Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Stålsett-utvalgets forhandlinger mellom religionsfrihet og kjønnslikestilling - En aktivt støttende likestillingspolitikk som en del av religionspolitikken?

F. 1965. Ph.D. Post doc., Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo. annehg@teologi.uio.no

  • Side: 203-215
  • Publisert på Idunn: 2014-06-05
  • Publisert: 2014-06-05

Sammendrag

Artikkelen er en drøfting av hvordan NOU 2013:1, Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk, forhandler forholdet mellom rettighetene religionsfrihet og kjønnslikestilling. NOU 2013:1 kommer med flere nye forslag som, hvis de blir gjennomført, vil gjøre at Norge i større grad enn tidligere oppfyller CEDAW-konvensjonens krav om en aktivt støttende likestillingspolitikk. Gjennom et sideblikk på NOU 2011:12, Struktur for likestilling, og 2012:15, Politikk for likestilling, samt en gjennomgang av de viktigste argumentene i den pågående norske diskursen om rettighetskollisjoner og rettighetsforhandlinger viser artikkelen at det fortsatt gjenstår mange uløste dilemmaer i dette skjæringsfeltet.

Nøkkelord: Stålsett-utvalget, religions- og livssynspolitikk, likestilling

Abstract

This article discusses how the recent NOU 2103:1 suggests implementation of a policy on gender equality regarding religious and life-stance communities in Norway that is more in accordance with the principles of the CEDAW convention. There are, however, still contested as well as blind spots in the intersecting area of politics of gender equality on the one side, and politics of religion on the other, in Norwegian legislation and in the country’s political discourses.

Keywords: The Stålsett committee, policy on religion, equal rights

Stålsett-utvalgets utredning, som ble lansert i januar 2013, tar mål av seg til å foreslå en «helhetlig tros- og livssynspolitikk» (NOU 2013:1). Sett fra et likestillingsperspektiv innebærer det en forventning om at også spørsmål knyttet til hvordan tros- og livssynspolitikken relaterer til kvinnerettigheter og kjønnslikestilling, er inkludert i drøftinger og anbefalinger utvalget har gjort. Det overveldende flertallet av Norges befolkning er medlemmer av et tros- eller livssynssamfunn. Hvordan medlemmene forvalter sin tilhørighet og sitt medlemskap, vil variere sterkt, fra passivt medlemskap til aktiv deltakelse. Uansett medlemmenes aktivitetsnivå vil det imidlertid være av betydning hvordan tros- og livssynssamfunnene forvalter normer om kjønn og praktiserer likestilling – eller mangler et likestillingsperspektiv. Deres forvaltning og fortolkning påvirker normer og kulturelle forståelser av kjønn både i det private og i det offentlige rom. Likestillingspolitikk er et område som har vært politisk prioritert i Norge av mange regjeringer siden 1970-tallet, ofte koblet tett sammen med utvikling av velferdsstaten i et sosialdemokratisk definert prosjekt som «statsfeminismen» (Holst 2002, 54–55). Likestilling mellom menn og kvinner blir også tillagt en stor symboleffekt i ulike politiske sammenhenger når det gjelder å peke på sosiale strukturer som representerer «norske verdier», og dette gjelder langt utenfor sosialdemokratiske rekker.1

Hvordan har utvalget valgt å relatere til norsk likestillingspolitikk og -diskurs, og kommer man med friske forslag som kan løse opp i noen av de etablerte konfliktene mellom religionspolitikk og likestillingspolitikk? Jeg vil ta utgangspunkt i to spørsmål: Har man greid å forhandle fram nye forslag til hvordan staten, politikerne og tros- og livssynssamfunnene kan løse såkalte rettighetskollisjoner mellom trosfrihet og likestilling? Og: Har utvalget foreslått endringer på sentrale samfunnsområder der tros- og livssynssamfunnene er involvert, som har konsekvenser for praktiseringen av kjønnslikestilling? Jeg har valgt å konsentrere meg om tre av flertallsforslagene fra utvalget: At det bør gis rett til å bære religiøst hodeplagg i politi- og dommeryrket, at det bør fremmes krav om at styringsstrukturene i tros- og livssynssamfunnene må åpne for begge kjønn for å kunne motta offentlig finansiell støtte, og forslaget om sivil ekteskapsinngåelse for alle. Før jeg drøfter disse tre forslagene konkret, er det imidlertid nødvendig å trekke noen større linjer fra den nære historiske konteksten.

Bakgrunn: Den norske diskursen om religionsfrihet vs. likestilling

Det aktuelle lovverket

Det eksisterende nasjonale lovverket som relaterer til områdene kjønnslikestilling og religionsfrihet, finner vi flere steder. Likestillingsloven fra 1978, som slår fast at all forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn er forbudt i Norge, ble sist revidert 1. januar 2014.2 I denne siste revideringen finner vi at trossamfunnenes rett til i visse tilfeller å forskjellsbehandle på grunnlag av kjønn, noe som har vært en svært omdiskutert særrettighet for trossamfunn i likestillingspolitiske og feministiske kretser, ikke lenger er eksplisitt nevnt. I stedet er § 6 gjort mer generell uten å nevne trossamfunn spesielt. Etter loven er lovlig forskjellsbehandling at den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet, og at det er et rimelig forhold mellom det man vil oppnå, og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den som rammes. For trossamfunn betyr dette at man må kunne dokumentere et «saklig formål» dersom man ikke kan ansette kvinnelige ledere eller gjennomfører andre typer forskjellsbehandling av menn og kvinner – det vil si at det må foreligge en teologisk/religiøs begrunnelse for dette. Forandringen i lovens bokstav innebærer ikke at innholdet i loven er endret. Likestillingsloven gjelder også fullt ut i tros- og livssynssamfunn. Selv om det har eksistert en forestilling om at de har et slags generelt unntak,3 må slike unntak altså begrunnes på en tilfredsstillende måte for å være lovlige.

Likestillingsloven har både et positivt og et negativt sikte: Den skal hindre og straffe diskriminering, men den pålegger også staten og (alle) øvrige samfunnsaktører en pådriver- eller aktivitetsplikt for å fremme kjønnslikestilling. Dette er et resultat av den norske ratifiseringen og implementeringen av FNs kvinnekonvensjon (CEDAW, vedtatt i 1981), som i sin artikkel 2 foreskriver dette.4 Aktivitetsplikten som beskrives, gjelder også overfor tros- og livssynssamfunn, og den gjelder på alle felt: ledelse, organisering og styring, samt i formidling av normer og verdier. Man kan spørre seg hva dette faktisk innebærer for trossamfunn så lenge man kan forskjellsbehandle ved saklig grunnlag – det betyr jo at religiøse/teologiske begrunnelser for mannlige ledere, med det å framstille ekteskap med mannen som «overhode» som det beste eksempel, og adskillelse av kjønnene under samlinger er tillatt så lenge det er lovlig begrunnet. Noe annet ville også ha vært tydelig problematisk på bakgrunn av trosfriheten. Men sammensetning av trossamfunnenes styrende organer, ungdomsarbeid og annet arbeid for en større kjønnsbalanse i mannsdominerte miljøer som ikke strider mot religiøse/teologiske argumenter, er opplagt steder der aktivitetsplikten kan ha en praktisk funksjon.

Den senere diskrimineringsloven har ikke en slik pådriver- og aktivitetsplikt som likestillingsloven, og er dessuten begrenset til ikke å gjelde i familie- og privatliv. I diskrimineringsloven («Lov om forbud mot diskriminering», 20055) forbys blant annet direkte og indirekte diskriminering på bakgrunn av etnisitet, hudfarge, religion og livssyn på alle samfunnsområder unntatt «familieliv og personlige forhold». Begrepet «likestilling» introduseres i §1, noe som gjenspeiler at man har tatt et utvidet likestillingsbegrep i bruk.6 Diskrimineringsloven handler også indirekte om religionsfrihet, idet den er ment å sikre en rett til å uttrykke og praktisere en religiøs eller livssynsmessig overbevisning uten å bli negativt forskjellsbehandlet. For eksempel kan retten til å bære hijab og turban på arbeidsstedet tolkes som dekket av diskrimineringsloven.

Positivt uttrykt religionsfrihet («fri religionsutøvelse») er forankret i Grunnlovens § 16, sist revidert i 2012.7 Denne paragraf 16 slår også fast at «Den norske Kirke (…) forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten». Deretter kommer setningen om at «[a]lle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje». Dette betyr en statlig forpliktelse til økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunnene. Ordningen er ment å fungere som en kompensasjon for Dnks fortsatte særstilling, og i praksis er den økonomiske støtten dette utløser, et viktig bidrag til at ulike trossamfunn har mulighet til drift og aktivitet. I «Lov om trudomssamfunn og ymist anna»8 (1969, sist endret i 2012) er trosfriheten definert i § 1 som retten til å drive med religiøs virksomhet alene eller sammen med andre, og rett til å danne trossamfunn «når rett og sømd ikkje vert krenkt». I FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 18, er også trosfrihet knyttet både til individet og til det større fellesskapet, og det er i tillegg artikulert en rett til å synliggjøre sin tro og å utøve den – og den inkluderer rett til å skifte religion.9 Den samme retten gis alle over 15 år i den norske loven om trossamfunn som er referert ovenfor.

Trosfrihet vs. kjønnslikestilling i den norske diskursen

I løpet av de siste tiårene har det skjedd en signifikant bevisstgjøring blant politikere og forvaltningen i Norge når det gjelder retten til trosfrihet. Tydelige, rettighetsorienterte religionspolitiske diskurser initiert av tros- og livssynssamfunnene har fokusert på den menneskerettslige forpliktelsen Norge har for å tilrettelegge for utøvelsen av tro og livssyn som gjelder alle borgere, ikke bare medlemmer av Den norske kirke. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) har vært et naturlig tyngdepunkt i den religionspolitiske diskursen siden det ble opprettet i 1996. De religionspolitiske samtalene i STL kan sies å ha vært preget av en menneskerettslig diskurs, og ett av målene ut fra vedtektene er å arbeide for «likestilling mellom tros- og livssynssamfunnene basert på FNs konvensjoner om menneskerettigheter».10 En del av pionerarbeidet for tros- og livssynsdialog i Norge var knyttet til Nansenskolens dialoginitiativer, og i disse dialogene var FNs menneskerettigheter et formende premiss for både innhold og prosess (Leirvik 2007, 82ff.). Det har imidlertid eksistert en tydelig rangering av de ulike menneskerettighetene i STLs råd og krav til politikerne: Religions- eller trosfrihet har vært gitt en klar forrang foran andre rettigheter, som eksempelvis kjønnslikestilling/kvinners rettigheter. Denne prioriteringen kan forklares med minst to forhold: For det første har trosfrihet som rettighet historisk sett stått svakt i Norge, og befolkningen har vært livssynsmessig svært ensartet (Se NOU 2013:1, kapittel 3). Norge har hatt en statsreligion, statskirke, og en overveldende majoritet av befolkningen har vært medlemmer i Dnk. Religiøse og livssynsmessige minoriteter har hatt en lang og hard vei fram til større grad av politisk, økonomisk og kulturell likebehandling. For det andre har temaet religionsfrihet vært en samlende kampsak for tros- og livssynsminoriteter i Norge, der man har hatt felles interesser av å arbeide for likebehandling. Trossamfunnene kan imidlertid ha ulike religiøst motiverte argumenter for hvordan kjønn og kjønnsroller skal tolkes når det gjelder hvilke stillinger de kan inneha, hvordan kvinner og menn skal organiseres ved samlinger, og når det gjelder forkynnelse om etiske og moralske normer og regler for oppførsel. Disse tolkningene av kjønnsmodeller og kjønnsroller samsvarer ikke uten videre med norsk likestillingslovgivning. Et prinsipielt forsvar for religionsfriheten i disse sakene kan dermed innebære en egeninteresse for ikke å måtte forandre eller diskutere religiøst legitimert kjønnsdiskriminerende praksis.

Human-Etisk Forbund har forsvart denne rettighetsrangeringen prinsipielt idet de har markert at de helt bevisst vil gi rettigheter til trosfrihet forrang foran kjønnslikestilling og rettighetene til seksuelle minoriteter. Dette har man begrunnet med religionsfrihetens grunnleggende karakter og det faktum at man kan melde seg ut og inn av trossamfunn – det såkalte «exit»-argumentet.11 Den samme prinsipielle argumentasjonen er fortsatt gjeldende i HEF og kan gjenfinnes i deres høringssvar til NOU 2013:1:

HEF mener at så lenge medlemskap er frivillig og utmelding mulig, må det høre til individets rett også å slutte seg til trossamfunn som har en annen oppfatning av demokrati og kvinners plass enn gjeldende norm i samfunnet. Vi støtter derfor utvalgets mindretall i dette spørsmålet, men vil fortsette å kritisere slike oppfatninger i den offentlige debatten.12

STLs argumentasjon for viktigheten av religionsfrihet og tros- og livssynssamfunnenes autonomi overfor staten er primært knyttet opp til kollektive rettigheter. Dette betyr at man i mindre grad har forholdt seg til individuelle rettigheter som skal sikre sårbare individer snarere enn sårbare grupper.13 Det er for så vidt naturlig ut fra STLs organisering og mandat, men man kan likevel stille spørsmålet om dette tar tilstrekkelig hensyn til grupper innad i trossamfunnene som er «minoriteter i minoriteten» (Leirvik 2009, 77). Å betegne kvinner i trossamfunn som en «minoritet» virker innholdsmessig søkt, men dersom man med «minoritet» mener grupper som ikke er inkludert i definisjonsmakten om hva som er gjeldende legitim religiøs praksis, er det mulig å forsvare en slik bruk. Begrepet «en aktivt støttende religionspolitikk», som er tatt i bruk av Stålsett-utvalget, innebærer for eksempel at man kvalifiserer den finansielle støtten på en slik måte at man støtter alle registrerte tros- og livssynssamfunn på lik linje som et utgangspunkt, men kan styre støtte ut over dette til formål og grupper i trossamfunnene som det offentlige særlig ønsker å fremme (f.eks. kvinnegrupper, grupper for homofile og lesbiske, ungdomsorganisasjoner o.a.).

Også internasjonalt knyttet til FN-systemet er det mange diskusjoner om hvordan trosfrihet og kvinnerettigheter/kjønnsrettferdighet skal balanseres i forhold til hverandre. Særlig i saker knyttet til familie- og reproduksjonsrettigheter er mange religiøse FN-akkrediterte aktører på kollisjonskurs med kvinne- og likestillingsorganisasjoner.14 Religionsfrihetsprinsippet og toleranse for religioner er trukket inn som et argument i disse debattene fra de religiøse aktørenes side for å begrense kvinneorganisasjonenes krav. På en pressekonferanse i oktober 2013 framholdt FNs spesialrapportør på religions- og trosfrihet imidlertid at både regjeringer og det sivile samfunn må søke en «synergi» mellom religionsfrihet og kjønnslikestilling.15 Han uttalte at religiøst legitimerte praksiser som er skadelige for jenter og kvinner, aldri kan forsvares ut fra et religionsfrihetsprinsipp. I tillegg påpekte han at mange kvinner og jenter er utsatt for kompleks undertrykking, der de blir rammet av diskriminering både på grunn av kjønn og på grunn av religiøs tilhørighet.

Likestillingspolitikk og religionspolitikk har i Norge oftest blitt utmeislet i miljøer som i liten grad relaterer til hverandre. Men i den offentlige debatten og i forskningsmiljøer med utgangspunkt i menneskerettigheter, kvinnerett og kjønnsforskning blir det som kalles «rettighetskollisjoner», tematisert og drøftet. Rettighetskollisjoner er prinsipielle eller konkrete situasjoner der for eksempel rettigheten trosfrihet og prinsippet om kjønnslikestilling kommer i konflikt, en konflikt som ofte blir figurert med statlige forvaltningsorganer på den ene siden og trossamfunnene på den andre. Trosfriheten blir i disse sakene oftest påberopt som en kollektiv rettighet (trossamfunnet) og retten til kjønnslikebehandling som en individuell rettighet (en individuell søker til en stilling, eller en individuell klagesak). Trosfrihet er en grunnlovsfestet og en menneskerettslig forankret rettighet i Norge, og diskrimineringsvernet som skal hindre kjønnsbasert forskjellsbehandling, er forankret i likestillingsloven, arbeidsmiljøloven og i CEDAW-konvensjonen,16 som Norge har ratifisert (Blaker Strand 2011, 3). I de tilfellene hvor disse to rettigheter bryter mot hverandre, er det trossamfunnenes rett til å diskriminere kvinner som oftest står til debatt. Juristen Vibeke Blaker Strand har i sin PhD-avhandling Diskrimineringsvernets rekkevidde i møte med religionsutøvelse (Blaker Strand 2011) utforsket diskrimineringsretten. Hun påpeker at strukturelle grep er nødvendige for å unngå at individer blir diskriminert, både på bakgrunn av religiøs tro og overbevisning, eller på grunn av kjønn. Hun sier at det har skjedd en internasjonalisering av nasjonal rett på den måten at individers rett har blitt styrket, og at diskrimineringsrett handler om retten til å være «både lik og forskjellig» (Blaker Strand 2011, 428–429). Det kan være behov for flere typer strukturelle grep som tar høyde for denne utviklingen av internasjonal vs. nasjonal rettspraksis, og som kan sikre et interseksjonelt diskrimineringsvern, der man også kan se på hvordan ulike variabler hos både individer og grupper kan samvirke for å styrke det totale diskrimineringsvernet.

Statsviterne Hege Skjeie og Birte Siim argumenterer for at man i Norge har foretatt en grenseoppgang mellom religiøse og kulturelle organisasjoner hva angår politisk status og økonomisk støtte, og gitt religiøse organisasjoner en mer framtredende rolle i forhandlinger om politisk håndtering av saker som retten til å bære hijab og tvangsekteskap (Siim og Skjeie 2008). De slår fast at organisering i trossamfunn er den mest utbredte formen for organisering blant innvandrere i Norge, og den politiske betydningen trossamfunn er gitt, kan være en del av grunnen. Å skille eksplisitt mellom religiøse og kulturelle normer kan skape en dynamikk i det de beskriver som dilemmaet som oppstår når multikulturalisme møter den nordiske statsfeminismemodellen (Siim og Skjeie 2008, 339). I mange kristne og muslimske miljøer argumenterer for eksempel feminister og kvinneaktivister for at religionen er mindre kjønnsdiskriminerende enn patriarkalsk pregede kulturer og derfor har et større potensial når det gjelder å forhandle fram en bedre posisjon for kvinner. Dette burde gi gode argumenter for å inkludere en religiøs horisont i utformingen av likestillingspolitikk – og ikke nøye seg med ulike kulturelle perspektiver.

Siim og Skjeie påpeker at det som virkelig utfordrer modellen med statsfeminisme, er at kvinner fra den kulturelle og religiøse majoriteten stort sett blir inkludert og lyttet til i politiske prosesser og i offentligheten, mens minoritetskvinner blir ekskludert og usynliggjort i langt større grad. De kritiserer at man ikke har inkludert minoritetene i de store ambisjonene når det gjelder implementering av likestilling mellom kvinner og menn. Utgangspunktet til Siim og Skjeie er den statlige politikken, og anliggendet deres er å få fram en politikk som hindrer skadelige praksiser for kvinner og fremmer likestilling – for alle, også for minoritetskvinner. I de to NOU’ene Struktur for likestilling (NOU 2011:12) og Politikk for likestilling (2012:15), som Skjeie har ledet arbeidet med, er imidlertid religion, trossamfunn og religiøs argumentasjon viet lite substansiell plass. «Religion» opptrer stort sett i oppramsinger sammen med begrepene «etnisitet», «funksjonsnedsettelser» og «kjønn» – som en del av et større interseksjonelt panel av variabler. Grunnen er antakelig at man har fokus på statlige politiske prosesser, og at man må avgrense seg i forhold til mandatet man har fått. Likevel er det grunn til å spørre om man ikke har unnlatt å gå inn i en diskusjon som kunne båret viktige frukter når det gjelder de tidligere omtalte rettighetskollisjonene. Ett unntak er der den omformulerte likestillingsloven blir drøftet. Her spør man eksplisitt om individuelle rettigheter for kvinner i trossamfunn er tilstrekkelig tatt hensyn til i den nye formuleringen (NOU 2012:15, 69–70). Et annet unntak er der man går inn og kommenterer spørsmålet om retten til å bære hijab på arbeidsstedet, der man slår fast at en likestillingspolitikk må ta «hensyn til diskriminering på flere grunnlag» (NOU 2012:15, 59). Utvalget slår fast at norsk likestillingslovgivning i hovedsak har dette interseksjonelle perspektivet på diskriminering (ibid.). Selv om Skjeie altså framhever religion og religiøs tilhørighet som en spesielt viktig og interessant variabel i artikkelen fra 2008, blir ikke dette utfoldet i de to NOU’ene om likestilling i særlig grad når det gjelder forslag til ny politikk. Stålsett-utvalgets NOU 2013:1 går mer inngående inn i enkelte av problemstillingene knyttet til kjønn, likestilling og religionslovgivning, for eksempel når man drøfter ekteskapsloven og de ulike trossamfunns praksiser og religiøse lovgivninger for ekteskap og skilsmisse (NOU 2013:1, 139–146). Bakgrunnen er imidlertid først og fremst trosfrihetsproblematikken og likebehandling av tros- og livssynssamfunn, dernest kjønnslikestilling.

Den gjensidige blindheten mellom religionspolitikk og likestillingspolitikk føyer seg inn i et mønster der den politiske diskursen om kjønnslikestilling representert ved kvinneorganisasjoner og kjønnsforskere tradisjonelt har unnlatt å gå inn i substansen i ulike problemfelt knyttet til trossamfunn og likestilling. Ved ikke å ta full høyde for tros- og livssynspolitikken, eller for den rollen religiøse miljøer spiller i forvaltningen av likestillingspraksis i det sivile samfunn, forblir forståelsen begrenset. Man slår ofte bare fast at likestilling mellom kvinner og menn er lovpålagt i Norge, eventuelt at dette må sees i et bredere diskrimineringsperspektiv (interseksjonelt perspektiv), og at CEDAW-konvensjonen om kvinners rettigheter, som Norge har ratifisert, forplikter landet til å føre en aktiv likestillingspolitikk («pådriverplikten», «oppfølgingsplikten»), ikke bare passivt lovfeste kjønnslikestilling. Denne forpliktelsen gjelder ikke bare i statlige organer eller institusjoner, men også i sivilsamfunnets organisasjoner, inkludert tros- og livssynssamfunn – og i det private.17 Dette skaper et stort behov for å avklare, strukturere og tilpasse handlingsrommet og politikken i skjæringspunkt mellom trosfrihet og likestilling.

Er det tillatt i Norge å kjønnsdiskriminere i religionsfrihetens navn? Juridisk sett bare dersom det dekkes inn av et «saklig forhold» eller har «avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke».18 Er det tillatt å diskriminere trossamfunn dersom de ikke praktiserer kjønnslikestilling i ansettelser, organisasjon og styringsstrukturer? Slik har det ikke vært.

Flertallsforslagene fra Stålsett-utvalget som har en særlig betydning for kjønnslikestilling

Ambisjonen utvalget har hatt om å legge fram en utredning som kan bidra til en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk, inkluderer altså å søke etter nye løsninger i det gamle konfliktområdet mellom religionspolitikk og likestillingspolitikk. I debatten etter at utvalget la fram sitt arbeid, er tre områder som berører likestilling mellom menn og kvinner, eksplisitt nevnt av ulike debattanter og aktører, men de er ikke sett i sammenheng eller vurdert først og fremst i et likestillingsperspektiv. De tre områdene er: implementering av en sivil ekteskapsordning for alle (der eventuelle religiøse/livssynsmessige seremonier blir et frivillig tillegg), retten til å bære religiøst hodeplagg i yrkene politi og dommer, og forslaget om at tros- og livssynssamfunnene må åpne for deltakelse fra begge kjønn i sine styringsstrukturer. Dette er områder der Stålsett-utvalgets arbeid kan sies å ha en potensiell innvirkning på likestillingspolitikken og/eller praktiseringen av likestilling i tros- og livssynssamfunnene.

Kombinasjonen av tiltak utvalget foreslår når det gjelder rett til bruk av religiøst hodeplagg i de nevnte yrkene, og krav om åpning for begge kjønn i styringsstrukturene i tros- og livssynssamfunn er interessant, fordi de kan argumenteres for både ut fra et likestillings- og et religionsfrihetsprinsipp. Samtidig er begge forslag kontroversielle.

Flertallet i utvalget åpner for bruk av turban og hijab i politi- og dommeryrkene, et forslag som argumenteres fram på bakgrunn av religionsfrihetsprinsippet. Men i Norge er det tidligere slått fast at en kvinne har rett til å bære hijab på arbeid basert på likestillingsloven, og at diskriminering på bakgrunn av hijab-bruk er «indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn» (Likestillingsombudets vurdering av klagesak i 200319). Dette handler altså like mye om likestilling mellom kjønnene som om religionsfrihet, men likestillingsprinsippet (og -loven) var helt fraværende i argumentasjonen da den daværende kulturministeren Hadia Tajik – umiddelbart etter at Stålsett-utvalget la fram sin rapport – slo fast at hijab i politiet er uaktuelt i overskuelig framtid (NTBTekst, 7.1.2013). Andre politikere har senere fulgt opp dette standpunktet. Det er vanskelig å se at man argumenterer med noen juridisk begrunnelse for dette; avgjørelsen synes politisk motivert og kommer kanskje på bakgrunn av den heftige debatten som fulgte forrige gang man foreslo at hijab-bruk for politikvinner skulle tillates, i 2008. Justisdepartementet la den gangen ut en melding på sine hjemmesider om at man åpnet for religiøse hodeplagg i politiet, men måtte siden trekke dette tilbake etter massiv motstand.20 Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen skrev i 2005 at debatten rundt hijab i Norge var preget av at plagget for mange i den norske offentligheten var blitt et symbol på muslimers manglende vilje til «integrering», og at hijab-bruk av noen ble sett på som en trussel for norske likestillingsverdier (Hylland Eriksen 2005, 102, 108). Han beskriver også hvordan mange gir uttrykk for at de blir provosert av hijab-bruk. Det er vel grunn til å tro at disse oppfatningene var avgjørende da dette forslaget umiddelbart ble lagt dødt i 2013.

Stålsett-utvalgets forslag om at tro- og livssynssamfunn må åpne for begge kjønn i styringsstrukturene for å kunne motta offentlig pengestøtte, er motivert av likestillingsprinsippet, utledet av demokratiargumentasjon. Men dette kan også argumenteres for på bakgrunn av et religionsfrihetsprinsipp, nemlig at kvinner på linje med menn innrømmes en individuell rettighet til full utfoldelse av sin tro eller sitt livssyn, inkludert det å ta del i styrende organer. Formuleringen «må åpne for» er forsiktig og innebærer ikke noen kjønnskvotering. Det forutsetter egentlig bare at det ikke skal være et forbud mot deltakelse av det ene kjønn. Dette forslaget innebærer at kvinner i trossamfunn som ønsker en plass som medbestemmer eller medforvalter, fortsatt er avhengig av andres (menns) velvilje, men det er gitt et normativt signal, et forsiktig normativt signal.

Forslaget har møtt motstand fra menneskerettighetsforskere som Ingvill Thorson Plesner og Tore Lindholm, som argumenterer med at dette er et brudd på religionsfriheten, altså på menneskerettigheter Norge har forpliktet seg på internasjonalt (Vårt Land, 14.1.2013). Argumentet er at dersom man åpner for å stille bestemte politiske krav til trossamfunn som skal motta statlig støtte, innebærer det en politisk styring av trossamfunnene som de finner uakseptabel. Samtidig sier de ikke noe om at Norge også har forpliktet seg internasjonalt på å arbeide for kjønnslikestilling gjennom CEDAW-konvensjonen. Utvalgsleder Sturla Stålsett påpeker i debatten med menneskerettighetsforskerne at det ikke bare står om religionsfrihet i menneskerettighetene – men at likestillingen mellom kjønnene også er en grunnleggende menneskerettighet (Vårt Land, 31.01.2013). Oddbjørn Leirvik pekte i 2009 på at representanter fra tros- og livssynssamfunnene i en dialog organisert av Nansenskolen, der spørsmålet ble tatt opp, ikke var avvisende til prinsippet om at staten kunne stille krav om interndemokrati til samfunn som mottok statlig støtte (Leirvik 2009, 76). Dette forslaget bør det derfor være mulig å forhandle videre om mellom staten og tros- og livssynssamfunnene for å sikre at kvinner får en større plass i samfunnenes styringsstrukturer.

Man kan kanskje se forslaget om at tros- og livssynssamfunn må åpne for kvinners deltakelse i styrende organer for å være berettiget til å motta statlig økonomisk støtte, som et uttrykk for vilje til å demonstrere politikk som «det muliges kunst». Forslagsstillerne er etter alt å dømme klar over at kritikk vil komme både fra dem som mener dette er et ulovlig statlig inngrep i religionsfriheten, og fra dem som mener likestillingsloven bør gjelde fullt ut i trossamfunn. For den første posisjonen er et slikt forslag brudd på et prinsipp, for den andre kritiske posisjonen er det ikke radikalt nok.

Når flertallet i utvalget anbefaler at man åpner for hijab (og andre religiøse hodeplagg) i politiet og for dommere, og samtidig legger et visst (men forsiktig) press på tros- og livssynssamfunn for å åpne for kvinner i organisasjonenes styringsstrukturer dersom de skal motta statlig støtte, har det én felles effekt: Det skaper et større handlingsrom for kvinner, både yrkesmessig og i utøvelsen av sin tro eller sitt livssyn. Nettopp slike handlingsrom, spesielt for minoritetskvinner, er det de to NOU’ene om likestilling og artikkelen til Siim og Skjeie sier er viktige for å drive norsk likestillingspolitikk framover. Derfor er det paradoksalt at likestillingsperspektivet og majoritetsdiskursen kan stanse det første forslaget om rett til å bære religiøst hodeplagg i de nevnte yrkene. En overbevisning om at religionsfrihetsprinsippet må være overordnet likestillingsprinsippet, kan stanse det andre forslaget. Så politikerne kan velge å sikre at alt blir ved det gamle i stedet for å forsøke å finne nye utveier for den såkalte rettighetskollisjonen mellom likestilling og religionsfrihet. Muslimske kvinner som bærer hijab, blir nektet adgang til politi- og dommeryrket, og alle kvinner som er med i trossamfunn som bare aksepterer menn i styrende strukturer, må innse at deres trossamfunn ikke vil endre seg på dette punktet – med norske myndigheters økonomiske støtte i ryggen.

Det i praksis viktigste punktet i utredningen for kjønnslikestilling i Norge er prinsippet om at alle ekteskap skal inngås sivilt, slik flertallet i Stålsett-utvalget foreslår (NOU 2013:1, 205). Dette er forslaget som vil få en direkte konsekvens for flest personer. Det ville være en endring som vil angå alle tros- og livssynssamfunn med vigselsrett – og få sterkest effekt i trossamfunnet der flest ekteskap inngås, nemlig Den norske kirke. Bente Sandvig, utvalgets nestleder, pekte på koblingen mellom likestilling og obligatorisk sivil ekteskapsinngåelse i en kronikk i Dagbladet 14.01.2013. Der framhever hun at forslaget ikke vil redusere muligheten for religiøse par til å ha en religiøs vielses- eller velsignelsesseremoni, men stadfeste at i Norge er ekteskap primært en offentlig, juridisk ordning for samliv mellom to personer av ulikt eller samme kjønn som ved ekteskapsinngåelsen blir tilkjent bestemte rettigheter knyttet til f.eks. skilsmisse eller arv. Å gjøre dette tydelig for tusenvis av par hvert år vil trolig ha en bevisstgjørende effekt på kvinner når det gjelder deres rettigheter til nettopp dette, og motvirke en oppfatning av at det i Norge eksisterer ulike juridiske systemer knyttet til ekteskap og skilsmisse side om side. Ilys av en slik effekt er motstanden mot dette forslaget (blant annet fra Høyre og fra deler av Den norske kirke) underlig og virker ikke basert på prinsipielle argumenter, men må tolkes som uttrykk for et ønske om å verne om en tradisjon. At man kan fastholde deler av dagens tradisjon med å utføre f.eks. en liturgisk kirkelig velsignelse, samtidig som man flytter selve jussen i ekteskapsinngåelsen til et felles, offentlig rom, har ikke vært et argument som har beroliget dem som kjemper for å beholde ordningen slik den er. I Den norske kirke er det i tillegg slik at mange ønsker å innføre en liturgi for vigsel av lesbiske og homofile par, som en logisk følge av at den nye ekteskapsloven (2009) er kjønnsnøytral. Dersom det kommer en generell regel om at alle ekteskap skal inngås sivilt, vil Den norske kirke etter manges mening de facto kunne unngå å gi samkjønnede ekteskap lik status som ulikekjønnede ekteskap har i dag. Mange som kjemper for likestilling mellom homofile/lesbiske og heterofile par i kirken, ser på dette som svært negativt, fordi kirken på denne måten aldri ville komme til å gi dem den anerkjennelsen de ønsker.

I boka Evig din? fra 2005 har redaktør Berit Thorbjørnsrud samlet bidrag om de ulike norske trossamfunnenes religiøse tolkning og praksis når det gjelder ekteskapsinngåelse (Thorbjørnsrud 2005). Hun beskriver i innledningen at det i Norge praktiseres en lite diskutert de facto juridisk pluralisme, der en sivil familierett (inkludert spørsmål om ekteskapsinngåelse og skilsmisse) eksisterer side om side med religiøse familierettssystemer (Thorbjørnsrud 2005, 9). Thorbjørnsrud spekulerer på om pragmatisme, uvitenhet eller respekt for religionsfriheten er årsaken til tausheten rundt dette. Men denne parallelle juridiske virkeligheten skaper vanskelige situasjoner for både menn og kvinner (men særlig for kvinner). Dette gjelder for eksempel ekteskap som er oppløst etter sivil rett, men ikke etter religiøs rett, og ulike arverettigheter og barnefordelingsrettigheter i de to juridiske systemene. I 2003 vedtok Stortinget en endring i ekteskapsloven der partene før inngåelse av ekteskap skulle skrive under på en gjensidig rett til skilsmisse. Dette skapte store problemer for f.eks. Den romersk-katolske kirke, fordi det ville gjøre ekteskapet ugyldig (det innebærer at man ikke går inn i ekteskapet med rett intensjon). Formuleringen ble etter mye debatt endret til at partene måtte underskrive på at de gikk inn i ekteskapet frivillig, og at de respekterte menns og kvinners rettigheter i henhold til norsk lov (NOU 2013:1, 198) Også den nye ekteskapsloven, som sidestiller samkjønnede og ulikekjønnede ekteskap, har skapt uro og reaksjoner i trossamfunn som ikke aksepterer homofilt samliv. Men i utgangspunktet vil ikke noen trossamfunn ha problemer med at par gifter seg sivilt – det vil ikke stride mot deres religiøse praksis og overbevisning. Motstanden mot dette f.eks. i Den norske kirke er hovedsakelig basert på et tradisjonsargument.21 I land som Tyskland, Frankrike og Nederland må alle par gifte seg sivilt i tillegg til en eventuell religiøs seremoni (NOU 2013:1, 200).

Likestilling, religionspolitikk – og dialog?

Stålsett-utvalget har et eget kapittel om konfliktløsning på tros- og livssynsfeltet, der man redegjør for anbefalte prinsipper og for dialog som metode. Itillegg til de tre forslagene jeg har nevnt, der utvalgets flertall foreslår lovendringer og politikk som kan øke kjønnslikestillingen i et interseksjonelt perspektiv, kunne man tenke seg at dette kapitlet drøftet temaet kjønnslikestilling som egnet for dialog, eller tok opp kvinners deltakelse i organiserte tros- og livssynsdialoger. Men i denne delen av utredningen er et kjønns- og likestillingsperspektiv nesten fullstendig fraværende, bortsett fra at man nevner omskjæring av guttebarn som en sak man ikke har oppnådd enighet om internt i STL (NOU 2013:1, 296). Man kan gjerne si at kjønnslikestilling og kvinners deltakelse i dialogarbeid ligger implisitt i teksten, siden man arbeider med demokratibegrepet i sammenheng med dialog. Det framstår likevel som en stor mangel at det ikke er eksplisitt artikulert. Ulike organiserte dialoger kunne vært nevnt som et utmerket sted å drøfte nye løsninger på rettighetskollisjoner, eller for å ta opp spørsmålet om hvordan man skal jobbe mot større kjønnsrettferdighet innad i trossamfunnene selv. «Synergien» FNs spesialrapportør på trosfrihet etterlyser, mellom rettigheter og verdier knyttet til trosfrihet og rettigheter og verdier knyttet til kjønnslikestilling og kjønnsrettferdighet, burde ha de beste forutsetninger for å oppstå i gode og åpne møter mellom de ulike tros- og livssynssamfunnene, møter der man også kunne inkludere likestillingsaktivister og andre. Den felles støtten til trosfrihetsprinsippet og den sterke felles aktiviteten for å sikre og fremme den har jo nettopp kommet ut av organiserte dialoger. Når man møtes for å ta inn over seg andres virkelighet og dele sin egen, kan det skje endringer i perspektiver, oppfatninger og holdninger – men også i det langsiktige politiske arbeidet. Den norske kirke har blitt mer oppmerksom på minoritetenes behov gjennom slike dialoger.

Aktivt støttende likestillingspolitikk som en del av religionspolitikken?

Stålsett-utvalgets flertall slutter seg til begrepet «en aktivt støttende religionspolitikk», og flere av forslagene de har lagt på bordet, kan sies å være skritt på veien mot å søke løsninger i feltet mellom religionsfrihet og likestilling. Som utvalget selv skriver, er Norge ikke menneskerettslig forpliktet til å føre en aktivt støttende religionspolitikk – som i samfunnet vårt inkluderer økonomisk støtte til alle godkjente tros- og livssynssamfunn. Det Norge derimot er forpliktet til etter CEDAW-konvensjonen, er å føre en aktivt støttende likestillingspolitikk. Dette gjelder også i religionspolitikken. Både trosfrihet og kjønnslikestilling handler om rettigheter, prinsipper og verdier. En tilkjent rettighet gjør at man kan få sin likeverdige plass uten å være avhengig av andres velvilje og subjektive anerkjennelse. I Norge har tros- og livssynsminoriteter i mange år vært avhengig av majoritetens velvilje for å få sin rettmessige plass. Stålsett-utvalgets utredning har pekt på muligheter for å komme videre og for å forankre minoritetenes rettigheter på en tydeligere måte. I mange trossamfunn er kvinner fortsatt avhengige av mennenes velvilje for å få en likeverdig plass. Det vil også være slik dersom Stålsett-utvalgets flertallsforslag om at trossamfunn må åpne for kvinner i styringsstrukturene sine, får politisk gjennomslag. Det vil likevel være et skritt videre. Når det gjelder forslagene om rett til å bære religiøse hodeplagg i politi- og dommeryrket og en felles, sivil ekteskapsinngåelse for alle ser det foreløpig ut til at dette ikke er politisk mulig. Muslimske kvinner som ønsker å gå inn i disse yrkene og samtidig bære hijab, må velge mellom sin religiøse overbevisning og sine yrkesmessige ambisjoner. Her kan man hevde at det strengt tatt er en juridisk tilkjent rettighet at disse kvinnene kan slippe å måtte velge (jfr. den tidligere nevnte klagesaken til likestillingsombudet), men det er ingen velvilje fra politikere og i majoritetsdiskursen, så ingen tegn tyder på at hijab i politiet blir aktuelt med det første. Når det gjelder forslaget om felles, sivil ekteskapsinngåelse for alle, er det for tiden ikke noen offentlig debatt om dette, og det ser ut til at tradisjonsargumentet så langt har vunnet fram. Siden NOU 2013:1 ble levert, har Norge fått en ny regjering. Det gjenstår å se hvordan den nåværende regjeringen vil forhandle mellom rettighetene trosfrihet og kjønnslikestilling, og hvordan de vil relatere til Stålsett-utvalgets anbefalinger og drøftinger.

Litteratur

Holst, C. 2002 «Statsfeminismens moralske grammatikk». I: C. Holst (red.), Kjønnsrettferdighet. Utfordringer for feministisk politikk (Oslo: Gyldendal Akademisk).

Hylland Eriksen, T. 2005 «Hijaben og de ‘norske verdiene’». I: N. Høstmælingen (red.), Hijab i Norge (Oslo: Abstrakt): 97–113.

Gule, L. 2003 «Retten til å diskriminere». Kronikk, Klassekampen, 6.9.

Leirvik, O. 2007 Religionspluralisme. Mangfald, konflikt og dialog i Norge (Oslo: Pax).

——— 2009 «Aktivt støttende religionspolitikk – på kva vilkår, til fordel for kven?». I: Norsk Teologisk Tidsskrift 110: 66–88.

Norad-rapport 7/2013 «Lobbying for Faith and Family. A Study of Religious NGO’s at the United Nations» (Oslo: Utenriksdepartementet).

NOU 2011:18. Struktur for likestilling (Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet).

NOU 2012:15. Politikk for likestilling (Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet).

NOU 2013:1. Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk (Oslo: Kulturdepartementet).

NTBTekst 2013 «Hadia Tajik avlyser hijab-debatten». 7.1.

Siim, B. og H. Skjeie 2008 «Tracks, intersections and dead ends. Multicultural challenges to state feminism in Denmark and Norway». Ethnicities 3: 322–244.

Strand, V.B. 2011 Diskrimineringsvernets rekkevidde i møte med religionsutøvelse. PhD- avhandling ved Det juridiske fakultet, UiO (Oslo: Unipub).

Stålsett, S. 2013 «Ikke urimelige vilkår». Leserinnlegg, Vårt Land, 31.1.

Thorbjørnsrud, B.S. 2005 Evig din? Ekteskaps og samlivstradisjoner i det flerreligiøse Norge (Oslo: Abstrakt).

Plesner, I.T., T. Lindholm og H. Syse 2013 «Statstilskudd – riset bak speilet». Innlegg, Vårt Land, 14.1.

VG 2013 «Vil gi flere rett til å vie – Oslo-biskop advarer mot at sivile ekteskap blir enerådende». Intervju med Ole Kristian Kvarme, 8.1.

1Se for eksempel Siv Jensens innlegg på NRKs nettsider 10.01.2013, http://www.nrk.no/ ytring/et-minste-felles-multiplum-1.10867427, besøkt 20.02.2014.
2http://lovdata.no/dokument/ROL/lov/1978-06-09-45, besøkt 19.2.2014.
3Se for eksempel Likestillingsombudets kommentar til den daværende kirke- og kulturministeren i 2005, http://www.ldo.no/no/Klagesaker/Arkiv/Likestillingsombudets-klagesaker/2005/Trossamfunn-og-likestilling-/.
4http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/regpubl/otprp/20022003/otprp-nr-97-2002-2003-/5/2.html?id=127232, besøkt 19.2.2014.
5http://lovdata.no/dokument/LTI/lov/2005-06-03-33, besøkt 19.2.2014.
6Loven inkluderer ikke diskrimineringsvern hva angår seksuell orientering eller funksjonshemning, som også inkluderes i det utvidede likestillingsbegrepet. Dette dekkes i andre lover: «Lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk» fra 2013, og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fra 2009.
7http://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2012-06-15-522, besøkt 19.2.2014.
8http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1969-06-13-25#KAPITTEL_2, besøkt 20.2.2014.
9http://www.un.org/en/documents/udhr/, besøkt 20.2.2014.
10http://www.trooglivssyn.no/index.cfm?id=150175, besøkt 20.2.2014.
11Se tidligere generalsekretær i HEF Lars Gule i Samtiden 3/2003 og kronikk i Klassekampen 6.9.2003.
12http://www.regjeringen.no/pages/38227170/20HumanEtiskForbundmedmerknader.pdf, s.22.
13Se f.eks. STLs høringssvar til NOU 2008:1, Kvinner og homofile i trossamfunn, http://www.trooglivssyn.no/index.cfm?id=196755, besøkt 20.2.2014.
14Se Norad-rapport 7/2013: «Lobbying for Faith and Family».
15http://www.un.org/News/briefings/docs/2013/131029_Religion.doc.htm, besøkt 20.2.2014.
16CEDAW: «Convention of the Elimination of All forms of Discrimination against Women» (FNs «kvinnekonvensjon»), http://www.un.org/womenwatch/daw/cedaw/text/econvention.htm#article1. CEDAW-konvensjonen stiller krav til de enkelte lands myndigheter når det gjelder lovgivning og praktisk oppfølging for å få til kjønnslikestilling i teori og praksis på alle felt i samfunnet. I paragraf 2f) heter det for eksempel at myndighetene i et land forplikter seg til det følgende: «To take all appropriate measures, including legislation, to modify or abolish existing laws, regulations, customs and practices which constitute discrimination against women.» Dette gjelder alle områder i samfunnet, jf. paragraf 3: «(…) in all fields, in particular in the political, social, economic and cultural fields, all appropriate measures, including legislation, to en sure the full development and advancement of women, for the purpose of guaranteeing them the exercise and enjoyment of human rights and fundamental freedoms on a basis of equality with men.»
17Se http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/regpubl/otprp/20022003/otprp-nr-97-2002-2003-/5/2.html?id=127232, besøkt 14.5.2013.
18I «Lov om likestilling mellom kjønnene» heter det i § 3: «Forskjellsbehandling i trossamfunn på grunn av kjønn som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, er tillatt. Ved ansettelser i trossamfunn må kravet til et bestemt kjønn i tillegg ha avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke», http://www.lovdata.no/all/hl-19780609-045.html, besøkt 13.5.2013.
19http://www.ldo.no/no/Klagesaker/Arkiv/Likestillingsombudets-klagesaker/2004/Diskriminering-pa-grunn-av-hodeplagg-f1/, besøkt 14.5.2013.
20Dette er en oversikt fra Aftenposten over sakens gang: http://www.aftenposten.no/spesial/article2938357.ece#.UwY0TJ3KytU, besøkt 20.2.2014.
21Se intervju med Oslo-biskop Ole Kristian Kvarme i VG 8.1.2013.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon