Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Lesing til dannelse - Folkeopplysningsmennenes forståelse av lesing og dannelse på 1850-tallet. Kontekstenes betydning for mening og det språklige uttrykk

F. 1971. Ph.d. Førsteamanuensis, Høgskolen i Sørøst-Norge. Merethe.Roos@hit.no

Denne artikkelen tar for seg to sentrale tekster fra tidsskriftet Folkevennen og diskuterer det syn på lesing og danning som kommer frem i disse tekstene. Folkevennen ble utgitt av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme i Kristiania fra 1852 og fremover. Artikkelen retter særlig fokus på Ole Vigs tekst «Lidt om Læsning og Bøger», som ble trykket i tidsskriftets første årgang. Artikkelen viser at ideen om lesing fungerer på to plan i Vigs tekst. Lesing er for det første en aktivitet som øker den boklige lærdom, men også noe som bringer erkjennelse av en dypere dimensjon som er felles for alle mennesker. Ved å sammenligne med tekster fra 1700-tallet vises det til hvordan det fellesmenneskelige nå blir begrunnet i mennesket selv, og ikke i det religiøse. Dette kan ses i sammenheng med hva samfunnet i overordnet forstand tillot av bevegelser rundt, ikke minst hva gjelder trykkefrihetsbestemmelser.

Nøkkelord: folkeopplysning, trykkefrihet, N.F.S. Grundtvig, mening og kontekst, forståelse av lesing

This article addresses two key articles from the periodical Folkevennen, and discusses the view of reading and culture that is present in these texts. Folkevennen was published by Selskabet for Folkeoplysningens Fremme (“The Society for the Promotion of Public Enlightenment”) in Kristiania from 1852 onwards. The article focuses particularly upon Ole Vig’s “Lidt om Læsning og Bøger”, which was published in the periodical’s first volume. The article demonstrates that the idea of reading works in two ways in Vig’s text. Reading is on the one hand an activity that improves formal learning, but on the other, something providing recognition of a deeper dimension that is common to all people. By comparing texts from the 18th century the article demonstrates how this dimension is given a human, rather than a religious, explanation. This can be seen in relation to what was accepted in social and intellectual surroundings, not least with regard to regulations on press freedom.

Keywords: public enlightenment, press freedom, N. F. S. Grundtvig, meaning and context, understanding of reading

I 1852 kom tidsskriftet Folkevennen ut med sin første utgave, med den unge skribenten og læreren Ole Vig som redaktør.1 Tidsskriftet sprang ut fra miljøet rundt Selskabet for Folkeoplysningens Fremme, som hadde blitt vedtatt etablert i Kristiania to år tidligere, og stiftet 1851. Initiativtageren til selskapet hadde vært skolemannen og skolebyråkraten Hartvig Nissen. Nissen var allerede da en kjent person i bybildet så vel som i det offentlige og politiske liv. I løpet av tiåret før hadde han etablert flere reformpedagogiske skoler i hovedstaden, og fra 1850 hadde han vært hentet inn som sakkyndig konsulent i skolesaker for Kirkedepartementet. Også presten og samfunnsforskeren Eilert Sundt hadde vært blant dem som hadde stilt seg bak initiativet til et slikt selskap. Selskapets berettigelse var ikke minst grunnet i den aktuelle politiske og sosiale situasjon. Initiativtagerne hadde sett alvorlig på Thranebevegelsens aktiviteter og på arbeideropprøret, og hadde satt seg som mål å forhindre en videre utvikling av denne type virksomhet. Dette målet skulle nås gjennom utstrakt opplysningsvirksomhet. Med etableringen av Folkevennen ble planene gjort til en realitet: Tidsskriftet skulle bidra til å utbre «folkelig, sand og sund Oplysning». Dette var definert som opplysning som både kunne «opvarme og oplive Hjærtet», samtidig som den kunne «opklare Forstanden».2 Denne formen for opplysning gjaldt ikke bare en bestemt sosial klasse, men omfattet alle i Norge; «enhver Mors Sjæl imellem Lindesnæs og Nordkap, mellem Kjølen og Vesterhavet, hvad enten de findes i By eller paa Bygd, saafremt de ikke rent ud vrager vort Fædreland og Modersmaal». Det var dermed i prinsippet ikke forskjell på embetsmannen i hovedstaden og fattige folk uten utdannelse. I praksis forholdt det seg imidlertid på en annen måte: Innledningen pekte på at det var storbøndene, embetsmennene og innbyggerne i byene som hadde den beste skoleringen, og som derfor måtte regnes som de mest opplyste. Tidsskriftet ville derfor rette seg særlig mot allmuen; det var disse som representerte folkets kjerne, og disse som hadde mest behov for opplysning.

Ildsjelene bak Selskabet for Folkeoplysningens Fremme er regnet for å ha hatt avgjørende betydning for den utvikling av skole og utdanning som skjer i Norge fra midten av 1800-tallet og fremover. De tre navnene som allerede er nevnt i denne teksten, var alle viktige individuelle bidragsytere. Byråkraten Hartvig Nissen hadde stor politisk påvirkningskraft, og han må ses som opphavsmann bak utformingen av det lovforslaget som vant gjennom da Lov om Almueskolevæsenet på Landet ble vedtatt i 1860.3 Som pedagogisk ideolog brakte han særlig den tyske reformpedagogen Johann Friedrich Herbarts tenkning inn i det norske utdanningssystemet. Dette skjedde ikke minst gjennom Nissens Latin- og Realskole og Nissens Pigeskole, som begge ble grunnlagt på 1840-tallet.4 Ole Vigs forfatterskap og tenkning er regnet for å være av avgjørende betydning ikke minst for folkehøgskolens utvikling i Norge, selv om han døde allerede i 1857, bare 33 år gammel. Vig var særlig en viktig inspirator for Olaus Arvesen og Herman Anker, som grunnla landets første folkehøgskole, Sagatun, på Hamar i 1864.5 Kort tid etter at Vig hadde fått redaktøransvar for Folkevennen, etablerte han også tidsskriftet Den norske Folkeskole, som skulle løfte lærernes stand og status.6 Eilert Sundt gjorde på sin side en viktig innsats for å kartlegge kunnskapsnivået blant folk flest gjennom sine sosiologiske undersøkelser flere steder i Norge.7 Men folkeopplysningsmennene hadde også påvirkningskraft samlet som gruppe. De var synlige i norsk offentlighet, ikke minst takket være Folkevennen, og gjennom tidsskriftet bidro de blant annet til å sette skolens drift, innhold og læreplaner under debatt. Hvordan skolen løftes frem og diskuteres, ser man ikke minst i artikkelen «Forhandlinger om Almueskolevæsenet», som ble trykket i Folkevennen i 1855.8 Artikkelen dokumenterte konkrete planer om både å undersøke skolens forhold til familielivet så vel som å gjøre en studie av allmueskolevesenet. Den innsats som folkeopplysningsmennene blant annet la ned for skolen, kollektivt så vel som individuelt, er regnet som en viktig forutsetning for fremveksten av det moderne Norge. Folkeopplysningsmennene har derfor vært sett som strateger eller nasjonsbyggere i det moderniserings- og nasjonaliseringsprosjekt som er betingelsen for Norges konstitusjonelle og politiske selvstendighet.9

Men opplysning var ikke bare noe som skolen skulle bringe til veie, det var også en del av en autonomiseringsprosess som folket selv bidro til i fellesskap med hverandre. Denne artikkelen skal se nærmere på hvordan opplysning tenkes som et kollektivt anliggende i noen av folkeopplysningsmennenes tekster. Samtidig skal vi se hvordan opplysning til demokrati og fellesskap kan sies å erstatte en felles religiøs erkjennelse som hundre år tidligere hadde vært et mål for alle. Denne idéhistoriske forskyvningen er til dels betinget av kontekstuelle forhold. Selv om medlemmene av Folkeopplysningsselskapet gjerne tilskriver samfunnets privilegerte klasser større grad av opplysning enn folk flest, finner vi også tekster i Folkevennen der det går frem at opplysning berører noe fellesmenneskelig. Dette fellesmenneskelige kan, med deres egen terminologi, kalles danning. Det å dannes er ikke noe som er knyttet til bestemte evner eller ferdigheter, men det må derimot regnes som en «Forfremmelse og Forbedring av Sjælens Evner», som Ivar Aasen skrev i en av sine artikler i tidsskriftet.10

