Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Tause menn som snakker

Erfaringer fra gruppetilbudet «Musikkopplevelser»

f. 1969

Sykepleier. Videreutdanning i psykisk helsearbeid og utdanning i psykoseterapi ved psykoser. Psykiatrisk sykepleier ved Bjørgvin DPS, teamleader på ACT.


f. 1967

Vernepleier. Master og PhD i musikkterapi. Musikkterapeut ved Bjørgvin DPS og førsteamanuensis på musikkterapistudiet ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen.

«Musikkopplevelser» er et gruppetilbud for menn med psykoselidelser som samtidig har musikk som interesse. I artikkelen blir erfaringer fra gruppetilbudet belyst ved hjelp av teori om psykose, selvopplevelse, musikk og identitet og samfunnsmusikkterapi. Vi konkluderer med følgende tre funn: For det første tilrettelegges det i «Musikkopplevelser» for å styrke selvopplevelser i relasjonen til andre. For det andre gir gruppetilbudet «tause menn» muligheten til å åpne seg og snakke ved hjelp av musikk og trygge rammer og tilretteleggelse. For det tredje har «Musikkopplevelser» satt i gang ringvirkninger i livet til deltagerne, og flere har også fått utvidet det sosiale nettverket.

Nøkkelord : psykose, selvopplevelse, musikk og identitet, samfunnsmusikkterapi, gruppe, recovery

«Music Experiences» is the name of a therapy group for men with psychotic disorders who also have music as an interest. The article explores themes from the therapy group illuminated by theory of psychosis, self-experience, music and identity and community music therapy. The conclusion is summarized by three findings: Firstly, the therapy group strengthens the participants self-experiences. Secondly, the therapy group offers 'silent men' the ability to open up and talk through music and song listening in a safe community. Thirdly, participating in «Music Experiences» initiated ripple effects and also extended the participants social network.

Keywords : psychosis, self-experience, music and identity, community music therapy, group, recovery

Innledning

«Musikkopplevelser» er et gruppetilbud for menn med psykoselidelser som samtidig har musikk som interesse. Gruppetilbudet startet opp med fire godt voksne menn i målgruppen, i tillegg til to gruppeterapeuter; en musikkterapeut og en psykiatrisk sykepleier. I forkant av første time var vi spent på hvordan utfallet ville bli. Vi var rett og slett redde for å ha samlet noen tause menn (inkludert oss selv) i en gruppe som forble taus etter at musikken stilnet av. Slik ble det ikke. Fra første stund var «Musikkopplevelser» en time der en lyttet, diskuterte og engasjerte seg i musikk og tema rundt sanger og artister.

Hoveddelen av «Musikkopplevelser» sentrerer seg rundt aktiviteten sangdeling. Innen musikkterapien er dette en metode som går under navnet reseptiv musikkterapi og som handler om ulike måter å lytte til musikk på (Ruud, 1990; Bonde et al., 2012). I sangdeling blir deltageren oppfordret til å ta med en sang som betyr noe på et personlig plan og dele den i en musikkgruppe. Etter gjennomlytting forteller deltageren om sitt forhold til sangen. Gjennom samtale og diskusjon kan gruppen utforske meningen i både musikken, teksten og hvilken betydning dette har for den som har valgt sangen eller for de andre i gruppen. Målet med sangdeling er å la deltagerne bli bedre kjent med seg selv og gruppen ved gjennomgang av egenvalgt musikk (Grocke & Wigram, 2007; Kristiansen, 2013). «Musikkopplevelser» gir dermed et godt utgangspunkt for å jobbe med selvopplevelse og identitet hos deltagerne.

Psykose defineres og diagnostiseres gjerne med utgangspunkt i symptomer som vrangforestillinger og hallusinasjoner. En av pionerene innen forskningsfeltet psykose, Paul Møller, påpeker imidlertid at «disse symptomene egentlig er sekundære endestadier av mer grunnleggende og mye tidligere identitetsforstyrrelser (selvforstyrrelser), og er mer som tilleggsfenomener å regne» (Møller, 2010). Han viser videre til at mennesker med psykoseproblematikk opplever svekket subjektivitet, det vil si at de er dypt forvirret når det gjelder sin opplevelse av seg selv og sin status som et subjekt, og derfor også forholdet til verden omkring. En slik grunnleggende forstyrrelse i identitetsoppfatningen vil i behandlingssammenheng innebære at man jobber aktivt i forhold til gjenvinning og gjenoppretting av egen selvopplevelse (Møller & Husby, 2000; 2003), blant annet gjennom å utforske og skape fellesforståelse på allmennmenneskelige tema knyttet til selvforståelse (Stanghellini, 2004).

