Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Nye perspektiver på dødehavstekster

F. 1950. Ph.d. Professor, NLA Høgskolen Staffeldtsgate. Torleif.elgvin@nla.no

Utforskningen av dødehavstekster i Schøyen-samlingen har gitt viktige resultater. Mineralanalyser av pergament og gjenstander fra Judea-ørkenen gir ny informasjon om hulemiljøene de har vært oppbevart i, om pergamentproduksjon i oldtiden og relasjonen mellom den esseiske bosetningen i Qumran og det øvrige judeiske samfunn. Avanserte fotografiske metoder og bruk av Photoshop baner vei for mer presise edisjoner av tekster fra antikken og en mer presis paleografisk analyse. En rekke fragmenter har betydning for gammeltestamentlig tekstkritikk.

Nøkkelord: Dødehavsrullene, esseerne, tekstkritikk, arkeologi, pergament i oldtiden

The publication of texts and artefacts from the Judean Desert in The Schøyen Collection is innovative. The mineral analysis of parchment and artefacts provides new information on how various cave environments set their stamp on the scrolls, and demonstrates advanced techniques in the preparation of parchment in ancient Judea. The analysis casts light on the relation between the Qumran settlement and Judean society at large. Biblical fragments provide material for textual criticism, and illuminate the process of literary development of texts such as the Book of Jeremiah. Advanced photographic methods and the use of Photoshop enable more precise and reader-friendly editions of ancient texts, including a more precise palaeographical analysis.

Keywords: Dead Sea Scrolls, the Essenes, textual criticism, archaeology, ancient parchment

Et internasjonalt tverrfaglig forskningsteam har i en årrekke arbeidet med tekstfragmenter og gjenstander fra Judea-ørkenen i Schøyen-samlingen.1 Schøyen-samlingen er verdens største private skriftsamling med vel 11 000 tekster og gjenstander fra de fleste skriftkulturer i historien.2 En viktig del av samlingen er bibelmanuskripter og liturgiske tekster. Samlingen eier fragmenter fra vel tretti dødehavsruller samt en del gjenstander som skal være funnet av beduinene i huler ved Qumran og andre elvedaler i Judea-ørkenen. Forskningsarbeidet på dødehavstekstene fikk nye ressurser gjennom prosjektet «Biblical Texts Older than the Bible», støttet av Norges Forskningsråd og Universitetet i Agder 2012–2016. Publiseringen av resultatene vil skje i to bind som kommer ut i 2016 og 2017. Viktigst er boken Gleanings from the Caves. 3

En rekke forskningsresultater vil ha interesse langt utenfor lauget med Qumran-forskere. Publiseringen av en rekke fragmenter har implikasjoner for gammeltestamentlig tekstkritikk. Et Jeremia-fragment kaster mer lys over Jeremiabokens litterære forhistorie og forholdet mellom Septuaginta-tekstens hebraiske Vorlage og den senere, lengre tekstutgaven bevart i masoretteksten. Mineralanalyse av skinnet i fragmentene gir ny informasjon om produksjon av pergament i oldtiden. Aktiv bruk av Photoshop i tekstutgavene legger grunnen for en mer presis paleografisk analyse. Ved hjelp av Photoshop kan teksten som har omgitt et lite fragment, rekonstrueres helt ut til kolonnemargene på begge sider, en teknikk som kan avsløre «skjulte» tekstvarianter.

Pergamentanalyse

Nye redskaper og gammelt pergament

Ira Rabin fra Bundesanstalt für Materialforschung und -prüfung i Berlin (BAM) har gjennomført avansert skanning av gjenstander og fragmenter i Schøyen-samlingen, først og fremst on-site utenfor Oslo, men også i BAMs laboratorium i Berlin. Rabin brukte et μ-XRF-spektrometer, et FTIR-spektrometer og et multispektralt USB-mikroskop (Dino-Lite). Med μ-XRF-spektrometeret kan man identifisere hva slags elementer som er til stede i pergamentet, både fra produksjonen og to tusen års opphold i et spesifikt hulemiljø. FTIR-spektrometeret ga supplerende opplysninger om sedimentene som hadde lagret seg på pergamentet. Dino-Lite-mikroskopet ga informasjon om hvordan overflaten så ut; det kunne identifisere blekkrester med infrarødt lys og brukes til å måle tykkelsen av pergamentet. Ultrafiolett lys ble brukt for å identifisere vegetabilske rester fra garveprosessen.

Da John C. Trever fotograferte noen av de «store» dødehavsrullene i Jerusalem i 1948, var det noen småbiter som falt av. På 90-tallet kjøpte Schøyen-samlingen disse bitene fra Trever-familien, samt noen små fragmenter som hadde tilhørt forskeren William Brownlee. Rabins analyser viser at Jesaja-rullen, Samfunnets regel og Velsignelsesregelen (1QIsaa, 1QS, 1QSb) er skrevet på pergament av svært høy kvalitet, produsert i samme verksted i Judea tidlig i 1. årh. f.Kr. Analysen av pergamentet i Samfunnets regel og Velsignelsesregelen ga et helt identisk resultat. Ikke bare kommer disse to rullene (som etter hvert ble sydd sammen, med Menighetens regel, 1QSa, imellom) fra samme verksted, men også fra samme produksjonsenhet.