Et av de viktigste hjelpemidler for danning var riktig lesing. Med «riktig lesing» forstås her lesing som involverte hele mennesket, som ble gjort med innlevelse, og som etterlignet menneskets tale. Det var en form for lesing som stod i motsetning til den lesing som kun bestod i oppramsing av ord, og som kunne tilveiebringe en felles erkjennelse som lignet den opphøyethet som man på 1700-tallet så som potensial i den religiøse poesien. Denne opphøyetheten ble da tenkt som en sinnsstemning som lå latent hos mennesket, og som måtte aktiveres for å komme til uttrykk. På 1700-tallet kunne man blant annet se dette i Friedrich Klopstocks forståelse av religiøs poesi, og i resepsjonen av denne tenkningen.11 Der det fellesmenneskelige i poesien hundre år tidligere spesifikt var å forstå som en religiøs erkjennelse, var imidlertid det fellesmenneskelige hos folkeopplysningsmennene knyttet til demokrati, selvstendighet og likeartede forutsetninger for samfunnsdeltagelse. Dermed skjedde en forskyvning fra noe som i grunnleggende forstand defineres som religiøst, til noe som dypest sett defineres som allmennmenneskelig. Dette innebar også en autonomisering av mennesket. Det å lære seg å lese på riktig måte utgjorde en vesentlig forutsetning for det samfunnsoppdrag opplysningsmennene mente å ha, og det utgjorde en forutsetning for et samfunn som konstituerte seg selv gjennom deltagende virksomhet. Som demokratiske aktører i dette samfunnet deltok alle på lik linje, selv om de kunnskapsmessige forutsetningene for deltagelse i utgangspunktet var forskjellige. Riktig lesing utgjorde dermed en av de viktigste betingelser for at folket skulle kunne opplyse seg selv i fellesskap med andre.

Denne forskyvningen eller autonomiseringen kan i første rekke ses på bakgrunn av en kombinasjon av ideer folkeopplysningsmennene hentet fra personer i egne rekker, i tillegg til forbilder som i generell forstand øvet betydelig innflytelse i samtiden. N.F.S. Grundtvig har tidligere vært regnet som en av de viktigste forbilder for folkeopplysningsmennenes virke, og Grundtvigs tenkning skinner gjennom også her.12 Grundtvig hadde besøkt Kristiania året før Folkevennen så sin første utgave, og besøket hadde dokumentert hvor populær den danske dikterpresten var, både blant opplysningsmennene og blant folk flest.13 Den danske dikteren var også svært viktig for miljøet rundt kretsen Hjerterum i Pilestredet 33 i Kristiania. På denne adressen hadde Vig sin egen bolig. I sitt hjem samlet Vig nære venner og viktige personer fra byens ånds- og kulturliv, og her ble det diskutert temaer i skjæringspunktet mellom romantikk, språk, politikk og samfunnsutvikling. Grundtvigs tenkning lå ofte til grunn for samtalene.14 Men også filosofen Marcus J. Monrad må regnes som en viktig bakgrunn for den forståelsen av allmennmenneskelig danning som kommer frem i tekstene vi skal se på her. Monrad var selv medlem av Folkeopplysningsselskapet, og på 1840- og -50-tallet utga han flere tekster der tenkning omtales som et kollektivt anliggende og som en forutsetning for samfunnets selvoppholdelse. Trude Evenshaug har sett Monrads filosofi i forlengelsen av kantiansk opplysningsforståelse: Der opplysningen blir et anliggende for Kant, blir tenkningen det for Monrad.15 Grundtvigs og Monrads tenkning flettes dermed sammen og inngår som en felles umiddelbar referanseramme for opplysningsmennenes tenkning.

Men forskyvningen hadde også å gjøre med hva samfunnet i overordnet forstand tillot av bevegelser rundt. På 1700-tallet hersket strenge sensurbestemmelser i store deler av Nord-Europa. I Danmark-Norge måtte det som kom på trykk, være i overensstemmelse med den lutherske tro og det som den eneveldige kongen kunne akseptere. Mens dette blir en aktuell referanseramme for det som blir trykket på 1700-tallet, og i så måte legger føringer på de tanker som slipper ut i det offentlige rom, eksisterer ikke disse betingelsene på midten av 1800-tallet. Én ting er at eneveldet er oppløst, og at kongen ikke lenger har den makten som han tidligere har hatt, en annen ting er at den lutherske kirkens hegemoni er i ferd med å tape terreng. Dette gjelder i samfunnet så vel som i kulturen for øvrig. Disse forandringene åpner for at de som ytrer seg på 1800-tallet, kan ta seg langt større friheter enn de som ytrer seg på 1700-tallet, ikke minst angående religion. Dette tillater igjen idéhistoriske forskyvninger av typen som er nevnt over. Den moderne historiker vil ha mulighet til å se slike forskyvninger i perspektiv, fordi han eller hun sitter med privilegert tilgang til de ulike kontekster som omgir den enkelte ytring. Tekstorienterte historiske studier, ikke minst foretatt av forskere som Quentin Skinner, Reinhart Koselleck og Robert Darnton, har lært oss at språklige handlinger alltid vil være avhengig av de intellektuelle omgivelser som handlingene er utført i, altså av språkhandlingens kontekst. Den autonomiseringen av mennesket som vi skal beskjeftige oss med her, må blant annet ses i lys av de kontekstuelle forandringene som finner sted i tidsspennet mellom 1700- og 1800-tallet.

Denne artikkelen skal heretter falle i tre deler. I den første delen skal vi gå nærmere inn i to tekster fra Folkevennen, først og fremst Ole Vigs «Lidt om Bøger og Læsning», som stod trykket i Folkevennens første nummer, i tillegg til den tidligere nevnte teksten av Ivar Aasen. Aasens tekst skal primært fungere som en referanseramme for Vigs artikkel. I artikkelens andre del skal vi diskutere hvordan det fellesskap som gis gjennom riktig lesing, skiller seg fra det fellesskap man ett hundre år tidligere tenker at den religiøse litteraturen kan gi, og hvordan dette blant annet kan ses i lys av endrede kontekstuelle betingelser. Vi skal også se at Grundtvig og Monrad inngår som en bakgrunn for folkeopplysningsmennenes tenkning. Artikkelen vil bli avsluttet av en kort oppsummerende konklusjon.

Lesing og dannelse hos Vig og Aasen

Ole Vigs «Lidt om Bøger og Læsning» står i direkte forlengelse av innledningen Vig har skrevet i samme nummer av Folkevennen.16 I den innledende teksten har Vig påpekt at opplysning er «en saare gavnlig Ting», og i teksten om bøker og lesing tar han mål av seg til å ta dette temaet videre. Opplysningen «passer paa Vandringen gjennem Livet saavelsom paa enhvær mørk og farlig Vei», hevder han her, og fortsetter med å fastslå at den i særlig grad er nødvendig i «vore Dage» og under den nåværende statsforfatning. Dens umiddelbare nødvendighet må ses opp mot den aktivitet som Marcus Thrane og hans menn har klart å mobilisere. Vig var kjent som en uttalt motstander av Thranes virksomhet og all form for revolusjonære handlinger for øvrig.17 Imidlertid anser han det ikke for å være sin oppgave å utvikle dette videre i den teksten som skal følge. I denne teksten er målsettingen å besvare kun ett spørsmål. Spørsmålet er konkret og berører selve kjernen av folkeopplysningsmennenes hovedanliggende: «Paa hvad Maade og ved hvilke Midler kan større Oplysning udbredes iblandt os?»

Vig er raskt ute med å påpeke at opplysning først og fremst er skolevesenets sak. Av denne grunn mener han, som de fleste andre i hans samtid, at allmue-skolen må forbedres. Imidlertid er ikke allmueskolen alene i stand til å gi den type opplysning som samfunnet først og fremst trenger, påpeker han. Skolen legger kun grunnvollen, men uansett hvor god denne er, duger den kun i liten grad om man ikke bygger videre på den. Skal menneskets «aandelige Jordbund voxe og trives og blive til noget synderlig Gavn, da maa der ogsaa senere gjøres Noget derfor», fortsetter Vig. Han skisserer så tre mulige tiltak for å iverksette dette. Én løsning kunne være å etablere søndagsskoler hvor man kunne meddele voksne den riktige form for undervisning. Disse skal naturligvis ikke være innrettet slik som Marcus Thranes og arbeiderbevegelsens søndagsskoler, som man nylig hadde sett blitt etablert.18 I disse skolene hadde voksne blitt behandlet som smågutter og undervist på den måten som det var meningen at allmueskolen skulle ta seg av undervisning. Nei, hevder Vig, den ideelle form for undervisning ville være om «duelige Mænd» kunne samle grupper av folket og holde undervisning for dem.19 Om det ikke kunne la seg gjøre, ville skolelærere og andre kunne utrette mye bare gjennom samtaler. Dette var en innbyrdes form for undervisning som ville ha stor verdi, og som ville være drevet frem av den meddelelsestrang som opplysning kunne gi. Var man opplyst, ville man nemlig ha et uavlatelig behov for å meddele seg til andre. «Det er saa underlig med Oplysningen, som med alle andre aandelige Goder. Den, som rigtig har faaet Smag paa den, vil saa inderlig gjærne meddele Næsten lidt med sig; man har selv nok igjen alligevel, ja man vinder ved en saadan Meddelelse».

Imidlertid kunne man ikke forvente dette slik samfunnet så ut i hans egen tid. Selv den dyktigste person var regnet som inkompetent når det gjaldt folkelig opplysning: «Nu derimod, da selv mange af de dygtigste Mænd og en Mængde Lærere ikke engang har Forestilling om, hvad ‘Folkeaand’ er, eller hvad folkeligt Liv og folkelig Oplysning vil sige, nu kan denne Oplysning ikke ventes udbredt hværken ved Skolen alene, eller ved indbyrdes Samtaler og gjensidig Paavirkning i Livet.»20 Når både felles undervisning og individuelle samtaler var utelukket som kilder til opplysning, stod man kun igjen med ett alternativ. Det var om å gjøre, mente Vig, å lære folk å lese. Men lesingen måtte uføres på riktig måte. Lesing dreiet seg ikke bare om å sette sammen bokstavene på riktig måte i teknisk forstand; lesingen måtte gjøres med ettertanke, forstand og det rette uttrykk. Det vil si: Lesetonen måtte svare til tekstens mening. I tillegg måtte den etterligne den menneskelige stemme. Og fordi den ideelt sett skulle etterligne menneskets stemme og dermed noe som med nødvendighet var dynamisk og foranderlig, var det heller ikke mulig å gi noen nøyaktig skriftlig anvisning for hvordan riktig lesing skulle finne sted: «Det maa høres og læres ved Øvelse, og derom faar man spørge Skolelærere, Præster eller Andre, som kan læse godt».21 En slik lesing kunne bringe næring til menneskets åndelige jordbunn, og dermed også bli til gavn for andre.

Nå var det riktignok slik, fortsatte Vig, at nordmenn flest hadde god leselyst. Boktrykkerkunsten har vært utbredt lenge, og bare i Norge ble det årlig trykket rundt 100 skrifter, i tillegg til aviser og tidsskrifter.22 Men menigmann kjenner som regel kun til Pontoppidans forklaring av Martin Luthers katekisme («Spørgsmaalsbogen»), salmebøker, til dels også en bibelhistorie og kanskje også en gammel postill. Sekulære bøker hadde man derimot ikke kjennskap til, især ikke på landet. Dette forhindret tilgang på viktig kunnskap hos en betydelig gruppe av folket. Det var også en utbredt misforståelse blant folk flest at bøkene skulle representere noe hellig og ufeilbarlig. Boken i seg selv hadde ikke noe liv og kunne ikke svare for seg, hevdet Vig; kun som tale er det at ordet i sannhet lever. I seg selv er boken også bare et dødt avtrykk av den levende stemme, en betegnelse og noe som forfatteren har grepet til av praktiske hensyn:

Naar derfor en Mand tror at vide Noget, som kunde være godt for det hele Folk, ønsker han visselig, at han havde Alle for sig, for saa kunde han bedst oplyse dem derom. Men netop fordi det er umulig at tiltale ret Mange med levende Røst, netop derfor griber han sin Pen, nedskriver sine Tanker saa godt og ordnet, som det er ham muligt, og lader saa Trykkeren mangfoldiggjøre sit Skrift, saa hans Tanker kan utbredes til Landets Ender.23

Heller ikke var boken ufeilbarlig, en bok kunne feile akkurat som mennesket kunne det. I produksjonen av boken så man nemlig en kjede av mulige feilkilder: Ikke alle bokskrivere var sannferdige folk, og selv den mest troverdige skribent var dog ikke allvitende. Det gjaldt derfor for bøker som for all tale, «vi skal prøve dem og beholde det gode deri», påpekte Vig med en allusjon til Det nye testamente.24

Det var særlig tre typer bøker Vig mente skulle leses. Først og fremst gjaldt det den religiøse litteraturen. Denne litteraturen kunne ikke minst fungere som et vern mot den vantro som kom fra utlandet:

Man skulde næppe troet, at den letsindige franske Gudsfornægtelse havde kunnet fæste Rod i det alvorlige Norge, og dog er det paa flere steder virkelig skeet. Udlandets aandelige Bevægelser, baade de onde og de gode, kommer sent til os og spores længe. Den hule Oplysning og vederstyggelige Læsning, som i det forrige Aarhundrede udgik fra Voltære og andre Vantroende, er ialmindelighed forlængesiden fordømt baade af Lærde og Lægfolk; men i enkelte af vore Bygder gaar den dog endnu igjen.25

For å forebygge mot denne form for åndelig forsøpling og disse farlige tanker måtte folk gis god, kristen litteratur. Men når folk skulle velge religiøs litteratur, gjorde man imidlertid den feiltagelse å henge seg opp i bøker man allerede hadde kjennskap til. Vig kunne derfor særlig anbefale nyere religiøs litteratur: Selv om eldre religiøse bøker på mange måter var fortreffelige, viste han til at det i den senere tid hadde kommet mange nye bøker som fortjente å bli lest.

Nest etter den religiøse litteraturen nevner Vig den historiske litteraturen som særlig lesverdig. Den historiske litteraturen skulle leses for å få et grep om fortiden; den var hovedkilden til å få forstand om de timelige ting. Især ville den norske historien være en ypperlig grunnvoll for borgerlig opplysning og for å utvikle sann fedrelandsånd. Fordi menneskets historie demonstrerte menneskeåndens utvikling, var det klart, mente han, at den hadde langt mer å si for menneskets høyere liv enn alle naturvitenskaper. Vig kunne her berolige med en heldig situasjon i hjemlandet: Snorre Sturlasons kongesagaer hadde i lengre tid vært å finne i bondens bokhylle, og denne boken var fremdeles egnet til å gi innsyn i norsk historie. Men fremdeles var det slik at få historiske bøker var kjent blant allmuen, og folkeopplysningsmennene hadde derfor en viktig oppgave foran seg. Noen bøker ville egne seg bedre enn andre til dette formålet: Rørdams Kirkehistorie og Anthon Bangs Værdensbeskrivelse for Folket var to bøker som Vig ville anbefale til gjennomlesing og overveielse. Disse ville begge være godt egnet for å gi folket grep om historien.

Men selv om historien stod i en særklasse og var overordnet naturvitenskapen, mente Vig også at mennesket hadde godt av å ha kjennskap til bøker om naturen. Den tredje type bøker som Vig kunne anbefale, var derfor «Beskrivelser over Naturen og Guds ydre Gjerninger omkring os». Kjennskap til naturvitenskapene hadde mange fordeler: «Megen Overtro vil udryddes ved Kjendskab til Naturens Kræfter», sier han. Ja, selv for folkets næringsdrift ville dette være heldig. Kunnskap om naturen hadde dessuten en allment gunstig innvirkning på folks mentale liv: «Sands for Naturen virker desuden saa godt paa Sindet, forædler Menneskets hele Tankegang, og gjør, at Arbeidsmanden med dobbelt Glæde færdes i Mark og Skog og tumler sig paa de brusende Bølger». Det kunne imidlertid være en viss fare for at granskning av naturen gjorde mennesker selvkloke og frarøvet dem gudstroen. Man måtte derfor bestrebe seg på ikke å være hovmodig i møte med bøker om natur: Det gjelder at man betrakter alt med et barnlig øye, og bevarer et barnlig og ydmykt sinn. Om man klarte dette, ville man ikke finne noen strid mellom Guds ord og naturvitenskapen, men derimot erfare at begge deler står i nær sammenheng med hverandre.

Vig avslutter sin artikkel med å komme med noen generelle råd om lesing. Han understreker at hans hensikt ikke er å dra folk bort fra håndverk og henders gjerninger. Imidlertid vil han i forlengelsen av det han tidligere har skrevet, gjerne komme med noen praktiske råd til hvordan lesing kan utføres. I en typisk norsk bondestue kunne for eksempel familiene samles rundt ilden på gruen og lytte til den som var dyktigst til å lese og tolke bøker. Mens man lyttet, kunne de andre være sysselsatt på sitt vis: «Kvindfolkene med Søm eller med at binde Vaatter og Strømper, Mandfolkene enten med Haandværksarbeide eller andet nyttig Stel, Smaagutterne med at gjøre Skopinder, Pølsepinder eller med andet ‘Træsmi’ o.s.v.» Den som leste, måtte på sin side ikke lese for fort, og heller ikke så langt av gangen. Samtidig måtte vedkommende ta hensyn til tegnsetting og skrifttyper: «De Ord, som er trykt med spærret Skrift – det vil sige, hvor Bogstaverne er mere adskilte end ellers – skal udtales med stærkere Tone, fordi den viktigste Mening ligger i dem.»26 Og dersom det er et ord eller et uttrykk man ikke forstår, skal man stoppe opp og samtale om uttrykket, helt til man får en riktig oppfattelse av hva dette dreiet seg om. Eventuelt kan man spørre en skolemester eller en annen klok mann om ordets betydning.

Vi ser altså at ideen om lesing fungerer på flere plan i Ole Vigs tekst. Først og fremst er det en øvelse som kan samle til fellesskap og som kan bringe erkjennelse på et dypere plan. Det kan aktivere folkeånden og gi kunnskap som går utover det som skolens undervisning kan gi; det kan gi en opplysning som både kan «opvarme og oplive Hjærtet» og «opklare Forstanden». Men det er også en aktivitet som kan forebygge mot samfunnsonder, fungere som et vern mot farlig impulser og gi nødvendig kunnskap. Faktisk vil det også kunne forminske «Brændevinsdrik og Spillesyge». Dermed blir det essensielle både lesingens innhold så vel som lesingens vesen. Innholdet bringer kunnskap om noe folk flest trenger for å klare seg i hverdagen, mens lesing som aktivitet kan bringe frem noe felles og allment menneskelig. Dette er noe fundamentalt annerledes enn den overflatiske faktakunnskap som Thranebevegelsens søndagsskoler ville undervise i. Vig ligger også svært tett på Grundtvigs tenkning i en rekke henseender, ikke minst hva gjelder forståelsen av det levende ordets betydning. Det levende ord er grunnlaget for Grundtvigs såkalte «mageløse Opdagelse», som Søren Kierkegaard senere skulle betegne et av grunntrekkene i Grundtvigs kristendomsforståelse. Denne «oppdagelsen» presenteres i Kierkens Gienmæle (1825). Grundtvig hevder her at det kun er som levende ord at sann kristendom kan finnes. «Det levende ord» har her to betydninger, det er både ordet som kaller til liv i dåp og nattverd, så vel som det personlige og muntlige utsagn. Først gjennom ordet kan Kristus bli levende, argumenterer Grundtvig, og som sådan er ordet en åpen dør til et møte mellom Gud og mennesker. Vigs tanker om talens betydning fungerer nærmest som en parafrasering av Grundtvigs tenkning om det levende ord.

Vender vi oss så til Ivar Aasens artikkel, kan denne både ses i direkte forlengelse av Vigs tekst så vel som i konteksten av Aasens eget forfatterskap og karriere som målreisningsmann. Det er det siste som er den mest vanlige fortolkningsrammen. «Om Dannelsen og Norskheden» er regnet som en viktig tekst i norsk språkhistorie like fullt som den er sett som en sentral tekst i norsk åndsliv.27 Teksten markerer starten på Aasens offensiv for å føre sitt eget landsmål i fremste rekke i målkampen, slik som den også klargjør det teoretiske grunnlaget for Aasens videre arbeid med sitt eget skriftmål.28 Det som interesserer her, er imidlertid ikke teksten som språkhistorisk dokument; det er derimot tekstens forståelse av dannelse.

Da «Om Dannelsen og Norskheden» ble trykket i Folkevennen, var Aasen allerede etablert som språkforsker. Helt siden midten av 1830-tallet hadde han hatt ambisjon om å utarbeide et eget norsk skriftspråk som kunne avløse det danske skriftspråket. I 1837 hadde han foretatt sin første systematiske undersøkelse av talespråket på Sunnmøre. Dette hadde blitt fulgt opp av undersøkelser av bygdemålene på landet, undersøkelser som han med statsstipend hadde foretatt mellom 1842 og 1846. Turene for å studere norsk bygdemål ledet frem til publikasjonen av Det norske Folkesprogs Grammatik i 1848.29 To år etter utgivelsen av grammatikken kom han ut med Ordbog over det norske Folkesprog, mens Prøver af Landsmaalet i Norge fulgte tre år etter dette igjen. Sistnevnte bok var et forsøk på å skape en norm for et felles skriftspråk som var bygget på talemålet. Aasen hadde også vært en del av Folkeopplysningsselskapet siden selskapet ble etablert, tidvis hadde han også vært medlem av selskapets representantskap.

Fra språkhistorisk innfallsvinkel har man blant annet sett «Om Dannelsen og Norskheden» som et opposisjonsinnlegg mot den elitære kretsen av embetsmenn som Aasen selv var en del av. Oddmund Løkensgard Hoel skriver at Aasen siden 1852 hadde vært i et språkpolitisk eksil, men at han med dette essayet tok et prinsipielt oppgjør med det rådende synet på forholdet mellom språk, kultur, danning og nasjonalitet.30 Aasen mente nå at han hadde et brukbart skriftspråk å tilby, og det var derfor på tide å gå mer offensivt ut. Løkensgard Hoel påpeker videre at Aasen hadde møtt mange av de holdningene han kritiserte i dette essayet, i Folkeopplysningsselskapet selv – holdninger som åpenbart refererer til folkeopplysningsmennenes forståelse av ytre dannelse.31

Aasens tekst er da også helt utvilsomt et oppgjør med åndssnobberi og falsk og påtatt dannelse. Han hakker løs på dem som setter seg over andre, og på dem som tror de vet og kan mer. Noen av disse har han åpenbart møtt i Folkeopplysningsselskapet. Men teksten er ikke bare et slikt oppgjør. Det er også mulig å se den som en referanseramme for Vigs tekst om lesing. Aasens forståelse av hva danning er, kan også parallelliseres med det allmennmenneskelige fellesskap som lesingen kan tilveiebringe hos Vig: Her møter vi tanken om dannelse som en indre erkjennelse som er felles og mulig å oppnå for alle mennesker. Ved spesifikt å bruke begrepet «dannelse» gjør han kanskje Vigs tekst enda klarere: Aasen setter ord på den erkjennelse som Vig streber mot med sin tekst om lesing. Og kanskje er ikke disse fellestrekkene mellom Aasen og Vig så besynderlige. Ivar Aasen og Ole Vig hadde i flere år pleiet omgang i Folkeopplysningsselskapet. Aasen var den uutdannede blant akademikere og embetsmenn; Vig var den unge skribenten som hadde blitt valgt til redaktør av menn med posisjoner og lang utdannelse. Vig og Aasen hadde møttes, og åpenbart kommet godt ut av det med hverandre, allerede tidlig i 1852.32 De hadde også mange av de samme holdningene: Som Ole Vigs biograf Arild Bye påpeker, kunne de forenes om en felles erkjennelse av at bondekulturen ikke stod tilbake for bykulturen.33 I Vigs egen virksomhet hadde dette ikke minst vært tydelig i hans debatt med redaktøren i Illustreret Nyhedsblad, Pål Botten-Hansen, i 1857, der Vigs redaktørkollega hadde fremhevet bymajoriteten og den danskvennlige sidens fortreffelighet fremfor bygdefolket.34 Dette var holdninger Vig ikke kunne finne seg i. I «Om Dannelsen og Norskheden» tar Aasen opp noen av Vigs resonnementer fra debatten med Botten-Hansen tidligere samme år. Samtidig mener Bye at Aasens henvisning til de udannede som en mellomting mellom folk og fe gir assosiasjoner til en disputt Vig noen år tidligere har hatt med presten Otto Krogh. I denne disputten hadde Krogh hånlig sagt at navnet «Folkeskole» ikke betydde noen verdens ting, med mindre det skulle være en motsetning til skole for fe.35

Aasens tekst faller i to deler, og det er første halvdel som omhandler dannelse. Grunntanken i teksten er at dannelse kan defineres som en «Forfremmelse (eller Forædling) av Aandens evner», og dermed noe som alle kan oppnå. Aasen skriver i denne sammenheng at det vil være mulig å «finde saa mange, som ved egen Flid have arbeidet sig frem til et ret anseeligt Maal af Kundskab, og som tillige ved stadig Tænksomhed have sat sig i Stand til at dømme meget klart og grundigt om Tingene i Verden». Like fullt er dette noe som angår alle:

Men imidlertid er det en fornøielig Ting at mærke, at om endog Oplysningen ikke er saa overmaade stor, saa kan den dog snart virke til en Forbedring i Tænkemaaden og Sæderne. Man kan saaledes finde en meget ophøiet Tænkemaade hos Folk, som dog ikke have nogen særdeles stor Kundskab, og hvad det ydre Væsen vedkommer, da kan man endog i de fattigste Bygder finde Folk, som ere omhyggeligt oplærde ei alene til en sømmelig og tækkelig Fremferd, men ogsaa til en vis Fiinhed og artighed Omgang efter den Skik, som er brugelig paa Stedet. Og saaledes maa man da troe, at et vist Maal af Dannelse er muligt eller kan finde sted i enhver Stand og Næringsvei, i Bygderne saavel som i Byerne, i smaa Huse saavel som i de store.36

Dannelse handler ikke om rang eller rikdom, fortsetter han, og dersom man tror det, misforstår man hva det egentlig handler om. Danning er en «indvortes Forfremmelse og Fuldkommenhed», en «opklaret og ophøiet Forstand» som ikke på noen måte kan ses som en del av den «Stas og Fjas» enkelte mener det kan defineres som. Aasen går fra dette over til å argumentere for det spesifikt norske: «Saafremt nu Dannelsen ikke er nogen Skik eller Mode, men derimod en indvortes Tilstand, en Dyrkning og Fuldkommengjørelse af Sjælens Evner, som før er sagt, saa kan altsaa vor Landsskik i det hele ikke staae i Veien for den. Vi ansee det altsaa som en falsk Mening, at de to Ting ikke skulde kunne staae sammen i et Rum […].»37 Deretter følger den gjennomgang av «Norskheden» som språkhistorikerne hittil har viet mest oppmerksomhet.

Det er altså noe grunnleggende felles når det gjelder Vigs forståelse av lesing og Aasens syn på danning. Vig ser lesingens vesen og resultat som en form for indre erkjennelse som tangerer noe dypt fellesmenneskelig. I Aasens tekst er denne indre erkjennelsen kalt danning. Men når Vig skal skrive sin tekst, er han også forpliktet på sitt oppdrag som nyslått redaktør av Folkevennen. Han er valgt til denne rollen av Folkeopplysningsselskapets embetsmenn og etablerte akademikere, og han er forpliktet på selskapets statutter om å øke opplysningen blant folk flest. Vig må derfor mane til mer lesing og økt boklig dannelse. Like fullt kan han samtidig argumentere for at lesingen berører noe fundamentalt som er felles for alle mennesker.

Den lesning som er presentert ovenfor, legger vekt på andre perspektiver enn hva man har sett i tidligere forskning. Tidligere studier av Folkeopplysningsselskapets tekster har fremstilt selskapets opplysningsvirksomhet som paternalistisk, i den forstand at det dreier seg om at borgere av høyere stender og med høyere utdannelse tar på seg ansvaret for opplysning av en ubemidlet lavere klasse. I boken Folkeopplysning som utopi har Ole Marius Hylland behandlet Ole Vigs tekst om bøker og lesing ut fra et perspektiv der han blant annet mener at argumentasjonen for økt lesekyndighet kan ses i lys av protestantisk arbeidsetikk.38 Vig foreslår altså et sted i sin tekst at lesing for eksempel kan foregå slik at én i hver familie leser høyt, mens de andre i husstanden hører på. Dette mener Hylland betyr en effektivisering av den praktiske opplysning, i den forstand at tilhørerne kan undervises og samtidig drive med andre sysler samtidig. I Hyllands perspektiv kan dette fungere som en forsterkning av det paternalistiske prosjekt, fordi opplysningen kan fungere på flere plan samtidig. I denne artikkelen har vi hatt motsatt utgangspunkt, og arbeider ut fra en forståelse av at Vigs tekst dypest sett handler om å forme alle til borgere som kan delta på lik linje i samfunnet.

Autonomisering av mennesket – på kontekstens betingelser

Dersom vi fortsetter å holde hovedfokus på Vigs tekst og ser etter mulige kilder for påvirkning av hans tenkning, er det nærliggende først og fremst å trekke frem N.F.S. Grundtvig. Som vi har påpekt i det foregående, er det, som i mange andre av Vigs tekster, også i «Lidt om Bøger og Læsning» synlige spor av Grundtvig. For Vig var Grundtvig da også en ikke ubetydelig helt: Da Vig ikke hadde kunnet overvære den danske dikterheltens besøk i Kristiania i 1851, hadde han straks etterpå tatt turen til København for selv å oppsøke sitt forbilde.39 Men også Marcus J. Monrads filosofi må ses som en bakgrunn for tenkningen som kommer frem i teksten. Som nevnt i innledningen var Monrad selv også en del av Folkeopplysningsselskapet. Vi skal imidlertid ta en omvei om 1700-tallet før vi ser nærmere på hvordan Grundtvig og Monrad kan leses inn i Vigs tekst.

Vi har argumentert for at Ole Vig forstår lesing som en øvelse som tilveiebringer en erkjennelse av et allmennmenneskelig fellesskap, og at dette fellesskapet kan jamføres med den forståelse av danning som Ivar Aasen har argumentert for i sin tekst. Forståelsen av felles opplysning og danning kan i sitt vesen minne mye om den felles religiøse erkjennelse man ett hundre år tidligere tenkte at den religiøse poesien kunne bringe. Men hos folkeopplysningsmennene er det som i utgangspunktet var religiøst, gjort til noe allmennmenneskelig. Teoretiseringen av den religiøse 1700-tallspoesien, så vel som resepsjonen av den, kan synliggjøre denne autonomiseringen, og vise hvordan det fellesmenneskelige hos folkeopplysningsmennene nå kommer i stedet for noe som opprinnelig var religiøst begrunnet.

Forskjellene mellom 1700- og 1800-tallet kan ses i lys av de bevegelser som gjør seg gjeldende i omgivelsene. Danmark-Norge var underlagt streng sensur i det 18. århundre, og kongen satt med all makt til å kontrollere om det som kom på trykk, var i overensstemmelse med luthersk lære. Som Øystein Rian har vist i en nylig utgitt bok om sensuren i Danmark-Norge, kunne de som forbrøt seg mot sensurbestemmelsene, straffes hardt, i de mest alvorlige tilfeller med døden, som følge av de forbrytelser de hadde begått.40 I noen hektiske måneder, under Struensees regjeringsperiode mellom 1770 og 1772, ble sensurbestemmelsene opphevet. Det frislipp av litteratur som man så i løpet av denne korte perioden, kontrasterer det som kommer på trykk i den foregående og etterfølgende tiden. Før og etter Struensee måtte det som skulle på trykk, gjennom streng sensur, mens praktisk talt alt kunne slippes ut i det offentlige rom under Stuensees regjeringstid. Dette formet enkeltmenneskets tanke så vel som offentlighetens forståelse av hva mennesket på egen hånd var i stand til å få til uavhengig av kirken.

For å vise de kontekstbetingede ulikhetene mellom 1700- og 1800-tallet skal vi her presentere ett eksempel. I innledningen nevnte vi den tyske dikteren Friedrich Klopstock og hans teorier om den hellige poesi som inngang til å forstå den religiøse poesien på 1700-tallet.41 En av dem som aktivt forholder seg til Klopstocks teorier, er den dansk-tyske presten Balthasar Münter, som virket som sogneprest i St. Petri menighet i København mellom 1765 og 1793.42 Münter ble i sin samtid kjent som sjelesørger for Johan Friedrich Struensee under rettergangen mot den tidligere statslederen i 1772. I tillegg til at han dokumenterte denne prosessen i en bok som fikk internasjonal anerkjennelse, etterlot han seg også et omfattende forfatterskap.43 Münter er særlig interessant i denne sammenheng fordi hele hans litterære virksomhet må ses i sammenheng med de skiftende politiske regimer i den danske helstaten.44 Dette betyr at han pragmatisk endret sin teologiske fremstilling da man med regjeringsskiftet i 1784 åpnet opp for en mer åpen og udogmatisk fortolkning av Bibelen. Blant hans skrifter finner man to bind med Geistliche Lieder, eller åndelige sanger. Disse ble utgitt i 1773 og 1774, altså rett etter at strenge trykkefrihetsbestemmelser igjen var innført i den danske helstaten etter Struen-sees periode.45 Begge disse bindene har omfattende forord, der Münter redegjør for den hellige sangens vesen. I den tenkningen som presenteres i disse forordene, er påvirkningen fra Klopstock tydelig. Klopstock hadde da også, i likhet med andre tyske diktere, bodd flere år i den danske hovedstaden, og Münter kjente ham personlig.46 I disse forordene argumenterer Münter for at den hellige sangen kommer i møte med noe som allment er til stede i menneskers hjerte, og at dette må aktiviseres gjennom et uttrykk som har evnen til å berøre. Forutsetningen for dette er ikke ytre dannelse; selv den mest udannede har evnen til å føle eller snakke om religionens vesen. Dette har han selv sett utallige ganger i sitt virke som prest: Selv den fattigste gamle kone som har tilbrakt hele livet ved rokken, er i stand til å uttale seg kompetent om religion, påpeker han.47 Den religiøse erkjennelse er dermed knyttet sammen med noe som er allment og helt uavhengig av sosial stand eller klasse. Dette harmonerer med folkeopplysningsmennenes forståelse av lesing, opplysning og danning som noe som tangerer noe som er fellesmenneskelig. Men hos Münter er dette spesifikt en erkjennelse av kristendommen. Så er han da også del av en intellektuell kontekst der alt annet ville vært fullstendig utenkelig.

Et annet forhold som kan parallelliseres og sammenlignes med opplysningsmennenes tenkning rundt lesing og dannelse, er dikterens motivasjon for å formidle den religiøse erkjennelse. For Balthasar Münter er poesien gjenstand for dikterens religiøse følelser og erfaringer: Han hevder at en viktig forutsetning for at sangen skal kunne gripe lytteren, er at den bygger på en religiøs opplevelse som har beveget dikteren.48 Dette vil med sikkerhet også kunne bevege andre, påpeker han. I disse ideene har han igjen hentet inspirasjon fra Klopstocks teorier om den religiøse poesi. Klopstock tenker seg den religiøse poesien som drevet frem av en åpenbaring i dikterens indre, og denne åpenbaringen har hatt så sterk virkningskraft at den har vært i stand til både å opplyse forstanden og til å berøre hjertet.49 Åpenbaringens overveldende karakter har drevet ham til å skrive, og åpenbaringen blir i så måte utgangspunkt for verkets utforming. Münter viderefører denne tenkningen og hevder at tekstene i Geistliche Lieder er forkynnelse i seg selv, i den forstand at de er gjenstand for dikterens religiøse følelser og erfaringer. Den religiøse åpenbaring og erfaring beveger dikteren, som igjen treffer og beveger den som lytter til og tar inn over seg den poesien som dikteren har skrevet. Dette vil igjen lede til den andektighet som betegner den erkjennelse som preger fellesskapet med Gud.50 De åndelige sanger er dermed et viktig element under gudstjenesten.

Vi ser dermed at Balthasar Münters tekster i sitt vesen fanger inn noe av det samme som folkeopplysningsmennene. Likevel er det samtidig noe helt annet. Målet for den religiøse erkjennelse i Münters tekster er fellesskap med Gud, mens folkeopplysningsmennene streber mot et opplysningsfellesskap som skal gjelde alle mennesker. Det er imidlertid i begge tilfeller drevet frem av en impuls som er gitt mennesket utenfra: en religiøs åpenbaring på 1770-tallet, og opplysning og dannelse hos folkeopplysningsmennene. I begge tilfeller er det også omtalt som opphøyethet. Det er ingen grunn til å tro at Vig eller andre av folkeopplysningsmennene har hatt detaljkunnskap når det gjelder denne tenkningen, ei heller at de faktisk har hatt kjennskap til den. Men i denne sammenheng har da heller ikke dette betydning. Parallelliseringen er gjort for å beskrive den aksentforskyvning og autonomisering av mennesket som foregår mellom 1700- og 1800-tallet. Der man på 1770-tallet gir det opphøyede en religiøs begrunnelse, blir det hos folkeopplysningsmennene gjort til noe som er begrunnet i mennesket selv. Det er en typisk avspeiling av de samfunnsmessige og idébetingede endringer som har funnet sted i perioden mellom den tid da Münter skrev sine tekster, og folkeopplysningsmennene skrev sine. Disse endringene kan blant annet ses i lys av politiske forandringer, som trykkefrihetsbestemmelser og myndighetenes forståelse av hva de kan kontrollere av ytringer som kommer ut i det offentlige rom. I neste instans muliggjør dette et mer åpent samfunn, der man blant annet kan tillate mennesket større grad av åndelig selvstendighet enn hva man har kunnet tidligere.

I den umiddelbare kontekst kan røttene til denne autonomiseringen i folkeopplysningsmennenes tenkning først og fremst tilskrives Grundtvig. Hos Grundtvig er folket en egen dannelseskategori som er gitt gjennom en ny og egen bevissthetsform. Gjennom folkelig opplysning er folket vekket i vissheten om at de tilhører et folk. Dette er forutsatt av folkeåndens virke: Folkeånden samler folket som nasjonal kategori og utgjør en forutsetning for at Den hellige ånd kan virke. Det fellesskapssamlende og det som hever seg over stender og klasser, blir dermed det nasjonale. Dermed blir også folket som gruppe suverent. Dette er i seg selv en endring av religiøs terminologi så vel som en omdefinering av religionens innhold: Som Ove Korsgaard skriver, løsner dermed Grundtvig begrepet «ånd» fra dets tidligere forbindelse til religion, og knytter det i stedet sammen med nasjon og folk.51 Ole Vig tar med seg aspekter fra denne tenkningen inn i artikkelen om lesing, og tilskriver lesingen et mål som fremstår som en universell og allmenngyldig dannelseskategori. Denne kategorien er ikke knyttet til religion, men den er derimot knyttet til noe rent menneskelig. Vig bruker selv begreper som folkeånd, folkeopplysning og folkeliv i sin argumentasjon for at den sanne og riktige opplysning verken kan forventes utbredt ved opplysning alene, gjennom samtaler eller ved gjensidig påvirkning i livet. Dette, mener han, er begreper folk flest ikke har forstand på.52 Det kan dermed være grunn til å argumentere for at Vigs forestilling om opplysning, eller det som er målet for lesing, kan knyttes direkte an til Grundtvigs tenkning om folkeånden som det som muliggjør en nasjonalt samlende kategori. Det nasjonale er imidlertid svakt aksentuert hos Vig, selv om han også argumenterer for at god og riktig opplysning vil vekke følelser for fedrelandet: «[…] hvis Undervisningen er god, kan der ogsaa hos mange af dem vækkes en levende Sands og varm Følelse baade for Kristendom og Fædreland.»53 Den svake aksentueringen kan trolig ses i lys av at Vig har hatt to agendaer i denne teksten. Han skal både sørge for å imøtekomme målsettingen om økt boklig kunnskap så vel som den dypere erkjennelse og danning han også vil argumentere for. Dermed er teksten kanskje ikke et så klart partsinnlegg for danning som det man ser i Ivar Aasens tekst.

Men også på andre plan kan Vigs tekst ses i lys av Grundtvigs ideer. Vi har allerede nevnt Vigs forståelse av det levende ordets betydning, og hvordan dette kan ses i sammenheng med Grundtvigs såkalte «mageløse Opdagelse». Men også dersom vi løfter blikket fra et nærlesingsperspektiv og ser mer overordnet på hans argumentasjon, kan teksten om bøker og lesing leses som en oppfordring til realiseringen av folkehøgskolen. Allerede i 1837 hadde Grundtvig skrevet Til Nordmænd om en norsk Høi-Skole, der han hadde argumentert for at nordmennene måtte skape en naturlig og fri skole. Denne skulle være fri fra latinpugg og strebe etter en sann opplysning som tok utgangspunkt i livet selv. Grundtvig bygger her videre på de ideer han ett år tidligere har presentert i sitt første skrift om folkehøgskolen, Det Danske Fiirkløver eller Danskheden partisk betragtet.54 Imidlertid retter han nå sin argumentasjon spesifikt mot de norske forhold.55 Den type søndagsskole som Vig argumenterer for i teksten om bøker og lesing, representerer den form for borgerlig dannelse som også lå bak Grundtvigs folkehøgskoletanker. Vigs idealskole, som defineres som en skole for den voksne ungdom, søker mot å gi en bred kunnskap som kan være til gavn for alle. Denne skolen skulle fremfor alt gi «levende Sands for Folkets Anliggender idethele og god insigt deri», altså en type kunnskap som stemmer overens med den som Grundtvig ser som et ideal for folkehøgskolen. Det er da også kjent fra tidligere at folkehøgskoleideen ble diskutert i kretsen rundt Hjerterum.56 Også Olaus Arvesen, som grunnla Sagatun, var en del av denne kretsen, og lot seg fascinere av de ideer som ble diskutert der.

Innledningsvis påpekte vi at Grundtvigs og Monrads tenkning kan flettes sammen som bakgrunn for Vigs og folkeopplysningsmennenes forståelse av dannelse. Resultatet av lesing, opplysning og danning vil ideelt sett være et samfunn der alle individer inngår på lik linje i et meningsbærende fellesskap. Dette fellesskapet kan ses som et demokrati der alle deltar på lik linje som meningsbærende aktører. Denne form for deltagelse kan ses som kjernen i Monrads filosofi. Monrad knytter danning til deltagende virksomhet, i den forstand at folket danner og opplyser seg selv gjennom felles anstrengelse. Dette gis et teoretisk rammeverk i flere av hans tekster fra 1840- og -50-tallet, for eksempel skriftet «Om Philosophiens Betydning for Nationaliteten» (1845) og Om de classiske Studiers Betydning for den høiere Almeendannelse (1857). I sin doktoravhandling har Trude Evenshaug vist at Monrad gjennom dette ligger tett opp til kantiansk opplysningstenkning. Slik opplysningen er et anliggende for Kant, er tenkning og danning det for Marcus Monrad. For Monrad blir dermed filosofi først og fremst en virkelighetsskapende aktivitet som er bygget på et gjensidig forpliktende fellesskap.57 Dette er et fellesskap der alle stiller på lik linje, og der alle er gitt like vilkår som opplyste individer.

Oppsummerende konklusjon

I denne artikkelen har vi undersøkt tekster som ble trykket i tidsskriftet Folkevennen, og sett hvordan lesing og danning er behandlet her. Artikkelens hovedfokus har vært Ole Vigs «Lidt om Læsning og Bøger», men Ivar Aasens tekst «Om Dannelsen og Norskheden» er sett som en referanseramme for Vigs artikkel. Vi har argumentert for at Ole Vig ser lesing som et anliggende som både skal gi økt kunnskap og samtidig også samle til universelt og allment fellesskap. Dette fellesskapet er tuftet på allmenn og folkelig opplysning, og det har en rekke fellestrekk med den forståelse av danning som er presentert i Ivar Aasens tekst. I særlig grad i Vigs tekst skinner Grundtvigs tenkning gjennom: Danningen tenkes som et resultat av folkeåndens virke. Samtidig flettes Marcus Monrads filosofi inn som bakgrunn for denne tenkningen. En sammenligning med tekster fra 1700-tallet viser hvordan det opphøyede eller dannede nå kan søkes i mennesket selv og ikke i religionen: Der 1700-tallstekster begrunner et allment fellesskap i religionen, er det hos folkeopplysningsmennene begrunnet i det rent menneskelige. Dette kan blant annet relateres til endrede kontekstuelle forhold, betinget ikke minst av trykkefrihetsbestemmelser og grunnleggende forandringer i politiske maktforhold.

1Tidsskriftet, så vel som Folkeopplysningsselskapet og dets medlemmer, er fyldig omtalt i tidligere forskning. For tidsskriftet, se blant annet Ole Marius Hyllands doktoravhandling, publisert som bok i 2010: Ole Marius Hylland, Folkeopplysning som utopi: Tidsskriftet Folkevennen og forholdet mellom folk og elite (Oslo: Novus, 2010).
2Ole Vig, «Til Tidsskriftets Læsere», Folkevennen 1 (1852): 1–14 (6).
3Rune Slagstad, De nasjonale strateger (Oslo: Pax, 1998); Hans Jørgen Dokka, Fra almueskole til folkeskole: Studier i den norske folkeskoles historie i det 19. hundreåret (Oslo: Universitetsforlaget, 1967).
4Harald Thuen, «Hartvig Nissen: ‘Den politiske pædagogik’», i Pedagogiske profiler: Norsk utdanningstenkning fra Holberg til Hernes (red. H. Thuen og S. Vaage; Oslo: Abstrakt, 2004), 65–80.
5Dag Thorkildsen, Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre (KULTs skriftserie 70; Oslo: Norges forskningsråd, 1996), 130.
6Arild Bye, Folkevennen Ole Vig (Oslo: Aschehoug, 2014).
7Se f.eks. H.O. Christophersen, Eilert Sundt: En dikter i kjensgjerninger (Oslo: Gyldendal, 1979).
8«Forhandlinger om Almueskolevæsenet», Folkevennen 4 (1855): 184–220. Tekstens forfatter er ikke kjent.
9Slagstad, De nasjonale strateger [se n. 3].
10Ivar Aasen, «Om Dannelsen og Norskheden», Folkevennen 6 (1857): 305–460 (425).
11Gerhard Kaiser, Klopstock: Religion und Dich--tung (Güthersloh: Gerd Mohn, 1963). Se også Merethe Roos, Enlightened Preaching: Balthasar Münter’s Authorship 1772–1793 (Leiden: Brill, 2013), doi: http://dx.doi.org/10.1163/9789004249899.
12Thorkildsen, Grundtvigianisme og nasjonalisme [se n. 5], 105.
13Bye, Folkevennen [se n. 6], 97.
14Olaus Arvesen, Samliv med landskjente menn (Oslo: Cappelen, 1915), 75.
15Trude Evenshaug, «Monrad og den offentlige mening: En lesning av filosofen M.J. Monrads deltakelse i det offentlige ordskiftet 1845–1891» (dr.-avh., Universitetet i Oslo, Det utdanningsvitenskapelige fakultet, 2006).
16«Til Tidsskriftets Læsere» [se n. 2]. Teksten «Lidt om Bøger og Læsning» løper fra side 35 til 48 i samme nummer.
17Dette kommer ikke minst frem i tekster han publiserer kort tid før han hentes inn som redaktør for Folkevennen, slik som skriftet Liv i Norge: Vinteraftenslæsning for den norske Ungdom (1851). I dette skriftet advarte han mot arbeiderførere som Thrane, Borgen og Mikkelsen, og hevdet at deres revolusjonære virksomhet var ukristelig. Samtidig mener han at de har gått for raskt frem i sin iver etter å bringe politiske endringer. Se Ole Vig, Liv i Norge: Vinteraftenslæsning for den norske Ungdom (Kristiansand: I. Hansen, 1851), 173.
18Opplysning hadde vært en viktig del av Marcus Thranes og arbeiderforeningens program. For å øke den allmenne opplysningen blant folk flest hadde det i regi av de lokale foreninger blitt etab-lert skriveskoler, der man skulle lære grunnleggende skriving og regning. Se Mona R. Ringvej, Marcus Thrane: Forbrytelse og straff (Oslo: Pax, 2014), 72–77. Når Vig kritiserer denne formen for undervisning, må man anta at han mener at den i for stor grad legger vekt på innøvelse av tekniske ferdigheter.
19I en fotnote påpeker Vig at Selskabet for Folkeoplysningens Fremme rimeligvis vil understøtte «duelige Mænd» som i hver sine kretser vil holde foredrag for folket (Vig, «Lidt om Bøger og Læsning», 37–38).
20Ibid., 38.
21Ibid., 40.
22Jostein Fet, som har kartlagt leseferdigheter blant allmuen i bygder og tettsteder på Vestlandet og i Telemark frem til 1840, har påpekt at den religiøse litteraturen er påfallende dominerende. Verdslig litteratur utgjør i alle undersøkelsene mindre enn 10 % av den samlede litteraturen, som oftest mellom 2 og 4 %. Se Jostein Fet, Lesande Bønder: Litterær kultur i norske allmugesamfunn før 1840 (Oslo: Universitetsforlaget, 1995), 254–55. Vigs påstander stemmer dermed overens med Fets forskningsfunn fra vår egen tid.
23Ibid., 42–43.
24«Prøv alt og hold fast ved det gode» (1. Tess. 5:21).
25Vig, «Lidt om Bøger og Læsning», 44.
26Ibid., 48.
27Bye, Folkevennen [se n. 6], 312–14.
28Oddmund Løkensgard Hoel, Nasjonalisme i norsk språkstrid 1848–1865 (KULTs skriftserie 51; Oslo: Norges forskningsråd, 1996), 265. Se også Stephen J. Walton, Om grunnlaget for norsk målreising (Voss: Vestanbok, 1984), 32, og Endre Brunstad, Nasjonalisme som språkpolitisk ideologi: Om nynorsk, frisisk og færøysk målreising (KULTs skriftserie 36; Oslo: Norges forskningsråd, 1995).
29Stephen J. Walton, Ivar Aasens kropp (Oslo: Det Norske Samlaget, 1996), 372.
30Løkensgard Hoel, Nasjonalisme i norsk språkstrid, 265.
31Ibid., 266. Se også Walton, Norsk målreising, 34.
32Bye, Folkevennen [se n. 6], 126–27.
33Ibid., 312.
34Ibid., 246–48.
35Ibid., 188, 313.
36Aasen, «Om Dannelsen og Norskheden» [se n. 10], 423–24.
37Ibid., 428.
38Hylland, Folkeopplysning [se n. 1], 162–63.
39Bye, Folkevennen [se n. 6], 103–5.
40Øystein Rian, Sensuren i Danmark-Norge: Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814 (Oslo: Universitetsforlaget, 2014).
41Friedrich Klopstock formulerer sin tenkning om den religiøse poesien i Von der heiligen -Poesie, utgitt i 1755. Se Kaiser, Klopstock [se n. 11].
42Se Roos, Enlightened Preaching [se n. 11].
43Se Bekehrungsgeschichte des vormahligen Grafen Johann Friedrich Struensee, nebst desselben eigenhändiger Nachricht von der Art, wie er zur Aenderung seiner Gesinnungen über die Religion gekommen ist (København, 1772).
44Se Roos, Enlightened Preaching.
45Balthasar Münter, Erste Sammlung geistlicher Lieder (Leipzig, 1773); idem, Zwote Sammlung geistlicher Lieder (Leipzig, 1774). Begge bindene er upaginert.
46I det første av forordene viser Münter til at han endelig har tatt mot til seg og utgitt åndelige sanger, og henvender seg direkte til Klopstock. Han takker i denne sammenheng «liebster Cramer, bester Klopstock» for oppfordringene til å gjøre dette. «Cramer» henviser til Johann Andreas Cramer, som også var blant de diktere som hadde oppholdt seg i den danske hovedstaden fra 1750 og fremover.
47«Nachdrüklicher und stärker sprechen sie gewiss nicht, als ich arme alte Weiber, die ihr Leben am Spinnrocken zugebracht hatten, selbst über Religionssachen, z. E. über das Vertrauen auf Gott, über die Hoffnung der Ewigkeit, habe reden hören» (Münter, Zwote Sammlung geistlicher Lieder).
48Roos, Enlightened Preaching, 131.
49Når Klopstock omtaler den religiøse poesiens virkningskraft som noe som berører både forstanden og hjertet, kan dette ses på som en arv fra den neologiske teologien. Ifølge sentrale neologer som Johan Spalding og Johan Jerusalem kan religionen defineres som en kombinasjon av fornuft og empirisk erfarbar gudserkjennelse (ibid., 52).
50Ibid., 133.
51Ove Korsgaard, «Grundtvigs bidrag til opbygning af en ny symbolsk orden», i Samfundsbyggeren: Artikler om Grundtvigs samfunds-tænkning (red. O. Korsgaard og M. Schelde; København: Anis, 2013), 98–106 (95).
52Se ovenfor s. 213.
53Vig, «Lidt om Bøger og Læsning», 36. Det er for øvrig klart at Vig tillegger opplysningen et nasjonalt aspekt. I innledningen til første nummer av Folkevennen skriver han at opplysningen omfatter alle i Norge, vel å merke dersom man ikke motarbeider «vort Fædreland og Modersmaal» («Til Tidsskriftets Læsere» [se n. 2]).
54Thorkildsen, Grundtvigianisme og nasjonalisme [se n. 5], 129.
55Henrik Yde, «Til Nordmænd om en Norsk Høi-Skole, 1837: En indledning», Grundtvig-Studier 63 (2012): 64–88.
56Bye, Folkevennen [se n. 6], 218.
57Evenshaug har vist til at også Monrad etablerer filosofien som et sted der nasjonaliteten kommer til bevissthet om seg selv. Se Evenshaug, «Monrad og den offentlige mening» [se n. 15], 131. I «Om Philosophiens Betydning for Nationaliteten» skriver Monrad blant annet: «Nationens Selvbevissthed bestaaer just deri, at Endelighedens Skranke gjennembrydes […]. Dette Gjennembrudd tilhører, som vi have seet, den philosophiske Erkjendelse; dennes Feldt er det Almindelige, Substansielle» (Marcus J. Monrad, «Om Philosophiens Betydning for Nationaliteten», Nor: Tidsskrivt for Videnskab og -Literatur 3, nr. 3 [1845]: 104–22 [118]).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon