I Paulus’ brev til efeserne tales det om en enhet som blant annet konkretiserer seg «én tro, én dåp» (Ef 4,5). Kirkens historie viser imidlertid at dåpen på mange måter har vært en sak som splitter, snarere enn noe som forener. Det har gjennom tidene vært ulike debatter både om dåpens betydning og form. En av de tidligste debattene dreide seg om hvorvidt dåpen var gyldig dersom den var foretatt av en prest eller biskop som førte et uverdig eller syndig liv. Donatistene i Nord-Afrika på 300-tallet benektet at så var tilfelle, mens de katolske teologene mente det motsatte. Dåpens gyldighet avhang ikke av biskopers eller presters livsførsel eller tro.

For noen har dåpsformen vært avgjørende for å kunne fastslå om dåpen er gyldig og rett. Dette standpunktet har i stor grad vært knyttet til mengden av vann og har gjerne vært forbundet med kirkesamfunn med et baptistisk dåpssyn. Problemstillingen er imidlertid langt eldre. Allerede i kirkens eldste tid har man reflektert over dette. Et svært interessant vitnesbyrd om saken finner vi i det skriftet som har vært omtalt som den eldste «kirkeordning» – De tolv apostlers lære eller Didaché, som trolig stammer fra de siste tiårene av det første århundre. I avsnittet med liturgiske forskrifter heter det at dåpen skal skje «til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, i rennende vann». Så fortsetter teksten slik: «Men hvis du ikke har rennende vann, så døp i annet vann; kan du ikke få gjort det i kaldt vann, så i varmt. Har du ikke noen av delene, så øs vann tre ganger over hodet i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» (Did. 7).

Dette er et vitnesbyrd om en pragmatisk holdning til dåpsformen, selv om det er klart hva som er det normale: Full neddykking (i rennende vann). I luthersk sammenheng er dette en fremmed tanke for mange – ikke minst fordi barnedåp nesten er enerådende i lutherske kirker. Men det var langt fra fremmed for kirkefader Martin Luther – selv ikke i forbindelse med barnedåp. Det han skriver om dåpen i En preken om dåpens hellige ærverdige sakrament i 1519, kan nesten virke overraskende. Prekenen begynner slik:

For det første: dåpen heter på gresk «baptismos», på latin «mersio». Betydningen er her at man dukker noe helt ned i vann, slik at vannet går sammen over. Og selv om det mange steder ikke lenger er vanlig ved dåpen å senke barna helt ned i vann og dukke dem under, men heller bare å stenke vann over dem med hånden fra døpefonten – så skulle det dog egentlig skje på den første måten. Ut fra ordlyden i ordet «dåp» ville altså det rette være at man døpte ved å senke barnet eller den som skal døpes helt ned i vann, og så trakk vedkommende opp igjen. Også på tysk kommer ordet «Taufe» [dåp] uten tvil av ordet «Tiefe» [dyp]; slik at man senker det man døper dypt ned i vann. En slik ordforklaring krever også selve dåpens mening, for den innebærer jo at det gamle menneske, født i synd av kjød og blod, skal druknes fullt og helt ved Guds nåde, som vi skal høre. Man bør derfor ta denne dåpens mening på alvor, og også gi den et riktig og fullkomment ytre tegn (Luther, Verker i utvalg, 1:311).

I artikkelen «Dåpen som hendelse og prosess» i dette heftet av Teologisk tidsskrift griper Harald Hegstad tilbake til Luthers tale om dåpen som tegn. Han understreker at dåpen ifølge Luther både er et tegn på det som skjer der og da, og på det Gud skal gjøre i fortsettelsen. I Kirkens babylonske fangenskap (1520) skriver Luther om dåpens betydning: «Her ser du nok en gang at dåpens sakrament, som tegn betraktet, ikke er en sak som er unnagjort på et øyeblikk, men noe som varer evig. For selv om dens ytre handling snart er forbi, så varer den saken som der er avbildet like til døden, ja, til oppstandelsen på den ytterste dag» (Luther, Verker i utvalg, 2:137).

Ifølge Hegstad er Luthers forståelse av dåpen – ikke bare som engangshendelse, men som en livslang prosess – praktisk talt blitt borte i senere utforminger av luthersk teologi. Hegstad mener derfor at vi i dag med fordel kan hente fram motiver og anliggender hos Luther. Han tror det vil kunne bidra til en mer fruktbar økumenisk samtale om dåpen. Det burde være en ønskelig konsekvens av et reformasjonsjubileum: at Luthers egen teologi bidrar til en fornyet refleksjon om dåpen – ikke bare i lutherske kirker, men i en større økumenisk kontekst.