I fremstillingen av disse tre bokrullene er det brukt teknikker som er beskrevet i middelalderen og kun kjent fra sene bysantinske kodekser – teknikker vi ikke visste var kjent allerede i oldtiden:4 Skinnet bløtlegges før pelsen skrapes av. Deretter tørkes det mens det ligger i strekk. I denne fasen tilsettes silisium og kalsium på kjøtt-siden (verso), og skinnet bearbeides også med sulfat og alum (aluminium). I Jesaja-rullen var magnesium tilsatt på pels-siden (skrive-siden, recto). Denne siden gjennomgikk en lett garving før skinnet ble skåret og sydd sammen til bokruller. Sluttproduktet ble et lyst kremfarget pergament.

Mineralanalysen av Schøyen-fragmentene viste at en rekke fragmenter inneholdt bly. Dette var overraskende siden bly ikke finnes naturlig i Israels land og må være importert. Bly ble brukt som tilsetningsstoff i vannrør ellers i den gresk-romerske verden. I Israel har arkeologene funnet vannrør tilsatt bly noen få steder, i større sentra fra gresk-romersk tid. Schøyen-fragmentene dette gjelder, er paleografisk datert fra midt i 1. årh. f.Kr. og fremover. I et fragment fra 4QReworked Pentateuchb (4Q364) var det bly i blekket, men ikke i pergamentet – noe som viser at blekket har blitt blandet i et blyholdig kar. Prosjektets paleograf Michael Langlois har redatert denne teksten til ca. 125 f.Kr. (± 15–20 år).

Dette viser at allerede i hasmoneisk tid (160–63 f.Kr.) importerte man teknologien med å tilsette bly i vannrør for å få dem sterke og tette. Rabin finner det usannsynlig at bly i slike kvanta som hun har funnet, kan stamme fra forurensning fra miljøet etter at rullene ble funnet i perioden 1946–56. I et lite fragment fra Genesisapokryfen fra 1. årh. f.Kr. fantes det ikke bly, mens biter fra et pergamentark som senere var brukt til å forsterke bokrullen, inneholdt mye bly. Og disse bitene hadde blitt oppbevart i samme lukkede glassramme fra februar 1948 til 2012 (montert av Trever) – de hadde vært lagret i akkurat samme miljø. Blyet måtte derfor være tilført den opprinnelige pergamentrullen under prepareringen i oldtiden.

Kildevann fra området ved Dødehavet, for eksempel fra En Gedi og En Feshka-kildene litt sør for Qumran, har høyt innhold av mineraler og kan lett gjenkjennes. Men bare i et par fragmenter viste mineralanalysen at pergamentet var bearbeidet i dette området. De fleste bokrullene er altså fraktet til Qumran fra andre steder i Judea, selv om man ikke kan utelukke at noen av dem likevel er blitt skrevet ved senteret i Qumran, på pergament som er brakt dit.

Disse analysene viser at Qumran-samfunnet ikke var isolert fra samfunnet ellers i Judea. Nettverket denne bosetningen hørte til, var ingen fattig bevegelse. De var i kontakt med Judeas fremste pergamentverksted og hadde ressurser til å kjøpe det mest kostbare pergamentet som var å oppdrive, til noen av sine bokruller. De fleste forskere ser gruppen bak Qumran-skriftene (Yahad = Samfunnet) som en del av den større esseer-bevegelsen vi kjenner fra Josefus og Filon sine skrifter. Fra en gang i 1. årh. f.Kr.5 ble stedet Qumran bosatt av et religiøst preget fellesskap som la stor vekt på kultisk renhet.

Rabins mineralanalyser kan støtte opp under Joan Taylors analyse av tekstene: Esseerne er ikke en perifer gruppe begrenset til en avkrok ved Dødehavet, men en ressursrik bevegelse som er å regne med i Judea. De er en tallrik gruppe (4000 menn) – færre enn fariseerne, men flere enn saddukeerne, spredt omkring i byer og landsbyer. Det er tale om en tett sammenknyttet gruppe med indre solidaritet og betydelige økonomiske ressurser i «felleskassen». Fra Herodes’ tid har de en base i Jerusalem-området, siden Esseerporten ble konstruert nær bymurens sydvestre hjørne. De kunne få betydningsfulle stillinger i samfunnet og ble gitt rett til egne religiøse domstoler.6

Tempelrullen

Tempelrullen (11QTa) ble funnet av beduiner i hule 11, tre km nord for Qumran, i 1956. Israelerne beslagla den hos antikvitetshandleren Kando i Betlehem under seksdagerskrigen i 1967 (han fikk senere 100 000 dollar i godtgjørelse). Ifølge Kando, som i en årrekke var den viktigste mellommann mellom beduinene og forskerne i Rockefeller-museet, ble rullen funnet i en leirkrukke. En del småfragmenter, som ble sagt å stamme fra denne bokrullen, ble senere solgt av Kando-familien til Schøyen-samlingen. Noen av disse var gjennom århundrene blitt til «stabler» med fragmenter som hang sammen og ikke lenger kunne adskilles (wads), ofte festet til tekstilrester. Underveis var hule 11 blitt hjem for en flaggermuskoloni. Store lag med flaggermusmøkk førte til at alle fragmenter herfra var blitt preget av ammoniumnitrat.

