Norsk kirkehistorieskrivning har, forståelig nok, vært dominert av lutherske innfallsvinkler. Behovet for en framstilling fra et katolsk ståsted er derfor stort. En slik framstilling foreligger i og med J.W. Gran et al., Den katolske kirke i Norge: Fra kristningen til idag (1993), utgitt i anledning 150-årsjubiléet for kirkens gjenetablering her til lands i 1843, hele to år før dissenterloven. Denne boken er imidlertid mye mer omfangsrik og oppleves som noe ujevn.

Jeg har lest det ferskere katolske bidraget Katolsk kirkeliv i Norge gjennom 1000 år med interesse – og betydelig utbytte. Når mer enn 1000 års historie skal framstilles på drøyt 200 sider, må en selvsagt foreta et utvalg. I noen tilfeller har kanskje forfatternes egne merkesaker blitt litt for enerådende. Men alt i alt framstår boken som en dekkende og nyttig innføring i viktige sider av vår kirkehistorie.

Jan Schumacher trekker linjer fra middelalderens religionsskifte via Olavs-tradisjonen og fram mot seinmiddelalderen. Denne fasen rommer katolisismens klare glansperiode her til lands, knyttet til et erkebispesete som innbefattet store deler av det nordlige Europa. Bernt Oftestads drøfting av reformasjonen får fram et sentralt trekk ved forholdene i Norge: Reformasjonen skjedde i stor grad gjennom påtrykk ovenfra og utenfra, innenfor rammene av «daneveldet» og det tap av nasjonalt selvstyre som fant sted parallelt med den kirkelige endringsprosessen. Særlig i fjerne områder levde folk et katolsk liv til langt utpå 1600-tallet.

Bernt Eidsvig redegjør for 1800-tallets katolisisme, med vekt på utviklingen etter gjenetableringen i 1843 – to år for dissenterloven, basert på en dispensasjon. Til tross for kapittelets overskrift kan det her bare tales om en «norsk katolisisme» med klare forbehold. Et overveiende flertall av landets katolikker var utlendinger, og katolsk tro ble ofte oppfattet som en sak for tyskere og franskmenn. Dagens biskop betegner for øvrig forgjengeren J.O. Fallize, som satt i embetet ved inngangen til det 20. århundre, som «ytterst autoritær» (s. 76). Torbjørn Olsens presentasjon av den såkalte Nordpol-misjonen er spennende lesning. Selv om det ikke sies eksplisitt av forfatteren, inngår dette framstøtet i noe som kan omtales som en religiøs-politisk katolsk «imperialisme», hvor siktet var å være verdensdekkende.

Else-Britt Nilsen dokumenterer et begrenset antall katolske ordenssøstres storslagne innsats – primært innenfor helsesektoren, men også på utdanningsfeltet. Dette er etter mitt syn et klart høydepunkt i katolisismens nyere historie i Norge. Bernt Oftestads framstilling av perioden fra 1850 og fram til andre verdenskrig har tittelen «Den katolske kirke i et samfunn under modernisering». Her spiller konvertittene Knud Krogh-Tonning, Sigrid Undset og Lars Eskeland hovedroller. Førstnevnte var ihuga «antimodernist», teologisk så vel som kulturelt og politisk. Else-Britt Nilsens redegjørelse for det katolske kirkelivet under krigen inneholder for meg mye nytt og interessant stoff. Til tross for mistenkeliggjøring på grunn av et sterkt tysk innslag opptrådte kirkens ledelse og presteskap stort sett på rakrygget vis i disse skjebnesvangre årene. Blant katolikker flest var vel situasjonen omtrent som innenfor andre kirkesamfunn. En merker seg imidlertid at Nilsen ikke sier noe om hvilken betydning pave Pius XIIs i beste fall tvilsomme agering i forhold til nazismen og holocaust fikk blant norske katolikker.

Det andre vatikankonsil (1962–65) er det eneste eksempelet på offisielt sanksjonert modernisering på katolsk hold i nyere tid og la grunnlaget for en høyst tiltrengt, om enn kortvarig, fornyelse. Med sikte på Bernt Oftestads bidrag om «nasjonal katolisisme og økumenisk konsil» kan en vel ikke si at jubel for Vaticanum II og dets sentrale pådriver i Norge, biskop John Willem Gran, florerer. Men framstillingen oppleves som noenlunde balansert. Samtidig må det påpekes at konsilet skapte økt offentlig interesse for kirken og, framfor alt, en ny type konvertitter som søkte til katolisismen på grunn av dens fornyelsespotensial. Slik er det bare unntaksvis i dag. Else-Britt Nilsen belyser et viktig innslag i etterkrigstidens katolske kirkeliv – vendingen «fra propaganda til økumenikk», i konsilets kjølvann. Jeg har selv opplevd at katolske teologer som Finn Thorn, Wilhelm Hertmann, Jo Neve, Gerhard Schwenzer og Per Bjørn Halvorsen hadde avgjørende betydning innenfor hjemlig økumenikk på 1970- og -80-tallet. Dette skjedde i en periode hvor en rekke lutherske aktører oppviste et langt mer vankelmodig engasjement i enhetsarbeidet. Og sr. Else-Britt har selv en vesentlig del av æren for denne positive utviklingen. Men hun sier ikke noe om medaljens bakside: Økumenisk bevissthet spiller en svært beskjeden rolle innenfor dagens norske katolisisme.

Sluttkapittelet inneholder en fin beskrivelse av kirkens etniske mangfold ved Liv Hegna, bokens redaktør. Etter min oppfatning er dette en uhyre verdifull ressurs, som ikke har blitt utnyttet på tilstrekkelig konstruktivt vis.

Forlaget har gitt utgivelsen en tiltalende form, med mange illustrasjoner. Jeg har oppdaget få feil eller trykkfeil, men stusser når den kjente katolske kulturpersonligheten Gunnel Vallquist blir omdøpt til «Malmquist» (s. 188). Når alt kommer til alt, har jeg kun én substansiell innvending mot boken: Selv om enkelte kritiske ansatser finnes, er de få og relativt marginale. Jubelkoret synes å være en prioritert målgruppe, samtidig som et innenfra-perspektiv med apologetiske overtoner noen ganger blir vel iøynefallende og sjenerende. Dette er beklagelig fordi det skygger for tematikkens allmenne betydning. Manglende selvkritisk refleksjon er et hyppig fenomen på katolsk hold. Og når slike dyder koker bort i kålen, skjer det uvegerlig på troverdighetens bekostning.

Til slutt: Det lutherske historiker-hegemoniet bør også suppleres på et annet felt. Jeg benytter anledningen til å etterlyse en enhetlig og oppdatert «norsk frikirkehistorie». En slik framstilling vil gi rom for mange viktige, spennende – og i stor grad ukjente – perspektiver.