Lesing til dannelse - Folkeopplysningsmennenes forståelse av lesing og dannelse på 1850-tallet. Kontekstenes betydning for mening og det språklige uttrykk

Lesing og dannelse hos Vig og Aasen

Ole Vigs «Lidt om Bøger og Læsning» står i direkte forlengelse av innledningen Vig har skrevet i samme nummer av Folkevennen.¹⁶«Til Tidsskriftets Læsere» [se n. 2]. Teksten «Lidt om Bøger og Læsning» løper fra side 35 til 48 i samme nummer. I den innledende teksten har Vig påpekt at opplysning er «en saare gavnlig Ting», og i teksten om bøker og lesing tar han mål av seg til å ta dette temaet videre. Opplysningen «passer paa Vandringen gjennem Livet saavelsom paa enhvær mørk og farlig Vei», hevder han her, og fortsetter med å fastslå at den i særlig grad er nødvendig i «vore Dage» og under den nåværende statsforfatning. Dens umiddelbare nødvendighet må ses opp mot den aktivitet som Marcus Thrane og hans menn har klart å mobilisere. Vig var kjent som en uttalt motstander av Thranes virksomhet og all form for revolusjonære handlinger for øvrig.¹⁷Dette kommer ikke minst frem i tekster han publiserer kort tid før han hentes inn som redaktør for Folkevennen, slik som skriftet Liv i Norge: Vinteraftenslæsning for den norske Ungdom (1851). I dette skriftet advarte han mot arbeiderførere som Thrane, Borgen og Mikkelsen, og hevdet at deres revolusjonære virksomhet var ukristelig. Samtidig mener han at de har gått for raskt frem i sin iver etter å bringe politiske endringer. Se Ole Vig, Liv i Norge: Vinteraftenslæsning for den norske Ungdom (Kristiansand: I. Hansen, 1851), 173. Imidlertid anser han det ikke for å være sin oppgave å utvikle dette videre i den teksten som skal følge. I denne teksten er målsettingen å besvare kun ett spørsmål. Spørsmålet er konkret og berører selve kjernen av folkeopplysningsmennenes hovedanliggende: «Paa hvad Maade og ved hvilke Midler kan større Oplysning udbredes iblandt os?»

Vig er raskt ute med å påpeke at opplysning først og fremst er skolevesenets sak. Av denne grunn mener han, som de fleste andre i hans samtid, at allmue-skolen må forbedres. Imidlertid er ikke allmueskolen alene i stand til å gi den type opplysning som samfunnet først og fremst trenger, påpeker han. Skolen legger kun grunnvollen, men uansett hvor god denne er, duger den kun i liten grad om man ikke bygger videre på den. Skal menneskets «aandelige Jordbund voxe og trives og blive til noget synderlig Gavn, da maa der ogsaa senere gjøres Noget derfor», fortsetter Vig. Han skisserer så tre mulige tiltak for å iverksette dette. Én løsning kunne være å etablere søndagsskoler hvor man kunne meddele voksne den riktige form for undervisning. Disse skal naturligvis ikke være innrettet slik som Marcus Thranes og arbeiderbevegelsens søndagsskoler, som man nylig hadde sett blitt etablert.¹⁸Opplysning hadde vært en viktig del av Marcus Thranes og arbeiderforeningens program. For å øke den allmenne opplysningen blant folk flest hadde det i regi av de lokale foreninger blitt etab-lert skriveskoler, der man skulle lære grunnleggende skriving og regning. Se Mona R. Ringvej, Marcus Thrane: Forbrytelse og straff (Oslo: Pax, 2014), 72–77. Når Vig kritiserer denne formen for undervisning, må man anta at han mener at den i for stor grad legger vekt på innøvelse av tekniske ferdigheter. I disse skolene hadde voksne blitt behandlet som smågutter og undervist på den måten som det var meningen at allmueskolen skulle ta seg av undervisning. Nei, hevder Vig, den ideelle form for undervisning ville være om «duelige Mænd» kunne samle grupper av folket og holde undervisning for dem.¹⁹I en fotnote påpeker Vig at Selskabet for Folkeoplysningens Fremme rimeligvis vil understøtte «duelige Mænd» som i hver sine kretser vil holde foredrag for folket (Vig, «Lidt om Bøger og Læsning», 37–38). Om det ikke kunne la seg gjøre, ville skolelærere og andre kunne utrette mye bare gjennom samtaler. Dette var en innbyrdes form for undervisning som ville ha stor verdi, og som ville være drevet frem av den meddelelsestrang som opplysning kunne gi. Var man opplyst, ville man nemlig ha et uavlatelig behov for å meddele seg til andre. «Det er saa underlig med Oplysningen, som med alle andre aandelige Goder. Den, som rigtig har faaet Smag paa den, vil saa inderlig gjærne meddele Næsten lidt med sig; man har selv nok igjen alligevel, ja man vinder ved en saadan Meddelelse».

Imidlertid kunne man ikke forvente dette slik samfunnet så ut i hans egen tid. Selv den dyktigste person var regnet som inkompetent når det gjaldt folkelig opplysning: «Nu derimod, da selv mange af de dygtigste Mænd og en Mængde Lærere ikke engang har Forestilling om, hvad ‘Folkeaand’ er, eller hvad folkeligt Liv og folkelig Oplysning vil sige, nu kan denne Oplysning ikke ventes udbredt hværken ved Skolen alene, eller ved indbyrdes Samtaler og gjensidig Paavirkning i Livet.»²⁰Ibid., 38. Når både felles undervisning og individuelle samtaler var utelukket som kilder til opplysning, stod man kun igjen med ett alternativ. Det var om å gjøre, mente Vig, å lære folk å lese. Men lesingen måtte uføres på riktig måte. Lesing dreiet seg ikke bare om å sette sammen bokstavene på riktig måte i teknisk forstand; lesingen måtte gjøres med ettertanke, forstand og det rette uttrykk. Det vil si: Lesetonen måtte svare til tekstens mening. I tillegg måtte den etterligne den menneskelige stemme. Og fordi den ideelt sett skulle etterligne menneskets stemme og dermed noe som med nødvendighet var dynamisk og foranderlig, var det heller ikke mulig å gi noen nøyaktig skriftlig anvisning for hvordan riktig lesing skulle finne sted: «Det maa høres og læres ved Øvelse, og derom faar man spørge Skolelærere, Præster eller Andre, som kan læse godt».²¹Ibid., 40. En slik lesing kunne bringe næring til menneskets åndelige jordbunn, og dermed også bli til gavn for andre.

Nå var det riktignok slik, fortsatte Vig, at nordmenn flest hadde god leselyst. Boktrykkerkunsten har vært utbredt lenge, og bare i Norge ble det årlig trykket rundt 100 skrifter, i tillegg til aviser og tidsskrifter.²²Jostein Fet, som har kartlagt leseferdigheter blant allmuen i bygder og tettsteder på Vestlandet og i Telemark frem til 1840, har påpekt at den religiøse litteraturen er påfallende dominerende. Verdslig litteratur utgjør i alle undersøkelsene mindre enn 10 % av den samlede litteraturen, som oftest mellom 2 og 4 %. Se Jostein Fet, Lesande Bønder: Litterær kultur i norske allmugesamfunn før 1840 (Oslo: Universitetsforlaget, 1995), 254–55. Vigs påstander stemmer dermed overens med Fets forskningsfunn fra vår egen tid. Men menigmann kjenner som regel kun til Pontoppidans forklaring av Martin Luthers katekisme («Spørgsmaalsbogen»), salmebøker, til dels også en bibelhistorie og kanskje også en gammel postill. Sekulære bøker hadde man derimot ikke kjennskap til, især ikke på landet. Dette forhindret tilgang på viktig kunnskap hos en betydelig gruppe av folket. Det var også en utbredt misforståelse blant folk flest at bøkene skulle representere noe hellig og ufeilbarlig. Boken i seg selv hadde ikke noe liv og kunne ikke svare for seg, hevdet Vig; kun som tale er det at ordet i sannhet lever. I seg selv er boken også bare et dødt avtrykk av den levende stemme, en betegnelse og noe som forfatteren har grepet til av praktiske hensyn:

Heller ikke var boken ufeilbarlig, en bok kunne feile akkurat som mennesket kunne det. I produksjonen av boken så man nemlig en kjede av mulige feilkilder: Ikke alle bokskrivere var sannferdige folk, og selv den mest troverdige skribent var dog ikke allvitende. Det gjaldt derfor for bøker som for all tale, «vi skal prøve dem og beholde det gode deri», påpekte Vig med en allusjon til Det nye testamente.²⁴«Prøv alt og hold fast ved det gode» (1. Tess. 5:21).

Det var særlig tre typer bøker Vig mente skulle leses. Først og fremst gjaldt det den religiøse litteraturen. Denne litteraturen kunne ikke minst fungere som et vern mot den vantro som kom fra utlandet:

For å forebygge mot denne form for åndelig forsøpling og disse farlige tanker måtte folk gis god, kristen litteratur. Men når folk skulle velge religiøs litteratur, gjorde man imidlertid den feiltagelse å henge seg opp i bøker man allerede hadde kjennskap til. Vig kunne derfor særlig anbefale nyere religiøs litteratur: Selv om eldre religiøse bøker på mange måter var fortreffelige, viste han til at det i den senere tid hadde kommet mange nye bøker som fortjente å bli lest.

Nest etter den religiøse litteraturen nevner Vig den historiske litteraturen som særlig lesverdig. Den historiske litteraturen skulle leses for å få et grep om fortiden; den var hovedkilden til å få forstand om de timelige ting. Især ville den norske historien være en ypperlig grunnvoll for borgerlig opplysning og for å utvikle sann fedrelandsånd. Fordi menneskets historie demonstrerte menneskeåndens utvikling, var det klart, mente han, at den hadde langt mer å si for menneskets høyere liv enn alle naturvitenskaper. Vig kunne her berolige med en heldig situasjon i hjemlandet: Snorre Sturlasons kongesagaer hadde i lengre tid vært å finne i bondens bokhylle, og denne boken var fremdeles egnet til å gi innsyn i norsk historie. Men fremdeles var det slik at få historiske bøker var kjent blant allmuen, og folkeopplysningsmennene hadde derfor en viktig oppgave foran seg. Noen bøker ville egne seg bedre enn andre til dette formålet: Rørdams Kirkehistorie og Anthon Bangs Værdensbeskrivelse for Folket var to bøker som Vig ville anbefale til gjennomlesing og overveielse. Disse ville begge være godt egnet for å gi folket grep om historien.

Men selv om historien stod i en særklasse og var overordnet naturvitenskapen, mente Vig også at mennesket hadde godt av å ha kjennskap til bøker om naturen. Den tredje type bøker som Vig kunne anbefale, var derfor «Beskrivelser over Naturen og Guds ydre Gjerninger omkring os». Kjennskap til naturvitenskapene hadde mange fordeler: «Megen Overtro vil udryddes ved Kjendskab til Naturens Kræfter», sier han. Ja, selv for folkets næringsdrift ville dette være heldig. Kunnskap om naturen hadde dessuten en allment gunstig innvirkning på folks mentale liv: «Sands for Naturen virker desuden saa godt paa Sindet, forædler Menneskets hele Tankegang, og gjør, at Arbeidsmanden med dobbelt Glæde færdes i Mark og Skog og tumler sig paa de brusende Bølger». Det kunne imidlertid være en viss fare for at granskning av naturen gjorde mennesker selvkloke og frarøvet dem gudstroen. Man måtte derfor bestrebe seg på ikke å være hovmodig i møte med bøker om natur: Det gjelder at man betrakter alt med et barnlig øye, og bevarer et barnlig og ydmykt sinn. Om man klarte dette, ville man ikke finne noen strid mellom Guds ord og naturvitenskapen, men derimot erfare at begge deler står i nær sammenheng med hverandre.

Vig avslutter sin artikkel med å komme med noen generelle råd om lesing. Han understreker at hans hensikt ikke er å dra folk bort fra håndverk og henders gjerninger. Imidlertid vil han i forlengelsen av det han tidligere har skrevet, gjerne komme med noen praktiske råd til hvordan lesing kan utføres. I en typisk norsk bondestue kunne for eksempel familiene samles rundt ilden på gruen og lytte til den som var dyktigst til å lese og tolke bøker. Mens man lyttet, kunne de andre være sysselsatt på sitt vis: «Kvindfolkene med Søm eller med at binde Vaatter og Strømper, Mandfolkene enten med Haandværksarbeide eller andet nyttig Stel, Smaagutterne med at gjøre Skopinder, Pølsepinder eller med andet ‘Træsmi’ o.s.v.» Den som leste, måtte på sin side ikke lese for fort, og heller ikke så langt av gangen. Samtidig måtte vedkommende ta hensyn til tegnsetting og skrifttyper: «De Ord, som er trykt med spærret Skrift – det vil sige, hvor Bogstaverne er mere adskilte end ellers – skal udtales med stærkere Tone, fordi den viktigste Mening ligger i dem.»²⁶Ibid., 48. Og dersom det er et ord eller et uttrykk man ikke forstår, skal man stoppe opp og samtale om uttrykket, helt til man får en riktig oppfattelse av hva dette dreiet seg om. Eventuelt kan man spørre en skolemester eller en annen klok mann om ordets betydning.

Vi ser altså at ideen om lesing fungerer på flere plan i Ole Vigs tekst. Først og fremst er det en øvelse som kan samle til fellesskap og som kan bringe erkjennelse på et dypere plan. Det kan aktivere folkeånden og gi kunnskap som går utover det som skolens undervisning kan gi; det kan gi en opplysning som både kan «opvarme og oplive Hjærtet» og «opklare Forstanden». Men det er også en aktivitet som kan forebygge mot samfunnsonder, fungere som et vern mot farlig impulser og gi nødvendig kunnskap. Faktisk vil det også kunne forminske «Brændevinsdrik og Spillesyge». Dermed blir det essensielle både lesingens innhold så vel som lesingens vesen. Innholdet bringer kunnskap om noe folk flest trenger for å klare seg i hverdagen, mens lesing som aktivitet kan bringe frem noe felles og allment menneskelig. Dette er noe fundamentalt annerledes enn den overflatiske faktakunnskap som Thranebevegelsens søndagsskoler ville undervise i. Vig ligger også svært tett på Grundtvigs tenkning i en rekke henseender, ikke minst hva gjelder forståelsen av det levende ordets betydning. Det levende ord er grunnlaget for Grundtvigs såkalte «mageløse Opdagelse», som Søren Kierkegaard senere skulle betegne et av grunntrekkene i Grundtvigs kristendomsforståelse. Denne «oppdagelsen» presenteres i Kierkens Gienmæle (1825). Grundtvig hevder her at det kun er som levende ord at sann kristendom kan finnes. «Det levende ord» har her to betydninger, det er både ordet som kaller til liv i dåp og nattverd, så vel som det personlige og muntlige utsagn. Først gjennom ordet kan Kristus bli levende, argumenterer Grundtvig, og som sådan er ordet en åpen dør til et møte mellom Gud og mennesker. Vigs tanker om talens betydning fungerer nærmest som en parafrasering av Grundtvigs tenkning om det levende ord.

Vender vi oss så til Ivar Aasens artikkel, kan denne både ses i direkte forlengelse av Vigs tekst så vel som i konteksten av Aasens eget forfatterskap og karriere som målreisningsmann. Det er det siste som er den mest vanlige fortolkningsrammen. «Om Dannelsen og Norskheden» er regnet som en viktig tekst i norsk språkhistorie like fullt som den er sett som en sentral tekst i norsk åndsliv.²⁷Bye, Folkevennen [se n. 6], 312–14. Teksten markerer starten på Aasens offensiv for å føre sitt eget landsmål i fremste rekke i målkampen, slik som den også klargjør det teoretiske grunnlaget for Aasens videre arbeid med sitt eget skriftmål.²⁸Oddmund Løkensgard Hoel, Nasjonalisme i norsk språkstrid 1848–1865 (KULTs skriftserie 51; Oslo: Norges forskningsråd, 1996), 265. Se også Stephen J. Walton, Om grunnlaget for norsk målreising (Voss: Vestanbok, 1984), 32, og Endre Brunstad, Nasjonalisme som språkpolitisk ideologi: Om nynorsk, frisisk og færøysk målreising (KULTs skriftserie 36; Oslo: Norges forskningsråd, 1995). Det som interesserer her, er imidlertid ikke teksten som språkhistorisk dokument; det er derimot tekstens forståelse av dannelse.

Da «Om Dannelsen og Norskheden» ble trykket i Folkevennen, var Aasen allerede etablert som språkforsker. Helt siden midten av 1830-tallet hadde han hatt ambisjon om å utarbeide et eget norsk skriftspråk som kunne avløse det danske skriftspråket. I 1837 hadde han foretatt sin første systematiske undersøkelse av talespråket på Sunnmøre. Dette hadde blitt fulgt opp av undersøkelser av bygdemålene på landet, undersøkelser som han med statsstipend hadde foretatt mellom 1842 og 1846. Turene for å studere norsk bygdemål ledet frem til publikasjonen av Det norske Folkesprogs Grammatik i 1848.²⁹Stephen J. Walton, Ivar Aasens kropp (Oslo: Det Norske Samlaget, 1996), 372. To år etter utgivelsen av grammatikken kom han ut med Ordbog over det norske Folkesprog, mens Prøver af Landsmaalet i Norge fulgte tre år etter dette igjen. Sistnevnte bok var et forsøk på å skape en norm for et felles skriftspråk som var bygget på talemålet. Aasen hadde også vært en del av Folkeopplysningsselskapet siden selskapet ble etablert, tidvis hadde han også vært medlem av selskapets representantskap.

Fra språkhistorisk innfallsvinkel har man blant annet sett «Om Dannelsen og Norskheden» som et opposisjonsinnlegg mot den elitære kretsen av embetsmenn som Aasen selv var en del av. Oddmund Løkensgard Hoel skriver at Aasen siden 1852 hadde vært i et språkpolitisk eksil, men at han med dette essayet tok et prinsipielt oppgjør med det rådende synet på forholdet mellom språk, kultur, danning og nasjonalitet.³⁰Løkensgard Hoel, Nasjonalisme i norsk språkstrid, 265. Aasen mente nå at han hadde et brukbart skriftspråk å tilby, og det var derfor på tide å gå mer offensivt ut. Løkensgard Hoel påpeker videre at Aasen hadde møtt mange av de holdningene han kritiserte i dette essayet, i Folkeopplysningsselskapet selv – holdninger som åpenbart refererer til folkeopplysningsmennenes forståelse av ytre dannelse.³¹Ibid., 266. Se også Walton, Norsk målreising, 34.

Aasens tekst er da også helt utvilsomt et oppgjør med åndssnobberi og falsk og påtatt dannelse. Han hakker løs på dem som setter seg over andre, og på dem som tror de vet og kan mer. Noen av disse har han åpenbart møtt i Folkeopplysningsselskapet. Men teksten er ikke bare et slikt oppgjør. Det er også mulig å se den som en referanseramme for Vigs tekst om lesing. Aasens forståelse av hva danning er, kan også parallelliseres med det allmennmenneskelige fellesskap som lesingen kan tilveiebringe hos Vig: Her møter vi tanken om dannelse som en indre erkjennelse som er felles og mulig å oppnå for alle mennesker. Ved spesifikt å bruke begrepet «dannelse» gjør han kanskje Vigs tekst enda klarere: Aasen setter ord på den erkjennelse som Vig streber mot med sin tekst om lesing. Og kanskje er ikke disse fellestrekkene mellom Aasen og Vig så besynderlige. Ivar Aasen og Ole Vig hadde i flere år pleiet omgang i Folkeopplysningsselskapet. Aasen var den uutdannede blant akademikere og embetsmenn; Vig var den unge skribenten som hadde blitt valgt til redaktør av menn med posisjoner og lang utdannelse. Vig og Aasen hadde møttes, og åpenbart kommet godt ut av det med hverandre, allerede tidlig i 1852.³²Bye, Folkevennen [se n. 6], 126–27. De hadde også mange av de samme holdningene: Som Ole Vigs biograf Arild Bye påpeker, kunne de forenes om en felles erkjennelse av at bondekulturen ikke stod tilbake for bykulturen.³³Ibid., 312. I Vigs egen virksomhet hadde dette ikke minst vært tydelig i hans debatt med redaktøren i Illustreret Nyhedsblad, Pål Botten-Hansen, i 1857, der Vigs redaktørkollega hadde fremhevet bymajoriteten og den danskvennlige sidens fortreffelighet fremfor bygdefolket.³⁴Ibid., 246–48. Dette var holdninger Vig ikke kunne finne seg i. I «Om Dannelsen og Norskheden» tar Aasen opp noen av Vigs resonnementer fra debatten med Botten-Hansen tidligere samme år. Samtidig mener Bye at Aasens henvisning til de udannede som en mellomting mellom folk og fe gir assosiasjoner til en disputt Vig noen år tidligere har hatt med presten Otto Krogh. I denne disputten hadde Krogh hånlig sagt at navnet «Folkeskole» ikke betydde noen verdens ting, med mindre det skulle være en motsetning til skole for fe.³⁵Ibid., 188, 313.

Aasens tekst faller i to deler, og det er første halvdel som omhandler dannelse. Grunntanken i teksten er at dannelse kan defineres som en «Forfremmelse (eller Forædling) av Aandens evner», og dermed noe som alle kan oppnå. Aasen skriver i denne sammenheng at det vil være mulig å «finde saa mange, som ved egen Flid have arbeidet sig frem til et ret anseeligt Maal af Kundskab, og som tillige ved stadig Tænksomhed have sat sig i Stand til at dømme meget klart og grundigt om Tingene i Verden». Like fullt er dette noe som angår alle:

Dannelse handler ikke om rang eller rikdom, fortsetter han, og dersom man tror det, misforstår man hva det egentlig handler om. Danning er en «indvortes Forfremmelse og Fuldkommenhed», en «opklaret og ophøiet Forstand» som ikke på noen måte kan ses som en del av den «Stas og Fjas» enkelte mener det kan defineres som. Aasen går fra dette over til å argumentere for det spesifikt norske: «Saafremt nu Dannelsen ikke er nogen Skik eller Mode, men derimod en indvortes Tilstand, en Dyrkning og Fuldkommengjørelse af Sjælens Evner, som før er sagt, saa kan altsaa vor Landsskik i det hele ikke staae i Veien for den. Vi ansee det altsaa som en falsk Mening, at de to Ting ikke skulde kunne staae sammen i et Rum […].»³⁷Ibid., 428. Deretter følger den gjennomgang av «Norskheden» som språkhistorikerne hittil har viet mest oppmerksomhet.

