Hvordan kan jeg lære et annet menneske å leve slik at hun eller han kan ha det bra med seg selv i livet? Det er tidlig morgen og stille på kontoret, ingen av kollegaene har kommet ennå, det er en god tid å tenke, og det grunnleggende terapeutiske spørsmålet har dukket opp i meg, igjen.

Øynene mine flakker over bokhyllen og stopper ved en av bøkene til den danske familieterapeuten Jesper Juul. Den handler om nærvær, respekt og grenser mellom voksne og barn, og har tittelen Her er jeg! Hvem er du? Ifølge ham selv er dette den boktittelen han er mest fornøyd med. Jeg sier det høyt: «Her er jeg! Hvem er du?» som om det kan klargjøre noe. Spørsmålet kan være en overskrift for mitt eget arbeid. Det plasserer meg som et tydelig subjekt inn i et åpent, nysgjerrig landskap sammen med ham eller henne som snart skal sette seg i stolen overfor meg. Jeg jobber som psykoterapeut, og jeg møter mange mennesker i krise. De fleste har store utfordringer med seg selv, sitt jeg i verden: Hvor slutter jeg, hvor begynner jeg, hva mener jeg, hva liker jeg, hva føler jeg, hvem er jeg?

Mange kommer i terapi så fylt av disse spørsmålene, eller kanskje så fylt av smerte som følge av å ikke vite svarene på dem, at de ikke har plass til noe annet. Heller ikke til meg. Noen setter seg stille med tung kropp, senket blikk og bøyd nakke, nedsunket i et hav av håpløshet hvor språket har druknet for lenge siden: En ordløs fortelling. Andre skrider raskt over gulvet mens de forteller, som ordsurfere på en bølge av stresshormoner, en tilsynelatende god og gjennomtenkt historie. De fleste har levd med historien sin en stund, samtidig som forvirringen og fortvilelsen har fylt dem, fordi fortellingen ikke hjelper, fordi smerten ikke har blitt mindre. Grunnen er at historiene er mangelfulle. Fortellingen mangler et tydelig subjekt, en sammenhengende helhet av kropp, følelser og tanker. Denne mangelen er det som regel – la meg legge til det – veldig gode grunner til. Et eller annet sted på veien i sitt liv har klienten vært nødt til å holde kropp, følelser og tanker fra hverandre. Hos mange skjedde det tidlig i livet og helt ubevisst. Når man erfarer overtramp, krenkelser eller omsorgssvikt uten å ha makt til å gjøre noe, beskytter man seg på den måten man kan. Å spalte av følelsene, fryse dem ned eller trykke dem sammen til harde klumper og gjemme dem i et hemmelig rom inni seg, er effektivt. I terapi hos meg beskriver mange av pasientene ulike kroppslige plager eller at de går rundt med «sorte hull» inni seg. Selv om de har forsøkt å finne en årsakssammenheng, og kanskje gjennomgått mange fysiske undersøkelser, står de uten forklaring. Det skorter ikke på intellektuelle anstrengelser hos folk, tenker jeg. Å få kroppen og følelsene inn i sammenhengen derimot, er en helt annen øvelse. Det kan være vondt, og det tar tid. Å velge terapi, å be om hjelp, kan være et første skritt til å lage en ny og helere fortelling. Veien tilbake til: Her er jeg. Dette er meg med kropp og følelser.

Jesper Juul snakker ofte om konflikten mellom å bevare sin integritet, sitt selv eller jeg, og å samarbeide med de rundt seg, for å passe inn og være en del av flokken. Konflikten mellom å ta vare på egne behov og grenser og å tilpasse seg ytre krav, kjennes ofte som et enten–eller for små barn, hevder han. «Jo oftere vi setter vår integritet over styr i denne konflikten, desto større blir smerten. Vi kan bli så gode til å fortrenge smerten at verken vi selv eller våre omgivelser legger merke til den», skriver han i boken Ditt kompetente barn fra 1996. Som barn er vi ikke i stand til å klare oss alene, så «ni av ti ganger» vil vi ende opp med å gi avkall på vår integritet og samarbeide i stedet, hevder han.

I lys av dette tenker jeg at de fleste av mine klienter har samarbeidet med noen andre enn seg selv altfor lenge. De har tilpasset seg omgivelsene og sine omsorgspersoners uttalte ønsker og krav, men også – og kanskje viktigere – deres skjulte, uuttalte ønsker og krav, i så lang tid at deres integritet, deres jeg, nærmest har blitt fremmed. Den engelske barnelegen og psykoanalytikeren Donald W. Winnicott satte et begrep på dette ytre-orienterte, overtilpassede jeg-et, det som forsøker å være det som omgivelsene forventer av det: «Det falske selv». Dette kan være gjenkjennelig for mange av oss. I vår tid hvor suksess i overveldende grad måles i penger, titler, karakterer og likes, og hvor vi blir eksponert for andres liv i sosiale medier hele tiden, er det lett å sammenligne seg helt bort fra seg selv.

Nærheten eller avstanden til oss selv gjenspeiles også i språket. Vi sier ofte man, i stedet for jeg: «Man syns jo det er ok når noen gir en ros», «Man kan ikke bare legge seg ned heller», «Når man har gjort ferdig noe, har man det ganske bra.» Og så videre.

Denne måten å snakke på kommer ofte automatisk, og gjør at det vi sier kjennes litt mindre nært og kanskje mindre risikabelt, som om dette man impliserer et fellesskap og en norm – alle har det sånn – det bare er sånn. I stedet for å fortelle noe personlig: «Jeg syns det ok når noen roser meg», generaliserer vi det til en slags fellesskapsnorm: «Man syns jo det er ok når man blir rost.» Dette sier kanskje noe om hvor sterkt behovet for å høre til er, men som selvstendige personer – aktive, handlende mennesker i verden – gjør vi oss derimot litt vagere og mer fremmedgjorte. Vi fraskriver oss ansvaret for oss selv og våre egne følelser. Kanskje vi lærer å omgås oss selv i tredjeperson allerede i barndommen?

Foreldre har en tendens til å omtale seg selv i tredjeperson når de snakker med barna sine. Du kan høre det i butikken, på kaffebar eller foran barnehagen: «Pappa må på jobb nå.» «Mamma kan ikke være med inn i dag.» «Nei, du hørte hva pappa sa, du kan ikke få den.»

Jeg hører det oftest når mamma eller pappa skal si nei til noe, avvise eller unngå noe. I disse situasjonene blir det ikke en koselig uttrykksmåte, men heller en samtaleform som forsøker å holde vonde følelser på avstand. En måte å avvise på som ikke kjennes så ille. Bortsett fra at barna ofte ikke bryr seg om det, og fortsetter sin sunne kamp for sine ønsker og lyster i ren jeg-form uansett: «Jammen, jeg vil!». Hvor absurd det egentlig er å omtale seg selv i tredjeperson, blir først tydelig om du tenker at du skal begynne å snakke slik til vennene dine: «Nei, Erik vil ikke gå på kino.»

I terapirommet blir oppgaven min å bringe meg selv inn i ligningen – her er jeg – så klientene får et du å forholde seg til. Uten et klart og nærværende du blir jeget vanskelig å få tak på.

I sitt hovedverk Jeg og du fra 1923, som er blitt et referanseverk innenfor humanistisk psykologi og pedagogikk, skriver filosofen Martin Buber at vårt forhold til verden uttrykkes i to grunnord: Jeg–Du eller Jeg–Det. Grunnordet Jeg–Det representerer en tingliggjøring av verden, mens grunnordet Jeg–Du springer ut av samhørighet med naturen og skaper det autentiske møtet. Han skriver:

Grunnordet Jeg–Du kan bare sies med vårt hele vesen. Samlingen og sammensmeltingen til det hele vesen kan aldri skje gjennom meg og kan aldri skje uten meg. Jeg blir til ved Du’et. Idet jeg blir Jeg, sier jeg Du. Alt virkelig liv er møte.

Nesten hundre år senere sitter jeg her som psykoterapeut, i godt selskap med en rekke andre humanistisk orienterte terapeuter, og inspireres av Buber fordi grunnordenes ekko stadig høres i moderne samtalekunst. I møte med mennesker i dyp smerte og fortvilelse, forsøker jeg å tilby et slikt møte. Kontrakten som tegnes mellom oss er at klientens livsverden, interesser, ønsker og behov skal være hovedfokus for alle samtalene. Jeg tilbyr min erfaring og kompetanse, min psykoterapeutiske verktøykasse og teoretiske forståelse. Samtidig er jeg et menneske. Klienten er et menneske. Vi har kropp, følelser og tanker begge to. Vi påvirker og blir påvirket. Det kan ta tid, men når Jeg’et og Du’et møtes, blir ordene som regel annerledes eller også fraværende, kroppen får en plutselig tyngde i stolen og pusten går lettere. Det kan bre seg en ro i rommet. Her er du. Akkurat nå er du her. Vi er sammen.

Ifølge nyere forskning på samtaleterapi er relasjonen mellom klienten og terapeuten av langt større betydning for utfallet av terapien enn spesifikke metoder. Dette impliserer at terapeuten bør kjenne seg selv, at jo bedre man kjenner seg selv, jo bedre blir terapien.

Da kan det være hensiktsmessig å stille seg selv de samme spørsmålene som klientene strever med. Hva føler jeg, hva mener jeg, hva tror jeg på, hvor er mine grenser? Også videre.

Maktforholdet mellom en som trenger hjelp og en som skal hjelpe, er heller ikke likeverdig. Å være «hjelper» kan være besnærende og forførende. Det kan få en til å føle seg veldig betydningsfull og viktig. Om man ikke kjenner seg selv og er forberedt på den potensielle beruselsen i dette, kan ens jeg fylle og overta hele terapirommet. For at ikke klienten skal bli terapeutens eget narsissistiske selvoppbyggingsprosjekt, er det viktig å ha et bevisst forhold til både rollen og til sitt eget jeg.

For i møte med klienter, møter terapeuten seg selv.

Det viktigste spørsmålet jeg stiller meg etter hver time er derfor: Hvem ble jeg sammen med denne klienten i dag? En utålmodig hjelper? En beskyttende far? En venn? En søppelbøtte? En intellektualiserende besserwisser? Eller rett og slett bare kjempeflink? Om jeg ender på det siste, bør jeg tenke litt over det.

Deretter stiller jeg meg spørsmålet: Hva ble jeg opptatt av?

Dette hjelper meg til å få et grep på meg selv og gjennom det danne meg en mening om hva som var viktig og hvordan kvaliteten på relasjonen i timen var.

Hvem er jeg? Forståelsen av hvem vi er fra fødselen av, har endret seg mye de siste hundre årene. Forståelsen av selvet har gått fra å være egosentrisk og driftsorientert, noe som må siviliseres og kanskje kues, til å anerkjenne spebarnets medfødte relasjonelle og empatiske evner som trenger å anerkjennes og møtes. Med utviklingen av videoopptaksutstyr fikk vi observert stadig flere interaksjoner mellom mor og barn hvor man i detalj kunne studere det avanserte samspillet som eksisterer allerede fra fødselen av. Den norske sosiologen og sosialpsykologen Stein Bråten som har forsket på førverbal kommunikasjon hos spebarn, hevder at vi er født altersentriske, altså med et medfødt «rom» til den andre. Vi er født med evnen til å gi og gjengjelde omsorg. Den aller tidligste læringsprosessen for spebarn kan ikke forklares med etteraping alene, den skjer i gjensidig utveksling med omgivelsene. Vi er med andre ord aktivt med, fra første stund. Vårt jeg samskapes med andre fra fødselen av. Vårt grunnleggende vesen er ikke egoistisk, men dialogisk. Eller som Jesper Juul kanskje ville sagt, vi er fullt ut kompetente til å samarbeide fra fødselen av. Vi trenger ikke å oppdras til å samarbeide, men til å ta vare på oss selv sammen med andre. Hver gang jeg begynner å forfølge den tanken, blir jeg litt svimmel; for hvordan ville vi lagt opp dagens barnehage-, skole- og utdanningssystem, og ikke minst psykisk helsevern, om vi hadde tatt denne kunnskapen helt alvorlig?

Ideen om at vi samskapes er ikke ny i terapisammenheng. Tanken om at vi først og fremst er relasjonelle vesener var en motor for utviklingen av en rekke ulike terapiformer etter krigen. Gestaltterapien er for eksempel grunnlagt på ideen om at vi påvirker og påvirkes kontinuerlig, og at dette kan utforskes i terapirommet sammen med terapeuten. En viktig del av terapien er å undersøke kontakten som oppstår eller ikke oppstår i terapirommet. Ja, selve selvet defineres som et kontaktsystem, som en kontinuerlig tilblivelsesprosess, noe som endrer seg etter relasjon og situasjon. Kanskje mitt jeg både har en fast og en formbar del som hele tiden er i bevegelse og utfyller hverandre?

Hva da med mitt behov for stabilitet, ro og forutsigbarhet?

I vår tid hvor vi er tilgjengelige hele tiden og kontakten mellom oss i stadig større grad skjer online, er dette et nødvendig spørsmål. I en ganske urovekkende artikkel i september-nummeret 2017 av The Atlantic, viser psykologiprofessor Jean M. Twenge til en stor amerikansk studie hvor 16-17-åringer er blitt stilt mer enn 1000 spørsmål hvert år siden 1975, og han spør om smarttelefonen har ødelagt en generasjon.

I undersøkelsen blir tenåringene spurt hvor lykkelige de er og hvor mye fritid de bruker på ulike aktiviteter inkludert sosialt samvær og trening, og i de siste årene hvor mye tid de bruker på såkalte skjermaktiviteter; sosiale medier, teksting og surfing på nettet.

Svarene er like urovekkende som de er tydelige: De som bruker mest tid foran skjermen har større sannsynlighet for å føle seg ulykkelige enn de som bruker mindre tid foran skjermen. Alle typer skjermaktivitet er knyttet til mindre lykkefølelse, og alle aktiviteter borte fra skjermen er knyttet til mer følelse av lykke.

Kanskje det kan knyttes til «det falske selvet» som Winnicott lanserte for 70 år siden. Det er et passende begrep for å beskrive virkeligheten i sosiale medier. En virkelighet full av regisserte glansbilder og kontrollerte selvfremstillinger som vi kan sammenligne oss med, og samtidig et aldri-hvilende sosialt rom hvor det er ting på gang hele tiden som man kan gå glipp av, bli ekskludert fra eller inkludert i. Den døgntilgjengelige muligheten til å sjekke om man er med eller ikke med, og til å sammenligne seg, fører til en økende grad av stress og selvopptatthet. Den økende graden av selvopptatthet fører igjen til mer sammenligning. Når jeg etter to timer med aktiv Facebook-prokrastering endelig returnerer til det jeg hadde planlagt å gjøre, er jeg tommere og mer ensom innvendig enn før. Jeg føler meg både kjedelig og stresset på samme tid. En nedslående effekt, men likevel noe som får meg til å tenke at denne overfladiske runddansen snart må nå sitt endepunkt – rett og slett fordi den i sin ytterste konsekvens er så kjedelig. Det overfladiske og kontrollerte, og alltid-tilstedeværende, blir jo til slutt det: dørgende kjedelig. Det liksom-relasjonelle som oppstår ved å få likes, kan ikke matche det personlige møtet. Det som gjør oss spennende og givende for hverandre, er jo vår sårbarhet, ikke vår suverenitet. Vår stotring, rødming, vår spontane latter eller gråt, det vi ikke har kontroll på, det vi selv er litt blinde for i oss selv – ja, kanskje det er blindsonene våre, kvalitetene ved oss som er mer synlig for andre enn oss selv, de kleine forsøkene på å nå frem til hverandre, som avslører at vi bryr oss, berører og berøres av hverandre, som nettopp utgjør det viktigste mellom oss?

Ensomhetens svøpe er å tro at den bare gjelder en selv. Det er å innbille seg at man står utenfor og ser inn, akkurat slik møtet i sosiale medier legger opp til: Se på meg!

Det fysiske menneskemøtet derimot, med sin ofte nervøse, usikre dialog, sin direkte avlesning av ansiktsmimikk og kroppsspråk, bærer alltid med seg en annen mulighet: Å bli invitert inn i et gjensidig fellesskap hvor vi kan bli sett, ikke bare sett på, slik at kvaliteter vi kanskje ikke visste vi hadde, kan vokse. Hvem er du?

Troen på dette blir gang på gang bekreftet i terapirommet. I dette blindsone-laboratoriet blir jeg også stadig konfrontert med mine egne ikke-erkjente sider, min selvopptatthet og min klønethet. Ansikt til ansikt med mine klienter, får jeg tilbakemeldinger som ofte utilsiktet avslører mine fordommer. På spørsmålet om hva som har hjulpet, hva de tar med seg, peker overraskende mange klienter på de gangene jeg spontant har vist meg, vist mine følelser, enten jeg har strukket meg litt, vært tydelig på noe som var viktig for meg, vist usikkerhet eller rett og slett vært stille sammen med dem. De nevner aldri mine briljante teoretiske utlegninger eller elegante forklaringer. Det som ofte har betydd mest, er at jeg har vist meg som et medfølende, autentisk menneske, et tydelig jeg.

Målet for en psykoterapeut er kanskje på mange måter det samme som det til foreldre. Når klientene går ut døra for siste gang, ønsker vi at de skal ha med seg en indre tillit til seg selv og sine omgivelser slik at de kan mestre og lære av det livet har å by på av opp- og nedturer. Vi ønsker at de skal ha et sterkt nok jeg til å klare seg selv. Det skjer ikke gjennom en enveis oppdragelsesprosess.

Hvordan kan jeg lære et annet menneske å leve slik at hun eller han kan ha det bra med seg selv i livet? Kanskje spørsmålet i seg selv er feil; det er ikke jeg som skal lære klienten dette, klienten skal lære seg selv dette. Min jobb er å se, støtte og anerkjenne, skape bevegelse og ny oppmerksomhet slik at meningen og mulighetene kan vise seg. Skal jeg ikke bruke min utdannelse, teoretiske kunnskap og kliniske erfaring? Jo, selvsagt – men det viktigste ligger ikke der. Det ligger i å vise med hele min autentiske tilstedeværelse, min tanke- og følekraft: Her er jeg! og spørre med hele min erfaring, åpenhet og hjerte-nysgjerrige undring: Hvem er du?

Referanser

Bråten, S. (2004). Kommunikasjon og samspill – fra fødsel til alderdom. Oslo: Universitetsforlaget.

Bråten, S. (2009). The intersubjective mirror in infant learning and evolution of speech. Amsterdam/Philadelphia: John Benjamins Publishing Company.

Buber, M. (2007). Jeg og du. Oslo: Cappelen.

Juul, J. (1996). Ditt kompetente barn. Oslo: Pedagogisk forum.

Juul, J. (1998). Her er jeg! Hvem er du? – om nærvær, respekt og grenser mellom voksne og barn. Oslo: Pedagogisk Forum.

Twenge, J.M. (2017) Have smartphones destroyed a generation? The Atlantic, september 2017 issue. Hentet fra: https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2017/09/has-the-smartphone-destroyed-a-generation/534198/?utm_source=fbb.