Effektivitetstanken styrer mye av arbeidshverdagen og behandlingsforløpene i psykisk helsearbeid- og rusfeltet. De ansatte står i et stort press mellom egne faglige vurderinger og ytre krav til produksjon og gjennomstrømning i tillegg til at samhandlingen mellom tjenestene ofte ikke er avklart. Dette skaper krevende arbeidsforhold og trange kår for utvikling av faglig bevissthet.

I møte med brukerne har vi lett for å tenke at vi skal reparere fortiden. Men fortid og fremtid er størrelser vi ikke kan gjøre noe med. Kunsten er å møte brukeren i nåtid. Ved å møte brukeren i nåtid møter vi personen som et menneske. Ikke det den enkelte var eller skal bli. Hvordan klarer vi som ansatte å være i det øyeblikket av nåtid sammen med brukeren?

Hvordan erfares dette i den praktiske hverdagen? Etter mange års arbeid med studenter som jobber i psykisk helsearbeid og rus, har vi erfaring med at dette er et svært relevant spørsmål. På mange arbeidssteder er veiledningen nesten fraværende, og ivaretakelse av de ansattes psykiske helse overlates til den enkelte. Studentene forteller om arbeidshverdager med mange vanskelige vurderinger og liten tilgang på tid og møteplasser for refleksjon og diskusjon. Dette på tross av at vi jobber i et fagfelt med stor grad av skjønnsutøvelse som krever personlig og faglig bevissthet og utvikling.

I bloggen Elineredderverdenlitt (Skaar, 2018) reiser Eline spørsmål om hvordan ansatte ivaretas etter krevende arbeidsdager. Hun etterlyser mer fokus på de ansattes rom for refleksjon og veiledning. Hun stiller spørsmålstegn ved hvem som tar vare på de ansatte. Eline henviser til en akuttpost i psykisk helsevern, men dette er en problematikk som vi mener berører ansatte i hele feltet.

Våre erfaring er at våre studenter ofte er usikre på egen vurdering og stoler lite på eget faglig ståsted eller skjønn. Fravær av tilbakemeldinger, veiledning og faglig diskusjon i arbeidshverdagen gjør at de mister det faglige fellesskapet. Dette er like viktig for ansatte som for brukere. Ansatte trenger faglig oppfølging, refleksjon og bekreftelse på egne vurderinger i arbeidshverdagen.

Vi oppsummerer med Elines skarpe refleksjon: «Vi må ta vare på pleierne for at de skal kunne ta vare på oss.»

Referanse

Skaar, E. (2018, 10. juni). Hvem tar vare på pleierne? Bloggpost. Hentet fra http://elineredderverdenlitt.blogg.no/.