Det er altså noe grunnleggende felles når det gjelder Vigs forståelse av lesing og Aasens syn på danning. Vig ser lesingens vesen og resultat som en form for indre erkjennelse som tangerer noe dypt fellesmenneskelig. I Aasens tekst er denne indre erkjennelsen kalt danning. Men når Vig skal skrive sin tekst, er han også forpliktet på sitt oppdrag som nyslått redaktør av Folkevennen. Han er valgt til denne rollen av Folkeopplysningsselskapets embetsmenn og etablerte akademikere, og han er forpliktet på selskapets statutter om å øke opplysningen blant folk flest. Vig må derfor mane til mer lesing og økt boklig dannelse. Like fullt kan han samtidig argumentere for at lesingen berører noe fundamentalt som er felles for alle mennesker.

Den lesning som er presentert ovenfor, legger vekt på andre perspektiver enn hva man har sett i tidligere forskning. Tidligere studier av Folkeopplysningsselskapets tekster har fremstilt selskapets opplysningsvirksomhet som paternalistisk, i den forstand at det dreier seg om at borgere av høyere stender og med høyere utdannelse tar på seg ansvaret for opplysning av en ubemidlet lavere klasse. I boken Folkeopplysning som utopi har Ole Marius Hylland behandlet Ole Vigs tekst om bøker og lesing ut fra et perspektiv der han blant annet mener at argumentasjonen for økt lesekyndighet kan ses i lys av protestantisk arbeidsetikk.³⁸Hylland, Folkeopplysning [se n. 1], 162–63. Vig foreslår altså et sted i sin tekst at lesing for eksempel kan foregå slik at én i hver familie leser høyt, mens de andre i husstanden hører på. Dette mener Hylland betyr en effektivisering av den praktiske opplysning, i den forstand at tilhørerne kan undervises og samtidig drive med andre sysler samtidig. I Hyllands perspektiv kan dette fungere som en forsterkning av det paternalistiske prosjekt, fordi opplysningen kan fungere på flere plan samtidig. I denne artikkelen har vi hatt motsatt utgangspunkt, og arbeider ut fra en forståelse av at Vigs tekst dypest sett handler om å forme alle til borgere som kan delta på lik linje i samfunnet.

Autonomisering av mennesket – på kontekstens betingelser

Dersom vi fortsetter å holde hovedfokus på Vigs tekst og ser etter mulige kilder for påvirkning av hans tenkning, er det nærliggende først og fremst å trekke frem N.F.S. Grundtvig. Som vi har påpekt i det foregående, er det, som i mange andre av Vigs tekster, også i «Lidt om Bøger og Læsning» synlige spor av Grundtvig. For Vig var Grundtvig da også en ikke ubetydelig helt: Da Vig ikke hadde kunnet overvære den danske dikterheltens besøk i Kristiania i 1851, hadde han straks etterpå tatt turen til København for selv å oppsøke sitt forbilde.³⁹Bye, Folkevennen [se n. 6], 103–5. Men også Marcus J. Monrads filosofi må ses som en bakgrunn for tenkningen som kommer frem i teksten. Som nevnt i innledningen var Monrad selv også en del av Folkeopplysningsselskapet. Vi skal imidlertid ta en omvei om 1700-tallet før vi ser nærmere på hvordan Grundtvig og Monrad kan leses inn i Vigs tekst.

Vi har argumentert for at Ole Vig forstår lesing som en øvelse som tilveiebringer en erkjennelse av et allmennmenneskelig fellesskap, og at dette fellesskapet kan jamføres med den forståelse av danning som Ivar Aasen har argumentert for i sin tekst. Forståelsen av felles opplysning og danning kan i sitt vesen minne mye om den felles religiøse erkjennelse man ett hundre år tidligere tenkte at den religiøse poesien kunne bringe. Men hos folkeopplysningsmennene er det som i utgangspunktet var religiøst, gjort til noe allmennmenneskelig. Teoretiseringen av den religiøse 1700-tallspoesien, så vel som resepsjonen av den, kan synliggjøre denne autonomiseringen, og vise hvordan det fellesmenneskelige hos folkeopplysningsmennene nå kommer i stedet for noe som opprinnelig var religiøst begrunnet.

Forskjellene mellom 1700- og 1800-tallet kan ses i lys av de bevegelser som gjør seg gjeldende i omgivelsene. Danmark-Norge var underlagt streng sensur i det 18. århundre, og kongen satt med all makt til å kontrollere om det som kom på trykk, var i overensstemmelse med luthersk lære. Som Øystein Rian har vist i en nylig utgitt bok om sensuren i Danmark-Norge, kunne de som forbrøt seg mot sensurbestemmelsene, straffes hardt, i de mest alvorlige tilfeller med døden, som følge av de forbrytelser de hadde begått.⁴⁰Øystein Rian, Sensuren i Danmark-Norge: Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814 (Oslo: Universitetsforlaget, 2014). I noen hektiske måneder, under Struensees regjeringsperiode mellom 1770 og 1772, ble sensurbestemmelsene opphevet. Det frislipp av litteratur som man så i løpet av denne korte perioden, kontrasterer det som kommer på trykk i den foregående og etterfølgende tiden. Før og etter Struensee måtte det som skulle på trykk, gjennom streng sensur, mens praktisk talt alt kunne slippes ut i det offentlige rom under Stuensees regjeringstid. Dette formet enkeltmenneskets tanke så vel som offentlighetens forståelse av hva mennesket på egen hånd var i stand til å få til uavhengig av kirken.

For å vise de kontekstbetingede ulikhetene mellom 1700- og 1800-tallet skal vi her presentere ett eksempel. I innledningen nevnte vi den tyske dikteren Friedrich Klopstock og hans teorier om den hellige poesi som inngang til å forstå den religiøse poesien på 1700-tallet.⁴¹Friedrich Klopstock formulerer sin tenkning om den religiøse poesien i Von der heiligen -Poesie, utgitt i 1755. Se Kaiser, Klopstock [se n. 11]. En av dem som aktivt forholder seg til Klopstocks teorier, er den dansk-tyske presten Balthasar Münter, som virket som sogneprest i St. Petri menighet i København mellom 1765 og 1793.⁴²Se Roos, Enlightened Preaching [se n. 11]. Münter ble i sin samtid kjent som sjelesørger for Johan Friedrich Struensee under rettergangen mot den tidligere statslederen i 1772. I tillegg til at han dokumenterte denne prosessen i en bok som fikk internasjonal anerkjennelse, etterlot han seg også et omfattende forfatterskap.⁴³Se Bekehrungsgeschichte des vormahligen Grafen Johann Friedrich Struensee, nebst desselben eigenhändiger Nachricht von der Art, wie er zur Aenderung seiner Gesinnungen über die Religion gekommen ist (København, 1772). Münter er særlig interessant i denne sammenheng fordi hele hans litterære virksomhet må ses i sammenheng med de skiftende politiske regimer i den danske helstaten.⁴⁴Se Roos, Enlightened Preaching. Dette betyr at han pragmatisk endret sin teologiske fremstilling da man med regjeringsskiftet i 1784 åpnet opp for en mer åpen og udogmatisk fortolkning av Bibelen. Blant hans skrifter finner man to bind med Geistliche Lieder, eller åndelige sanger. Disse ble utgitt i 1773 og 1774, altså rett etter at strenge trykkefrihetsbestemmelser igjen var innført i den danske helstaten etter Struen-sees periode.⁴⁵Balthasar Münter, Erste Sammlung geistlicher Lieder (Leipzig, 1773); idem, Zwote Sammlung geistlicher Lieder (Leipzig, 1774). Begge bindene er upaginert. Begge disse bindene har omfattende forord, der Münter redegjør for den hellige sangens vesen. I den tenkningen som presenteres i disse forordene, er påvirkningen fra Klopstock tydelig. Klopstock hadde da også, i likhet med andre tyske diktere, bodd flere år i den danske hovedstaden, og Münter kjente ham personlig.⁴⁶I det første av forordene viser Münter til at han endelig har tatt mot til seg og utgitt åndelige sanger, og henvender seg direkte til Klopstock. Han takker i denne sammenheng «liebster Cramer, bester Klopstock» for oppfordringene til å gjøre dette. «Cramer» henviser til Johann Andreas Cramer, som også var blant de diktere som hadde oppholdt seg i den danske hovedstaden fra 1750 og fremover. I disse forordene argumenterer Münter for at den hellige sangen kommer i møte med noe som allment er til stede i menneskers hjerte, og at dette må aktiviseres gjennom et uttrykk som har evnen til å berøre. Forutsetningen for dette er ikke ytre dannelse; selv den mest udannede har evnen til å føle eller snakke om religionens vesen. Dette har han selv sett utallige ganger i sitt virke som prest: Selv den fattigste gamle kone som har tilbrakt hele livet ved rokken, er i stand til å uttale seg kompetent om religion, påpeker han.⁴⁷«Nachdrüklicher und stärker sprechen sie gewiss nicht, als ich arme alte Weiber, die ihr Leben am Spinnrocken zugebracht hatten, selbst über Religionssachen, z. E. über das Vertrauen auf Gott, über die Hoffnung der Ewigkeit, habe reden hören» (Münter, Zwote Sammlung geistlicher Lieder). Den religiøse erkjennelse er dermed knyttet sammen med noe som er allment og helt uavhengig av sosial stand eller klasse. Dette harmonerer med folkeopplysningsmennenes forståelse av lesing, opplysning og danning som noe som tangerer noe som er fellesmenneskelig. Men hos Münter er dette spesifikt en erkjennelse av kristendommen. Så er han da også del av en intellektuell kontekst der alt annet ville vært fullstendig utenkelig.

Et annet forhold som kan parallelliseres og sammenlignes med opplysningsmennenes tenkning rundt lesing og dannelse, er dikterens motivasjon for å formidle den religiøse erkjennelse. For Balthasar Münter er poesien gjenstand for dikterens religiøse følelser og erfaringer: Han hevder at en viktig forutsetning for at sangen skal kunne gripe lytteren, er at den bygger på en religiøs opplevelse som har beveget dikteren.⁴⁸Roos, Enlightened Preaching, 131. Dette vil med sikkerhet også kunne bevege andre, påpeker han. I disse ideene har han igjen hentet inspirasjon fra Klopstocks teorier om den religiøse poesi. Klopstock tenker seg den religiøse poesien som drevet frem av en åpenbaring i dikterens indre, og denne åpenbaringen har hatt så sterk virkningskraft at den har vært i stand til både å opplyse forstanden og til å berøre hjertet.⁴⁹Når Klopstock omtaler den religiøse poesiens virkningskraft som noe som berører både forstanden og hjertet, kan dette ses på som en arv fra den neologiske teologien. Ifølge sentrale neologer som Johan Spalding og Johan Jerusalem kan religionen defineres som en kombinasjon av fornuft og empirisk erfarbar gudserkjennelse (ibid., 52). Åpenbaringens overveldende karakter har drevet ham til å skrive, og åpenbaringen blir i så måte utgangspunkt for verkets utforming. Münter viderefører denne tenkningen og hevder at tekstene i Geistliche Lieder er forkynnelse i seg selv, i den forstand at de er gjenstand for dikterens religiøse følelser og erfaringer. Den religiøse åpenbaring og erfaring beveger dikteren, som igjen treffer og beveger den som lytter til og tar inn over seg den poesien som dikteren har skrevet. Dette vil igjen lede til den andektighet som betegner den erkjennelse som preger fellesskapet med Gud.⁵⁰Ibid., 133. De åndelige sanger er dermed et viktig element under gudstjenesten.

Vi ser dermed at Balthasar Münters tekster i sitt vesen fanger inn noe av det samme som folkeopplysningsmennene. Likevel er det samtidig noe helt annet. Målet for den religiøse erkjennelse i Münters tekster er fellesskap med Gud, mens folkeopplysningsmennene streber mot et opplysningsfellesskap som skal gjelde alle mennesker. Det er imidlertid i begge tilfeller drevet frem av en impuls som er gitt mennesket utenfra: en religiøs åpenbaring på 1770-tallet, og opplysning og dannelse hos folkeopplysningsmennene. I begge tilfeller er det også omtalt som opphøyethet. Det er ingen grunn til å tro at Vig eller andre av folkeopplysningsmennene har hatt detaljkunnskap når det gjelder denne tenkningen, ei heller at de faktisk har hatt kjennskap til den. Men i denne sammenheng har da heller ikke dette betydning. Parallelliseringen er gjort for å beskrive den aksentforskyvning og autonomisering av mennesket som foregår mellom 1700- og 1800-tallet. Der man på 1770-tallet gir det opphøyede en religiøs begrunnelse, blir det hos folkeopplysningsmennene gjort til noe som er begrunnet i mennesket selv. Det er en typisk avspeiling av de samfunnsmessige og idébetingede endringer som har funnet sted i perioden mellom den tid da Münter skrev sine tekster, og folkeopplysningsmennene skrev sine. Disse endringene kan blant annet ses i lys av politiske forandringer, som trykkefrihetsbestemmelser og myndighetenes forståelse av hva de kan kontrollere av ytringer som kommer ut i det offentlige rom. I neste instans muliggjør dette et mer åpent samfunn, der man blant annet kan tillate mennesket større grad av åndelig selvstendighet enn hva man har kunnet tidligere.

I den umiddelbare kontekst kan røttene til denne autonomiseringen i folkeopplysningsmennenes tenkning først og fremst tilskrives Grundtvig. Hos Grundtvig er folket en egen dannelseskategori som er gitt gjennom en ny og egen bevissthetsform. Gjennom folkelig opplysning er folket vekket i vissheten om at de tilhører et folk. Dette er forutsatt av folkeåndens virke: Folkeånden samler folket som nasjonal kategori og utgjør en forutsetning for at Den hellige ånd kan virke. Det fellesskapssamlende og det som hever seg over stender og klasser, blir dermed det nasjonale. Dermed blir også folket som gruppe suverent. Dette er i seg selv en endring av religiøs terminologi så vel som en omdefinering av religionens innhold: Som Ove Korsgaard skriver, løsner dermed Grundtvig begrepet «ånd» fra dets tidligere forbindelse til religion, og knytter det i stedet sammen med nasjon og folk.⁵¹Ove Korsgaard, «Grundtvigs bidrag til opbygning af en ny symbolsk orden», i Samfundsbyggeren: Artikler om Grundtvigs samfunds-tænkning (red. O. Korsgaard og M. Schelde; København: Anis, 2013), 98–106 (95). Ole Vig tar med seg aspekter fra denne tenkningen inn i artikkelen om lesing, og tilskriver lesingen et mål som fremstår som en universell og allmenngyldig dannelseskategori. Denne kategorien er ikke knyttet til religion, men den er derimot knyttet til noe rent menneskelig. Vig bruker selv begreper som folkeånd, folkeopplysning og folkeliv i sin argumentasjon for at den sanne og riktige opplysning verken kan forventes utbredt ved opplysning alene, gjennom samtaler eller ved gjensidig påvirkning i livet. Dette, mener han, er begreper folk flest ikke har forstand på.⁵²Se ovenfor s. 213. Det kan dermed være grunn til å argumentere for at Vigs forestilling om opplysning, eller det som er målet for lesing, kan knyttes direkte an til Grundtvigs tenkning om folkeånden som det som muliggjør en nasjonalt samlende kategori. Det nasjonale er imidlertid svakt aksentuert hos Vig, selv om han også argumenterer for at god og riktig opplysning vil vekke følelser for fedrelandet: «[…] hvis Undervisningen er god, kan der ogsaa hos mange af dem vækkes en levende Sands og varm Følelse baade for Kristendom og Fædreland.»⁵³Vig, «Lidt om Bøger og Læsning», 36. Det er for øvrig klart at Vig tillegger opplysningen et nasjonalt aspekt. I innledningen til første nummer av Folkevennen skriver han at opplysningen omfatter alle i Norge, vel å merke dersom man ikke motarbeider «vort Fædreland og Modersmaal» («Til Tidsskriftets Læsere» [se n. 2]). Den svake aksentueringen kan trolig ses i lys av at Vig har hatt to agendaer i denne teksten. Han skal både sørge for å imøtekomme målsettingen om økt boklig kunnskap så vel som den dypere erkjennelse og danning han også vil argumentere for. Dermed er teksten kanskje ikke et så klart partsinnlegg for danning som det man ser i Ivar Aasens tekst.

Men også på andre plan kan Vigs tekst ses i lys av Grundtvigs ideer. Vi har allerede nevnt Vigs forståelse av det levende ordets betydning, og hvordan dette kan ses i sammenheng med Grundtvigs såkalte «mageløse Opdagelse». Men også dersom vi løfter blikket fra et nærlesingsperspektiv og ser mer overordnet på hans argumentasjon, kan teksten om bøker og lesing leses som en oppfordring til realiseringen av folkehøgskolen. Allerede i 1837 hadde Grundtvig skrevet Til Nordmænd om en norsk Høi-Skole, der han hadde argumentert for at nordmennene måtte skape en naturlig og fri skole. Denne skulle være fri fra latinpugg og strebe etter en sann opplysning som tok utgangspunkt i livet selv. Grundtvig bygger her videre på de ideer han ett år tidligere har presentert i sitt første skrift om folkehøgskolen, Det Danske Fiirkløver eller Danskheden partisk betragtet.⁵⁴Thorkildsen, Grundtvigianisme og nasjonalisme [se n. 5], 129. Imidlertid retter han nå sin argumentasjon spesifikt mot de norske forhold.⁵⁵Henrik Yde, «Til Nordmænd om en Norsk Høi-Skole, 1837: En indledning», Grundtvig-Studier 63 (2012): 64–88. Den type søndagsskole som Vig argumenterer for i teksten om bøker og lesing, representerer den form for borgerlig dannelse som også lå bak Grundtvigs folkehøgskoletanker. Vigs idealskole, som defineres som en skole for den voksne ungdom, søker mot å gi en bred kunnskap som kan være til gavn for alle. Denne skolen skulle fremfor alt gi «levende Sands for Folkets Anliggender idethele og god insigt deri», altså en type kunnskap som stemmer overens med den som Grundtvig ser som et ideal for folkehøgskolen. Det er da også kjent fra tidligere at folkehøgskoleideen ble diskutert i kretsen rundt Hjerterum.⁵⁶Bye, Folkevennen [se n. 6], 218. Også Olaus Arvesen, som grunnla Sagatun, var en del av denne kretsen, og lot seg fascinere av de ideer som ble diskutert der.

Innledningsvis påpekte vi at Grundtvigs og Monrads tenkning kan flettes sammen som bakgrunn for Vigs og folkeopplysningsmennenes forståelse av dannelse. Resultatet av lesing, opplysning og danning vil ideelt sett være et samfunn der alle individer inngår på lik linje i et meningsbærende fellesskap. Dette fellesskapet kan ses som et demokrati der alle deltar på lik linje som meningsbærende aktører. Denne form for deltagelse kan ses som kjernen i Monrads filosofi. Monrad knytter danning til deltagende virksomhet, i den forstand at folket danner og opplyser seg selv gjennom felles anstrengelse. Dette gis et teoretisk rammeverk i flere av hans tekster fra 1840- og -50-tallet, for eksempel skriftet «Om Philosophiens Betydning for Nationaliteten» (1845) og Om de classiske Studiers Betydning for den høiere Almeendannelse (1857). I sin doktoravhandling har Trude Evenshaug vist at Monrad gjennom dette ligger tett opp til kantiansk opplysningstenkning. Slik opplysningen er et anliggende for Kant, er tenkning og danning det for Marcus Monrad. For Monrad blir dermed filosofi først og fremst en virkelighetsskapende aktivitet som er bygget på et gjensidig forpliktende fellesskap.⁵⁷Evenshaug har vist til at også Monrad etablerer filosofien som et sted der nasjonaliteten kommer til bevissthet om seg selv. Se Evenshaug, «Monrad og den offentlige mening» [se n. 15], 131. I «Om Philosophiens Betydning for Nationaliteten» skriver Monrad blant annet: «Nationens Selvbevissthed bestaaer just deri, at Endelighedens Skranke gjennembrydes […]. Dette Gjennembrudd tilhører, som vi have seet, den philosophiske Erkjendelse; dennes Feldt er det Almindelige, Substansielle» (Marcus J. Monrad, «Om Philosophiens Betydning for Nationaliteten», Nor: Tidsskrivt for Videnskab og -Literatur 3, nr. 3 [1845]: 104–22 [118]). Dette er et fellesskap der alle stiller på lik linje, og der alle er gitt like vilkår som opplyste individer.

Oppsummerende konklusjon

I denne artikkelen har vi undersøkt tekster som ble trykket i tidsskriftet Folkevennen, og sett hvordan lesing og danning er behandlet her. Artikkelens hovedfokus har vært Ole Vigs «Lidt om Læsning og Bøger», men Ivar Aasens tekst «Om Dannelsen og Norskheden» er sett som en referanseramme for Vigs artikkel. Vi har argumentert for at Ole Vig ser lesing som et anliggende som både skal gi økt kunnskap og samtidig også samle til universelt og allment fellesskap. Dette fellesskapet er tuftet på allmenn og folkelig opplysning, og det har en rekke fellestrekk med den forståelse av danning som er presentert i Ivar Aasens tekst. I særlig grad i Vigs tekst skinner Grundtvigs tenkning gjennom: Danningen tenkes som et resultat av folkeåndens virke. Samtidig flettes Marcus Monrads filosofi inn som bakgrunn for denne tenkningen. En sammenligning med tekster fra 1700-tallet viser hvordan det opphøyede eller dannede nå kan søkes i mennesket selv og ikke i religionen: Der 1700-tallstekster begrunner et allment fellesskap i religionen, er det hos folkeopplysningsmennene begrunnet i det rent menneskelige. Dette kan blant annet relateres til endrede kontekstuelle forhold, betinget ikke minst av trykkefrihetsbestemmelser og grunnleggende forandringer i politiske maktforhold.