Det var ein uvanleg lovsituasjon Norge kom opp i da stormaktene rykte landet ut av det lange samlivet med Danmark og inn i ein personalunion med Sverige. Riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814 greidde nok å vedta ei ny grunnlov som erstatta eineveldet med eit konstitusjonelt kongedømme og eit lovgivande og folkevalt storting. Men eit eige og tidsmessig lovverk for det nye landet bygd på den same grunnlova kunne ikkje dei to grunnlovgivande forsamlingane i 1814, riksforsamlinga om våren og det første overordentlege stortinget utpå hausten, makte å skrive. Grunnlovsfedrane meinte likevel at det ikkje skulle gå lang tid før nye lover var på plass; i Napoleons Frankrike hadde dei greidd å få ferdig fem lovbøker, les cinq codes, på få år. I § 94 i Grunnlova bestemte dei derfor at alt på neste storting, eller i verste fall på stortinget etter det att, skulle lovkomiteen som riksforsamlinga oppnemnte, legge fram forslag til ei «ny almindelig civil og criminal Lovbog» også i Norge.

Da trykkefridomsparagrafen var vedtatt i 1814, stod domstolane overfor ei umiddelbar utfordring: Dommarane kunne ikkje avvente situasjonen til nokon andre hadde bestemt korleis paragrafen skulle vere å forstå, men måtte straks ei trykkefridomssak vart reist, begi seg ut i ukjent terreng som vegvisarar og demonstrere i praksis kva følgjene av den måtte vere. Dei trong ikkje vente lenge; etter kort tid kom den første stridssaka om den nye trykkefridommen, reist av den aktøren trykkefridomsforkjempar Matthias Conrad Peterson hadde venta seg det frå: den utøvande konstitusjonelle statsmakta.

Etter 1814 hadde domstolane raskt etablert ein praksis der § 100 åleine var rettsgrunnlag for straff. Karl Johan og regjeringa hans tapte så alle sakene dei hadde reist, og kronprinsen måtte erkjenne at den norske trykkefridommen tillét langt dristigare offentlege ytringar enn både 1799-forordninga og den svenske trykkefridomsforordninga av 1812 gjorde. Det førte til at Karl Johan fleire gonger lét vere å reise nye saker. Han vart rasande og forbitra, og som konge frå 1818 gjekk han kraftfullt til verks for å endre den norske lovgivinga. Blant anna skulle sentrale paragrafar i 1799-forordninga gjeninnførast, og i åra etterpå måtte domstolane på nytt ta stilling til kva for ein domsmåte som skulle gjelde i trykkefridomssaker. Vi skal no følgje heile denne prosessen; vegen dit går først innom den hittil ukjente diskusjonen om ny trykkefridomslov i lovkomiteen av 1814.