Det er femten år siden det første nummeret av Tidsskrift for psykisk helsearbeid kom ut. Tidsskriftet ble unnfanget på den nasjonale konferansen for psykisk helsearbeid i 1998, og kom til verden i 2004. Mange har bidratt til at vi har blitt en aktør som formidler kunnskap basert på erfaring, praksis og forskning. Helsedirektoratet, Universitetsforlaget, NAPHA, ulike pårørende- og brukerorganisasjoner, redaktører, redaksjonsmedlemmer og enkeltpersoner har vært med på realiseringen og opprettholdelsen av tidsskriftet. Psykisk helsearbeid som fagfelt er etablert både som praksis-, kunnskaps- og forskningsfelt. Brukere, pårørende, ansatte, utdannere, forskere og byråkrater har bidratt, og bidrar fremdeles, til at tidsskriftet har etablert seg som en arena for spredning av kunnskap og fagutvikling.

Det er en stor glede for meg å inntre som redaktør i jubileumsåret. Jeg er beæret over tilliten, inspirert av ansvaret. Jeg har min bakgrunn som familie- og nettverksterapeut, pedagog, skribent og forsker i psykisk helsearbeid. Jeg er spesielt opptatt av god samhandling, pårørende, barn og unge, styrking av brukerkompetanse, samarbeidsbasert forskning og praksis. Jeg er også opptatt av psykisk helse- og rusforskning for den samiske befolkningen, og har et engasjement for den nordlige landsdelen hvor jeg er født, oppvokst og bor. Jeg er særlig opptatt av fortellinger, og bruker narrativ teori og metode i mitt arbeid. Jeg siterer ofte poeten Muriel Rukeyser som en gang sa: «The world is made of stories, not atoms». Fortellinger skapes ikke i et vakuum, men i relasjoner og dialoger mellom oss mennesker.

Vi beveger oss i et mangfoldig og komplekst fagfelt med mange ulike fortellinger og stemmer. Vår felles utfordring er å skape gode vekstforhold for psykisk helsearbeid der vi vektlegger likeverdig samarbeid mellom brukere og hjelpere. For en tid tilbake hadde jeg gleden av å være på en forelesning med den anerkjente professoren i medisin Dainius Puras. Puras er forfatteren bak FN-rapporten fra 2016 om alles rett til den høyest oppnåelige standarden på fysisk og psykisk helse. I rapporten fremheves det at psykiatrien lenge har vært dominert av et reduksjonistisk biomedisinsk paradigme, og i et globalt perspektiv preges også fagfeltet av brudd på menneskerettigheter. Det er behov for et paradigmeskifte hvor vi vektlegger menneskerettigheter, motarbeider tvang, adresserer utfordringer i barndom og voksenliv, vektlegger kulturelt tilpassede psykososiale intervensjoner, som fremmer nære, lokale helsetilbud og fremhever god praksis med fravær av fremmedgjøring. Vi må utfordre etablerte biomedisinske kunnskapssystemer innenfor utdanning og helse (Puras, 2016). Puras vektla i sin forelesning psykisk helse som en sosial vitenskap, fremfor en medisinsk. Det biomedisinske paradigmet innenfor fagfeltet er tydelig, påpekte han. Man utdannes til en biomedisinsk forståelse av psykisk helse. Dette skjer i helsesystemet, i forskningen, i utdanningssystemet, inne på institusjonene, i klinikken, på pasientrommet. Dette er sterke ord. Det er også ord med resonans – ord vi kjenner oss igjen i. Vi er mange som ønsker å være del av en motbevegelse til den biomedisinske forståelsen av psykisk helse. Motbevegelsene starter som regel der vi bor, hjemme i kommunene.

SINTEFs rapport om kommunalt psykisk helse- og rusarbeid (Ose et al., 2018) henter inn data fra alle landets kommuner. Rapporten er omfattende og dekker mange felt innen psykisk helsearbeid. Mye er oppløftende, men det finnes ennå mange utfordringer. Årets rapportering med tilbakemeldinger fra kommunene forteller oss at det bare er 24 prosent av kommunene/bydelene som oppgir at de har ansatte med erfaringskompetanse/brukererfaring i tjenestene for voksne innen psykisk helse og/eller rusfeltet. Tallet for tjenester til barn og unge er kun tre (!) prosent. Barn og unge har ikke tilpassede tilbud i kommunene, og det samme gjelder i stor grad mennesker med alvorlige, langvarige lidelser og utfordringer. Dette er ikke holdbart for fremtidens psykiske helsearbeid, og det peker på sentrale utfordringer for norske kommuner, inkludert kommunene i samisk språkforvaltningsområde. Det er altfor få ansatte med erfaringskompetanse/brukererfaring i kommunale helsetjenester.

Bak tallene i årets SINTEF-rapport ligger det mange fortellinger; mange ønsker om å bli sett, hørt, respektert og tatt med i samhandling. Vi håper å kunne bringe frem noen av disse fortellingene fra både norske kommuner og kommuner i samisk språkforvaltningsområde i året som kommer.

Takk til Hege Sjølie og Ragnhild Fugletveit for en god og grundig innsats gjennom tre år som redaktører. På vegne av lesere, bidragsytere og redaksjonen vil jeg takke spesielt for arbeidet dere har lagt i utviklingen av tidsskriftet.

Vi har mange gode grunner til å feire. Vi har publisert, og vil fortsatt publisere, kunnskap gjennom artikler, essays, fortellinger, gode eksempler og kritiske blikk fra og for alle våre målgrupper. Vi er klare for mange nye år og oppmuntrer dere alle til å fortsette å skrive og sende inn deres bidrag. Vi må fortsette å spre tidsskriftet til flere og nye grupper, og bidra til kunnskap, leselyst og dialog. Det er en stor glede å ønske dere velkommen til det første nummeret av tidsskriftet i 2019. Denne utgaven har mange interessante bidrag som vi håper vil bidra til debatt og samtaler, refleksjoner og ny kunnskap. Gjennom jubileumsåret illustrerer kunstnere med en spesiell interesse for fagfeltet våre forsider. Det er en påminnelse om at psykisk helse kan uttrykkes og forstås på mange måter. Vi er svært takknemlige for disse bidragene og håper at de også vil bidra til inspirasjon. La oss glede oss over at vi nå fyller femten år. Det er all grunn til å rope hurra!

Sávan lihku 15 jagi ávvudemiin!

Referanser

Ose, S. O., Kaspersen, S. L., Ådnanes, M., Lassemo, E. & Kalseth, J. (2018). Kommunalt psykisk helse-og rusarbeid 2018: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene. SINTEF-rapport.

Puras, D. (2016). Report of the Special Rapporteur on the right of everyone to the enjoyment of the highest attainable standard of physical and mental health to the UN General Assembly on the 2030 Agenda for Sustainable Development and the Sustainable Development Goals, UN Doc. A/71/150.