Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Foreldreskap og rus – den tause skammen

Barn som har foreldre i rusbehandling blir i liten grad invitert til barne- og familiesamtaler
Parenthood and substance use – the silent shame
Children with parents in treatment for substance use are seldom invited to participate in conversations between their parents and health professionals

f. 1957

Dr. polit. Sosiologi. Førsteamanuensis, Høgskolen i Innlandet.


f. 1965

Barnevernspedagog, familieterapeut, master i offentlig forvaltning, PhD-kandidat. Ansatt i Tyrilistiftelsen.


f. 1978

Barnevernspedagog, master i sosialt arbeid for barn og unge. Nestleder, Tyrili Arena.

Barn som har foreldre med rusmiddelavhengighet er sårbare. Helsepersonell har plikt til å følge opp barn som pårørende til foreldre eller søsken med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller somatisk sykdom/skade. Syv foreldre/pasienter og 18 barneansvarlige ble intervjuet om erfaringer knyttet til barne- og familiesamtaler innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Funnene viser at barrierer knyttet til både behandlerne, pasientene og organisatoriske forhold gjorde at pasientenes barn i liten grad ble invitert til slike samtaler. Funnene blir diskutert med utgangspunkt i teori om stigma og skam knyttet til foreldreskap og rusmiddelavhengighet.

Nøkkelord: barn som pårørende, rusmiddelavhengighet, rusbehandling, barneansvarlig

Children with substance using parents are vulnerable. Health professionals have a duty to follow up children who are next of kin to parents or siblings suffering from mental illness, substance use disorder, or somatic illness/injury. Seven parents/patients and 18 child responsible personnel were interviewed about their experience with conversations between substance users, their children, and health professionals within interdisciplinary specialized substance treatment. Findings show that obstacles connected to health professionals, patients, and organizational conditions, led to children seldom being invited to participate in such conversations. Findings were discussed on the basis of theory on stigma and shame linked to parenthood and substance use disorder.

Keywords: children as next of kin, substance use disorder, substance treatment, child responsible personnel

Bakgrunn

Barn som har foreldre med rusmiddelavhengighet er sårbare. Foreldrene som skal representere trygghet, stabilitet og forutsigbarhet i barns liv, fremstår ofte som det motsatte når de de ruser seg (Sundfær, 2012; Velleman & Templeton, 2016; Wangensteen, Bramness, & Halsa, 2018). Rusmiddelavhengighet innebærer tvangsmessig bruk av alkohol og/eller legemidler eller illegale stoffer, og bruken starter gjerne som et forsøk på å mestre krevende situasjoner og følelser (Bramness, 2018; Hole, 2014; Mørland & Waal, 2016). Bruk av rusmidler svekker ofte grunnleggende foreldrefunksjoner som for eksempel å skape god struktur og rutiner i dagliglivet, støtte barnet emosjonelt og kognitivt, samt sette barnets behov foran egne behov (Cleaver, Unell & Aldgate, 2011; Håkansson, Söderström, Watten, Skårderud & Øie, 2017). Barn som vokser opp med foreldrenes rusmiddelavhengighet står derfor i fare for å utvikle alvorlige problemer knyttet til psykisk helse og/eller psykososial fungering på skolen og i andre sosiale sammenhenger (Raitasalo & Holmila, 2017; Sundfær, 2012; Velleman & Templeton, 2016). Mange barn tar også mye ansvar for foreldrene, mindre søsken, husarbeid og økonomi (Kallander, 2010; Kallander et al., 2017; Moore, Tim, McArthur, Morag & Noble-Carr, 2011). Flere barn i slike situasjoner har fått traumer som resultat av manglende omsorg og emosjonell og sosial trygghet (Haugland & Nordanger, 2015). Mange av dem som vokser opp med foreldrenes rusmiddelavhengighet tar belastningene med seg inn i ungdomstiden og som voksne. Opplevelsen av å ikke ha blitt sett og beskyttet, ikke bare av foreldrene, men også av andre voksne, bidrar til å skape et negativt selvbilde, vansker med å knytte seg til andre mennesker og problemer med psykisk helse (Werner & Malterud, 2016; Wiig, Haugland, Halsa & Myhra, 2014). Flere studier peker på at skam og tabuer knyttet til rusmiddelbruk har vært en tilleggsbelastning for barna, og at dette har medført en taushet rundt temaet (Delås, 2015; Kufås, 2015; Weston, 2010; Wiechelt, 2007). De barna som har blitt sett, beskyttet og snakket med, understreker viktigheten av dette (Backett-Milburn, Wilson, Bancroft, & Cunningham-Burley, 2008; Grove, Reupert & Maybery, 2015; Holmila, Itääpuisto & Ilva, 2011; Kufås, 2015).

I 2010 kom lovhjemlene som påla helsepersonell å ivareta barn som pårørende til foreldre eller søsken med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller somatisk sykdom/skade (Bergem, 2018; Helsedirektoratet, 2012; Kjellevold, 2008; Ruud, 2015). Lovens formål er å sikre at barn blir fanget opp tidlig og får hjelp til å mestre situasjonen, og gjennom dette forebygge ytterligere problemutvikling (Helsedirektoratet, 2010, 2012). Konkret innebærer dette at helsepersonell har plikt til å kartlegge om pasienten har mindreårige barn eller søsken, og gjennom samtaler med pasienten forsøke å avklare barnas behov for informasjon og oppfølging. Deretter må de ha pasientens samtykke for å invitere til og gjennomføre barne- og familiesamtaler, og for å etablere samarbeid med eventuelle hjelpetiltak rundt barnet. For å koordinere arbeidet med barn som pårørende skal alle helseinstitusjoner ha barneansvarlig personell (Spesialisthelsetjenesteloven, 2001).

Norske studier om barn som pårørende og barneansvarligrollen konkluderer med at det har skjedd positive endringer knyttet til dette arbeidet og at fokuset på pasientenes barn har økt. Men implementeringen av lovendringene har vært krevende, og rammene og ressursene for arbeidet er uklare og utilstrekkelige (Halsa & Kufås, 2012; Hjelmseth, 2012; Humerfelt, 2014; Jansen, 2014; Lauritzen, Reedtz, van Doesum & Martinussen, 2014; Ruud, 2015; Skogøy, 2016; Skogøy et al., 2018; Stavnes, Hagen, & Ruud, 2016). Internasjonal forskning har også vært opptatt av hvordan pasienters barn ivaretas, både innenfor rusbehandling og i psykisk helsevern. Lee et al. (2012) undersøkte hva som hemmer og fremmer involvering av familie i behandling for rusavhengige. De fant ulike type hindringer knyttet til organisatoriske forhold, til behandlerne/klinikerne og også til pasientene og deres familier. Disse funnene samsvarer med Maybery og Reuperts (2009) forskning noen år tidligere, der de identifiserte fem barrierer som hindrer helsepersonell i psykisk helsevern i ta et større ansvar for at pasientenes barn ble sett og snakket med: 1) Mangel på systematikk og støtte fra ledelsen. 2) Krevende samarbeid på tvers av instanser. 3) Manglende ferdigheter, kunnskap og tid hos de ansatte. 4) Pasienten ønsket ikke å involvere barna. 5) Barnet ønsket ikke å bli involvert. Selbekk og Sagvaag (2016) beskriver hvordan familiemedlemmer føler seg ekskludert fra behandlingsprosessen, deres behov for hjelp og støtte og hjelpeapparatets manglende evne til å se familien som en helhet.

Det finnes foreløpig få norske studier som i hovedsak fokuserer på arbeid med barn som pårørende innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Målet med denne studien var å undersøke om pasientenes barn ble invitert til barne- og familiesamtaler i TSB, og hva som eventuelt hemmet eller hindret involvering av barna.

Metode

Denne artikkelen er basert på kvalitative intervjuer med syv pasienter og 18 barneansvarlige i TSB. I utvalget finnes private og offentlige behandlingstiltak innenfor helseregion sør-øst. Formålet med å inkludere både pasienter og barneansvarlige var ikke å sammenligne deres erfaringer, men derimot å få en bredere forståelse av temaet gjennom refleksjoner fra begge gruppene.

Informanter

Pasientene ble rekruttert enten gjennom ledelsen på behandlingstiltakene eller gjennom brukerorganisasjoner. Kriteriet for deltakelse var at de mottok behandling i TSB, og at de hadde barn som de hadde kontakt med. De var innskrevet i tre ulike behandlingstiltak, både langtids døgnbehandling og poliklinikk. De var fem kvinner og to menn, alle i alderen 37 til 47 år. På tidspunktet for undersøkelsen hadde de til sammen 13 barn i alderen fire til 26 år. Barna hadde bodd delvis sammen med informantene og delvis med annen forelder, og et flertall av de 13 barna hadde bodd flere år i fosterhjem.

Barneansvarlige ble rekruttert gjennom ledelsen ved behandlingstiltakene. Det ble sendt ut forespørsel til et større antall behandlingssteder i helseregion sør-øst, og av disse var det kun fire som ønsket å delta. Disse fire tiltakene hadde til sammen ti selvstendige behandlingsavdelinger med egen ledelse og egne barneansvarlige. Avdelingene hadde korttids- og langtids døgnbehandling og poliklinikk. Alle informantene hadde minimum treårig helse- eller sosialfaglig eller pedagogisk utdanning, og de hadde flere års erfaring som behandlere innenfor TSB.

Intervjuet

Førsteforfatter gjennomførte alle intervjuene med utgangspunkt i en semi-strukturert intervjuguide. Pasientene ble bedt om å fortelle om samtaler de eller andre hadde hatt med barna, og om ansattes kontakt med barna. Barneansvarlige ble intervjuet om innholdet i og organisering av arbeidet med barn som pårørende. Pasientene ble intervjuet individuelt, og for de barneansvarlige ble det gjennomført fire gruppeintervjuer og ett individuelt intervju, i perioden mai 2016 til januar 2017. Hvert intervju tok mellom en og to timer. Alle intervjuene ble tatt opp med digital lydopptaker og transkribert av førsteforfatteren. Alle deltakerne mottok skriftlig informasjon om studien i forkant av intervjuet og de ga informert skriftlig samtykke til deltakelse.

Analysen

De transkriberte intervjuene ble lest grundig av alle forfatterne med utgangspunkt i forskningsspørsmålet om pasientenes barn ble invitert til barne- og familiesamtaler, og hva som eventuelt gjorde at de ikke ble det. Deretter ble dataene systematisert ved bruk at NVivo (software for kvalitative data) for å finne hovedtemaer og undertemaer. Gjennom en fortolkende fenomenologisk analyse (Smith, Larkin, & Flowers, 2009), søkte vi etter informantenes forståelse av sine erfaringer, tanker og følelser knyttet spørsmålene. Deretter søkte vi etter forfatternes fortolkninger av informantenes fortolkninger. Dette resulterte i funn som er presentert som barrierer knyttet til henholdsvis behandlerne, pasientene og organisatoriske forhold.

Etiske refleksjoner

Å gjøre intervjuer med pasienter i rusbehandling om et følsomt tema som foreldreskap og barn, krever varsomhet og sensitivitet (Hummelvoll, 2010). Alle informantene hadde behandlere de kunne snakke med dersom det skulle oppstå vanskelige tanker og følelser etter intervjuet. De fikk også tilbud om å kontakte forskeren dersom de hadde behov for det. Det var også viktig å ivareta ansatte slik at de følte det trygt å snakke åpent om sine erfaringer. Detaljer om de ulike behandlingsavdelingene er utelatt for å ivareta informantenes anonymitet. Studien er godkjent av Norsk senter for forskningsdata NSD.

Funn

Analysen synliggjorde noen sentrale temaer som her er presentert med utgangspunkt i de tre nivåene Lee et al. (2012) benyttet om hva som fremmer og hemmer familieinvolvering i rusbehandling. Fordi dette datamaterialet i hovedsak beskriver liten grad av gjennomførte barne- og familiesamtaler, er det barrierer knyttet til henholdsvis behandlere, pasienter og organisatoriske forhold som står i sentrum.

Barrierer knyttet til behandlerne

De intervjuede barneansvarlige fortalte om det arbeidet som ble gjort på avdelingen knyttet til barn som pårørende, både av dem selv som barneansvarlige og av andre behandlere. Alle behandlingstiltakene hadde rutiner for å kartlegge om pasientene hadde barn, og dette ble journalført. Videre oppfølging av barna gjennom barne- og familiesamtaler forekom imidlertid i liten grad. Datamaterialet avdekket ingen forskjeller mellom poliklinikkene og døgnbehandlingsavdelingene.

Vi er veldig klar over at det å være barn av rusavhengige er en veldig sårbar situasjon å være i, og vi er opptatt av det. Men vi har mye å gå på når det gjelder å ha direkte kontakt med barna. (Barneansvarlig, poliklinikk)

Noen av de barneansvarlige hadde erfaring i å gjennomføre barne- og familiesamtaler som handlet om å ivareta barnets behov for informasjon og oppfølging, og de beskrev dette som nyttig. Ansvaret for slike samtaler var imidlertid lagt til hver enkelt behandler, og de erfarte at mange behandlere vegret seg for å ha slike samtaler.

Primærkontaktene er redde for å gjøre vondt verre for barna. Det er kanskje spesielt vanskelig for dem som ikke har barn selv, som er utrygge i forhold til det å snakke med barn. (…) Så det er nok ikke ofte slike samtaler, nei. (Barneansvarlig, langtids døgnavdeling)

En gjentakende forklaring på hvorfor det ikke ble gjennomførte barne- og familiesamtaler, var at man trodde noen andre ivaretok barnets behov for informasjon og oppfølging. «Mange barn bor jo et stykke unna, i fosterhjem, og blir ivaretatt av fosterforeldre og barnevernet» (Barneansvarlig, korttids døgnavdeling).

Det var heller ikke mange eksempler på behandleres kontakt med annet hjelpeapparat rundt barna, med unntak av barneverntjenesten. Noen pekte på at samarbeidet med barneverntjenesten kunne bidra til å ivareta barnas behov for informasjon og oppfølging. En av behandlingsavdelingene hadde etablert et godt samarbeid med lokal barneverntjeneste og kunne drøfter saker anonymt med dem. Andre påpekte at de var raske med å sende bekymringsmelding til barnevernet slik at de kunne håndtere kontakten med barna. Noen av de barneansvarlige hadde erfaring med at samarbeidet med barneverntjenesten var komplisert på grunn av manglende kunnskap om rusmiddelavhengighet.

Og så er det jo dessverre sånn også at barneverntjenestene har så ulik kunnskap og kompetanse på å jobbe med rusavhengige. Det er ikke alltid jeg opplever at våre pasienter blir sett som hele mennesker, så det kan bli noen urettferdige og lettvinte vurderinger basert på moralisme, og ikke på utredning av foreldrekompetanse. Og det tenker jeg jo ikke er til barns beste, selvfølgelig. (Barneansvarlig, poliklinikk)

Alle opplevde det også som krevende å motivere pasientene til å samtykke til at behandlere kunne invitere barna til samtaler og til å etablere samarbeid med barnas omsorgspersoner og samarbeidspartnere.

Et av mine hovedfokus har jo vært å få kontakt med den som har den daglige omsorgen, eller barneverntjenesten. Det er ikke så lett, fordi pasientene vil det helst ikke. Men de gangene vi har fått det til har det vært veldig nyttig, og de mødrene som har hatt omsorgen for barna har satt veldig pris på det, så det er pasientene som holder igjen. (Barneansvarlig, langtids døgn)

Disse funnene viser at behandlerne i liten grad inviterte til barne- og familiesamtaler fordi de følte seg utrygge på å snakke med barn, de trodde at noen andre voksne ivaretok barnas behov for informasjon og oppfølging og fordi pasientene ikke ønsket det.

Barrierer knyttet til pasientene

Alle foreldrene uttrykte at det var nyttig å ha fokus på dem som foreldre. De hadde hatt god nytte av veiledning i forbindelse med samvær, men de ønsket i liten grad å invitere barna til samtale sammen med behandleren. Ingen av pasientene hadde erfaring med at ansatte i rusbehandling hadde snakket med noen av barna deres om deres behov for informasjon og oppfølging. Noen hadde erfart fra tidligere behandlingsopphold at dette ble komplisert, og især hvis barneverntjenesten ble kontaktet om bekymring for barnet.

Det er ingen ansatte her som har snakka med datteren min. Hvis de skulle gjort det så hadde hun ikke kommet. Jeg er veldig skeptisk til at ansatte i behandling skal bry seg med ungene. Det har vært noen veldig uheldige episoder der de egentlig lager bare masse krøll, og mener og synes noen ting som … ting som egentlig er bra blir bare krøll fordi en eller annen behandler bryr seg. (Far og pasient, 37)

Andre var bekymret for om ansatte i rusbehandling ville klare å ivareta barna godt nok i en eventuell samtale.

Og det som er viktig når det gjelder å snakke med barn, er at alle barn er forskjellige. Du skal være varsom, og du må kjenne de litt før du forteller. Man må ta det etter alder og type – det er ikke en oppskrift for alle barn. Og det er jo så ulikt hva de har opplevd og hva de har sett, og hva de vil vite og ikke. Men det er jo viktig at de blir snakka med. (Mor og pasient, 47)

Noen av mødrene snakket om skammen over å ikke ha strukket til som mødre, noe som også bidro til at temaet var vanskelig å snakke om, spesielt med barna.

Det så mye skam, så det er lett å tenke for en mor at hvis jeg ikke får ungene mine tilbake, hvis det ikke er noe håp, da orker jeg ikke mer. Men selvfølgelig, du skal ikke ha ungene tilbake bare for deg (…) Og alt jeg står for som mor er jo at det å ruse seg, det passer ikke når man har barn. De skal ha en trygg oppvekst, mye bedre enn den jeg hadde sjøl. Så derfor har det vært så vondt. (Mor og pasient, 47)

Funnene viser at pasientene vegret seg for å samtykke til barne- og familiesamtaler fordi de var redde for at barnevernet skulle kobles inn. De var usikre på om behandlerne var i stand til å ivareta barna godt nok, og skammen over å ikke ha strukket til som foreldre gjorde det for vanskelig å snakke med barna om det.

Barrierer knyttet til organisatoriske forhold

Barneansvarlige hadde god oversikt over hvilke krav og forventinger som lå til ansvaret for barn som pårørende. Ledelsen ved de ulike avdelingene ble beskrevet som støttende, og de hadde god innsikt i ansvaret for å kartlegge pasientenes barn og å ivareta deres behov for informasjon og oppfølging. Dette var imidlertid ikke oppgaver som ble prioritert i en travel hverdag, og det var ingen ekstra ressurser knyttet til disse oppgavene. «Som barneansvarlig har jeg har like mange pasienter som andre, så det er en oppgave jeg gjør i tillegg til det andre. Hadde man hatt frigjort tid, så hadde jo det vært fantastisk» (Barneansvarlig, langtids døgnavdeling).

De barneansvarlige opplevde det som krevende å holde barnefokuset oppe, minne kollegaer på oppgavene knyttet til barn som pårørende og veilede de som hadde behov for det. «Det er en utfordring når alle behandlerne sitter inne på sine kontor og holder på med sitt, så gjør man sine egne vurderinger og da er det fort at barneperspektivet forsvinner» (Barneansvarlig, poliklinikk).

Flere av de barneansvarlige hadde fått tilbud om kurs og seminarer om arbeid med barn som pårørende, og de opplevde å ha nok kompetanse og erfaring til å utføre ansvarsoppgavene. Alle fortalte imidlertid om kollegaer som etterspurte mer opplæring i å ha barne- og familiesamtaler. Noen av informantene ønsket at hver enkelt behandler skulle ta et større ansvar for å gjennomføre barne- og familiesamtaler, andre mente at barneansvarlige burde ha en større rolle.

Jeg ser jo verdien av at man er med sin pasient inn i barnesamtalen – at det blir en rød tråd, men det kunne godt ha vært to ansatte. Kunne barneansvarlig vært med i alle barne- og familiesamtalene, som en fast ordning? (Barneansvarlig, poliklinikk)

Akkurat det med å snakke med barn, det bør noen få ha kompetanse på og skoleres i. Det bør ikke ligge til alle behandlerne. (Barneansvarlig, langtidsavdeling)

Funnene viser at arbeidet med barn som pårørende opplevdes som krevende for både barneansvarlige og behandlere, og at det ikke var prioritert tilstrekkelige ressurser for å utvikle og gjennomføre oppgavene.

Diskusjon

Både pasienter og barneansvarlige informanter i denne studien var enige om at ivaretakelse av barna var svært viktig, men få kunne fortelle om gjennomførte barne- og familiesamtaler som en del av dette arbeidet. En viktig del av en implementeringsprosess når nye lover skal settes ut i livet, handler om å kjenne til og forstå kulturelle faktorer i organisasjonen og i omgivelsene (Christensen, Egeberg, Lægreid, Roness & Røvik, 2015). I det følgende vil vi diskutere om kunnskap om skam og stigma knyttet til foreldreskap og rus kan bidra til å forstå funnene i denne studien.

Behandlerne inviterte i liten grad til barne- og familiesamtaler fordi de følte seg utrygge på å snakke med barn, fordi de trodde at noen andre voksne ivaretok barnas behov for informasjon og oppfølging, og fordi pasientene ikke ønsket slike samtaler. Samfunnets idealer knyttet til familieliv og foreldreskap stiller krav til foreldrene om å prioritere barna og skape emosjonell, sosial og økonomisk trygghet for dem (Smart, 2007). Disse idealene preger foreldre og omgivelsene, og kan også prege behandlere i TSB. Mange foreldre med rusmiddelproblemer lever ikke opp til disse idealene. De er ikke i stand til å skape et trygt og stabilt hjem for barna sine. Mange av disse familiene opplever å bli stigmatiserte, de blir forstått av omgivelsene som annerledes (Bergem, 2018; Frønes, 2001; Weston, 2010). Med stigma følger skam. Skam er først og fremst et sosialt og kulturelt fenomen, det å bryte med samfunnets normer medfører stigmatisering, fortielse og isolasjon (Weston, 2010). Foreldrenes skam knyttet til egen rusavhengighet kan overføres til barna, rusproblemet blir noe man ikke snakker om hverken innad i familien eller med noen utenfor. Skam og hemmeligholdelse kan føre til at barna ikke får eller søker den støtten de trenger (Delås, 2015; Sundfær, 2012; Weston, 2010). Det å gi barna rom for å snakke om sine opplevelser og følelser når foreldrene er i rusbehandling, kan derfor være svært viktig (Wangensteen et al., 2018; Øvreeide, 2009). Barn har også ofte behov for kunnskap og informasjon om foreldrenes lidelse og situasjon. De trenger å høre at rusingen ikke er deres skyld og at det ikke er noe de kan gjøre for å få foreldrene til å slutte å ruse seg (Grove et al., 2015; Ruud, 2015). Behandlerne i denne studien hadde god forståelse av barnas behov for informasjon og oppfølging, men de ønsket mer opplæring, veiledning og tid for å bli trygge nok til å ta tak i dette krevende arbeidet. Dette er funn som samsvarer med annen forskning (Lee et al., 2012; Maybery & Reupert, 2009; Orford et al., 2009; Selbekk & Sagvaag, 2016; Wiig, Halsa, Bramness, Myra & Haugland, 2018).

Behandlerne fant det også vanskelig å motivere pasientene til å samtykke til at barna skulle inviteres til barne- og familiesamtaler. Pasientene vegret seg for å samtykke fordi de var usikre på om barnevernet skulle kobles inn, om behandlerne var i stand til å ivareta barna godt nok og fordi skammen over å ikke ha strukket til som foreldre gjorde det for vanskelig å snakke med barna om det. Skammen over å ha et problem eller en lidelse som rusmiddelavhengighet, som i så stor grad får negative konsekvenser for barna, er overveldende for mange foreldre. Det å møte sitt eget barn i en slik samtale kan derfor være svært krevende. Skam kan være en destruktiv følelse fordi den definerer oss som personer, som hvem vi er. Den rokker ved vårt selvbilde og får oss til føle oss mindre verdt, utilstrekkelige og annerledes (Skårderud, 2001; Weston, 2010).

De barneansvarlige informantene mente at det ikke ble prioritert tilstrekkelige ressurser for å utvikle og gjennomføre barne- og familiesamtaler på deres avdeling. Andre studier viser også at ledelse og administrasjon ofte er positive til familiearbeid og spesielt til arbeidet med barn som pårørende, men at det til tross for dette er svært krevende å implementere og opprettholde familiebaserte tiltak i behandlingstilbudet (Maybery & Reupert, 2009; Orford et al., 2009; Selbekk & Sagvaag, 2016). Skogøy et al. (2018) fant i en undersøkelse om implementering av tiltak for barn som pårørende på norske sykehus at ledelsen ofte undervurderte behandlernes utfordringer knyttet til implementeringsprosessen, og at ledelse, veiledning og annen ressurstilgang var nøkkelfaktorer for å ivareta ansvaret for barn som pårørende.

Metodiske begrensninger

Det er et lite antall informanter i denne studien, og det er viktig å understreke at barneansvarlige og pasienter i andre behandlingstiltak kan ha andre erfaringer. Fokuset i denne artikkelen var barne- og familiesamtaler. Det innebærer at andre viktige områder knyttet til arbeid med barn som pårørende, som for eksempel fokus på foreldrerollen og veiledning og tilrettelegging rundt samvær, ikke er inkludert her.

Konklusjon

Den kulturelle skammen knyttet til foreldreskap og rus kan ha vært en sentral faktor som preget både pasienter, behandlere, ledelse og samarbeidspartnere i denne studien, og som bidro til at barne- og familiesamtaler i liten grad ble gjennomført. Det kan ha oppstått en felles ide om at slike samtaler er så krevende for alle parter at det er best å la barna være i fred og håpe at noen andre voksne snakker med dem.

Lovverket gir helsepersonell en unik mulighet til å bidra til at barn som pårørende blir sett, beskyttet og snakket med. Dette krever imidlertid tid, opplæring og veiledning slik at behandlerne føler seg trygge i dette arbeidet. Da vil de også i større grad klare å motivere pasientene til å gi samtykke til at barna får nødvendig informasjon og oppfølging. Gjennom opplæring og veiledning kan behandlere få mulighet til å anerkjenne og snakke om den kulturelle skammen knyttet til foreldreskap og rus (Brown, 2006). Pasientene har også behov for å anerkjenne og normalisere skamfølelsen. Gjennom en slik prosess kan opplevelsen av maktesløshet og isolasjon minskes, og pasientenes mulighet for å snakke med og hjelpe sine barn styrkes (Brown, 2006; Hernandez & Mendoza, 2011).

Referanser

Bergem, A. K. (2018). Når barn er pårørende. Oslo: Gyldendal akademisk.

Bramness, J. G. (2018). Hva er avhengighet. Oslo: Universitetsforlaget.

Brown, B. (2006). Shame resilience theory: A grounded theory study on women and shame. Families in society: The Journal of Contemporary Social Services, 87(1), 43–52.

Christensen, T., Egeberg, M., Lægreid, P., Roness, P. G. & Røvik, K. A. (2015). Organisasjonsteori for offentlig sektor (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Cleaver, H., Unell, I. & Aldgate, J. (2011). Children’s Needs – Parenting Capacity Child abuse: Parental mental illness, learning disability, substance misuse, and domestic violence. Hentet fra: http://dera.ioe.ac.uk/12956/7/Childrens_Needs_Redacted.pdf.

Delås, G. M. (2015). Barn i familier med alkoholproblemer og skam – Barn i familier med alkoholproblemer er ofte bærere av skam. Hva kan være årsakene til skamfølelsen, hvordan oppleves den, og hvordan påvirker den deres hverdag? Tidsskrift for psykisk helsearbeid, (04), 298–306.

Frønes, I. (2001). Skam, skyld og ære i det moderne. I T. Wyller (red.), Skam: perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Bergen: Fagbokforlaget.

Grove, C., Reupert, A. & Maybery, D. (2015). Gaining knowledge about parental mental illness: how does it empower children? Child & Family Social Work, 20(4), 377–386. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/cfs.12086.

Halsa, A. & Kufås, E. (2012). De nye vaktbikkjene : barneansvarlige i helseforetak. I B. S. M. Haugland, B. Ytterhus & K. Dyregrov (Red.), Barn som pårørende. Oslo: Abstrakt, cop. 2012.

Haugland, B. S. M. & Nordanger, D. Ø. (2015). Utviklingstraumer som forståelsesramme for tiltak for barn av rusmisbrukere (s. 159–173). Bergen: Fagbokforlaget.

Helsedirektoratet. (2010). Barn som pårørende. (IS-5/2010). Oslo: Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet. (2012). Sluttrapport for BiRus 2009–2012 : Barn som pårørende i familier med rus og/eller psykiske vansker. Oslo: Helsedirektoratet, Rusbehandling Midt-Norge, Kompetansesenter rus – Midt-Norge.

Hernandez, V. R. & Mendoza, C. T. (2011). Shame Resilience: A Strategy for Empowering Women in Treatment for Substance Abuse. Journal of Social Work Practice in the Addictions, 11(4), 375–393. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/1533256X.2011.622193.

Hjelmseth, M. (2012). Barn som pårørende av psykisk syke foreldre. Hvordan hjelper vi barna?

Hole, R. (2014). Forebygging og behandling av rusproblemer: en innføring. Oslo: Universitetsforlaget.

Holmila, M. J., Itääpuisto, M. & Ilva, M. (2011). Invisible victims or competent agents: Opinions and ways of coping among children aged 12–18 years with problem drinking parents. Drugs: Education, Prevention & Policy, 18(3), 179–186. DOI: http://dx.doi.org/10.3109/09687637.2010.493168.

Humerfelt, K. (2014). Fra handlingslammelse til handlingskraft : å identifisere omsorgssituasjonen til barn som har foreldre med rus- og psykiske problemer.

Hummelvoll, J. K. (2010). Praksisnær forskningsetikk (s. 17–32). Oslo: Gyldendal akademisk, 2010.

Håkansson, U., Söderström, K., Watten, R., Skårderud, F. & Øie, M. G. (2017). Parental reflective functioning and executive functioning in mothers with substance use disorder. Attachment & Human Development, 1–27. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/14616734.2017.1398764.

Jansen, S. D. (2014). «Vi er nærmest elevene» : en kvalitativ undersøkelse om utfordringer knyttet til å ivareta barnefokuset i behandlingen av voksne rusavhengige.

Kallander, E. K. (2010). Skjulte unge omsorgsgivere : helsepolitiske perspektiver. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 7(3), 206–216.

Kallander, E. K., Weimand, B. M., Becker, S., Van Roy, B., Hanssen-Bauer, K., Stavnes, K. . . . Ruud, T. (2017). Children with ill parents: extent and nature of caring activities. Scandinavian Journal of Caring Sciences. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/scs.12510.

Kjellevold, A. (2008). Pårørende i psykisk helsearbeid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 5(4), 355–365.

Kufås, E., Faugli, A. & Weimand, B. (2015). Barn og ungdom som har foreldre med rusmiddelproblemer – en kvalitativ levekårsstudie. Oslo: Helsedirektoratet.

Lauritzen, C., Reedtz, C., van Doesum, K. T. M. & Martinussen, M. (2014). Implementing new routines in adult mental health care to identify and support children of mentally ill parents. (Research article). BMC Health Services Research, 14, 58.

Lee, C. E., Christie, M. M., Copello, A. & Kellett, S. (2012). Barriers and enablers to implementation of family-based work in alcohol services: A qualitative study of alcohol worker perceptions. Drugs: education, prevention and policy, 19(3), 244–252. DOI: http://dx.doi.org/10.3109/09687637.2011.644599.

Lov om spesialisthelsetjenesten m.m., LOV-1999-07-02-61.

Maybery, D. & Reupert, A. (2009). Parental mental illness: a review of barriers and issues for working with families and children. Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing, 16(9), 784–791. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/j.1365-2850.2009.01456.x.

Moore, Tim, McArthur, Morag & Noble-Carr, D. (2011). Different but the Same? Exploring the Experiences of Young People Caring for a Parent with an Alcohol or Other Drug Issue. Journal of Youth Studies, 14(2), 161–177. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/13676261.2010.522561.

Mørland, J. & Waal, H. (2016). Rus og avhengighet. Oslo: Universitetsforlaget.

Orford, J., Templeton, L., Copello, A., Velleman, R., Ibanga, A. & Binnie, C. (2009). Increasing the involvement of family members in alcohol and drug treatment services: The results of an action research project in two specialist agencies. Drugs: Education, Prevention, and Policy, 16(5), 379–408. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/09687630802258553.

Raitasalo, K. & Holmila, M. (2017). Parental substance abuse and risks to children’s safety, health and psychological development. Drugs: Education, Prevention and Policy, 24(1), 17–22. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/09687637.2016.1232371.

Ruud, T. (2015). Barn som pårørende. Resultater fra en multisenterstudie. Rapport, Akershus universitetssykehus HF, Lørenskog.

Selbekk, A. S. & Sagvaag, H. (2016). Troubled families and individualised solutions: an institutional discourse analysis of alcohol and drug treatment practices involving affected others. Sociology of Health & Illness, 38(7), 1058–1073. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/1467-9566.12432.

Skogøy, B. E. (2016). Barn som pårørende: Ledelse og implementering. Rus & Samfunn, (02), 30–32.

Skogøy, B. E., Sørgaard, K., Maybery, D., Ruud, T., Stavnes, K., Kufås, E. . . . Ogden, T. (2018). Hospitals implementing changes in law to protect children of ill parents: a cross-sectional study. BMC Health Services Research, 18(1). DOI: http://dx.doi.org/10.1186/s12913-018-3393-2.

Skårderud, F. (2001). Tapte ansikter. I T. Wyller (red.): Skam: perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Bergen: Fagbokforlaget, 1, 37–53.

Smart, C. (2007). Personal life: new directions in sociological thinking. Cambridge: Polity.

Smith, J. A., Larkin, M. & Flowers, P. (2009). Interpretative phenomenological analysis : theory, method and research. Los Angeles: SAGE.

Stavnes, K., Hagen, K. A. & Ruud, T. (2016). Lov i praksis: Helsevesenets oppfølging av pasienters barn. Rus & samfunn, 10(2), 33–37.

Sundfær, A. (2012). God dag, jeg er et barn : om barn som lever med rus eller psykisk sykdom i familien. Bergen: Fagbokforlaget.

Velleman, R. & Templeton, L. J. (2016). Impact of parents’ substance misuse on children: an update. BJPsych Advances, 22(2), 108–117. DOI: http://dx.doi.org/10.1192/apt.bp.114.014449.

Wangensteen, T., Bramness, J. G. & Halsa, A. (2018). Growing up with parental substance use disorder: The strggle with complex emotions, regulation of contact, and lack of professional support. Child & Family Social Work. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/cfs.12603.

Werner, A. & Malterud, K. (2016). Children of parents with alcohol problems performing normality: A qualitative interview study about unmet needs for professional support. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being, 11, 30673. DOI: http://dx.doi.org/10.3402/qhw.v11.30673.

Weston, M. C. (2010). Fra skam til selvrespekt. Virum: Dansk psykologisk forlag.

Wiechelt, S. A. (2007). The Specter of Shame in Substance Misuse. Substance Use & Misuse, 42(2–3), 399–409. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/10826080601142196.

Wiig, E. M., Halsa, A., Bramness, J., Myra, S. M. & Haugland, B. S. M. (2018). Rescue the child or treat the adult? Understandings among professionals in dual treatment of substance-use disorders and parenting. Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 35(3), 179–195. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/1455072518773615.

Wiig, E. M., Haugland, B. S. M., Halsa, A. & Myhra, S. M. (2014). Substance-dependent women becoming mothers: breaking the cycle of adverse childhood experiences. Child & Family Social Work, n/a-n/a. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/cfs.12190.

Øvreeide, H. (2009). Samtaler med barn : metodiske samtaler med barn i vanskelige livssituasjoner (3. utg.). Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon