstillingen, er dette: Skal Lev 18,5 anvendes i en luthersk lov-forkynnelse? Legarth sier at han har foretatt en «reise» med denne studien, fra å oppfatte Lev 18,5 som en del av den såkalte tredje bruk av loven til den posisjon at Paulus tar avstand fra teksten. Den systematisk klingende problemstillingen er typisk både for bokens metode og resultater. Gjennom åtte innholdsrike kapitler brettes dette ut. Det begynner i Det gamle testamente og antikk jødedom. Her fremgår det at verset er helt sentralt i Moseloven, ja en sammenfatning av loven. Men det står i motsetning til den trosrettferdigheten som er bevitnet i andre tekster, så som Hab 2,4 («den rettferdige skal leve ved sin tro/troskap»), som Paulus bruker i både Galater- og Romerbrevet. Det paulinske grepet på fortolkningene er tydelig hele boken igjennom. Så følger et kapitel om Luk 10,25–37 (om den lovkyndige og den barmhjertige samaritan), hvor Jesu utsagn «Gjør det, så skal du leve» (v. 28) er et ekko av Lev 18,5. Kapitlene 5, 6 og 7 handler om Paulus’ bruk av dette verset i Galater- (3,12) og Romerbrevet (7,10 og 10,5). Boken avsluttes med en konklusjon med sammenfatning og et utblikk til luthersk tradisjon om lov og evangelium. Boken har en fyldig litteraturliste samt register.

Den beste delen av boken er, etter min mening, den om Paulus. Her er Legarth mest på hjemmebane som fortolker. Han er nær på tekstene og vel informert om relevant faglitteratur. Han mener blant annet at begrepet «lovgjerninger» hos Paulus stammer fra Lev 18,5, og gir gode grunner for det. Hovedpoenget er at Lev 18,5 og Hab 2,4 hører hjemme i hver sin frelseshistoriske epoke. En harmonisering mellom de to er ikke mulig, og det var et forsøk på nettopp dette apostelen stod overfor i Galatia. «Frelseshistorie» er i det hele nøkkelen til å forstå hvorfor Paulus vender seg mot Lev 18,5, ifølge Legarth. Langt på vei er det nok mye i det, men det blir for statisk med tanke på at Paulus både i Gal 5–6 og Rom 12–15 møter anklager om antinomisme ved å tegne et kristenliv etter Ånden som på mange måter har Toraen som subtekst. Apostelens brev blir i Legarths fremstilling mer teologiske traktater enn de historiske og dialogiske skrifter de er.

Jeg vil kommentere Legarths drøfting av Luk 10. Dette er et verdifullt kapittel, rikt på relevant informasjon om fortolkningsmuligheter. Samtidig reiser det seg noen ganske grunnleggende spørsmål her. Måten Paulus gjøres til fortolkningsnøkkel på, finner jeg uheldig: «Desuden tillægges Jesus en opfattelse, der står i klar kontrast til opfattelsen hos Paulus. Kan man forestille sig, at der på et så avgørende punkt har været diskrepans mellom Lukasevangeliets Jesus og Paulus?» (s. 140). Det er for Legarth viktig at Lukasevangeliet «gir det samme billede, som forekommer i de paulinske breve» (s. 166). Denne paulinske horisonten gjør at Jesu utsagn «Gjør det, så skal du leve» blir ironisk. Jesus skulle altså mene det motsatte av det han sier. Jeg spør: Betyr dette at også v. 37 («Gå du og gjør som han») er ironisk å forstå? Legarth kommer til rette med dette ved å si følgende: «Torahen angir ifølge begge sæt tekster ikke vejen ind in det præsentiske Guds rike, men den hjelper folk til at blive bevaret på vejen til det evige liv, den kommende verdens liv» (s. 161). Her virker det som om apostelens tale om Toraen som paidagōgos fra Gal 3,24 ligger til grunn.

Legarth er overrasket over at Jesus ikke kaller den lovkyndige til tro og omvendelse, men mener at denne mangelen rettes av fortellingen som følger, nemlig om Maria som satt ved Jesu føtter og lyttet til hans ord. Den lovkyndige «lyttet ikke til Jesu ord, men alene til Torahens ord. For ham fremstod Torahen og ikke Jesu ord som den gode del» (s. 164). Legarth burde tatt opp forholdet mellom historie og redaksjon mye tydeligere her. På det redaksjonelle planet, hos Lukas, er nok de to fortellingene sammenhørende, slik at de sammen danner en fortolkning – men var de det for den lovkyndige? Det at teksten ikke nevner «troen på Jesus», blir for Legarth et problem som plasserer den lovkyndige på et tidligere stadium i frelseshistorien, og ikke mer. Med Legarths fortolkning risikerer også Jesu ord å havne der, om vi ikke følger ham i å tolke dem ironisk.

I stedet for å la Paulus legge føringene her, kunne det blitt en spennende avslutning på boken om Legarth hadde spurt seg hvordan vi teologisk og hermeneutisk forholder oss til at Jesus og Paulus ikke nødvendigvis er enige med hensyn til Lev 18,5. Innenfor en slik drøfting ville faktisk mye av det Legarth sier, funnet sin plass. Men et slikt problem synes Legarth apriorisk å avvise.

Legarth har skrevet en modig og ærlig bok. Her er mye å hente av grundighet og fortolkning. Hans teologiske interesse er helt legitim, og noe vi gjerne hører oftere, men da må det nok gjøres annerledes. Derfor tror jeg at boken, sine mange kvaliteter til tross, først og fremst vil tale til dem som deler Legarths forutsetninger. Skjelningen mellom lov og evangelium er uoppgivelig i teologien, men er det virkelig en eksegetisk nøkkel til enkelttekster? Prisen å betale er i dette tilfellet at lignelsen om den barmhjertige samaritan ender opp som en ironi.