Det teoretiske utgangspunktet for «Musikkopplevelser» er påvirket av Even Ruuds forsking på musikk og identitet (Ruud, 1997/2013). Identitet er summen av alle fortellingene vi forteller om oss selv, hevder Ruud. Disse fortellingene vil alltid være påvirket av vår historie og vår kulturelle og sosiale kontekst. Identitet kan slik defineres som selvet i kontekst, det vil si det er knyttet til alle de tolkningsrammene man kan plassere seg selv i. Identitet handler dermed både om selvet og kontekst, og hvordan disse aspektene er knyttet til hverandre (Fitzgerald, 1993; Ruud, 1997/2013). I et slikt perspektiv er identitet både noe personlig, og noe sosialt som blant annet handler om å dele med andre. Denne linken er tydelig i sammenkoblingen mellom musikk og identitet.

Å være del av fellesskap, bli inkludert, og ha fokus på forhold som gir kulturell og sosial deltagelse i samfunnet er viktige ingredienser for samfunnsmusikkterapien som vokste frem som en betydningsfull retning innen musikkterapien på starten av 2000-tallet (Ansdell, 2014; Pavlicevic & Ansdell, 2004; Stige, 2002, 2008, 2012; Stige et al., 2010; Stige & Aarø, 2012). Litt forenklet kan en si at musikkterapien har flyttet fra musikkterapirommet og ut i en samfunnskontekst, og at en er særlig opptatt av helsefremmende og forebyggende helsearbeid som kan styrke sosiale nettverk. I musikkterapi innen psykisk helse feltet legges det vekt på recovery – eller det som er blitt oversatt til norsk som et tilfriskningsperspektiv (Borg, 2009; Solli, 2012; Solli, Rolvsjord, & Borg, 2013). Innen dette perspektivet blir tilfriskning ikke utelukkende sett på som et resultat, men som en unik personlig prosess. Tilfriskning knyttes dermed til personlige opplevelser av håp, mening, identitet og ansvar. Essensen i et slikt personlig recovery-perspektiv er at det er mulig å leve et godt liv til tross for psykiske lidelser.

I artikkelen vil vi presentere noen av våre erfaringer med gruppetilbudet, samtidig som vi tolker noen av brukernes erfaringer og uttalelser. Dette blir belyst ved hjelp av teori om psykose og selvopplevelse, musikk og identitet, samfunnsmusikkterapi og recovery. Problemstillingen er: Hvordan kan tilbudet «Musikkopplevelser» forstås ved hjelp av teori om psykose og selvopplevelse, musikk og identitet, samfunnsmusikkterapi og recovery?

Kort beskrivelse av gruppetilbudet «Musikkopplevelser»

Kriteriet for deltagelse i «Musikkopplevelser» er å ha en genuin interesse for musikk. Tidsrammen er 45 minutter en fast dag i uken. Tilbudet foregår fast i et hjemmekoselig rom med fasiliteter som blant annet sofagruppe, bord, kjøkkenutstyr, musikkutstyr og stereoanlegg. Innholdet i «Musikkopplevelser» har følgende faste struktur: Oppstart, oppvarming, refleksjon, avslutning, avspenning og etter-stund.

Oppstart er lik hver gang. I starten informerer vi kort om regler og deler nødvendig informasjon og beskjeder. Vi har tre regler i gruppen: taushetsplikt for alt som skjer i timen, fleksibel ventetiden på ti minutt før oppstart (på grunn av problemer med å møte presist), og at en viser respekt for hverandre når dagens låt blir spilt.

Oppvarming starter med at vi reiser oss. Målet er å kjenne hva musikken gjør med kroppen vår. Vi har en fast oppvarmingsslåt, Jimi Hendrix’ rytmisk tydelige «Purple Haze». Låten spilles med høyt volum. Noen beveger litt på seg, noen vil vandre litt, andre står i ro. Vi kan minne om en typisk gjeng som er på konsert. Det som ofte skjer er at vi ender opp med å spille «luftinstrumenter»: når én starter med luftgitarspilling, åpner dette opp for andre å finne frem luftbassen eller -trommene. Gruppeterapeutene er ofte rollemodeller i denne seansen.

Sangdeling handler om å lytte, snakke og reflektere over ulike tema tilknyttet tekst og musikk. Til hver gruppetime har en deltager valgt ut en låt som presenteres. Musikken taler gjerne for seg selv, men deltageren inviteres til å si noen ord om hvorfor låten ble valgt. I forkant har alle fått utdelt et eksemplar av teksten til dagens låt. Av respekt for låtvelger forventes full oppmerksomhet når dagens låt spilles. I refleksjonene etterpå kommer ofte utsagn om hva som skjedde inni oss når låten ble spilt, om hvor låten rørte oss på følelsesregisteret, hva teksten sier oss, hva komponisten vil med stykket, hvilke instrumenter som ble brukt, eller assosiasjoner til artister eller musikksjanger.