Mineralanalyse av et av de små Schøyen-fragmentene viste ammoniumnitrat, men ikke andre mineraler som kjennetegnet gulvet i hulen. Slik kunne en bekrefte beduinenes fortelling: Denne rullen må ha blitt funnet i en krukke nettopp i denne hulen. På 50-tallet kunne forskeren John Strugnell slikke på fragmenter med ukjent funnsted og gjenkjenne smaken av hule 11, nettopp på grunn av det preget flaggermusene hadde gitt denne hulen (tenkte han over det, mon tro?). Krukken er fortsatt i Kando-familiens eie. Og tar en av lokket, kan en fortsatt kjenne en sterk odør.7

I Schøyen-samlingen finner vi et linklede (53 x 65 cm) med en linsnor (fig. 1). Ifølge Kando-familien var det dette kledet Tempelrullen lå innpakket i nede i krukken da den ble funnet. En bit av kledet og en fra snoren viste samme analyseresultat som fragmentet herfra: ammoniumnitrat, men ikke mineraler fra hulegulvet. Det er derfor svært sannsynlig at kledet har vært brukt til å pakke inn Tempelrullen.8 Både i Qumran-hulene og på Masada er det funnet lignende tekstiler, som er vevet for å tjene til innpakking av bokruller – det er ikke tale om sekundær bruk av slitte klesplagg. Ved utgravningene i Qumran-hulene på 50-tallet ble det funnet en rekke skinnremmer brukt til å binde bokruller sammen, men dette er eneste kjente linsnor brukt til dette formålet.

Figur 1. Kledet til Tempelrullen

Tekstforskerne har studert bokstavene som fortsatt kan gjenkjennes på flere av småfragmentene som ifølge Kando-familien var løsnet fra Tempelrullen. Noen av dem har samme skrift og linjeavstand som de ytterste spaltene av Tempelrullen, og tekstilrestene som henger fast, viser samme tetthet i vevingen som i kledet nevnt over – disse bitene stammer nok fra de ytterste lagene i denne bokrullen. Derimot er skriften på andre fragmenter helt ulik, og linjeavstanden passer heller ikke med 11QTa. Vi har ikke vært i stand til å gjenkjenne samme skrifttype i andre tekster fra hule 11. Dette tyder på at det må ha vært flere tekster enn tidligere antatt i denne hulen, kanskje også i den krukken Tempelrullen var arkivert i.

En prøve fra Tempelrull-kledet ble C14-datert i 2014. Resultatet viste at kledet med 68 % sannsynlighet er fra 69–130 e.Kr., og med 88 % sannsynlighet fra 50–180 e.Kr. Mens selve bokrullen er eldre, ser det altså ut til at linduken den var pakket inn i, er fra lin som er høstet etter år 70. Det kan tyde på at skriftrullene i hule 11 er brakt dit etter år 70, en gang i perioden mellom de to jødiske opprør. Noen forskere har pekt på et sterkere prestelig preg i tekstene i hule 11, og i snitt er håndskriftene herfra senere enn i de andre Qumran-hulene.9 Disse momentene kan aktualisere gamle spørsmål om en mulig relasjon mellom (noen av) hulene og presteskapet ved tempelet. Fremfor å knytte skriftene til dem som bodde i Qumran, har noen forskere foreslått at mange tekster ble brakt til Qumran-hulene av prester eller tempelfunksjonærer.10 Andre har antatt at Kobberrullen fra hule 3 er en reell oversikt over hvor tempelskatten ble gjemt før romernes beleiring av Jerusalem.11 Et problem med å skille hule 11 fra beboerne i Qumran og relatere den til tempelmiljøet er at de fleste skriftene vi kjenner fra hule 11, også er funnet i hule 1 eller hule 4, funnsteder med tekster preget av Qumran-samfunnet selv.

Spesifikke hulemiljø

I alle fjellhuler i Qumran-området finnes det aragonitt. Hvis mineralanalysen viser at et fragment ikke inneholder aragonitt, er det antagelig funnet i en av ørkendalene lenger sør, der beduiner og arkeologer har funnet mange rester etter Bar Kokhba-opprøret (132–136 e.Kr.). Beduinene oppdaget de første hulene i Wadi Murabba‘at og Nahal Hever i 1952, samme året som de fant frem til hule 4.

Ifølge Kando-familien skulle alle fragmentene som er kjøpt av Schøyen-samlingen, være fra hule 4, med ett mulig unntak (hule 4 var «skattkammeret» der 500 manuskripter, fra rundt 300 ulike litterære tekster, ble funnet). Mineralanalyse, sen paleografisk datering og en særpreget formatering av spaltene gjør at vi nå lokaliserer fem fragmenter til Bar Kokhba-huler. Det gjelder to store fragmenter fra Tredje Mosebok og Josvas bok, ett fra Joel og ett fra Dommerne (åtte fragmenter fra den siste rullen er spredt på fire ulike samlinger), samt en liten poetisk tekst. Skinnet i Joel-fragmentet inneholder hverken aragonitt eller dolomitt – det siste karakteriserer hulemiljøet i Wadi Murabba‘at. Siden denne teksten mest sannsynlig ble funnet i Nahal Hever, har den fått navnet «Hev(?)Joel».

Et lite fragment med en ukjent arameisk tekst var skrevet på lyst pergament av høy kvalitet. Her viste mineralanalysen små flekker med ammoniumnitrat i et mønster vi kjente igjen fra andre tekster funnet i hule 11. Teksten ble navngitt «11Q(?)Eschatological Fragment». Opplysninger fra Kando-familien om at «rullene ble funnet av beduinene i hule 4», bør nok registreres med en viss skepsis.

Tekstarbeid med nye redskaper

Avansert fototeknologi

Gruppen av tekstforskere har arbeidet med høykvalitets fotografier, tatt av et team ledet av professor Bruce Zuckerman i 2011. For å kunne analysere overflaten på fragmentene var vi avhengige av fargefotoer, mens infrarøde bilder viste blekket tydeligere. Avanserte PTM-foto, som i detalj viser «topografien» av overflaten, har også kommet til nytte.

I tillegg har vi arbeidet med et Dino-Lite digitalt mikroskop (AD413TA-I2V), som har vært uvurderlig til å ta bilder av små detaljer, både i infrarødt og forsterket naturlig lys.12 Joel-teksten var skrevet på tykt skinn som hadde krympet kraftig. Her måtte vi ta digitale små bilder på skrå for å se «bølgene» i skinnet, noe vi måtte ta hensyn til under rekonstruksjon av bibelteksten (fig. 2 og 3). Ytterkantene hadde krøllet seg inn under baksiden; her trengtes det bilder tatt horisontalt fra siden og foto av baksiden for å få med alle blekkrester og bokstaver. Det samme gjaldt fragmentet fra Tredje Mosebok.

Figur 2. Joel-fragment fra Nahal Hever

Figur 3. Mikroskopisk bilde av Joel-fragment på krympet skinn

Observasjon av baksiden av et fragment kunne gi mer informasjon: Josva-teksten bevarer første del av en bokrull (Jos 1,9–12; 2,3–5). Blekkrester på baksiden representerte avtrykk fra neste lag i rullen. Og når slike blekkrester kunne observeres nær begynnelsen av rullen, måtte den være rullet med begynnelsen innerst da den ble arkivert i hulen – det vanlige var å gjøre det motsatt vei.

I presentasjonen av tekstene har vi arbeidet i to trinn. Først en transkripsjon som vil presentere kun det en ser på bildene av fragmentet; usikre bokstaver angis her bare med en sirkel (og diskuteres under «Notes on Readings»). Iandre runde går vi i dialog med parallelle tekster, foreslår hvilke bokstaver som skjuler seg bak blekkrester, fyller ut delvis bevarte ord og rekonstruerer teksten til antatte marger for kolonnen. På denne måten gir vi leseren et sakssvarende inntrykk av hvor mye eller lite tekstforskeren faktisk kan se. Andre tekstutgaver har gått rett til trinn to og gitt et mer maksimalistisk inntrykk, preget av forskerens eget skjønn.

Få av fragmentene har bevart begge margene i en tekstkolonne, enkelte har bevart én marg. Tekstutgavene inkluderer grafiske rekonstruksjoner av tekstene mellom (hypotetiske) marger (fig. 4). For å lage presise rekonstruksjoner har vi brukt Photoshop for å kopiere bokstaver av samme type som den bevarte teksten (mens våre forgjengere brukte blyant, penn og eget skjønn). Underveis har vi forsøkt med ulik plassering mellom margene for å få til en loddrett høyremarg. I noen tilfeller er det ikke mulig å få masoretteksten til å «gå opp». Da ser vi etter tekstvarianter, primært i Septuaginta, for å få en meningsfylt tekstrekonstruksjon som fyller ut linjene. I Hev(?)Joel endte vi opp med en rekonstruert tekst der ett overflødig uttrykk ble barbert bort i én linje, og ett verb lagt til i en annen – i begge tilfeller uten støtte i noe kjent tekstvitne.

Figur 4. Grafisk rekonstruksjon av tekst (1 Kong 16,23–26) ved Kipp Davis

Den gammeltestamentlige teksttradisjon

En rekke Schøyen-fragmenter har bevart tekstlige varianter som kaster nytt lys over tekstoverleveringen, og i enkelte tilfeller over tekstenes litterære utvikling frem mot den endelige kanoniske tekst.

Jesaja-rullen er skrevet av to skrivere som ikke gikk av veien for å redigere og modernisere teksten i små detaljer. Derfor er den blitt karakterisert som en vulgær tekst med liten tekstkritisk verdi. Men nå gir Rabins mineralanalyse tydelige signaler: Jesaja-rullen og Samfunnets regel må ha hatt stor verdi innenfor Yahad-bevegelsen – bare viktige tekster velges ut til å skrives på så kostbart pergament. Også andre bibelruller viser at Yahad-skrivere forholdt seg dynamisk til bibelteksten. De sto i en tradisjon der tekstens aktuelle mening i bruksmiljøet var viktigere enn en presis gjengivelse av den overleverte teksten – en tradisjon som kanskje går tilbake til grunnlegger-skikkelsen Rettferdighetens Lærer. Jesaja-rullen og Samfunnets regel har fulgt hverandre gjennom historien. De ble arkivert i samme krukke og lagt i hule 1 vel en kilometer nord for Qumran, antagelig rett før romerne erobret Jeriko og Qumran i juni år 68. Og sammen endte de i Shrine of the Book i Israel Museum.

Bibeltekster fra Schøyen-samlingen kaster mer lys over tekstkritikernes gamle leting etter en urtekst og bibeloversetternes eklektiske arbeid med håndskriftene. I en rekke tilfeller bevarer Qumran-manuskripter en tidligere og mer opprinnelig bibeltekst (eksempelvis Dom 6,1–6.11ff. [uten v. 7–10]; 1Sam 1,24f.; 10,27–11,1; 17,4; Jes 53,11; Sal 145,13).13 Samtidig må bibeloversettere og tekstkritikere anerkjenne at det lever parallelle og til dels forskjellige tekster side om side i det gamle Judea. De siste hundre år av Det annet tempels tid valgte skrivere tilknyttet tempelet mønstertekster for hver enkelt autoritativ bokrull – og den senere masoretiske standardteksten har røtter her.14

Et Jeremia-fragment (Jer 3,14–19) ligger nærmere Septuaginta enn masoretteksten, men mangler tekstlige «pluss» vi finner i begge disse tekstvitnene. Schøyen-teksten kan reflektere en tidlig versjon av teksten som i en mer bearbeidet utgave ble basis for Septuaginta-oversettelsen. Schøyen-teksten kan dermed kaste nytt lys over Jeremiabokens litterære vekst.

I arbeidet vårt lokaliserte vi fire bibeltekster til Bar Kokhba-huler fra rundt år 135. Tekstene fra Tredje Mosebok, Josva og Dommerne er proto-masoretiske (Mur/HevLev, MurHevJosh, XJudg), og bibelteksten er helt lik eller svært lik den senere masoretiske standardteksten. Derimot har teksten fra Joel 4,1–5 (Hev[?]Joel) flere avvik fra masoretteksten.

Med Emanuel Tov i spissen har forskerne postulert at det tekstlige mangfold i GT-tekstene varer frem til tempelets fall.15 Bibelrullene fra Masada (inntatt av romerne i år 73) og Bar Kokhba-hulene har alle vært regnet som proto-masoretiske. Tov konkluderer med at opprørerne har stått nær tempelmiljøet før år 70 og fått med seg kopier av standard-ruller fra skrivermiljøet her. Joel-teksten ser ut til å være den første GT-rullen fra Bar Kokhba-hulene som bevarer en uavhengig (non-aligned) bibeltekst. Dette viser oss et moderat tekstlig mangfold også etter år 70, noe som har satt spor i senere oversettelser som Vulgata og Peshitta.

Et fragment fra Trever-familien (18 x 19 mm) bevarer tre tynne lag som er klebet sammen. For det blotte øye er overflaten mørk og ensfarget. Men allerede i 1995 kunne infrarød fotografering avsløre rester av ord fra Dan 3,26f. på laget i midten – biten hørte åpenbart til 1QDanb, en tekst foreløpig utgitt i første bind av Discoveries in the Judean Desert (DJD) i 1955. I 2011 ble avanserte fotografier av fragmentet tilgjengelig, og bokstaver på det nederste laget viste seg å høre til 1QDana (Dan 2,4f.). De større fragmentene av disse manuskriptene eies av den syrisk-ortodokse kirken i New Jersey, arvtagerne etter metropolitt Athanasius Samuel, som fikk hånd om flere av rullene i 1948. Fragmentene i New Jersey ble fotografert på ny av Bruce Zuckerman i 2009. Selv om de var i en markert dårligere tilstand enn i 1948, ga infrarøde bilder mye ny informasjon. Zuckermans bilder har vært tilgjengelige på Inscriptifact.com, men vårt team er de første som har arbeidet intensivt med å integrere gamle og nye bilder til en ny og mer fullstendig tekstutgave, der Schøyen-bitene utgjør en liten del. Her er det mye interessant stoff for tekstforskere. Medarbeidere i Biblia Hebraica Quinta har ventet spent på tekstutgavene våre, og noen av dem har fått tilgang til våre resultater underveis.

1QDana (1Q71) er en proto-masoretisk tekst, skrevet i kalligrafisk skrift rundt 50 e.Kr., mens 1QDanb (1Q72) fra sent i 1. årh. f.Kr. er en non-aligned tekst, svært forskjellig fra masoretteksten. Før Qumran ble inntatt av romerne i juni 68, ble disse to bokrullene – av så ulik karakter – samt en tredje (1Q34Liturgical Prayer) brettet sammen og arkivert i hule 1. Det er neppe tilfeldig at en kunstferdig tekst skrevet like før tempelets fall viser seg å være proto-masoretisk, tett på den senere standardteksten.

Under arbeidet merket vi oss at rullene med Josva, Tredje Mosebok og Dommerne var formatert med kolonner som samtidig var smale (7–8 cm) og høye. I bokrullene fra Qumran er forholdet mellom høyde og bredde oftest mellom 1:1 og 2:1, mens det i disse bokrullene var 3,3:1, 4,2:1 og minimum 2,1:1. For Joel-fragmentet kjenner vi kun bredden og ikke høyden til kolonnene, men vi antar at denne rullen var formatert på samme måte. En grundig gjennomgang av tekstene fra Judea-ørkenen ga et tydelig resultat: Midt i 1.årh. e.Kr. begynner ett eller flere skrivermiljøer i Judea å formatere viktige bokruller med smale og høye kolonner. Bokrullene er skrevet av godt utdannede skrivere, håndskriften er vakker, noen ganger kalligrafisk. Med ett mulig unntak (2QNuma) er slike bokruller ikke funnet i Qumran-hulene, tre er funnet på Masada (rasert i år 73), mens de fleste av de rundt 25 bibelrullene funnet i Bar Kokhba-hulene er formatert på denne måten. En slik særbehandling av viktige, autoritative tekster kan reflektere noen av prosessene som førte til en avgrenset kanonisk skriftsamling.

At et skrift prioriteres for oversettelse til gresk, kan være et annet tegn på en slik autoriseringsprosess. Mosebøkene ble oversatt i Alexandria i 3. årh., profetbøkene rundt midten av 2. årh. f.Kr., og Salmenes bok et par generasjoner senere.16 Klagesangene, Rut og Høysangen ble oversatt til gresk i et spesifikt skrivermiljø i Israels land i siste halvdel av 1. årh. e.Kr., av skrivere som står nær καίγε-tradisjonen.17

Med ett unntak er samtlige bokruller av disse tre bøkene som er funnet i Qumran, formatert med påfallende små kolonner eller (i to tilfeller) stikometrisk (rytmisk) form. Det kompakte formatet er ofte forklart med transporthensyn eller liturgisk bruk, men det siste passer ikke for Rut og Høysangen. Kanskje dette særlige formatet ga signaler om disse bokrullenes betydning i bruksmiljøet. Forkynnerens bok ble oversatt på samme tid som disse tre, men i et annet miljø.18

6QCant er en vakker formatert bokrull fra rundt 50 e.Kr., skrevet med små kolonner og uvanlig store bokstaver. Skriftet er det første tekstvitne som bevarer bokens begynnelse med den etterstilte tittelen «Sangenes sang, som er av/for Salomo». Rester av en senere påført overskrift er synlig over første kolonne, שיר ה]שי[רים.Lignende overskrifter finner vi i noen andre skriftruller, men ikke i skriftruller med «bibelske» bøker.19 Antyder dette at Høysangen midt i 1. årh. er regnet som en slags salomonisk tekst, men enda ikke allment anerkjent som en autoritativ bok?20

Identifisering av ukjente tekster

Noen mindre tekster måtte identifiseres underveis. Noen tynne skinnremser var ifølge selgeren remmer brukt til å binde sammen bokrullene. Men infrarød fotografering avslørte bokstaver på tre av disse små remsene. På det ene kunne jeg lese] ל הרי ה [, «the mountains of», med små bokstavrester før lamed og etter siste he. Disse bokstavene fantes ikke i noen GT-tekst, men kombinasjonen fantes i Commentary of Genesis A fra hule 4, en lengre og godt bevart kommentar til viktige episoder i Første Mosebok. Teksten gjenfortalte 1 Mos 6–8; det var Noahs ark som grunnstøtte «on the mountains of Hurarat». Teksten på de to andre bitene passet i linjen over, og fysisk kunne bitene legges helt inntil hverandre, som i et puslespill (fig. 5). Her finner vi en av de få bibelkommentarene fra Qumran som er bevart i mer enn ett eksemplar. Den rekonstruerte teksten til de aktuelle linjene lyder:

[days the waters decreased for two] days, the fou[rth day and the fifth day,] [and on the sixth day the ark came to rest] on the mountains of Hu[rarat; ...]

Tre andre fragmenter som så ut til å henge sammen, bevarte litt tekst fra Første Mosebok. I fellesskap fant vi ut at dette ikke var en «ny» Første Mosebok-rull; to av bitene hørte til en tidligere utgitt tekst, 4QReworked Pentateuchb. Vår paleograf redaterte denne teksten (den var hundre år eldre enn utgiverne hadde antatt), og mineralanalysen viste bly i blekket allerede i 2. årh. f.Kr. Men den tredje biten hørte ikke til her. Infrarød fotografering viste bokstaver i en helt annen stil, paleografisk datert til annen halvdel av det 1. årh e.Kr. ogformatert i stikometrisk form, et format ofte brukt til poetiske tekster. Pergamentet inneholdt verken aragonitt eller dolomitt, så fragmentet kunne ikke komme fra Qumran eller Wadi Murabba‘at. De få ordene og bokstavene som var bevart, kunne ikke identifiseres med noen bibeltekst, heller ikke med andre tekster kjent fra Qumran. Vi tror fragmentet ble funnet av beduinene i en Bar Kokhba-hule i Nahal Hever, og kalte det «Hev(?)Unidentified Fragment».

Figur 5. Tekst fra Commentary of Genesis A

Paleografi

Det paleografiske kapitlet i Gleanings from the Caves er banebrytende og vil sette en ny standard for fremtidige tekstutgaver (og ikke bare for Qumran-tekster). Hittil har paleografene tegnet bokstavene for hånd når de skulle diskutere form, stil og opphavstid. Dette vil aldri bli helt presist, og vurderingen vil gi rom for skjønn. I Gleanings from the Caves gjengir Michael Langlois fotografiske utsnitt som viser hver enkelt bokstav (og flere eksempler i de tilfeller der skriveren varierer formen) som basis for analysen. Er det bokstaver som henger sammen (yod og waw står ofte direkte på en bunnlinje fra foregående bokstav), gjengis et foto der også skjøten med nabobokstaven er tatt med. Leseren kan følge Langlois’ diskusjon direkte ved siden av de fotografiske gjengivelsene av hver enkelt bokstav.

Keramikk fra Qumran

Keramikk som skal være funnet i Qumran, har blitt grundig testet. Særlig interessant var en sylindrisk krukke på 43 x 21 cm som John Marco Allegro kjøpte av Kando i 1953 (slike sylindriske krukker kalles populært «scroll jars») (fig. 6). Prøver fra krukken ble analysert med «neutron activation analysis» ved to ulike universiteter. Slik analyse finner karakteristika ved leiren som er brukt, karakteristika som er unike for leire fra ulike steder. Begge prøvene viste at krukken er laget av leire fra det nordlige Negev, mellom Beersheba og Arad. Tidligere hadde forskere funnet samme leirtype i to kokekar funnet i Khirbet Qumran. De fleste keramiske kar fra Qumran som er testet slik, er laget av leire fra (1) Jeriko, (2) fra området mellom Jerusalem og Hebron, eller (3) av lokal leire fra Qumran.

Figur 6. Sylindrisk krukke fra hule 1 eller hule 2

Ifølge Joan Taylor, en av de fremste kjennere av keramikk fra Qumran, er det tydelige dryppmerker på krukken, noe som tyder på at den har ligget skrått på et hulegulv der vann dryppet ned fra huletaket. Sylinderformete krukker av denne typen er så langt kun funnet i Qumran. De har stor åpning slik at en lett kunne få tilgang til det som var oppbevart i den, enten det var kultisk rene matvarer eller bokruller. Og lokket var laget slik at man ikke risikerte at dugg eller regn kunne komme inn i krukken, noe som var viktig for de renhetsfikserte beboerne i Qumran.

Taylor finner det overveiende sannsynlig at krukken er en av dem beduinene fant i hule 1 eller hule 2 i 1946–47. Dermed ser det ut til at Samfunnet, de som holdt hus i Qumran, hadde aktive kontakter i Negev eller Arad, siden keramikk derfra ble fraktet til fellesskapet i Qumran. Filons beskrivelse av esseere spredt omkring i byer og landsbyer i Judea (Hypoth. 1; Prob. 76) kan se ut til å passe godt.

Schøyen-samlingen eier også fire potteskår, plukket opp fra bakken i Khirbet Qumran av William Brownlee rundt 1950. Ett av disse ble også testet på samme måte. Ifølge Jan Gunneweg (Hebrew University) har leiren her karakteristika fra stedet Qumran, mens Matthew Boulanger (University of Missouri) karakteriserer den som «Nabatean fine ware» med paralleller fra Petra-området og sør i Negevørkenen.

I Gleanings from the Caves publiserer Joan Taylor den andre sylindriske krukken som Allegro kjøpte av Kando i 1953 (som «scroll jars from Cave 1»), og som fortsatt er i Allegro-familiens eie, og gir den første systematiske analyse av keramikken funnet i hule 1. Videre finner vi en presentasjon av kunstferdige blekkhus støpt i bronse – antagelig av nabateiske håndverkere. Ett av dem havnet via en Bar Kokhba-hule hos John Allegro og endte sin ferd i Schøyen-samlingen. Underveis fikk det følge av et ørlite røkelsesalter i bronse – og nå vet vi mer om både blekket og bronsen.

Oppsummering

Et nitid forskerarbeid er i avslutningsfasen. Publikasjonen av fragmenter og gjenstander fra Schøyen-samlingen formidler nye perspektiver og presenterer nye metoder innen arkeologi og utforskning av antikke tekster: grafisk rekonstruksjon av tekstkolonner, mer nøyaktig grunnlagsarbeid for paleografisk analyse, to-trinns presentasjon i tekstutgaver av fragmentarisk bevarte tekster, mineralanalyse av pergament, papyrus og gjenstander fra oldtiden.21 «The Ancient Library of Qumran» er fortsatt en tekstsamling som utfordrer gammeltestamentlere, nytestamentlere, arkeologer og historikere.

1Jeg står i takknemlighetsgjeld til hele forskerteamet og vil særlig nevne Årstein Justnes og Kipp Davis (Universitetet i Agder), vår paleograf Michael Langlois (Universitetet i Strasbourg) og fysikeren Ira Rabin (BAM, Berlin). Martin Schøyen har gitt teamet ubegrenset tillit og tilgang til materialet, og gitt rom for banebrytende tekniske analyser av pergament, papyrus og gjenstander fra samlingen.
2Se www.schoyencollection.com. I perioden 2000–2013 ble 21 bind med tekster fra Schøyen-samlingen publisert, med tekster på akkadisk (sumerisk, assyrisk, babylonsk), elamittisk, persisk, urartu, egyptisk, gresk, hebraisk, arameisk, koptisk, georgisk, sanskrit, gandhari, baktrisk, uighur, latin og middelalderengelsk. Andre tekster er publisert i enkeltartikler.
3Torleif Elgvin, Kipp Davis og Michael Langlois, red., Gleanings from the Caves: Dead Sea Scrolls and Artefacts from The Schøyen Collection (London: T&T Clark, 2016). Noen tekster vil bli utgitt i 2016/2017, antagelig i samarbeid med Peeters Publishers, Leuven. Fig. 1, 2, 5 og 6 er gjengitt med tillatelse fra The Schøyen Collection.
4John Poole and Ronald Reed, «The Preparation of Leather and Parchment by the Dead Sea Scrolls Community», Technology & Culture 3 (1962): 1–36, doi: http://dx.doi.org/10.2307/3100798; Ronald Reed, Ancient Skins, Parchments and Leathers (New York: Seminar Press, 1972), 62, 262.
5Ifølge Jodi Magness ble bosetningen grunnlagt av esseere tidlig i 1. årh. (The Archaeology of Qumran and the Dead Sea Scrolls [Grand Rapids, Mich.: Eerdmans, 2002], 64f.). Joan Taylor antar derimot at et hasmoneisk fort ble overtatt av esseere tidlig i Herodes’ regjeringstid og bygget ut (The Essenes, the Scrolls, and the Dead Sea [Oxford: Oxford University Press, 2013], 250–61).
6Taylor, The Essenes, 3–201 (oppsummering s.195–201).
7Krukken med et bolleformet lokk er avbildet i Farah Mébarki og Émile Puech, Les manuscrits de la mer Morte (Paris: Éditions du Rouerge, 2002), 30.
8I samlingene til École biblique fant man nylig et annet slikt klede fra hule 11. Det vil bli utgitt sammen med flere gjenstander og noen hittil ukjente tekstfragmenter fra denne hulen, se https://www.facebook.com/groups/86651284004/?multi_permalinks=10153562883564005&notif_t=group_highlights.
9«That Cave 11 is a ‘young’ cave seems certain, since Herodian and late-Herodian manuscripts make up the majority of its holdings» (Florentino García Martínez, «Cave 11 in Context», iThe Dead Sea Scrolls: Texts and Contexts [red. C. Hempel; Leiden: Brill, 2010], 199–209 [205]). Se også Daniel Stökl Ben Ezra, «Old Caves and Young Caves: A Statistical Reevaluation of a Qumran Consensus», Dead Sea Discoveries 14 (2007): 313–33, doi: http://dx.doi.org/10.1163/156851707782177503; idem, «Further Reflections on Caves 1 and 11: A Response to Florentino García Martínez», i Hempel, The Dead Sea Scrolls, 211–24.
10Norman Golb, Who Wrote the Dead Sea Scrolls? The Search for the Meaning of the Qumran Manuscripts (New York: Simon & Schuster, 1994); Yizhar Hirschfeld, Qumran in Context (Peabody, Mass.: Hendrickson, 2004).
11Se George J. Brooke og Philip Davis, red., Copper Scroll Studies (London: T&T Clark, 2002).
12Da konservatorene ved Israel Antiquities Authority observerte meg i arbeid med Dino-Lite-mikroskopet i «the scrollery», fant de raskt ut at de måtte anskaffe sitt eget.
13Se Anders Aschim, Bibelen 3.0: Bak Bibel 2011 (Oslo: Verbum, 2013), 55–68. Bibel 2011 følger 1QIsaa der den avviker fra masoretteksten, kun i Jes 53,11.
14Emanuel Tov, Hebrew Bible, Greek Bible, and Qumran: Collected Essays (Tübingen: Mohr Siebeck, 2008), 175–84.
15Emanuel Tov, Textual Criticism of the Hebrew Bible (3. utg.; Minneapolis, Minn.: Fortress, 2012), 27–34, 108–11; idem, Hebrew Bible, Greek Bible, and Qumran, 135, 140–54, 175f.
16Arie van der Kooij daterer oversettelsen til tidlig i 1. årh.: «On the place of Origin of the Old Greek of Psalms», Vetus Testamentum 33 (1983): 67–74, doi: http://dx.doi.org/10.1163/156853383x00341. Joachim Schaper finner spor av hasmoneernes relasjon til Moab i Sal 59 (60):9–10 og 107 (108):9–10, og foreslår siste halvdel av 2. årh. (Eschatology in the Greek Psalter [WUNT II/76; Tübingen: Mohr Siebeck, 1995], 42–45).
17Dominique Barthélemy, Les Devanciers d’Aquila (SupVT 10; Leiden: Brill, 1963), 47, 158–60. En av de greske oversettertradisjoner som går tilbake til før Kristi fødsel, er kalt καίγε-Theodotion fordi et av dens kjennetegn er καίγε som gjengivelse av גם og וגם.
18Kyosti Hyvärinen finner likheter med Aquila og daterer oversettelsen før rabbi Akiba; i 30 tilfeller forutsetter oversettelsen en Vorlage ulik masoretteksten (Die Übersetzung von Aquila [ConBOT 10; Lund: Gleerup, 1977], 88–99, 112). En grunnlagstekst svært ulik masoretteksten er neppe senere enn 1. årh.
19Emanuel Tov finner 13 eksempler på Qumran-ruller med tittelen skrevet på tekstsiden og fem på utsiden av rullen (slik at tittelen var synlig når boken var rullet sammen); alle tilfellene gjelder ikke-bibelske bøker (Scribal Practices and Approaches Reflected in the Texts Found in the Judean Desert [STDJ 54; Leiden: Brill, 2004], 118–21).
20Torleif Elgvin, The Literary Growth of Canticles in the Hasmonean Period (Leuven: Peeters, under utgivelse).
21Publiseringen av Gleanings from the Caves bør utfordre Israel Antiquities Authority til å få utført lignende mineralanalyser på en rekke fragmenter i Jerusalem, slik at det kan utvikles en database over antikke tekster fra ulike loci.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon