Klokhet mot vondt
- Side: 260-262
- DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-3010-2018-02-03-18
- Publisert på Idunn: 2018-09-21
- Publisert: 2018-09-21
Om Proffene
PsykiskhelseProffene i Forandringsfabrikken er «proffe» på å være i psykisk helsesystemet. De bidrar med sin kunnskap om hvordan det er å være i systemet, for å utvikle tjenestene for de barna som kommer etter dem.
Om Forandringsfabrikken
Forandringsfabrikken er en nasjonal stiftelse som jobber for å forbedre barnevern, psykisk helsevern, rettssystem og skole i samarbeid med barn.
I Norge i dag opplever mange barn og unge som har det vondt å bli møtt som «syke». Er dette klokt og den beste måten å møte oss på? Og vet Norge konsekvensene av å se på en så stor del av barnebefolkningen som syke?
Vi vil dele erfaringer og viktige råd. Det vi PsykiskhelseProffene skriver her, er samlet kunnskap fra mange barn og unge rundt i Norge som har deltatt i Forandringsfabrikkens undersøkelser.
Her er først fire forskjellige historier fra andre PsykiskhelseProffer i Forandringsfabrikken som har opplevd forskjellig vondt i livet. Med disse historiene vil vi vise hvordan mange barn og unge har kjent møtet med psykisk helsevern.
1. Da jeg var sju år, skilte pappa og mamma seg. Mamma var mye lei seg, pappa ble ofte stille. De fortalte ofte dumme eller litt stygge ting om hverandre til meg. Inni meg ble det vondt og mye usikkerhet. Jeg ble først stille, jeg ville ikke at mamma og pappa skulle ha det mer vondt enn de allerede hadde det. Etter hvert spiste jeg mindre og mindre. Mange kommenterte at jeg var blitt veldig tynn, og i hjelpesystemene ble det mye snakk om mat og vekt. De mente jeg var psykisk syk, og jeg fikk diagnosen anoreksi. Det ble lite fokus på hvordan jeg hadde det inni meg og mye fokus på mat. Jeg følte at de som skulle hjelpe meg, brukte tiden på helt feil ting, og da mistet jeg tilliten til dem.
2. Da jeg gikk i femte klasse, begynte flere i klassen å si stygge ting til meg og holde meg utenfor. Da jeg sa fra til læreren, sa hun at de andre ikke mente det så alvorlig og at jeg måtte øve meg på å tåle litt. Etter det turte jeg ikke si ifra til noen, selv ikke til mamma og pappa som var verdens snilleste. Jeg ble reddere og reddere, og etter hvert følte jeg at jeg måtte gjøre ting for at det ikke skulle bli så skummelt inni meg. Jeg sjekket døra 40 ganger før jeg turte å gå ut. Da ble alt litt mindre vondt, og jeg fikk enda flere tanker som sa hva jeg skulle gjøre. Mamma og pappa sendte meg til BUP da de så at jeg vasket hendene mine 20 ganger før middag. Jeg tenkte at BUP skulle hjelpe meg til å ikke ha det så vondt på grunn av klassen og læreren. Men BUP ville bare at jeg skulle slutte å vaske hendene og ikke sjekke døra så ofte. Jeg følte at de ikke forsto, og da orket jeg ikke å fortelle om det vonde inni meg. Etter hvert sluttet jeg å gjøre de tingene, og da trodde alle at jeg hadde det mye bedre. BUP sa at jeg ikke trengte å gå der lenger, men det vonde var fortsatt like vondt. Derfor begynte jeg å skade meg på beina. Nå vil jeg ikke si mer, for de kommer bare til å si hvordan jeg skal slutte å skade meg. Men det hjelper ikke noe når det fortsatt er så vondt inni meg.
3. Så lenge jeg kan huske, har pappa og mamma vært mye sinte. Når de ble veldig sinte, slo de, noen ganger klikka de helt. Det skjedde oftest i situasjoner der jeg hadde vært urolig, ikke gjorde som de ville, eller at jeg var frekk eller slem, som de kalte det. Det ble ofte skummelt, jeg var redd, og det kunne gjøre veldig vondt. Jeg ville ikke ha det så vondt og måtte beskytte hjertet mitt. Jeg begynte å ta igjen på barn rundt, noen ganger også på voksne. Jeg kunne si stygge ting, sparke, dytte, hive stoler eller slå andre. De voksne møtte det ofte med ulike former for konsekvenser. Skolen kunne ringe hjem, men da ble mamma og pappa oftest enda mer sinte og de slo enda mer. Jeg lærte at voksne ikke forsto hvorfor jeg hadde det vondt og samtidig at jeg ikke kunne stole på voksne. De sendte meg til BUP. Mange trodde at jeg hadde ADHD. Jeg fikk ganske raskt diagnosene atferdsforstyrrelse og ADHD. Behandlingen var medisiner og sinnemestring. Det hjalp litt på hvordan jeg oppførte meg, men inni meg var det like vondt.
4. Helt fra jeg var ganske liten, har jeg vært redd for mamma og for ting hun sa. Spesielt når hun ble sint eller lei seg. For da sa hun ting som gjorde at jeg ble lei meg og redd. Hun sa for eksempel at ingen likte meg, og at hun kom til å dra fra meg hvis jeg ikke gjorde som hun sa. Dette gjorde at jeg ikke turte å si til mamma når jeg kjente på vonde ting og følelser. En dag hadde jeg så mange vonde følelser inni meg at jeg kuttet meg i armen, for jeg trengte å føle noe fysisk, istedenfor alt det vonde inni meg. Og så ble det bare mer og mer kutting, for det føltes som den eneste måten å få det mindre vondt inni meg. Jeg ville ikke leve lenger, for selv om det hjalp litt å kutte, så hjalp det ikke nok, og livet var så vondt og tungt. Når jeg kom til hjelpesystemet så kjentes det kaldt, fordi det de ville jobbe mest med var hvordan jeg skulle slutte å kutte meg. Da klarte jeg ikke å snakke om hvorfor jeg kuttet meg og ville dø, for det føltes ikke som de forsto noen ting. Jeg lukket liksom døra til hjertet mitt.
Mange av oss barn og unge som får psykisk helsehjelp i Norge har opplevd vonde ting, som samlivsbrudd, mobbing, sorg, ulike typer omsorgssvikt, vold eller overgrep. Som fortalt i historiene over, kommer dette vonde ofte frem gjennom for eksempel selvskading, problemer med mat, uro, redsel eller sinne. Dette er symptomer på at vi har det vondt, men ikke selve problemet.
Vi som deler nå har alle gått til psykisk helsevern (BUP), men behandlerne vi har hatt har ikke hørt de dypeste årsakene til hvorfor vi har det vondt.
Forteller ikke om det vondeste
Barn og unge ønsker voksne som når inn, som jobber med det vonde og som gir oss verktøy til et godt liv. I Forandringsfabrikkens kartleggingsundersøkelse fra 2014 med 120 ungdommer, svarte fire av fem at de ikke snakker om det som er viktigst for dem hos BUP. Det er et stort problem.
Vi vil at Norge skal vite hva som er hovedgrunnene til at vi ikke klarer å snakke om det som gjør vondt lengst inne. Når skjemaer, diagnoser, atferdsendring og medisiner får for mye plass, lukker det for å snakke om de vondeste tingene.
Det behandlerne ofte gir oss, er råd om hvordan vi kan redusere eller slutte med symptomene. For eksempel får vi råd om å puste når vi får angstanfall, eller råd om å ta en løpetur hvis vi er sinte. Eller vi får medisiner. For oss kjennes symptombehandling både med og uten medisiner, for overfladisk. Flere medisiner er avhengighetsdannende og har kraftige bivirkninger. Når symptomene blir svakere, tror mange voksne at vi har fått det bedre, de tror at vi har det bra når vi går fra å slutte å spise til å bli normalvektig, eller når vi slutter med rus.
Men å gå opp i vekt, slutte å skade seg eller slutte å være sint, trenger ikke å bety at vi har fått det bedre inni oss. For mange av oss har det vonde bare gått over i andre symptomer. For hvert nytt symptom det vonde kommer ut i, får det i BUP oftest et nytt diagnosenavn. Og med diagnosen beskrives det at vi er «syke».
Endringer må skje
Målet med psykisk helsehjelp må være å finne årsakene til det som er vondt eller strevsomt, og gi verktøy til livet. For å klare det må behandlerne være modige og varme og samarbeide tett med barnet eller ungdommen. Da kan ikke de som jobber i BUP bli bedt om å jobbe så mye med diagnoser og behandling av symptomer. Da blir ikke hjelpen nyttig nok for oss. Flere av oss har gått årevis i behandling uten at vi har fått det bedre inni oss.
Hva ønsker vi egentlig, Norge?
Kan vi sammen finne ut hvordan vi kan lage psykisk helsehjelp som finner inn til hovedårsakene til at vi har det vondt eller strevsomt, og der hjelpen er å få snakke om det vonde og få verktøy til å få bedre hverdager?
Vi tror at noen grunnleggende forandringer må gjøres for at psykisk helsehjelp skal bli bedre. For å finne de klokeste svarene tror vi det er klokt hvis dere samarbeider med unge som er i systemet for å finne de klokeste svarene.