Avslutning er en sekvens der vi kort prøver å oppsummere fra dagens time. Deretter avtales det låt til neste gang, samt en låt i reserve.

Avspenning er en musikalsk avslutning av timen. Lyset dempes, og den enkelte finner en god sittestilling. Musikkterapeuten spiller et stykke på gitar, der intensjonen er at deltagerne kan slappe av og «lande» etter timen.

Etter-stund kom i stand etter ønske fra deltagerne. Her gis det rom for å prate litt i en mer uformell, men trygg ramme.

Metode

Denne studien baserer seg på et utvalg vignetter fra tilbudet «Musikkopplevelser». Materialet baserer seg på litt over ett års klinisk arbeid. Vi har samlet inn data ved hjelp av tre trinn. For det første er det brukt loggføring etter hver time, der gruppeterapeutene har notert ned umiddelbare inntrykk rett etter timen. For det andre har gruppeterapeutene hatt samtaler i etterkant av timene, der de har diskutert og reflektert over episoder, uttalelser og inntrykk knyttet til handlingsforløp i timene. For det tredje er korte kliniske notat skrevet inn i pasientjournalen.

Ved gjennomgang av materialet ble det tydelig at fortellingene var viktig. En narrativ analyse tillot oss å vektlegge fortellingene som en sentral kilde for å undersøke menneskelige erfaringer, handlinger og forståelse (Barthes, 1977; Bruner, 1998; Ricoeur, 1992). Vi har utforsket sekvenser som vi mener kan belyse noe viktig om tilbudet på et overordnet nivå. I fortolkingsprosessen baserer vi oss på en hermeneutisk tilnærming der vi søker etter å forstå det som skal fortolkes som en del av den helhet det inngår i. Dette fordrer en bred forståelse av kontekst, og at man er bevisst sin egen forforståelse. Refleksivitet blir i denne sammenheng sentralt, og innebærer at man i tillegg til tolking og refleksjon også er kritisk reflekterende til egen rolle og påvirkning av forskningsfeltet.

Studien er en praksisbeskrivelse uten navngitte personer, og er derfor unndratt registering av NSD. Alle gruppedeltagerne har lest manuskriptet og godkjent det for publisering.

Funn

Vi vil i det følgende reflektere over erfaringene fra gruppetilbudet «Musikkopplevelser» gjennom temaene: Gruppen som gjensidig læringsarena, Musikk som følelses- og minnearbeid, og Å bruke seg selv.

Gruppen som gjensidig læringsarena

Gruppen som gjensidig læringsarena viser til hvordan gruppen har lært av hverandres prosesser. Dette kom blant annet frem gjennom refleksjoner rundt ulike måter å blir korrigert på.

Noen av deltagerne ga uttrykk for at gruppen hadde en for stram struktur. Allerede etter første time kom forslaget om en halvtime med «rom for å snakke om alt-og-ingenting og drikke kaffe». Gruppeterapeutene var lydhøre for forslag fra deltagerne om forandring og forbedring. Vi tilstrebet likeverdighet i gruppen, et ideal som tilsa at vi alle er like viktige og lydhøre overfor hverandre. I tråd med dette utvidet vi med en halvtimes etter-stund uten rammer der man åpnet opp for en mer uformell tone. Etter-stund har vist seg som et springbrett for nye kontakter og muligheter for deltagerne; blant annet er to band sprunget ut av prat i etter-stund.

Det å ha en avslappet og uformell tone åpner samtidig opp for at en sier ting en ikke har tenkt så grundig igjennom. Det ble en lærerik opplevelse for gruppeterapeutene da vi opplevde at en av de mest engasjerte i gruppen plutselig uteble. Vi hadde kommet med et forslag om å gå samlet på et lokalt musikkarrangement. Deltageren opplevde antagelig dette som truende: «Jeg ble redd når vi skulle på konsert sammen i det lille lokalet, jeg har jo vært på mange konserter på Koengen og Telenor Arena, men her ble det for tett». Konsekvensen var at deltageren uteble fra to gruppesesjoner. Da han kom tilbake igjen i gruppen, klarte han å sette ord på hvorfor han ikke ønsket å gå på konsert. Han åpnet opp for å våge å være redd, kjenne på engstelse og sette ord på disse følelsene. Vi minnet hverandre på at vi kan være engstelige alle sammen, men at det varierer hva som gjør oss engstelige. Det er også et viktig eksempel på at man kan si fra om hvordan man føler og kjenner egne grenser.

Gruppeterapeutene ble gjenstand for vurdering av gruppedeltagerne. I det følgende blir dette direkte kommentert når det gjelder måten å kommunisere på: «Du høres ut som en lærer på ungdomskolen, måten du snakker til oss på, hvordan du vil ha oss i gang å snakke». Dette ga terapeuten muligheten til å reflektere over egen væremåte, stil og språk. Var han for direkte? Var det en ovenfra- og ned-holdning som utspilte seg? Viste det mangel på respekt? Gruppeterapeuten fikk selv kjenne på følelsen av å bli korrigert. Samtidig var han glad for å ha blitt korrigert på en konstruktiv måte. Temaet ble tatt opp i neste sesjon der deltagerne reflekterte over det å bli kommentert og korrigert av andre. Flere opplevde dette som ubehagelig spesielt når de var innlagt på sykehus. En konklusjon etter denne timen var at det er av stor betydning hvordan en får kommentarer og blir korrigert av andre. Det handler om at man skal si fra, men at måten man sier fra på også er av stor betydning.

Musikk som følelses- og minnearbeid

Musikkinteresse har stor betydning for den enkelte gruppedeltager. Kunnskapsnivået om musikk, låter og artister er høyt. I «Musikkopplevelser» er dette nyttig kunnskap som man tar med seg inn i ulike diskusjoner om og rundt dagens låt. Her kommer historiene en har hørt om Syd Barrett fra Pink Floyd som ble rammet av alvorlig psykisk sykdom og måtte forlate bandet, og der de andre medlemmene sto igjen og savnet en sterk kreativ kraft. Vi får høre om rusmisbruk og det vonde som kan følge i kjølvannet av noe slikt, eksemplifisert gjennom Kurt Cobains tragiske selvmord. Det kan dessuten være noe gjenkjennelig ved superstjernetilværelsen der man opplever suksess på ett område og kjenner mislykkethet på et annet. En lignende gjenkjennelsesfaktor kan spores i sangen som David Bowie skrev til sin bror som ble rammet av schizofreni. Historiene er mange, og engasjementet er høyt. I vignetten under er tematikk rundt introvert og ekstrovert personlighet bare en liten del av det som blir trukket frem i diskusjonen:

Dagens låt er The Doors LA Woman. Vi er fem menn som groover og trekkes inn i Jim Morrisons univers. Et av rockhistoriens spørsmål dukker opp i teksten: «Mr. Mojo risin`». Hva menes egentlig med dette? Et omfattende diskusjonstema ligger på bordet. Er det et anagram skapt av og for Jim Morrison? Er det mot og sterk vilje? Eller er det en metafor som henviser til den mannlige ereksjon? Vi enes ikke, men vi engasjeres. Vi dras inn i en videre samtale om den tidlige, introverte Jim Morrison, som til de grader utviklet en ekstrovert scenepersonlighet. Så voldsomt var det at han ble forsøkt kneblet og sensurert, ja til og med arrestert.

Musikk er for flere av deltagerne knyttet til følelser og minnearbeid. Låter kan hjelpe med å uttrykke følelser en har. Tekstene navngir og beskriver gjerne på en måte der egne ord ikke strekker til. Her er det flere eksempler som kan brukes fra timene, det første handler om oppvekst: «Denne låten minner meg på oppveksten min, at det var en god oppvekst, men også at det var vondt å føle seg utenfor noen ganger». Neste eksempel handler om kjærlighetens oppsig og nedsig: «Jeg valgte denne sangen fordi …, ja, den betyr mye for meg og handler om det viktigste i livet … LOVE … og om kjærlighet som ikke blir gjengjeldt». I siste eksempel blir musikken knyttet direkte til hvem man er som person; det blir en identitetsmarkør: «Jeg valgte denne fordi den har vært med meg i over 20 år, den har både mørke og lyse sider som kan beskrive meg som person også».

Å bruke seg selv

Et mål med «Musikkopplevelser» har vært å jobbe for størst mulig grad av allmenngjøring. Vi ønsket å legge til rette for samtaler om det å være menneske, der utgangspunktet er at vi alle er like, med lengsler, behov, seiers- og tapsfølelser. Noen ganger føler vi oss små, andre ganger store. Vi knytter gjerne opplevelser fra egne liv til de artistene og låtene vi snakker om. Dette gjør at vi må blottlegge oss selv med tanke på egne reaksjoner, svakheter og styrker.

Gruppeterapeutene var bevisst på balansen mellom det personlige og private. I samtaler om såre tema viste det seg å være viktig med åpenhet, også når det gjaldt å vise egne svakheter. Det å snakke om egen tilkortkommenhet så ut til å være en døråpner for å dele av egne erfaringer og følelser rundt livsutfordringer for gruppedeltagerne. I det følgende eksempelet blir lederens innrømmelse av å bli «starstructed» et utgangspunkt for samtaler rundt det å håndtere sosiale sammenhenger:

Noen ganger er det vanskelig å få frem et ord. Hva skulle jeg sagt dersom jeg møtte et av mine store idoler. Jeg tror ikke jeg hadde klart å få frem ett ord. I alle fall var det sånn når Lloyd Cole (Lloyd Cole and the Commotions) var i byen for noen år siden. Han satt og signerte plater og alt jeg fikk kremtet frem var «I think you have made great music since 1984» på skikkelig bergensengelsk. Jeg svettet i hendene og det kokte i hodet og jeg følte meg dum. Han smilte og repliserte kort «Thanks». Det var så mye mer jeg kunne tenke meg å si. Her har jeg brukt timevis på å lytte til tekster og musikk, og dette var alt jeg fikk ut av det. Det er tydelig gjenkjennbart for noen i gruppen, forståelse og overføring til egen situasjon følger i fortsettelsen av samtalen: «Sosial angst kaller jeg det og har det sånn i familiebesøk der jeg har lyst til å snakke men lar meg ikke slippe til med det jeg har på hjertet. Jeg sitter gjerne ved enden av bordet og vil si noe, men jeg tenker så mye på hva det skal være at det kommer ikke ut»

Man kan også allmenngjøre situasjoner, tanker og følelser. Det følgende eksempelet er dialoger med utgangspunkt i at en av gruppeterapeutene fortalte om da han ringte inn på P1s radioprogram Popquiz: «Herregud så skummelt, det hadde jeg aldri gjort!!» «Nææææ det var ikke så ille det.»

Forskjellene på oss er store, samtalen er i gang om hva vi gruer oss til. Etter hvert konkluderes det med at uansett hvor mye vi gruer oss på forhånd, så er det ofte ikke grunn til det. Det går som oftest bra: «Det er verre å ha angst, jeg tør ikke gå ut, redd for å bli sugd opp i verdensrommet.» «Hva hjelper da?» «Holde meg fast.»

Andre følger på med hva de er redde for, alle har vært redde, det er faktisk veldig vanlig å være redd: «Men så stopper jo angsten, den går til et nivå og ikke lenger og deretter slapper jeg mer og mer av … Helt til jeg blir redd på ny.»

Diskusjon

Den følgende diskusjonsdelen er tredelt. Først vil vi diskutere «Musikkopplevelser» i forhold til psykose og selvopplevelse, deretter musikk og identitet, og til slutt vil vi se på ringvirkninger tilbudet kan gi i et samfunnsmusikkterapeutisk lys.

Psykose og selvopplevelse – eksperter på eget liv

Møller og Husby fremhever to kjernedimensjoner som sentrale ved vurdering av psykoserisiko: «fundamental forstyrrelse av selvopplevelsen» og «ekstrem opptatthet av nye ideer eller tema, noe som medfører sosial tilbaketrekking» (2003, s. 2425). Deltagerne i «Musikkopplevelser» har alle hatt psykotiske perioder. I disse periodene har man i ulik grad mistet kontakten med virkeligheten, og har problem med å opprettholde sammenheng i eget selvbilde. Fuller (2013) forstår alvorlige psykoser som en kompleks menneskelig opplevelse, snarere enn en liste med symptomer. Han beskriver psykosebehandling ut fra følgende faser:

  1. Overlevelsesfase er en fase preget av manglende opplevelse av ens eget selv, begrenset oppmerksomhet overfor andre, høyt nivå av frykt, fremtredende hallusinasjoner og desorganisert tenkning og språk.

  2. Eksistensfase er en fase preget av utvikling av et eget selv, og bedring når det kommer til frykt, tenkning, språk og hallusinasjoner.

  3. Å leve-fase innebærer en mer stabil opplevelse av eget selv, fravær av eller mindre plagsomme hallusinasjoner og forestillinger. Dessuten mindre frykt og økt bevissthet omkring egne tanker og følelser.

Erfaringene våre med «Musikkopplevelser» er at fase 1 kan være vanskelig for enkeltdeltagere og gruppen. Dersom deltagere er i forverring er de ofte forvirret og kan oppleves som mer utflytende enn vanlig. Dette kan utgjøre en belastning for den som opplever det, men det kan også gjøre de andre gruppedeltagerne utrygge og bidra til økt angstnivå. I fase 2 er man mer mottagelig for å jobbe med egen behandling. Vi har imidlertid erfart at mange av deltagerne i fase 2 strever litt med å åpne opp og dele sine personlige erfaringer. I dialog om dagens låt blir gjerne følelseskunnskap erstattet med mer teknisk kunnskap; det vil si at istedenfor å snakke om innholdet i en tekst fra en låt, blir gjerne tekniske detaljer rundt artist, plateutgivelser, instrumenter, o.l. delt. I fase 3 opplever vi større åpenhet og at mange har behov for å dele egne opplevelser med gruppen. Her leter en etter ny fellesforståelse på allmennmenneskelige tema for å øke forståelsen av seg selv (Stanghellini, 2004). Målet er ikke å finne sannheter, men å lære og utforske sammen hva som regnes som normalt og utviske grenser mellom sykt og friskt.

En kan forstå psykose som en forstyrrelse i selvet, og at bedring innebærer å jobbe med gjenoppretting av selvet (Møller & Husby, 2000; 2003). Ved erfaringsutveksling i gruppen om følelser som oppstår ved lytting til tekst og musikk, økes refleksjon om egne opplevelser. Egne opplevelser allmenngjøres og ufarliggjøres. Deltagerne har kompetanse på eget levd liv. De har erfaringer med fallgruver og løsningsstrategier når det gjelder ulike utfordringer i livet. Flere av disse erfaringene blir delt i gruppen gjennom sangdeling og påfølgende diskusjon. Det kan handle om å identifisere seg med låter eller artister, som fortellingen rundt Jim Morrisons personlighet er et eksempel på. Men det kan også handle om å dele og utveksle erfaringer om å ha opplevd ubehagelige ting. Vi så for eksempel hvordan en diskusjon om å grue seg til ting gradvis utviklet seg til å handle om angst der man er «redd for å bli sugd opp i verdensrommet». Samtidig finnes det ulike måter å håndtere denne angsten på der gruppen får vite at det hjelper å «holde seg fast» og at angsten «går til et nivå og ikke lenger», og at man deretter kan «slappe mer og mer av».

I gruppen deles og anerkjennes både gode og vanskelige opplevelser om tanker og følelser. Dette gir grunnlag for å jobbe med å motvirke tilbaketrekking og å styrke selvfølelsen. En slik tankegang gir gjenklang i recovery-litteraturen som nettopp vektlegger det personen selv gjør for å håndtere ulike psykologiske og sosiale vansker og leve et meningsfullt liv. Ifølge Marit Borg handler det om «å gjenskape tilhørighet i nærmiljøet og en identitet utenfor problemene sine, altså skape seg et liv på tross av eller innenfor begrensningene man er i» (2009, s. 452). I gruppen tilrettelegges det for at medlemmene kan styrke selvfølelsen gjennom å dele musikk og finne likheter i fellesmenneskelige erfaringer.

Musikk og identitet – betydningen av Min låt

Musikken er tilstedeværende hos oss hele livet (Ruud, 1997/2013). Den knytter oss til tid og sted, andre mennesker og opplevelser av å tilhøre en større sammenheng. Fortellingene om egne musikkerfaringer utgjør dermed en fortelling om hvem man er, eller hva man ønsker å fremstå som for seg selv og andre. Musikkvalg handler om vår sosiale tilhørighet, hva slags miljø vi ønsker å tilhøre, og hva slags verdier og normer vi velger å tro på. I tillegg er det en følelseskomponent knyttet til musikk og musikkopplevelser. Begivenheter knyttet til musikk blir gjerne sentrale milepæler i livene våre, fordi man har en tendens til å huske det som er forbundet med følelser (ibid).

I «Musikkopplevelser» er en sentral ingrediens at man deler Min låt i gruppen. Dette blir gjort på omgang. Erfaringene med sangdeling er at man gjennom Min låt åpner opp for å fortelle om hvem man er på følgende måter: For det første kan Min låt fortelle en historie om meg selv. Alle har sin egen historie, sine egne opplevelser og sine egne unike øyeblikk som gjør oss til den vi er. Ved langvarig sykdom begrenses gjerne kontakten med andre, og sosiale aspekt og gruppetilhørighet svekkes. Den enkeltes historie høres av færre når det sosiale begrenses. I «Musikkopplevelser» får deltagerne styrket sin egen identitet gjennom annerkjennelse av egen historie i et gruppefelleskap. Min låt blir anerkjent av andre, og jeg får dermed en egen unik betydning. For det andre åpner Min låt opp for andres historier. Gjennom min låt blir historier fortalt, andre menneskers historier. Vi hører en rekke tekster. Blant disse dukker det opp noe som treffer den enkelte, og gruppen som helhet gjenkjenner: «Ja, slik kjenner jeg det også». Ved å treffe andre som ligner på en selv, gyldiggjøres også egne tanker og følelser. Den enkelte tør gradvis å si ting i gruppen, våger mer, og opplever at det en sier ikke er dumt eller feil. Slik blir den enkelte anerkjent og bekreftet i gruppen. Min låt blir dermed personlig betydningsfull. I tillegg bidrar den for andre og kan gi håp for flere i gruppen.

Samfunnsmusikkterapi – ringvirkninger for gruppedeltagerne

Samfunnsmusikkterapi fokuserer på studiet av relasjonene mellom musikk, fellesskap, helse og samfunn (Ansdell, 2014; Pavlicevic & Ansdell, 2004; Stige, 2002, 2008, 2012; Stige et al., 2010; Stige & Aarø, 2012). En er særlig opptatt av musikkterapiens rolle og funksjon i samspill med kultur og samfunn. Det legges vekt på å styrke sosiale nettverk. Samspillet mellom individ og miljø er sentralt, forstått som en økologisk tilnærming. Det handler om å forberede individet for deltagelse i samfunnet, og samfunnet for tilrettelegging, inkludering og tilpassing i forhold til individet. Et grunnleggende premiss i en slik økologisk tilnærming er at når man jobber for å få til forandring i den individuelle eller kulturelle konteksten, så vil det føre til forandring hos de andre medlemmene i den økologiske konteksten.

«Musikkopplevelser» har utvidet det sosiale nettverket for deltagerne. Dette er spesielt tydelig hos en av deltagerne som i starten hadde nok med bare å være til stede i gruppen. Han sa lite eller ingenting de første gangene. Gradvis vokste det frem en forsiktig deltagelse der han begynte å fortelle historier om seg selv, brukte humor på egne og andres vegne, begynte å se seg selv utenfra. Etter hvert knyttet han egne opplevelser til andres historier eller tekstene vi lytter til i gruppen. Etter hvert kom det frem at han ønsket å synge i band. Det viste seg at en som jobber i bofelleskapet hans og som kjører ham til og fra gruppen, også er musikkinteressert og spiller bass. Dermed manglet det bare gitarist og trommis for å ha et band. Musikkterapeutene bidrar med sine kontakter. Ikke mange ukene etterpå får vi høre om et nystartet band som senere har opptrådd både på DPS og ute i lokalsamfunnet.

Ringvirkningene for flere av deltagerne i «Musikkopplevelser» har vært omfattende. I tillegg til verdien av det å delta i et trygt sosialt felleskap en gang i uken, har det hatt betydning utover timen. Noen av deltagerne tar etter hvert følge på hjemveien, eller de treffes i en musikkforretning i nærmiljøet. Andre tipser om bøker, tv-program eller filmer de har sett, som igjen blir utforsket av de andre deltagerne. Om en deltager ikke møter, er det ikke uvanlig at han tar kontakt for å høre hvilken låt som ble spilt og selv finner denne for å lytte på egen hånd. En annen aktivitet er å søke på internett for å finne mer informasjon om låten eller artisten som er spilt. Slik kan man sjekke ut om det er andre tolkninger av teksten enn det vi i gruppen har kommet frem til. Låtene i «Musikkopplevelser» lever på denne måten sitt eget liv utenfor der selve timen foregår.

Konklusjon

Med utgangspunkt i teori om psykose og selvopplevelse, musikk og identitet og samfunnsmusikkterapi og recovery har vi belyst hvordan en tilrettelagt musikklyttegruppe for menn med psykoselidelse gir mulighet for å jobbe med styrking av identitet og tilfrisking. Dette kan skisseres opp i følgende tre funn:

For det første ser vi mulighetene tilbudet gir for bedre selvopplevelser hos menn med psykoselidelser som samtidig har musikk som interesse. Psykose innebærer en forstyrrelse i selvet. I «Musikkopplevelser» tilrettelegges det for å styrke selvopplevelser i relasjonen til andre. Personlige erfaringer deles, og den enkelte får og gir tilbakemelding i et trygt fellesskap. Det som deles, anerkjennes og allmenngjøres til fellesmenneskelige opplevelser.

For det andre opplever vi at musikk og identitet er tett vevd sammen, og at dette er en faktor som kan brukes aktivt i musikkgruppetilbud innen feltet psykisk helse. I «Musikkopplevelser» deles låter, og dermed deles også en del av ens selvbiografi. Slik blir sangdeling en måte å fortelle sin egen historie på, samtidig som det gir mulighet for andre til å åpne opp for sin historie. «Tause menn» snakker ved hjelp av musikk og trygge rammer og tilretteleggelse.

For det tredje viser erfaringene våre at musikkgruppetilbudet har en utpreget sosial funksjon. «Musikkopplevelser» gir tilgang til et fellesskap der deltagerne kan åpne seg og bli møtt av andre med en likesinnet interesse for musikk. Gruppetilbudet har også betydning utover den ukentlige sammenkomsten. Det har satt i gang ringvirkninger i livet til deltagerne, og flere har fått utvidet det sosiale nettverket.

Referanser

Ansdell, G. (2014). How music helps in music therapy and everyday life. Farnham: Ashgate.

Ansdell, G., & Pavlicevic, M. (2004). Rethinking music and community: Theorethical perspectives in support of community music therapy. I G. Ansdell & M. Pavlicevic (red.), Community music therapy. London: Jessica Kingsley Publishers.

Barthes, R. (1977). Image, music, text. Oversatt av S. Heath. London: Fontana Press.

Bonde, L. O., Pedersen, I. N., & Wigram, T. (2012). Musikkterapi: Når ord ikke slår til. En håndbog i musikkterapiens teori og praksis i Danmark. Århus: Klim.

Borg, M. (2009). Bedringsprosesser slik det leves i hverdagslivet: Brukererfaringer ved alvorlige psykiske lidelser. Tidsskrift for norsk psykologforening, 46(5), 452–459.

Bruner, J. S. (1986). Actual minds, possible worlds. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Fitzgerald, T. K. (1993). Metaphors of identity. A culture-communication dialogue. New York: State University of New York Press.

Fuller, P. R. (2013). The three phases of severe psychosis: surviving, existing and living. Phase-specific therapy for severe psychosis. Hove. Routledge.

Grocke, D., & Wigram, T. (2007). Receptive Music Therapy: Techniques and Clinical Applications for Music Terapy Clinicians, Educators and Students. London: Jessical Kingsley.

Kristiansen, D. L. (2013). Nye muligheter. En eksplorativ studie av deltakeres opplevelse i musikkterpigruppe innen rusbehandling. Oslo: Norges musikkhøgskole. Hentet fra http://hdl.handle.net/11250/218345.

Møller, P. (2010). Samtalen som mikroskop. Hentet fra: http://www.tekniskmuseum.no/forskning2/paul-moller-samtalen-som-mikroskop

Møller, P., & Husby, R. (2003). Det initiale prodrom ved schizofreni – kjernedimensjoner av opplevelse og atferd. Tidsskrift for Den norske legeforening, 17(123), 2425–2429.

Ricoeur, P. (1992). Oneself as another. Chicago: University of Chicago Press.

Ruud, E. (1990). Musikk som kommunikasjon og samhandling: teoretiske perspektiv på musikkterapien. Oslo: Solum.

Ruud, E. (1997/2013). Musikk og identitet. Oslo: Universitetsforlaget.

Solli, H. P. (2012). Med pasienten i førersetet; Recovery-perspektivets implikasjoner for musikkterapi i psykisk helsearbeid. DOI: http://dx.doi.org/10.5278/ojs/mipo/2edleel2.

Solli, H. P., Rolvsjord, R., & Borg, M. (2013). Toward Understanding Music Therapy as a Recovery-Oriented Practice within Mental Health Care: A Meta-Synthesis of Service Users' Experiences. Journal of Music Therapy, 50(4), 244–273. DOI: http://dx.doi.org/10.1093/jmt/50.4.244.

Stanghellini, G. (2004). Disembodied spirits and deanimated bodies: The psychopathology of common sense. London: Oxford University Press. DOI: http://dx.doi.org/10.1093/med/9780198520894.001.0001.

Stige, B. ( 2002). Culture-centered music therapy. Gilsum: Barcelona Publishers.

Stige, B. (2008). Samfunnsmusikkterapi – mellom kvardag og klinikk. I E. Ruud & G. Trondalen (red.), Perspektiver på musikk og helse: 30 år med norsk musikkterapi. Oslo: NMH-publikasjoner 2008:3.

Stige, B. (2012). Elaborations toward a notion of community music therapy. [Gilsum, NH]: Barcelona Pub.

Stige, B., Ansdell, G., Elefant, C., & Pavlicevic, M. (2010). Where music helps. Farnham: Ashgate.

Stige, B., & Aarø, L.E. (2012). Invitation to community music therapy. New York, NY: Routledge.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon