Chimamanda Ngozi Adichie er en velkjent forfatter. Hun har skrevet romaner som Dyprød Hibiskus, En halvgul sol, Kvelningsfornemmelser, Americanah og Vi burde alle være feminister. Alle kritikerroste, sterke fortellinger fra en del av verden hvor mange av oss ikke kjenner til kunsten og litteraturen i området. I et av sine TED-foredrag, «Faren ved en enkel historie», forteller forfatteren om sin oppvekst på en universitetscampus i øst-Nigeria. Som barn leste hun amerikanske og engelske barnebøker, og i sjuårsalderen begynte hun selv å skrive. Hun laget fortellinger, og illustrerte dem. Hun skrev fortellinger som var i samsvar med det hun selv leste. Alle personene i historiene var hvite og hadde blå øyne, de lekte i snøen og snakket mye om hvor deilig det var at sola endelig var kommet. «Dette skrev jeg», sier Chimamanda, «til tross for at jeg bodde i Nigeria og aldri hadde vært utenfor landet. Vi hadde ikke snø, og vi snakket aldri om været. Vi trengte ikke å snakke om været.» Poenget med å fortelle dette, er å påpeke hvor lett påvirkelige og hudløse vi kan være når vi møter en fortelling. Særlig som barn. Adichie hadde bare lest bøker hvor alle karakterene var hvite mennesker, og hun tenkte at alle fortellinger måtte ha hvite mennesker for å være en riktig fortelling. De måtte også handle om ting hun ikke kunne identifisere seg med. Dette endret seg når hun etter hvert fant afrikanske bøker. De var vanskeligere å få tak i, men hun fant dem og oppdaget at hun selv også kunne ta del i fortellinger. Det reddet henne fra tanken om at bøker bare kan inneholde en bestemt type historier.

Det ligger en fare i å fortelle én fortelling. Hvis man gjentar samme fortelling om en type mennesker, er det nettopp dette de blir. De blir en enkel fortelling. Det ligger makt i fortellinger. Hvordan fortellinger fortelles, hvem som forteller dem, når de fortelles og hvor mange forskjellige fortellinger som fortelles. En bestemt fortelling skaper stereotypier. Stereotypier er hverken sanne eller komplette. De gjør at en bestemt fortelling blir den eneste mulige fortellingen. Denne ene fortellingen frarøver mange mennesker verdighet, det gjør det vanskeligere for oss å kjenne oss selv igjen i den andre. En enkelt historie understreker vår forskjellighet, istedenfor å peke på våre likheter.

I dette nummeret av Tidsskrift for psykisk helsearbeid er vi stolte over å trykke Merete Nessets fortelling «Mikrofonen i øredobben». Nesset vant nylig Ytringsprisen i psykisk helsevern for sitt langvarige arbeid mot tvang i psykiatrien. Hun sitter i en arbeidsgruppe for forebygging av tvang i Helsedirektoratet, hun er sentral i brukerorganisasjonen WSO (We Shall Overcome), og hun driver et eget nettsted. Nesset arbeider også med prosjektet «Psykosehvisking» som skal bli en undervisningsfilm om hvordan man kan møte mennesker i psykose. «Mikrofonen i øredobben» er forbundet med dette prosjektet, og understreker Adichies poeng; vi må våge å lytte til et mangfold av fortellinger. Også de som avviker fra den stereotype fortellingen om mennesker som opplever psykose. Vi gratulerer Nesset med en velfortjent pris.

Artiklene i dette nummeret omhandler recovery. I en litteraturgjennomgang knyttet til aktiviteter og recovery, finner Nordaunet at Norge er et foregangsland hva gjelder forskning på området. Videre finner Nordaunet at de mest brukte analyseformene for kvalitative data innenfor dette universet er tematisk innholdsanalyse og fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. De vitenskapelige artiklene i dette nummeret belyser recovery og arbeid som aktivitet, og relasjonell recovery i et botilbud. Den ene artikkelen viser hvordan man kan utføre en tematisk innholdsanalyse, mens den andre har en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. Dette er artikler som tematiserer behovet for ulike tilnærminger innen praksisfeltet. Det er videre et stort mangfold innen kvalitative tilnærminger i forskning, og vi ønsker flere bidrag som kan belyse kreativitet og nytenkning innen fagfeltet velkommen. Vi i redaksjonen håper dere vil finne bidragene i dette nummeret interessante og spennende, og at de kan appellere til deres egen hverdag, praksis, forskning og skrivelyst.

Susanne Hætta er en anerkjent samisk kunstner, forfatter og fotograf som sjenerøst bidrar med sitt verk «Monument» på dette nummerets forside. Det er et sterkt og vakkert fotografi, med vidda som motiv. Det er et verk som rommer mange fortellinger.

Dán nummáris áigečállagis «Tidsskrift for psykisk helsearbeid» leat mii ilus go beassat almmuhit Merete Nesset:a muitalusa «Mikrofuvdna beallječiŋas». Su guhkilmas barggu ovddas bággodálkkodeami vuostá psykiatrias, vuittii Nesset gieskat Cealkinfriddjavuođa bálkášumi psykalaš dearvvašvuođa suodjalusas. Son lea fárus ovtta bargojoavkkus maid Dearvvašvuođadirektoráhtta lea nammadan mii galgá bággema eastadit, son lea maid guovddážis geavaheaddjiorganisašuvnnas WSO (We Shall Overcome), ja doaimmaha maid iežas neahttabáikki. Nesset maid bargá projeavttain «Psykosa-savkkástallan» mii galgá šaddat ohpahanfilbman mainna lágiin sáhttá deaivvadit olbmuiguin geat leat psykosas. «Mikrofuvdna beallječiŋas» lea čadnon dien projektii, ja fuomášuhttá dehálaš ášši; mii fertet duostat guldalit ieš guđet lágan muitalusaid. Maiddái dakkár muitalusaid mat spiehkastit dien ovttageardán muitalusas olbmuid birra geat leat psykosas. Mii sávvat lihku Nesset:ii bálkášumiin maid son roahkka ánssáša1.

Referanser

https://www.ted.com/talks/chimamanda_adichie_the_danger_of_a_single_story?language=en