Piller til besvær

Det er ikke alle som vet at piller ikke løser noen problemer. Medisinene kan bare bedøve psykisk smerte og fjerne ubehag. Piller alene har heller ingen terapeutisk effekt, selv om det ofte snakkes om et terapeutisk vindu i forbindelse med målinger av pasientenes blodverdier. Ingen kan oppnå varig bedring av å bare sitte passivt i en sofa og vente på at blodverdiene skal bli høye nok. For en spesiell gruppe pasienter kan medikamentell støtte allikevel oppleves som god hjelp, men det gjelder nok helst for den spesifikke gruppen medisinen er forsket frem på. Dessverre er det også mange pasienter som opplever at medisinen ikke har ønsket effekt. Antipsykotisk medisin kan for eksempel virke motsatt av det den var ment for noen ganger. I stedet for å gi beskyttelse mot utvikling av psykose, kan medisinen for noen gi næring til tankekjør og utløse enda flere symptomer. Psykiaterne sier selv at det er umulig for dem å forutsi hvilke av pasientene som kan komme til å reagere negativt. Legene må bare prøve seg frem ut fra den forståelsesmodellen de har å forholde seg til.

Jeg hadde vært på DPS en stund da Jasmin ble innlagt. Hun var ung og svært vakker. Det måtte være hennes første innleggelse, for når psykesøster kom med pillebrettet, så hun opp med klart blikk og sa med fast stemme at hun ikke skulle ha medisiner. Vi andre pasientene stirret skrekkslagne på henne. Hun trodde hun kunne si nei takk til medisinene. Visste hun ikke at det ville bli mye verre hvis hun nektet? Flere pleiere kom til og førte henne bort. Overtalelsen foregikk utenfor de andre pasientenes rekkevidde. Så var jeg borte noen dager på perm, og da jeg så henne igjen på stua, var hun blitt mye verre. Øynene hennes vrengte seg bakover, hun skalv i bena og klarte ikke å sitte rolig. Hun svarer ikke når jeg forsøker å få kontakt, men ler umotivert av sine egne indre tanker. Under pilleutdelingen hører jeg tilfeldigvis navnet på medisinen de gir henne. Akkurat den medisinen har også jeg svært dårlig erfaring med. Pillen tok meg fra et noenlunde greit stemningsleie og førte meg rett inn i angsten, med hallusinasjoner og vrangforestillinger, bare i løpet av et par dager. Jeg valgte å rømme fra behandlingsstedet og kutte ut medisinen med en gang, og etter noen dager på gjesterommet til en venninne var jeg tilbake til normalen igjen. Litt «høy» kanskje, men ikke hallusinert. Jeg tror jeg vet hvordan Jasmin har det nå. Ingen snakker til henne, det ville ikke nyttet heller. De som er ansatt her må bare tro på forklaringen om at det er sykdommen som har forverret seg. Ellers er det jo ikke til å holde ut. Jeg hvisker til en sykepleier at de må si fra til behandleren hennes. Neste dag er Jasmin borte. Taushetsplikten gjør det umulig for meg å finne ut hva som har skjedd med henne. Hun ble vel for «syk» for åpen post.

Psykisk sykdom

Den tradisjonelle forståelsesmodellen for alvorlige psykiske lidelser tar utgangspunkt i en antakelse om at hjernen er et organ som på lik linje med kroppens andre organer kan bli angrepet av sykdom. Nesten alt psykisk helsearbeid er organisert ut fra sykdomstenkingen selv om de fleste i dag er åpne for nyere teorier. Det som skiller de alvorlige tilfellene fra lettere psykiske plager, er psykosen. Psykose beskrives vanligvis med at hjernens kjemi er kommet i ubalanse, og behandlingstiltakene handler stort sett om å forsøke å få hjernen tilbake i balanse igjen ved å tilføre medisin med antipsykotisk effekt. Behandlerne forsøker å «slukke brannen» i hjernen ved å «slå sykdommen tilbake» med medisiner. For de fleste pasienter vil det bety at psykiateren forsøker å kvele psykosen i starten slik at det ikke skal utvikle seg til en mye alvorligere tilstand, men en psykoseerfarer sa til meg at det føltes som om behandleren puttet en sokk i munnen på henne da hun var kvalm og bare ville spy. Hun som beskrev behandlingen slik, var bipolar, akkurat som jeg.

Psykiatri er ingen eksakt vitenskap. Innen psykisk helse er det mange teorier, men det er sykdomstenkingen som dominerer i de offentlige tjenestene. Jeg tillater meg å mene at sykdomsmodellen er basert på et for svakt kunnskapsgrunnlag og at psykoseerfarernes kunnskap fra innsiden utgjør en kunnskap som kan fylle de hvite flekkene i spesialistenes blindsone.

Arv og miljø

Stress-sårbarhets-modellen er en teori av nyere dato som forklarer utbrudd av psykisk sykdom som en kombinasjon av stresspåkjenning fra miljøet rundt pasienten i kombinasjon med en viss arvelig sårbarhet. Dersom vi ser bort fra teorien om sykdom, kan psykiske reaksjoner forklares på følgende måte: Alle kan få psykose, og alle har sin individuelle smertegrense. Den individuelle grensen for når det begynner å briste, er når en person begynner å reagere med de symptomene som kjennetegner psykosen som fenomen. Da er det viktig å få riktig hjelp fort. Jasmin kom raskt til behandling, og det gjorde jeg også den første gangen jeg møtte psykiatrien, men hvorfor virket den medikamentelle behandlingen så negativt på oss?

Ny forklaringsmodell

En forklaring kan være at psykose ikke er en sykdom slik legevitenskapen hittil har ment. Jeg holder muligheten åpen for at det fortsatt er mange psykiatere som behandler symptomene på det de tror er en sykdom og ikke hele pasienten med alle hans eller hennes ressurser. Psykosemedisinene er testet ut på en homogen gruppe som kanskje hadde ca. 50 prosent arvelig disposisjon og 50 prosent negativ miljøpåvirkning da de nådde bristepunktet. Kan det forholde seg slik at Jasmin og jeg ikke faller naturlig inn under denne gruppen, selv om vi har de samme symptomene som det testdeltakerne hadde? Kanskje hadde Jasmin og jeg så mange sensitive og kreative ressurser at det til sammen utgjorde en form for sårbarhet. Jeg har møtt mange helsefagarbeidere som har blitt imponert over ressursene mine, både de mentale og de sosiale, men psykiatrien har ikke lykkes i å ta disse ressursene i bruk. Det har jeg måttet gjøre selv. Kanskje er det her feilen ligger. Nye pasienter med symptomer som kan likne litt på psykose, vil risikere å bli behandlet med en godkjent antipsykotisk medisin utviklet på en testgruppe med et mye større symptomtrykk. Disse pasientene får liten mulighet til å benytte seg av egen tilfriskningsevne, for medisinene gis med det samme. I noen helseforetak vil ikke pasientene få noe annet tilbud enn medisiner før blodverdiene deres tilfredsstiller det kravet helsevesenet har satt. Først da kan det bli aktuelt med samtaleterapi. Til tross for negativ virkning kan pasienten risikere å bli overtalt til å fortsette å ta medisinen hun ikke tåler, fordi mange i helsevesenet tror fullt og fast på at pillene har helbredende kraft.

Det er ikke bevis for at psykiske reaksjoner er sykdom. Tvert imot. Jeg opplever at det heller handler om reaksjonsevne. Til en meget høy pris. For når de mest følsomme av oss reagerer på ondskap i miljøet, bør ikke behandlingen bestå av enda et overgrep. Behandlingen vår bør i hovedsak bestå av omtanke og praktisk tilrettelegging, ikke medisinering med piller vi slett ikke tåler.

Hjernen er et unikt organ

Siden folk kommer i alle varianter, vil jeg forsøke å beskrive en annen virkelighet. I det følgende eksempel kan vi forestille oss at stress-sårbarhets-forholdet også kan forekomme i 20/80 eller 70/30 og nær sagt alle mulige andre forholdstall. Det er trolig like mange variasjoner av forholdstallet arv/miljø som det er mennesker på kloden med en utløst psykose. Dette er det selvfølgelig helt håpløst for legene å forholde seg til gjennom en utvendig observasjon. Derfor blir alle som krysser sitt individuelle bristepunkt behandlet etter felleskatalogen. En aktuell videreutvikling av stress-sårbarhets-modellen er å betrakte hjernen som et unikt organ som har ressurser til å restaurere seg selv. I den nye hypotesen betraktes ikke psykosefenomenet som sykdom, men som ressurs. I alle fall i første omgang. Det individuelle bristepunktet for førstegangspasienter må være et helt sentralt utgangspunkt for behandlingen. Bristepunkt-hypotesen tar utgangspunkt i at alle psykiske reaksjoner har en årsak og at kartlegging av årsak og ressurs må settes i sammenheng og inngå som viktige elementer i behandlingen. Den dårlige legen spør bare om pasienten hører stemmer og haker ut for sykdom dersom pasienten svarer ja. Den gode legen følger opp med spørsmål om hva stemmene sier. Det stemmene sier kan være en pekepinn om hvor en bør begynne å lete seg frem til årsaken til problemet, og det bør alle som jobber med psykosepasienter være opptatt av. For det er psykosens hensikt å avdekke årsaker som er for skambelagte til å snakke åpent om ellers. Mange dårlige leger har forspilt pasientens muligheter til å bli frisk ved å overse dette.

Aktiv problemløsing er helt avgjørende for at pasienten skal oppnå tilfriskning. En logisk konklusjon er derfor at førstegangspasienter med en liten prosent arvelig disposisjon og som utsatt for mye stress har reagert med uro og forvirring, ikke vil ha særlig nytte av antipsykotisk medisin. Den reflekterte lege vil starte opp med samtale og problemløsning med det samme for denne pasientgruppen. På dette stadiet bør ikke spørsmålet være om pasienten er samlet nok til å ha nytte av vanlig tradisjonell terapi. Bestillingen fra oss som har opplevd psykose og hadde ressurser nok til å komme gjennom, er at det må utvikles helt nye teknikker som kan få hjernen til å fungere normalt igjen av seg selv.

Bipolar legning

Jeg har lang erfaring i å leve med en ufrivillig bipolar diagnose. Behandleren min sier det er vanskelig å behandle bipolar 1, med mani og psykose, og ekstra vanskelig blir det når det er snakk om raske svingninger slik som jeg har. Forsøk på medikamentell behandling av bipolar 1 er trolig like utfordrende som alkymi. Det er kjent at over halvparten av pasientene med denne bipolardiagnosen er misfornøyde med medisineringen, og jeg tror det kanskje er fordi de intuitivt føler at også tilfriskningsressursene deres blir bedøvet når de må svelge piller som er utviklet for sinte unge menn med en helt annen diagnose. Antipsykotisk medisin har den egenskapen at den kan bidra til å trykke pasienter med bipolar legning for langt ned på stemningsskalaen. Til dyp og langvarig depresjon. Antidepressiva har motsatt effekt og kan føre pasienten rett opp i mani igjen. Dette vet jeg, for jeg har opplevd det selv. For meg kan litt for aktiv medikamentell behandling beskrives som å sitte på en svinghuske med ett pilleglass i hver ende som gir meg en ekstra liten dytt. Farten øker, og før jeg vet ordet av det har jeg en rapid cycling bipolar disorder. Det jeg egentlig hadde mest behov for i starten, var tid, samtale, mindfulness og musikk. Jeg tror legene undervurderer betydningen av musikk. Jeg tror også at bipolar er en legning, ikke en sykdom. Vi som er født med for store tanker, for dype sinn, for sensitive følelser, for mye empati, for mye kreativitet, iver og energi, vi har ikke noen feil i genene, men det er klart at den genetiske arven vi bærer på, i seg selv innebærer en viss sårbarhet. Til sammen vil disse egenskapene utgjøre en personlighet med en viss ømhet for sterke miljømessige inntrykk. Hvis det så brister, tar det lang tid å komme til hektene igjen, og noen vil selvfølgelig finne god støtte i medisiner. Andre blir bare provosert og har ingen motivasjon til å ta piller som de føler ødelegger alt det fine genene har gitt oss.

Selvhelbredende ressurs

Bipolar er en stemningslidelse, og den skiller seg fra schizofreni ved at den har den ressursen i seg at det alltid følger en depressiv fase etter en manisk episode, og når kroppen har ladet seg opp over lengre tid nede i depresjonen, er den klar for en ny mani. Med andre ord kan depresjonen som følger etter en mani virke som et blylodd som trekker manien naturlig ned. Det behandlingen av bipolar burde fokusere mer på, er å lære pasientene mestring. Det å klusse med den naturlige finmekanikken gir i beste fall noen i diagnosegruppen en krykke å støtte seg på, men på bekostning av de som ikke ønsker den medikamentelle behandlingen og som kanskje kunne klart seg helt fint uten. Medisinen har alltid hatt lav terskel for å ofre et ukjent antall pasienter for at et ukjent antall skal få det bedre.

Reaksjoner på miljø

Jeg antar at folk med lav arvelig disposisjon som blir utsatt for så mye miljøstress at de reagerer med symptomene på psykose, egentlig har det beste utgangspunktet for tilfriskning. Men de risikerer å bli svingdørspasienter som alle de andre, fordi diagnosehåndboka blir brukt feil. Det er vel for eksempel ingen grunn til å tro at krigsveteraner har større genetisk disposisjon for psykisk sykdom enn folk flest. Siden mange unge soldater som har deltatt aktivt i krigshandlinger får en psykisk reaksjon når de kommer hjem, vil jeg jo tro at det er miljøpåkjenningen fra krigen som er den grunnleggende årsaken til de psykiske plagene og ikke genene. Sannsynligvis har miljøpåvirkning mye større betydning enn det vi hittil har trodd. Så start der, da, med å kartlegge påkjenninger i miljøet, og ikke let etter bevis på et fenomen som tross alt har den evnen i seg at det kan gå over av seg selv. For å avslutte tankerekken kan det til og med se ut som om de pasientene som hadde det beste utgangspunktet til å komme seg gjennom psykosen uten medisiner, er de pasientene psykiatrien sliter mest med å behandle. Det stemmer nok at psykiske lidelser kan utvikle seg til en sykdomsliknende tilstand, men det tror jeg er fordi det opprinnelige problemet aldri ble forsøkt løst.

Referanser