Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Relasjonell recovery – utforsking av samarbeid som bidrag til personers recovery i et botilbud

Relational recovery – Exploring cooperation as a contribution to people´s recovery in a supported housing unit

f. 1976

Klinisk sosionom, master i klinisk helsearbeid, fordypning psykisk helsearbeid. Spesialrådgiver, Korus-Sør, Borgestadklinikken


f. 1961

Professor, USN, Senter for psykisk helse og rus, Fakultet for helse- og sosialvitenskap og fagsjef i byrådsavdeling for eldre, helse og arbeid i Oslo kommune


f. 1969

Spes.utd. vernepleier og forsker med erfaringskunnskap. USN, Senter for psykisk helse og rus, Fakultet for helse- og sosialvitenskap


f. 1952

Professor, USN, Senter for psykisk helse og rus, Fakultet for helse- og sosialvitenskap


f. 1955

Professor, USN, Senter for psykisk helse og rus, Fakultet for helse- og sosialvitenskap

Artikkelen er basert på en mastergradsoppgave der hensikten var å utvikle forskningsbasert kunnskap om hvordan fagpersoner beskriver sitt samarbeid med beboer for å styrke beboers rolle. Studiens kontekst er et botilbud for mennesker med ROP-lidelser. Studiens data er hentet fra flerstegs fokusgruppeintervjuer med fagpersoner i boligen. Studien belyser betydningen av trygghet gjennom relasjoner og trygghet ved stedet. Studien belyser videre betydningen av stolthet gjennom mestring og skryt som gjødsel til stolthet.

Nøkkelord: ROP-lidelser, recovery, mening, hverdagsliv, fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming

This article is based on a masters thesis exploring how professionals work in a recovery-oriented manner within houses for people with dual diagnosis. The data was gathered through multistage- focus group interviews with professionals. The study highlights the importance of safety trough relationships and safety at the residence. The study also highlights the importance of self-pride trough mastering and positive feedback as a contribution to self-pride.

Keywords: Dual diagnosis, recovery, meaning, everyday life, phenomenological-hermeneutic approach

Introduksjon og bakgrunn

Denne artikkelen omhandler recoveryorientering av tilbudet i en bolig for personer med samtidige psykisk helse- og rusmiddelproblemer (ROP-lidelser). Til tross for at det i en årrekke har vært helse- og velferdspolitisk satsning på tilpassede og koordinerte tjenester for denne målgruppen, viser Evjen, Kiellan og Øiern (2018) at mange mennesker med ROP-lidelser fortsatt faller utenfor behandlingstilbudene. En sentral helse- og velferdspolitisk strategi har vært ROP-retningslinjen, der det presiseres behov for et godt kunnskapsnivå og relasjonelle ferdigheter hos fagpersonen. Recovery anses som en sentral tilnærming i oppfølging, behandling og rehabilitering av mennesker med ROP-lidelser (Helsedirektoratet, 2012). Det fremheves i anbefaling 37 (Helsedirektoratet, 2012, s. 99) «at personens egne ressurser må støttes under hele behandlingsforløpet på en slik måte at personens livskvalitet forbedres».

I «Sammen om mestring» understrekes også recoveryperspektivet. Fagpersonens utgangspunkt for samarbeidet må være at brukeren er ekspert på seg selv og sitt liv. De profesjonelle må formidle tro på at brukeren kan utvikle seg og få et bedre liv (Helsedirektoratet, 2014).

Recovery er i de senere år blitt et sentralt begrep og perspektiv innen psykisk helse- og rustjenester. Dette har bidratt til større anerkjennelse av brukeres erfaringskunnskap og til oppmerksomhet mot hva personer selv mener er virkningsfullt. Det er ulike forståelser av recoverybegrepet. I denne artikkelen legger vi til grunn at recovery er en personlig så vel som sosial prosess. Samfunnets betingelser og sosiale forhold er vesentlige faktorer knyttet til psykisk helse- og rusvansker og er dermed sentrale i forståelsen av recovery (Karlsson & Borg, 2017). Videre legges til grunn et relasjonelt perspektiv på recovery. Vi mennesker utvikler oss i et dynamisk forhold til våre omgivelser, og våre liv må forstås i sammenheng med de sosiale forhold vi lever under og er en del av (Robertson, Obradovic & Morgan, 2016). Schibbye (1996) understreker at det er gjennom andres anerkjennelse og bekreftelse i forskjellige situasjoner og relasjoner at vi kan utvikle et differensiert forhold til andre og oss selv.

I forskningslitteraturen argumenteres det for integrert behandling og innretning mot personens ulike problemområder og livssituasjon (Proudromou, Kyritsi, & Samartzis, 2014). Dette innebærer hjelp og støtte på områder som boligforhold, økonomi, sosiale relasjoner og yrkesliv. Videre vektlegges meningsfulle fritidsaktiviteter og vennskap som viktig. Samfunnsdeltakelse kan ha stor betydning for reduksjon av rusbruk og for nytten av behandling (Gråwe, 2016). Hansen (2012) beskriver at et botilbud sammen med nødvendige tjenester bidrar til bedre helse og muligheter for sosial inkludering. Bofelleskap kan bidra til å muliggjøre sosial tilknytning til et nettverk (Evjen et al., 2018).

Recovery har sine røtter i opprør og borgerrettslig aktivisme; opprør mot undertrykkelse, stigmatisering, marginalisering, manglende menneskerettigheter og mot en medikalisert og utilgjengelig psykisk helsetjeneste (Borg & Karlsson, 2017). Kunnskap om personlig og sosial recovery er særlig utviklet gjennom forskning knyttet til personers erfaringer med å leve med psykiske helse- og rusmiddelproblemer. I en britisk litteraturstudie om recovery er det fem områder som ser ut til å være sentrale i personens recoveryprosess. Dette er tilhørighet, håp, identitet utenfor problemene, mening og empowerment (Leamy, Bird, Le Boutillier, Williams & Slade, 2011). Disse fem områdene benyttes i flere norske kommuner som grunnlag for utvikling av recoveryorienterte tjenester. En norsk litteraturstudie identifiserte noen forhold som tilrettelegger for det som betegnes som «dobbel recovery». Det er opplevelse av å ha en meningsfull hverdag, håp og fremtidsorientering, og det å etablere et sosialt liv med støttende relasjoner. Barrierer mot recovery handler om mangel på skreddersydd hjelp, om komplekse systemer og ukoordinerte tjenester (Ness, Borg & Davidson, 2014).

I forskningslitteraturen argumenteres det for en sterkere vektlegging av det relasjonelle innen recovery. Individorienterte forståelser og praksiser forankret i forståelser om at det er noe feil med og i personen, blir problematisert. Menneskers liv og erfaringer kan ikke skilles fra den sosiale konteksten de er en del av. Personer i recovery formidler opplevelser av utenforskap, ensomhet og skamfølelse, og ønsker meningsfull aktivitet eller jobb og likeverdige relasjoner. Fagpersoner kan lett overse tilgjengelig sosialt nettverk og ønsker om støtte til aktivitet og deltakelse (Robertson, Obradovic & Morgan, 2016; Granerud, 2004).

Recoveryorienterte tjenester er nært knyttet til relasjonene og samarbeidet mellom bruker og fagpersoner over tid, og mot de områdene og målene brukerne selv anså som viktige. Stabilitet, forutsigbarhet og rettethet mot personen er essensielt (Biong & Soggiu, 2015).

Hensikten med denne studien var å undersøke og beskrive hvordan fagpersoner samarbeidet med beboerne i utviklingen av recoveryorienterte tjenester i en bolig for personer med ROP-lidelser. Forskningsspørsmålet var: Hvordan beskriver fagpersoner sitt samarbeid med beboerne for å styrke den enkelte beboers rolle?

Forskningsetikk

Studien ble meldt inn til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). Forespørsel om deltakelse i forskningsprosjektet ble sendt til ansatte i bolig for mennesker med ROP-lidelser. Deltakerne fikk informasjon om studien muntlig og skriftlig, samt at alle data ville bli behandlet forsvarlig i henhold til personopplysningsloven. Deltakerne ble opplyst om at data ville bli gjengitt uten personidentifiserende opplysninger. Deltakerne ble også opplyst om at de når som helst kunne trekke seg fra studien og få slettet opplysningen, såfremt materialet ikke er publisert. Det ble lagt vekt på å ikke bruke beboeres navn eller beskrivelser som på andre måter kunne identifisere beboerne.

Metodologi

Studien er forankret i en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming med fokus på erfaringer, livsverden og fortolkning av mening (Kvale & Brinkmann, 2015). Utforskning av hvordan mennesker opplever fenomener i sin livsverden kan ikke løsrives fra konteksten fenomenene oppstår i. Et fenomen studeres og forstås i forhold til hvordan personen knytter mening til fenomenet (Finlay, 2011). Hermeneutikk beskrives gjerne som læren om tekstfortolkning. Bearbeidelse og fortolkning av tekst er en naturlig del av forskningsprosessen i kvalitative studier (Lindseth og Norberg, 2004). Det grunnleggende prinsippet i fortolkningsprosessen er en stadig veksling mellom deler og helhet i forståelse av teksten. Denne prosessen kalles en hermeneutisk sirkel, og pågår til man opplever å forstå teksten som sammenhengende og konsistent (Kvale og Brinkmann, 2015). I bevegelsen mellom deler og helhet er refleksivitet sentralt. Dette innebærer en pågående selvbevissthet knyttet til etiske og relasjonelle dilemma som forekommer i forskningsprosessen (Finlay, 2012). Refleksivitet er en aktiv holdning, en posisjon forskeren må oppsøke og vedlikeholde. Foruten å vente på overraskelser, skal forskeren også lete etter konfrontasjoner med egne forestillinger og posisjoner. Forskeren må være forberedt på at resultater og konklusjoner må forkastes (Malterud, 2013).

Studiens kontekst

Fokusgruppeintervjuene ble foretatt i en bolig i en mellomstor kommune, der boligen var et av flere tilbud for mennesker med ROP- lidelser. Boligen hadde ved intervjutidspunktet totalt 14 leiligheter og hybler med 14 beboere i alderen 21 til 56 år. Husleiekontrakten hadde vanligvis en varighet på tre år. 11 årsverk var tilknyttet boligen. Det faglige grunnlaget var basert i recovery, med en forståelse om at alle mennesker har ressurser og at det var beboernes ønsker, interesser og aktive deltakelse som skulle vektlegges i samarbeidet. Sentrale samarbeidspartnere var DPS, tildelingskontor, fastleger, verger, pårørende, eiendomsforvaltning, hjemmesykepleien og politi.

Utvalg og rekruttering

Deltakerne i fokusgruppeintervjuene hadde ulik fagbakgrunn fra bl.a. barnevern, vernepleie, helsefagarbeid, sosialt arbeid, kriminologi og ledelse. Deltakerne var både kvinner og menn i alderen 24 til 65 år, og med ulik lengde på arbeidsforholdet i boligen og med målgruppen generelt. Samtlige fast ansatte inklusive daglig leder, takket ja til å delta i fokusgruppene, og syv til ni personer deltok i hvert intervju. Det var de samme deltakerne til stede, med enkelte frafall på noen intervjuer.

Flerstegs fokusgruppeintervjuer

Det ble gjennomført åtte fokusgruppeintervjuer i perioden fra september 2015 til juni 2016. Det som skiller individuelle intervjuer fra fokusgruppeintervjuer, er potensialet for samhandling og refleksjoner mellom deltakerne i fokusgrupper (Malterud, 2012). Fokusgruppeintervjuer tilrettelegger for dataskaping ved at deltakerne samtaler med hverandre, og er velegnet til å utvikle og beskrive praksisnær kunnskap (Lerdal & Karlsson, 2008). Deltakelse i fokusgruppe oppleves ofte engasjerende da det gir mulighet til å gå i dybden av relevante problemstillinger knyttet til temaet det fokuseres på (Hummelvoll, 2010). Intervjuene ble gjennomført av andre, tredje og femte forfatter. Det ble benyttet intervjuguide med noen tema i fokus: Hvordan oppleves det å arbeide med recovery i denne boligen? Hva er det særegne, og hva er forskjellig fra andre praksiser? Hvordan beskrives dagens faglige grunnlag? Hvordan oppleves forholdet mellom brukers ønsker og boligens tilbud?

Analyse

Intervjuene ble transkribert verbatim. Analysen ble gjennomført av første- og annenforfatter. En fire trinns analyse inspirert av Malterud (2013) foregikk på følgende måte: Innledningsvis leste førsteforfatter gjennom 216 transkriberte sider for å bli kjent med materialet og få et helhetsbilde. Tema som fremsto umiddelbart og refleksjoner over intervjuene ble diskutert med annenforfatter. Det neste trinnet hadde til hensikt å utvikle tema. Materialet ble lest på nytt for å søke etter temaer som kunne belyse forskningsspørsmålet. I analyseprosessen ble det vektlagt å veksle mellom deler og helhet slik at tekstdeler ble forstått i den kontekst de var omtalt i. Det ble valgt ut tekst som bar med seg kunnskap om temaer, og som dermed sa noe om på hvilke måter fagpersoner samarbeidet med beboerne. Beskrivelser om trygghet, stolthet og skryt fremsto. Ved bruk av fargekoder ble deler av teksten merket som meningsbærende enheter, samtidig som de ble systematisert i forhold til temaene. Her ble også arbeidet i trinn to diskutert med annenforfatter. I analysens tredje trinn ble materialet abstrahert ved å identifisere og kode de meningsbærende enhetene. Trygghet ble knyttet til samvær og boligen. Mestring ble knyttet til beboernes opplevelse av stolthet, og skryt som et virkemiddel til stolthet. I fjerde trinn ble hovedtema definert, og tilhørende deler av intervjuet ble sammenfattet i form av beskrivelser som kan deles med andre (Malterud, 2013). Fire hovedtema ble analysert fram av første- og annenforfatter: Trygghet gjennom relasjoner, Trygghet ved stedet, Stolthet gjennom mestring og Skryt som gjødsel til stolthet.

Funn

Trygghet gjennom relasjoner

Trygghet i relasjonene beskrives som en viktig forutsetning for å få til et godt samarbeid mellom beboere og fagpersoner. Trygghet kan utvikles på ulike vis, for eksempel gjennom samvær, samtaler, hverdagslige gjøremål og gåturer sammen med beboerne. Fagpersonene fortalte om en beboer som poengterte at han følte seg trygg på fagpersonen i en samtalesituasjon. Han følte han kunne stole på henne og at hun ville han vel.

Det var egentlig en litt sånn … litt åpen samtale … ok, nå bare går vi inn å begynner å prate, også ser vi hvor det bærer hen. Og så ender det opp i at han skjønner at vi ikke vil han noe vondt. Det var egentlig litt Kierkegaard. Du finner et menneske der han er og så tar du det derfra.

Samværet og samtalene kunne være planlagte eller spontane. De kunne ha en spesiell agenda eller være helt åpne. De spontane situasjonene handlet ofte om «å smi mens jernet var varmt», som en sa. Dette innebærer å benytte seg av åpninger beboerne kunne gi til kontakt og samvær. Deltakerne snakket om samarbeid som å få innpass, og hva som skal til for å få det. En av deltakerne sa: «Det var vel sånn gradvis å gi oss mer innpass. Lot oss hjelpe han.»

Noen ganger måtte fagpersonen kaste seg rundt når de så at det kunne være en åpning for at beboer kan gi innpass. I en bolig la de vekt på å tilpasse seg beboerne, og ikke omvendt. Som en av deltakerne formidlet:

Også har vi de overordna felles reglene på hvordan vi vil jobbe. Men merker at de ... de er ikke hogd i stein. Man må finne den ene som gjør at man får innpass og som kan åpne for at de får det lille glimtet da som vi kan jobbe videre med.

Fagpersonene beskrev at de i ulike situasjoner både trakk veksler på sin fagkunnskap og sine tidligere livs- og praksiserfaringer. De forsøkte å være sensitive for beboerens behov og ønsker. Samvær og fellesskap som dette så ut til å styrke en trygg relasjon. Deltakerne formidlet at opplevelser av trygghet gjorde det mulig for beboerne å vise følelser, som å være glade i og sinte på fagpersonene, samt våge å utfordre dem. Deltakerne snakket mye om betydningen av å være oppriktige og ærlige overfor beboerne, å møte dem som medmennesker. De trakk fram flere eksempler på dette som situasjoner knyttet til medisinering, innleggelser, handleturer og småprat i fellesrom.

En av deltakerne fortalte om en episode hvor en av beboerne skulle legges inn på sykehus:

Hun har fått så tillit til personalet. Vi er hennes trygge base. Er hun utrygg så vil hun møte øyekontakt med bare de hun kjenner fordi det … hun føler seg trygg da, når hun får øyekontakt med de hun er trygg på.

En annet eksempel viste til en handletur sammen med en beboer:

Hun vet akkurat hva hun vil ha og … Når hun skal kjøpe mobil. Hun selger jo den mobilen hele tiden. Så når hun skal kjøpe mobil da, hvis det er lang kø, så ser jeg at hun bygger seg opp. Hun blir så irritert. ‘Nei, da driter vi i den mobilen der.’ Og jeg bare fortsetter å stå i køen. Hun bare: ‘Nei, nå går jeg.’ Så går hun. Så liksom står jeg bare der, også registrerer jeg at hun liksom kikker på meg. Så kommer hun tilbake og stiller seg i køen.

Trygghet ved stedet

Stedets betydning er et sentralt tema i fokusgruppene. Stedet i denne sammenheng var fagpersonenes arbeidsplass og beboernes hjem for en periode i deres liv. Deltakerne reflekterte over ulike sider ved stedet. De snakket om utforming, beliggenhet og muligheter for fellesskap. Selv om boligen lå i et sentralt strøk med lett tilgang til rusmidler, synes deltakerne det var positivt at boligen lå nær ulike tilbud som gir muligheter for deltakelse i lokalmiljøet. De opplevde at de fleste beboerne var trygge i boligen og nevnte noen eksempler på dette. En beboer som tidligere hadde forsøkt flere botiltak, hadde falt til ro i boligen. En deltaker fortalte:

ROP-klinikken som har fulgt henne over lang, lang tid som plukka opp dette her og sier at … hun sier faktisk at hun er trygg her og det har hun ikke vært andre steder. Da ville hun ikke dusje, ville ikke sove i egen seng, og hvis hun sov, så sov hun med klærne på. Hun overnatta helst hos andre. Så hun føler seg trygg her.

En gang i måneden var det beboermøter. Dette ble initiert for å bidra til at boligen i større grad kunne fungere som et borettslag. På dette møtet kunne beboerne komme med sine ønsker og meninger om boforholdene. Deltakerne fortalte om nylige ønsker om spillkveld og matkveld. Dette var noe de var i gang med å gjennomføre. Alle beboerne fikk referat fra møtene. Fagpersonen var opptatt av at de skulle være lydhøre for beboernes ønsker og bidra til fellesaktiviteter. De beskrev at gjennom å skape rammer for deltakelse og sosialt samvær kunne beboerne få muligheter til å oppleve fellesskap og hjemlighet, og utvikle relasjoner med hverandre og med fagpersonene.

Stolthet gjennom mestring

Deltakerne i fokusgruppene var opptatt av at beboerne skulle oppleve gode hverdagssituasjoner og glede. De ønsket å bidra til at beboerne skulle erfare at livet kan være bra og at de kan mestre aktiviteter og situasjoner. Ulike sider ved stolthet ble reflektert over i fokusgruppene. Erfaringer med stolthet var knyttet til fritidsaktiviteter og jobb. Dette var kontekster som gir muligheter til gode mestringsopplevelser. En beboer hadde fått lånt sykkel, og også fått seg jobb. «Også kom denne el sykkelen da og bare åpna en helt ny verden for ham, kjempeblid.» Deltakerne opplevde ham som en helt annen mann og veldig stolt. De fortalte videre:

Det var sånn … når jeg var på jobb i går så ringte han og sa: ‘Ja nå har jo jeg vært på jobb. Også har jeg kjøpt et sånt anlegg, så lurte jeg på om dere kunne hente det.’ Men han hadde jo ikke trengt å si at han var på jobb. Men det var sånn det var viktig for ham.

Samme mannen deltok også i et gatelag og var veldig fornøyd med å være fotballspiller og delta i trening og fellesskap.

Deltakerne snakket også om en annen beboer som før bar preg av å ha levd et hardt liv, og som nå hadde kjæreste, førerkort og jobb. De fortalte hvordan slike nye roller og muligheter for en person bidrar til utvikling og glede. Deltakerne fortalte hvordan de på kreative måter kunne støtte opp om beboerens ønsker. Blant annet lånte en av de ansatte ut sin dress til en beboer som skulle besøke kjærestens familie i julen. Deltakerne fremhevet hvor viktig det var å se og vise overfor beboerne at de så endringer. De små skritt ble bejublet og berømmet.

Skryt som gjødsel til stolthet

Å skryte av beboernes innsats og mot er noe deltakerne har god erfaring med. Dette kan gjøre at en beboer lyser opp og blomstrer. Skryt ble beskrevet som et viktig bidrag til stolthet. Et eksempel som ble trukket fram, var en ansatt som i en samtale med en beboer hadde med seg kort der det sto: «Husk å gi deg selv komplimenter fordi du fortjener de». Beboeren hadde blitt veldig glad. I en annen situasjon hadde en av beboerne vist stor kunnskap og interesse for biler:

Det starta med at han spurte alle: ‘Hvem eier den bilen?’ Når han fant ut at det var meg da, så måtte han prate om bilen. Så da lot jeg han forklare da, hva det var og hvor stor motor og … for da kunne han liksom lære meg da. Så jeg spilte jo veldig på det. Og: ‘Det er bra du lærte meg’ og ‘ja det viste ikke jeg’ og ‘kan ikke du finne ut av det?’

Deltakerne snakket mye om verdien av å fokusere på de positive ressursene til beboerne. En fortalte:

Vi gir mye ros og sånn … Det er en som har vært på fotballtrening og heller fokusere på det. Det er jo veldig viktig å få frem det og løfte det og motivere til kanskje å fortsette med det som har vært bra da.

Det ble også reflektert over ulike måter å løfte fram og støtte opp under det som har vært bra i beboernes liv. Deltakerne hadde erfaring med at å vektlegge det positive og det som fungerer, kunne bidra til å skape en ro og trivsel. En deltaker fortalte hvordan hun kunne gi respons i en samtale: «Oi, det er veldig lurt og det var godt du sa, og det skal jeg hjelpe deg å finne ut av.» En annen sier: «Vi gir mye ros og … bekrefter dem på det de gjør bra. Rett og slett.»

Samværet og relasjonsbyggingen foregikk i det daglige. Deltakerne vektla betydningen av å gjøre noe normalt; det å ta seg en kopp kaffe og snakke sammen eller se på fjernsyn. En deltaker fortalte: «Det tror jeg er veldig greit oppi den situasjonen … det er at man oppfører seg veldig normalt. Se på tv, ta en kopp kaffe, prate sammen, da får du andre samtaler og …» Litt senere i samme fokusgruppe oppsummerer en deltaker: «Det er jo ofte i slike settinger at man får den … at de åpner seg mer og. At det blir en mer uforpliktet samtale.»

Diskusjon

Forskningsspørsmålet i denne studien var: Hvordan beskriver fagpersoner sitt samarbeid med beboerne for å styrke den enkelte beboers rolle? Med dette som bakteppe vil vi ta opp to tema i diskusjonen. Det ene omhandler relasjonell recovery i det daglige. Det andre omhandler å støtte beboerne til å kunne oppleve meningsfulle liv.

Relasjonell recovery i det daglige

Studien tydeliggjør at fagpersonene gjennom sine beskrivelser var opptatt av de relasjonelle sider ved samarbeidet med beboerne og deres opplevelse av trygghet. Det kan se ut til at dette var sentralt i fagpersonenes forståelse av recoveryorienterte praksiser. Robertson et al. (2016) understreker betydningen av sosiale og relasjonelle forhold innen recovery og problematiserer individorienteringen. I denne studien understrekes trygghet, både i det konkrete samarbeidet mellom fagpersoner og beboer, og trygghet ved selve stedet. Robertson et al. (2016) hevder at mellommenneskelige forhold er gjennomgående i alle aspekter av recovery som også inkluderer håp, identitet og empowerment. Det at beboerne opplevde trygghet, kan styrke deres rolle. Trygghet kan gi grobunn for at beboerne føler de har noe å bidra med. Studiens funn viser også at fagpersonene var opptatt av å møte den enkelte beboer i den konkrete situasjon han eller hun befant seg i. Fagpersonene beskrev at de var opptatt av å støtte opp om beboers autonomi og valgmuligheter. Dette ble gjort blant annet ved å la beboere bestemme når de gir fagpersonene innpass. Det ble også gjort gjennom å skape rammer slik at beboerne kan velge. Fagpersonene vektla å være fleksible og følsomme for når beboerne er klare for både relasjonelle forhold og mer praktisk samarbeid. Dette kan være bidrag til at beboerne opplevde seg hørt, og at deres rolle i samarbeidet ble muliggjort og styrket. Karlsson og Borg (2017) diskuterer hvordan vektlegging av brukeres erfaringsbaserte kunnskap kan ses som en forutsetning for samarbeid om recovery. Videre må samarbeidet mellom brukere og fagpersoner bygge på at mennesker med ROP-lidelser først og fremst er mennesker. Fagpersonene som deltok i denne studien beskrev på ulike måter hvordan de forsøkte å se og anerkjenne beboernes «små skritt», være tålmodige og jakte på interesse og ressurser hos den enkelte. Styrking av beboernes rolle i samarbeidet om recovery kan se ut til å handle om å se personen, være sammen med, tålmodighet, og å se potensialer sammen med den enkelte beboer så vel som sammen med kollegaer.

Boligen som danner rammen for studiens kontekst var beboernes hjem for en periode. I studien fremkom det flere eksempler på hvordan opplevelser av en trygg bosituasjon kunne bidra til at beboere kan utvikle seg videre. En slik grunnleggende trygghet kunne styrke mulighetene til å delta i aktiviteter utenfor huset. Trygghet og ro i bosituasjon kunne også bidra til å få mer tillit til fagpersoner og ulike hjelpesystemer. Deltakerne formidlet at de forsøkte å være kreative og skape hjemlighet og ro for den enkelte beboer. De var opptatt av å være konkrete og støtte opp om beboeres ønske om bosituasjonen sin så vel som om arbeid og interesser. I recoverylitteraturen fremheves nettopp dette med å anerkjenne en persons interesser og ønsker og skape muligheter for deltakelse og fellesskap. Recovery er de innsatser og den jobb den enkelte gjør i sitt hverdagsliv for å oppleve mening og trivsel, ofte med støtte fra fagpersoner (Davidsson, 2003; Biong & Soggio, 2015; Karlsson & Borg, 2017).

Støtte beboere til å kunne oppleve meningsfulle liv

Recovery knyttes ofte sammen med å oppleve mening og håp i livet sitt, og få tilbake noe av det som er mistet. Rettigheter, muligheter og kontroll over eget liv fremheves. Recovery beskrives av mange som «å få og ha et liv» (Davidson, 2003; Jacobsen & Greenley, 2001; Ness et al., 2014). Denne studien viser hvordan fagpersoner på ulike måter beskriver sitt samarbeid for å støtte beboerne til å kunne oppleve meningsfulle liv. De var opptatt av å se og finne muligheter sammen med den enkelte i den konkrete situasjonen de sammen befant seg i. Verdien av anerkjennelse avspeiler seg i deltakernes vektlegging av å gi beboere mestringsopplevelser og stolthet. Schibbye (1996) er opptatt av anerkjennelse. Hun viser til at begrepet inneholder faktorer som lytting, forståelse, aksept, toleranse og bekreftelse. Kanskje kan nettopp deltakernes vektlegging av stolthet forstås som konkrete eksempler på anerkjennelse. Stolthet dyrkes fram gjennom meningsfulle aktiviteter og verdsetting av de små skritt. Samtaler og samvær, bevissthet i daglige situasjoner, støtte til deltakelse i fotballag og jobb, er eksempler på dette. Borg og Kristiansen (2008) hevder at det å ha en arbeidsrolle er viktig i personers recoveryprosesser. Dette gir muligheter til å delta på ordinære arenaer sammen med andre, erfare at det er bruk for deg og at andre har forventinger til deg, og oppleve at du fungerer i dagliglivet.

Arbeid og aktivitet gir personene muligheter til å oppleve anerkjennelse og ha en annen identitet enn en identitet som et menneske med psykiske problemer og rusmiddelproblemer. En identitet som en som mestrer i aktivitet og arbeid, kan bidra til at beboerne opplever seg styrket som medmenneske. Lippestad og Steihaug (2015) beskriver arbeid som en viktig kilde til kompetanse, egenverd og følelse av kontroll. Deltakerne i denne studien viser hvordan hjelperne også kan legge til rette for ulike aktiviteter i boligen og benytte de rammer og situasjoner som foreligger. De arrangerte spillkvelder og matkvelder etter beboernes ønsker, holder borettslagsmøter, samarbeider med beboerne om ting som skal gjøres i leiligheten og finner fram til tilbud i lokalmiljøet.

Refleksjoner over forskningsprosessen

I fokusgrupper er det viktig å være oppmerksom på gruppeprosesser (Malterud, 2012). I denne studien deltok både leder og personer med ulike erfaringer. Noen hadde jobbet lenge med brukergruppen og andre var relativt nye. Dette ble erfart som en berikelse i kunnskapsutviklingen. Det brakte fram ulike perspektiver på samarbeidet mellom fagpersoner og beboere og fagpersonene imellom. Personene som deltok virket trygge seg imellom slik at ulikheter kunne bringes inn. Leder deltok i fokusgruppene, noe som kan ha påvirket de andre deltakerne.

Første- og annenforfatters forforståelser har vært reflektert over, sammen med de andre forfatterne i diskusjoner og i skrivearbeidet. Rollen til de ulike forfatterne har vært som følgende: Første- og annenforfatter har samarbeidet i analyse og skriveprosess. Andre-, tredje og femte forfatter gjennomførte intervjuene. Tredje-, fjerde og femteforfattere har kritisk lest gjennom de ulike versjoner av artikkelen og skrevet seg inn i ulike deler, og alle forfattere har kritisk lest og bidratt i revidering av sluttversjonen.

Det er deltakernes beskrivelser som ligger til grunn for studiens funn. Det medfører at forskerteamet fortolker noe som allerede er fortolket. Hverken forskerteamet eller de ansatte kan vite hvordan beboerne ville ha uttalt seg i fokusgruppeintervjuer om samarbeidet med fagpersonene og styrking av deres rolle i de ulike situasjoner.

Konklusjon

I denne studien ønsket vi å undersøke hvordan fagpersoner beskriver sitt samarbeid for å styrke den enkelte beboers rolle. Funnene viser at dette kan gjøres ved tålmodig å se og gripe de daglige situasjoner man som fagperson er i sammen med brukere. Det kan handle om å skape muligheter for andre roller enn «problemroller» og for deltakelse i fellesskap. Det kan handle om å oppleve trygghet og ro i bosituasjonen og trygghet i relasjoner. Studiens funn peker på allmennmenneskelige forhold som lett kan glemmes i helse- og velferdstjenestene.

Vi vurderer studiens funn som relevante i andre kontekster. For forskere kan det være av interesse å forske på betydningen av å dyrke de positive følelsene som trygghet og stolthet som bidrag til recovery.

Vi vet at det også vil være dilemma knyttet til samarbeid med mennesker med ROP-lidelser, blant annet på grunn av personenes symptomer og andre psykososiale belastninger. Dette er en tematikk det ikke har vært plass til å gå inn på i denne artikkelen.

Merknad

Artikkelen er basert på en masteroppgave i klinisk helsearbeid, studieretning psykisk helsearbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge, 2017.

Referanser

Biong, S. & Soggiu, A.-S. (2015). «Her tar de tingene i henda og gjør noe med det.» Om recovery-orienteringen i en kommunal ROP-tjeneste. Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid, 12(1), 50–60. Hentet fra https://ezproxy2.usn.no:2146/file/pdf/66762395/.

Borg, M. & Kristiansen, K. (2008). Working on the edge: the meaning of work for people recovering from severe mental distress in Norway. Disability & Society, 23(5), 511–523. DOI: https://doi.org/10.1080/09687590802177072.

Borg, M. (Red.) (2018). Perspektiver på psykisk helse og rusarbeid. Recovery, erfaringsbasert kunnskap og samarbeidsrettet kunnskapsutvikling. Bergen: Vigmostad & Bjørke AS, Fagbokforlaget.

Davidson, L. (2003). Living Outside Mental Illness: Qualitative Studies of Recovery in Schizophrenia. New York: New York University Press, 511–523. DOI: https://doi.org/10.1080/09687590802177072.

Evjen, R., Kielland, K. & Øiern, T. (2018). Dobbelt opp. Om ruslidelser og psykiske lidelser (4. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Finlay, L. (2011). Phenomenology for therapists: Researching the lived world. Chichester, England: Wiley-Blackwell

Finlay, L. (2012). Five lenses for the reflexive interviewer. I Gubrium, J.F., Holstein, J. A., Marvasti, A.B. & McKinney, K.D. (Red.), Handbook of Interview Research . (s. 317–331). Washington DC: CA: Sage Publications.

Granerud, A. (2004). Sosial integrering for mennesker med psykiske problemer – erfaringer, utfordringer og ønsket støtte. (Høgskolen i Hedmark Rapport 19).

Gråwe, R.W. (Red.). (2016). Kombinerte behandlingstiltak for personer med samtidig rus- og psykisk lidelse. Bergen: Fagbokforlaget.

Hansen, I.L.S. (2012). Hvorfor må kommunene i stadig større grad se bolig og tjenester i sammenheng? (Boligmelding 2013). Hentet fra regjeringen.no

Helsedirektoratet. (2012). Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig rus – og psykisk lidelse – ROP lidelser. Oslo: Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet. (2014). Sammen om mestring. Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Et verktøy for kommuner og spesialisthelsetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet.

Hummelvoll, J.K. (2010). Flerstegsfokusgruppeintervju- en sentral metode i deltakerbasert og handlingsorientert forskningssamarbeid. Klinisk sygepleje, 23(3), 4–12.

Jacobson, N. & Greenley, M.S.W. (2001). What Is Recovery? A Conceptual Model and Explication. Psychiatric services, 52(4), 482–485.

Karlsson, B. & Borg, M. (2017). Recovery. Tradisjoner, fornyelser og praksiser. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Kvale, S. & Brinkmann, S. (2015). Det kvalitative forskningsintervju (3.utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Leamy, M., Bird., Le Boutillier, C., Williams, J. & Slade, M. (2011). Conceptual framework for personal recovery in mental health: systematic review and narrative synthesis. British Journal of Psychiatry, 199(6), 445–452. DOI: https://doi.org/10.1192/bjp.bp.110.083733.

Lerdal, A. & Karlsson, B. (2008). Bruk av fokusgruppeintervju. Sykepleien forskning, 3(3), 172–175. DOI: https://doi.org/10.4220/sykepleienf.2008.0036

Lindseth, A. & Norberg, A. (2004). A phenomenological hermeneutical method for researching lived experience. Scandinavian Journal of Caring Sciences, 18, 145–153. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1471-6712.2004.00258.x.

Lippestad, J-W. & Steihaug, S. (2015). Hva mener mennesker en schizofrenidiagnose er viktig for å komme i arbeid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 11(3), 217–228. Hentet fra https://ezproxy2.usn.no:2146/tph/2015/03/.

Malterud, K. (2012). Fokusgrupper som forskningsmetode for medisin og helsefag. Oslo: Universitetsforlaget.

Malterud, K. (2013). Kvalitative metoder i medisinsk forskning. En innføring (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Ness, O. Borg, M. & Davidson, L. (2014). «Facilitators and barriers in dual recovery: a literature review of first-person perspectives». Advances in Dual Diagnosis, 7(3). DOI: https://doi.org/10.1108/ADD-02-2014-0007.

Prodromou, M., Kyritsi, E. & Samartzis, L. (2014). Dual diagnosis affects prognosis in patients with drug dependence in integrative care setting. Health Science Journal, 8(2), 216–228. Hentet fra http://ezproxy2.usn.no:2061/ehost/pdfviewer.

Robertson, R.P., Obradovic, R. & Morgan, R. (2016). Relational recovery: Beyond individualism in the recovery approach. Advanced in Mental Health, 10(13), 1–13. DOI: https://doi.org/10.1080/18387357.2016.1243014.

Schibbye, A.L. (1996). Anerkjennelse. En terapeutisk intervensjon. Tidsskrift for norsk psykologforening, 33, 530–537. Hentet fra http://anerkjennelse.com.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon