Vår sterke og energiske kollega Kari Elisabeth Børresen døde 5. april i år etter en tids sykdom. Det teologiske fakultet har mistet en akademisk eminent kollega, en som hadde et sterkt og tydelig nærvær og aldri var engstelig for å ta ordet og utfordre – kvaliteter vi satte pris på.

At hun skulle bli professor ved Det teologiske fakultet var på den ene siden på ingen måte opplagt, og på den andre siden helt selvsagt. Kari Elisabeth Børresen ble tilsatt ved fakultetet i 2000 i et nyopprettet professorat i feministisk teologi og kjønnsstudier. Det var hennes første faste, fulle akademiske stilling, og hun fikk den på et tidspunkt i livet da mange andre av hennes jevnaldrende var på full fart inn i en mer bedagelig pensjonisttilværelse. Børresen hadde tidligere søkt flere stillinger ved Universitetet i Oslo, men var blitt forbigått. Det er imponerende og sier ikke lite om hennes akademiske viljestyrke at hun kvalifiserte seg og etablerte seg som en internasjonal forsker uten fast stilling ved noe universitet. En stilling som professor II ved det daværende Institutt for kulturstudier ved Det historisk-filosofiske fakultet ved UiO var frem til 2000 det mest forpliktende engasjement som universitetet hadde inngått med henne.

For Det teologiske fakultet var hun en kjent størrelse lenge før hun søkte professoratet. Da hun disputerte i 1968 på den banebrytende doktoravhandlingen «Subordination et équivalence: Nature et rôle de la femme d’après Augustin et Thomas d’Aquin», var en av de sentrale faglige støttespillerne hennes professor i kirkehistorie Einar Molland. Båndene mellom Kari Elisabeth Børresen og fakultetet var helt siden dette arbeidets begynnelse sterke og ble ytterligere styrket gjennom årene hennes som professor og siden professor emerita hos oss. Med henne fikk vi en pioner innen kjønnsforskning og en internasjonalt anerkjent forsker. Hennes internasjonale nettverk var betydelige. Hun hadde forelest på Harvard og Princeton og vært gjesteprofessor på Gregoriana i Roma, og hun var æresdoktor ved Universitetet i Uppsala. I 2011 ble hun også æresdoktor ved Islands universitet. Norsk Kvinnelig Teologforening tildelte henne sin ærespris i 2003.

Da hun ble tilsatt, måtte fakultetet søke departementet om dispensasjon fra den da gjeldende bestemmelsen om at professorer i teologi måtte tilhøre Den norske kirke. Kari Elisabeth var katolikk, eller «elite-katolikk», som hun yndet å si. At dispensasjon ble gitt med den begrunnelse at feministteologiske studier ikke var noe sentralt fagområde, moret henne stort. Hun ble ikke fornærmet, fordi hennes utgangspunkt var at departementet tok feil. Hennes egen forskning motsa da også utsagnet. Idéhistorikeren Kari Elisabeth var grunnleggende tverrfaglig. Hun bidro aktivt til at kjønnsteori og feministteologi ble innarbeidet som avgjørende og karakteriserende for det teologiske arbeidet ved fakultetet, selv om hun nok ikke syntes vi gikk langt nok.

Det går en rød tråd fra hennes doktoravhandling og frem til hennes siste arbeider. Hun var grunnleggende opptatt av den dominerende androsentrismen som behersket den kristne historie og de monoteistiske religioner. I tillegg til studier av patristikken studerte hun «kirkemødrene» Julian av Norwich og Hildegard von Bingen; i Norge fant hun Aasta Hansteen. Temaet androsentrisme og gudsbilder ga støtet til viktige arbeider om kvinners rettigheter og menneskerettigheter. I artikkelen «Religious Gender Models versus Women’s Rights» fra 2006 satte hun fingeren helt presist på spenningen mellom forsvar for kvinners allmenne menneskerettigheter og prinsippet om religionsfrihet. Ien konflikt mellom disse rettighetene er det ofte det første som må vike for det andre. Artikkelen er et godt eksempel på Børresens tverrfaglighet og har blitt et arbeid av betydning også innen jus og statsvitenskap. Den har en aktualitet som ikke ser ut til å bli borte med det første.

Kari Elisabeth Børresens akademiske stamina var stor. Hun var en avantgarde-forsker, hele tiden fremoverlent og aldri akterutseilt. Hun gikk ikke ut på dato. Som professor emerita var hun aktiv. Hun publiserte artikler og bøker, holdt foredrag inntil det siste. Hun var språkmektig og beveget seg fritt mellom fransk, italiensk, engelsk og norsk. Hennes kommentarer kunne være skarpe, men hennes tydelighet kom også til uttrykk i en inkluderende holdning overfor andre, ikke minst overfor yngre kolleger. Hun var selvbevisst, men ikke selvhøytidelig. Vi kommer til å savne hennes klare, presise, rause og kritiske kommentarer, hennes utfordrende og varme tilstedeværelse.

På vegne av kolleger ved Det teologiske fakultet, Aud V. Tønnesen, dekan