På 1800-tallet gikk nasjonsbygging og modernisering av det norske samfunnet hånd i hånd. Framveksten av folkelige bevegelser var en viktig dimensjon ved denne utviklingen. Blant disse var den kirkelige retningen og folkelige kulturbevegelsen som var knyttet til den danske presten Nicolai Grundtvigs navn. Grundtvig har satt sterke spor ikke bare i dansk kultur- og samfunnsliv, men også i de andre skandinaviske landene.

I Norge gjorde impulsene fra Grundtvig seg tidlig gjeldende. I perioden fra 1820 fram mot 1850 var de norske grundtvigianerne for en stor del prester, de fleste av dem høykirkelige og politisk konservative. I tiden rundt 1850 var grundtvigianismen i ferd med å få fotfeste innenfor Den norske kirke. På dette tidspunktet tok grundtvigianismen til å betone det folkelige, folkeopplysning og politisk liberalisme. Denne «folkelige anskuelse» var kjennetegnet av et positivt menneskesyn og en kulturåpen kristendom. Grundtvigs ord «menneske først, kristen så» innebar at de verdslige kulturverdiene ble satt høyt. Dette bidrog til å sette et skarpt skille mellom det grundtvigianske kristendomssynet og den pietistiske tradisjonen. Anført av den pietistisk ortodokse Gisle Johnson, den dominerende personlighet ved Det teologiske fakultet i Christiania, ble det reist en kamp mot grundtvigianismen, med det resultat at den gikk under som kirkelig retning i Norge.

Grundtvigianismen kom imidlertid til å spille en vesentlig rolle som skolebevegelse. I 1830-årene utviklet Grundtvig innholdet i folkehøyskolen. Han ønsket ikke en skole som var tett knyttet til kirken, men en fri skole for livet. Grundtvig adresserte sin første avhandling om folkehøyskolen til nordmennene, Til Nordmænd om en norsk Høi-Skole (1837). Det gikk imidlertid 20 år fra den første danske folkehøyskolen ble etablert i 1844, til en norsk folkehøyskole så dagens lys: Herman Ankers og Olaus Arvesens Sagatun ved Hamar. Karakteristisk for den norske folkehøyskolen var en tett tilknytning til nynorskbevegelsen og «den frilyndte ungdomsrørsla» fra 1880- og -90-årene av.

Som skolebevegelse influerte grundtvigianismen også moderniseringen av den offentlige skolen. I perioden 1850–1890 skjedde omdanningen fra kirkeskole til folkeskole. Landsskoleloven av 1860 åpnet perspektivet mot den allmenndannende folkeskolen. En av de sentrale strategene bak denne utviklingen var skolemannen Hartvig Nissen, som var påvirket av dansk skoletenkning. I 1850 tok han initiativ til opprettelsen av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme (stiftet 1851), hvor han var formann til 1855. Selskapet hadde som målsetning å arbeide for en borgerlig oppdragelse i skolen. En medarbeider i selskapet var grundtvigianeren Ole Vig, også han en betydningsfull skolestrateg på 1800-tallet. Han redigerte selskapets tidsskrift, Folkevennen. Samarbeidet mellom Vig og Nissen representerte en skolestrategisk linje med enhetsskolen i fokus, og pekte framover mot Venstres skolepolitikk i 1880- og -90-årene.

Ole Vigs innsats viser hvordan grundtvigianismen også var en folkeopplysningsbevegelse. I ett av bidragene i dette nummeret av Teologisk Tidsskrift analyserer Merethe Roos en av Ole Vigs tekster, publisert i det første nummeret av Folkevennen under overskriften «Lidt om Læsning og Bøger». Teksten må kunne sies å inneholde viktige sider ved en grundtvigiansk dannelsesforståelse. Roos poengterer at hos Vig innebærer lesing mer enn boklig lærdom; den gir en erkjennelse av en dypere dimensjon som mennesker har felles.

I 1851, året før denne artikkelen stod på trykk i Folkevennen, gav Vig ut boken Liv i Norge: Vinteraftenslæsning for den norske Ungdom. Utgivelsen gjorde Vig landskjent. Etter Grundtvig, sitt store forbilde, ville Vig her gi leseren en helhetlig åndelig livstolkning, ikke ulikt teksten i Folkevennen. Boken tok sikte på å formidle livsvisdom og fedrelandskjærlighet til sine unge lesere – også det et utslag av et grundtvigiansk dannelsesprosjekt.