Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Trykkefridommens første tiår
§ 100 i Grunnlova 1814–1842
Åsmund Forfang
Innhold Info Referanse
Åpen tilgang
Del 1
Lovverket i det nye landet Norge
(side 27)
Sammendrag

Det var ein uvanleg lovsituasjon Norge kom opp i da stormaktene rykte landet ut av det lange samlivet med Danmark og inn i ein personalunion med Sverige. Riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814 greidde nok å vedta ei ny grunnlov som erstatta eineveldet med eit konstitusjonelt kongedømme og eit lovgivande og folkevalt storting. Men eit eige og tidsmessig lovverk for det nye landet bygd på den same grunnlova kunne ikkje dei to grunnlovgivande forsamlingane i 1814, riksforsamlinga om våren og det første overordentlege stortinget utpå hausten, makte å skrive. Grunnlovsfedrane meinte likevel at det ikkje skulle gå lang tid før nye lover var på plass; i Napoleons Frankrike hadde dei greidd å få ferdig fem lovbøker, les cinq codes, på få år. I § 94 i Grunnlova bestemte dei derfor at alt på neste storting, eller i verste fall på stortinget etter det att, skulle lovkomiteen som riksforsamlinga oppnemnte, legge fram forslag til ei «ny almindelig civil og criminal Lovbog» også i Norge.

Åpen tilgang
Del 2
Den første runden med strid om trykkefridommen
(side 141)
Sammendrag

Da trykkefridomsparagrafen var vedtatt i 1814, stod domstolane overfor ei umiddelbar utfordring: Dommarane kunne ikkje avvente situasjonen til nokon andre hadde bestemt korleis paragrafen skulle vere å forstå, men måtte straks ei trykkefridomssak vart reist, begi seg ut i ukjent terreng som vegvisarar og demonstrere i praksis kva følgjene av den måtte vere. Dei trong ikkje vente lenge; etter kort tid kom den første stridssaka om den nye trykkefridommen, reist av den aktøren trykkefridomsforkjempar Matthias Conrad Peterson hadde venta seg det frå: den utøvande konstitusjonelle statsmakta.

Åpen tilgang
Del 3
Den andre runden med strid om trykkefridommen
(side 363)
Sammendrag

Etter 1814 hadde domstolane raskt etablert ein praksis der § 100 åleine var rettsgrunnlag for straff. Karl Johan og regjeringa hans tapte så alle sakene dei hadde reist, og kronprinsen måtte erkjenne at den norske trykkefridommen tillét langt dristigare offentlege ytringar enn både 1799-forordninga og den svenske trykkefridomsforordninga av 1812 gjorde. Det førte til at Karl Johan fleire gonger lét vere å reise nye saker. Han vart rasande og forbitra, og som konge frå 1818 gjekk han kraftfullt til verks for å endre den norske lovgivinga. Blant anna skulle sentrale paragrafar i 1799-forordninga gjeninnførast, og i åra etterpå måtte domstolane på nytt ta stilling til kva for ein domsmåte som skulle gjelde i trykkefridomssaker. Vi skal no følgje heile denne prosessen; vegen dit går først innom den hittil ukjente diskusjonen om ny trykkefridomslov i lovkomiteen av 1814.

I 1814 var gleda stor i Norge over at all sensur var avskaffa og trykkefridom garantert ved § 100 i Grunnlova: «Trykkefrihed bør finde Sted.» Men kor stor var den trykkefridommen Grunnlova innførte, og korleis vart den praktisert ved domstolane i åra etter 1814?

I denne boka blir kjeldene som kan gi oss svaret på dette, for første gong grundig gjennomgått. Eit omfattande og hittil ubrukt kjeldemateriale gir oss eit nytt bilde av kvar grensene for trykkefridommen gjekk i første halvdel av 1800-talet, og korleis folk brukte den nye fridommen – på godt og vondt.

Kjeldegjennomgangen fører òg fram til ei erkjenning av at den historiske og rettshistoriske faglitteraturen på området gjennom ei rekke følgjefeil har bygd resonnementa sine på sviktande kjeldegrunnlag.

Åsmund Forfang (f. 1952) har tidlegare skrive dei historiske bøkene Hundre år med et smelteverk. En beretning om livet i Kopperå (2000) og Kvinnene i gruvesamfunnet Løkken Verk (2004), mentalitetshistorier frå to industrisamfunn på 1900-talet. Han er dessutan skjønnlitterær forfattar med debut i 1972 og siste utgiving, romanen Ikkje denne guten, i 2016.

Boka analyserer rettsoppfatningar og rettspraksis i 1814–1842 ved rettssaker for brot mot dei nye grensene for trykkefridommen i § 100 i 1814-grunnlova. Faglitteraturen dei siste 20 åra har meint at regimet frå eineveldets tid, dvs. grensene i forordninga av 27. september 1799, framleis vart følgt ved domstolane. Spørsmålet boka stiller, er om dette synet blir støtta av primærkjeldene til trykkefridomsprosessane i perioden, eller om § 100 hadde sett forboda frå før 1814 heilt ut av kraft.

Nøkkelord: trykkefridom, 1814, Grunnlova, sensur, analogi, in terminis, ærekrenking

This volume examines Norwegian law and jurisprudence from 1814 to 1842 on the recently established boundaries on freedom of the press in § 100 of the Constitution, adopted in 1814. Historico-legal scholarship published in the last 20 years has assumed that absolutist provisions on censorship adopted in 1799 were still in force in the Norwegian legal system in this time period. Drawing on extensive archival studies, the author of this volume questions whether this view can be maintained after consulting the primary sources from cases at the time, or whether § 100 had decisively put an end to these restrictions.

Keywords: printing freedom, 1814, Constitution, censorship, analogy, in terminis, defamation
Åsmund Forfang

Åsmund Forfang (f. 1952) har tidlegare skrive dei historiske bøkene Hundre år med et smelteverk. En beretning om livet i Kopperå (2000) og Kvinnene i gruvesamfunnet Løkken Verk (2004), mentalitetshistorier frå to industrisamfunn på 1900-talet. Han er dessutan skjønnlitterær forfattar med debut i 1972 og siste utgiving, romanen Ikkje denne guten, i 2016.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon