15. september 2016 holdt Helsedirektoratet en åpningskonferanse for arbeidsgruppene som skal bistå direktoratet i utarbeidelsen av pakkeforløp innen psykisk helse og rus. Planen er at 22 forløp skal være klare innen utgangen av 2020. De første skal implementeres i 2018. Som tidligere pasient i psykisk helsevern, og som en av dem med en såkalt alvorlig, kronisk psykisk lidelse, reagerte jeg med vantro første gang jeg hørte om helseministerens tro på at pakkeforløpssuksessen innen kreftbehandling har overføringsverdi til psykisk helse- og rusfeltet. Men idéen var ikke hans egen. «Se til Danmark», ble det sagt, og jeg så til Danmark. Da ble jeg så lei meg og redd at jeg gråt. Jeg skrev en kronikk som kom på trykk på ytring.no 15. desember 2015 (Lindvig, 2015). Jeg skal ikke gjengi den her, bare kort nevne de viktigste elementene jeg reagerte på. For det første omtales de danske pakkene som evidensbaserte psykiatripakker, og de fem som har sittet med det øverste faglige ansvaret for utviklingen av pakkene er alle psykiatere. Pakkene er utformet slik at det tydeligste trekket ved dem er at de tidsbegrenser mengden behandling du kan få. «Mitt» forløp inneholder et visst antall timer til utredning og vurdering av medikamenter, et visst antall timer individualterapi og et visst antall timer gruppeterapi. I tillegg ville jeg få en time eller to til samtaler med pårørende og en oppfølgingssamtale for blant annet å vurdere, og eventuelt justere, medikamentdosen(e).

Dermed opplever jeg at å se til Danmark i denne sammenheng blir å se bakover i tid. I norske stortingsmeldinger, rapporter og veiledere fra det siste tiåret er «psykiatri» i stor grad byttet ut med «psykisk helse». «Evidensbasert praksis» er byttet ut med «kunnskapsbasert praksis». Er ikke det fordi vi de siste tiårene har beveget oss bort fra å tro at den tradisjonelle psykiatriens forståelsesmodell, med hovedvekt på det biologiske, har alle svarene? Og at kvantitative effektstudier ikke gir oss hele bildet av hva som best vil hjelpe den enkelte, og at praksis derfor også må bygge på praktikeres erfaringskunnskap og brukeres kunnskap og preferanser? Jeg begynte å mistenke at «evidensbasert» er byttet ut med «kunnskapsbasert» og «psykiatri» med «psykisk helse» fordi noen synes det klinger bedre. Jeg ble lei meg og urolig for utviklingen videre.

Men nå kjenner jeg håpet stige i meg. Det ser nemlig ut som om helseministeren har gått bort fra selve grunnidéen bak de danske psykiatripakkene; standardisering. For hør hva han sa i åpningstalen på oppstartskonferansen for arbeidsgruppene:

Målet med pakkeforløpene er slett ikke å sørge for at alle får samme behandling […] Pakkeforløpet er en ramme rundt pasientforløpet. Innholdet i behandlingen må defineres i tett samarbeid mellom pasienter og helsepersonell. Jeg forventer at pakkeforløpene skal vise hvilke alternativer som finnes. På den måten blir det lettere for pasienten å være med og velge riktig behandling, selvfølgelig i samarbeid med behandleren (Høie, 2016).

Særlig liker jeg at pakkeforløpene skal vise hvilke alternativer som finnes. Det vil etter min mening kunne løse en av dagens største utfordringer på psykisk helsefeltet, nemlig å få til reell brukermedvirkning på individnivå. Det vil si, så lenge det fortsatt er diagnosen som utløser et bestemt pakkeforløp, vil alle pasienter måtte starte med å bli utredet og diagnostisert, selv om det finnes både pasienter og behandlere som tror at det finnes andre og noen ganger mer konstruktive muligheter enn å begynne der. Jeg skal likevel, med dette som utgangspunkt, prøve å designe et pakkeforløp jeg tror ville være bra for meg – hvis problemene mine hadde oppstått i dag. Bli med meg på en tankereise.

Vi må først se for oss at jeg går til legen min fordi jeg har det veldig vondt inni meg. Jeg har lenge gått inn og ut av veldig mørke perioder med veldig krevende tankeprosesser. Mellom episodene har jeg det helt fint. Faktisk har jeg perioder hvor jeg føler meg veldig glad og lett til sinns, men de tunge periodene er nesten uutholdelige. Jeg sliter også veldig med selvfølelsen, og til tider orker jeg ikke å møte folk. Jeg føler meg utilpass og uperfekt, og jeg blir fryktelig sliten av at jeg hele tiden analyserer meg selv og dømmer meg selv som mislykket – selv om jeg ikke vil det. Legen min og jeg blir enige om at det kan være lurt å henvise til poliklinisk behandling. Jeg er heldig. De som bestemmer på poliklinikken er enige med legen min og meg.

Hvis jeg skal være litt realistisk og tenke ut fra dagens situasjon, vil det være sannsynlig at jeg mottar et brev hvor det står at jeg har fått time noen uker frem i tid. Sammen med dette brevet, ligger det også et skriv som er blitt utformet i forbindelse med innføring av pakkeforløp. Det er et av flere tiltak for å øke brukermedvirkningen. I dette skrivet står det litt om at det finnes flere brukerorganisasjoner innen psykisk helse som det går an å ta kontakt med, eller de kan sjekkes ut på nettet hvis man bare ønsker å orientere seg litt om forskjellige ting som angår psykisk helse. De står nevnt med navn, internettadresse og annen kontaktinfo. Videre står det, så forståelig som mulig for folk flest, litt info om hva som finnes av tilbud på poliklinikken. Det står at psykiske lidelser kan ses fra ulike perspektiver, og det forklares litt om ulike forståelsesmåter og årsaksforklaringer som kan peke i ulike retninger når det gjelder hva som kan være til hjelp. Noen har mest fokus på oppvekst og hendelser tilbake i tid, andre fokuserer mest på her og nå. Noen tilbyr ulike former for individuell samtaleterapi, andre gir gruppeterapi. Det står om kroppsorientering, nettverkssamtaler, åpne samtaler, musikkterapi, psykodynamisk samtaleterapi og kognitiv adferdsterapi. Det står at først vil jeg komme til en behandler som er valgt av poliklinikken på bakgrunn av henvisningen fra legen. Hun vil prøve å bli litt kjent med meg og hvordan jeg forstår min egen problematikk, før hun utreder meg etter ganske standardiserte skjemaer. Når diagnosen er klar, skal vi sammen finne ut av hvilket forståelsesperspektiv som gir mest mening for meg, og dermed også hvilken type behandling eller behandler jeg sannsynligvis vil få best hjelp av videre. Altså bytter jeg behandler dersom vi er enige om at det vil være mest konstruktivt. Hvis vi er uenige, veier mitt ord tyngst, siden målet er at behandlingen skal gi mening for meg.

Jeg ønsker meg en behandler som ser psykisk helseproblematikk først og fremst som reaksjoner på belastninger i livet, men som ikke nødvendigvis avviser at det også kan finnes en biologisk komponent. Jeg vil gjerne ha individuelle samtaler, i hvert fall i starten. Det gjør ikke så mye om jeg må vente litt ekstra. Det viktigste for meg er å få komme til en jeg tror kan hjelpe meg. En som er mer opptatt av å forstå mine subjektive opplevelser av egen problematikk enn hvilken diagnose mine symptomer sammenstilt i et skjema peker på.

Jeg får en behandler, og vi legger opp til å utforske oppveksten min og omgivelsene mine før og nå, for å prøve å finne frem til om det er noe livet har lært meg som er feil. Om jeg rett og slett kan få et bedre liv av å lære noe nytt – for eksempel om meg selv, min egen verdi. Vi leter også etter ressurser hos meg selv. Ressurser jeg har utviklet for å holde ut tilværelsen og som fortsatt kan hjelpe meg, og ressurser jeg bruker uhensiktsmessig, men som kan hjelpe meg til et bedre liv om jeg bruker dem annerledes. Jeg kan utvikle nye strategier. Og hva med folk rundt meg? Finnes det noen som får meg til å føle meg bra? Er det noen som kan bære smerten min sammen med meg av og til? Finnes det noen som kjenner oppveksten min og kan være sannhetsvitne for meg når jeg lurer på om det er meg det er noe galt med, om jeg innbiller meg ting eller om jeg bare tåler veldig lite?

Og så prøver vi å se konstruktivt på at jeg har fått en diagnose. Har jeg noe til felles med andre som sliter? Kan det være en trøst? Kan forskning si noe om hva som har hjulpet mennesker med samme diagnose, antyde noe om hva som kan trigge symptomene og hva som kan dempe dem? Vi finner ut at det finnes medisiner som mange opplever kan være til god hjelp. Jeg sier at jeg er skeptisk. At jeg først vil prøve andre ting. Da finner vi frem til at det kan være lurt å prøve med veldig faste rutiner for søvn. Og det kan være veldig lurt å gå tur, helst på dagtid, for dagslys skal også hjelpe mot depresjon – eller blylodd på tankene, som jeg opplever som en mer presis betegnelse. Jeg sier at jeg ikke orker å jobbe med endring av verken strategier eller rutiner slik ting er akkurat nå. Jeg er så sliten. Det er ikke bare tankene som har blylodd, hele kroppen er blytung. Dessuten får jeg ikke til å trekke pusten skikkelig. Da sier behandleren at hun ikke har så mye kompetanse på akkurat hvordan det psykiske stresset setter seg i kroppen. Men poliklinikken har en psykomotoriker, det vil si en fysioterapeut med spesialisering i akkurat det. Hun henviser meg til henne. Med fokus på kroppen blir jeg klar over at jeg ikke har trukket pusten skikkelig på veldig lenge. Jeg kjenner også på at kroppen bedrar meg. At noe av utilpassheten jeg har kjent på blant folk, handler om at jeg føler meg mindre enn kroppen min. Derfor stoler jeg ikke på at den er på lag med meg. Jeg har dårlig balanse og koordinasjon. Vi setter oss som mål at jeg skal bli stødig som et fjell. Fylle meg selv fra topp til tå.

Jeg får gå parallelt til psykomotorikeren og behandleren min. Av og til møtes vi alle tre for å snakke om den kunnskapen vi utvikler om hodet mitt og kroppen min, og om hvordan vi kan få kropp, tanker og følelser til å jobbe på lag. Jeg opplever at jeg begynner å henge bedre sammen. Vi blir enige om at det kan være lurt å prøve turgåing.

Regelmessige turer på dagtid. Det vet jeg at jeg ikke vil greie å gjennomføre alene. Finnes det noen i nettverket mitt som har mulighet for å gå tur med meg? Det er ingen rundt meg som har fri på dagtid. Da foreslår behandleren at vi kan sjekke om det finnes noen i en frivillig organisasjon som jeg kan gå tur med. Hun hjelper meg å komme i kontakt med Røde Kors. Der finner vi en frivillig som elsker å gå tur. Hun vil gjerne både gå tur med meg alene og ta meg med på Turistforeningens turtilbud på dagtid – hvis jeg vil. Jeg vil begynne med å gå tur alene med den frivillige, og vi begynner med én tur i uka. Jeg gruer meg til hver eneste tur. Men hver gang gjør det godt. Jeg opplever at jeg sover bedre. Enda bedre blir det når jeg etter hvert greier å legge meg og stå opp til noenlunde faste tider. Jeg begynner å føle meg sterkere, og jeg kan gå i gang med å finne og etablere nye sosiale strategier. Behandleren min anbefaler meg å prøve gruppeterapi, for der kan jeg øve meg i en trygg setting. Jeg kan gå til henne parallelt for å bearbeide det jeg opplever der. Jeg prøver det, øver meg på nye strategier i gruppa, men jeg opplever det ikke særlig effektivt. Jeg greier ikke å sette det ut i livet. Jeg sier at jeg gjerne skulle reist på en slags leirskole hvor jeg kunne levd i en gruppeterapiboble en stund. Da sier behandleren min at det finnes gruppeterapiopplegg hvor man blir innlagt i tolv uker. Det ligner egentlig litt på leirskole, sier hun. Jeg blir henvist dit, og jeg opplever at opplegget er veldig effektivt. Jeg får erfaring med at verken mitt eller andres liv raser sammen av at jeg setter noen grenser for hva som er greit og ugreit for meg.

Jeg kommer styrket og optimistisk tilbake. Nå vil jeg leve mitt virkelige liv i tråd med egne grenser og behov. Men det er krevende å endre seg i retning av å være mindre perfeksjonist og mindre snill. Det er sånn det føles. Derfor går jeg stadig på en smell. Jeg blir veldig kritisk til meg selv, og i perioder blir jeg fryktelig sliten. Og om vinteren blir jeg motarbeidet av mangelen på sol og varme.

Jeg trenger ferie, aller helst fra meg selv. Men det kan også hjelpe om jeg bare kan få komme meg bort fra hverdagen en stund. Kanskje jeg kan dra til Syden? Der ville jeg kunne få både sol, varme og hvile. Men jeg har ikke råd. Da sier behandleren min at jo, det burde vi få til. Under utviklingen av pakkeforløpene ble det samlet inn mye brukerkunnskap som også tydet på at ferieturer til varme strøk kan gjøre veldig godt når man er deprimert. Det ble foreslått at mennesker med diagnoser som inneholder depresjon skulle kunne få sydenturer dekket av staten på samme måte som mennesker med revmatisme, psoriasis eller senskader etter poliomyelitt. Og slik er det blitt. Hun hjelper meg med søknaden, og jeg får reise en uke til Syden.

Jeg kommer tilbake fra Syden med lysere sinn og mer energi. Det beste med hele turen er at avstanden fra hverdagen ga meg rom til å kjenne på at kroppen er blitt sterkere. Jeg ble ikke bare liggende på stranda og døse. Jeg gikk tur. Flere ganger! Nå er jeg klar for hyppigere turer hjemme også. Jeg blir med den frivillige fra Røde Kors på turene til Turistforeningen. Jeg møter nye folk som ikke kjenner mitt gamle jeg. Jeg føler meg fri til å være god mot meg selv.

Jeg får fortsette hos både psykomotorikeren og behandleren min en stund til. Jeg ser dem sjeldnere, men ofte nok. Og det er godt å vite at jeg får gå til dem helt til vi blir enige om at jeg kan takle eventuelle nye nedturer på egen hånd. At jeg kan stå på egne bein. Stødig som et fjell.

Referanser

Høie, B. (2016). Helse- og omsorgsminister Bent Høies åpningstale for å starte arbeidet med psykisk helse og rus. Tale på Oppstartkonferanse for psykisk helse og rus. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/oppstartkonferanse-for-psykisk-helse-og-rus/id2511411/.

Lindvig, G. R. (2015). Pakkeforløp i psykisk helse. NRK Ytring. Hentet fra https://www.nrk.no/ytring/pakkeforlop-i-psykisk-helse-1.12673691.