I dette nummeret av Tidsskrift for psykisk helsearbeid har vi samlet artikler som tar for seg ulike områder som kan knyttes til recovery-begrepet. Recovery er et uttrykk som stadig oftere dukker opp i forbindelse med psykisk helsearbeid, og som relateres til alt fra brukerens opplevelse av meningsfylde, mestring, identitet og egenverd, til relasjonell og sosial inkludering og trygghet. Ingen av disse ideene er særlig nye hver for seg. Forskning innen psykisk helsearbeid viser ofte til Aaron Antonovsky, som studerte erfaringene til mennesker som overlevde konsentrasjonsleirene uten å vise tegn til varige traumer. Både tanker om mestringsstrategier og tanker om relasjonell trygghet kan spores tilbake til tidlige psykoanalytiske teorier som for eksempel Karen Horneys mellommenneskelige mestringsstrategier.

Recovery som begrep og forståelse innen psykisk helsearbeid har et bredt nedslagsfelt. Listen over ulike ideer, teorier og tilnærminger er lang, omfattende og ikke minst så sammenfallende at det er betimelig å stille spørsmål ved hva det er som i det hele tatt er nytt ved begrepet og forståelsen. For noe nytt er det. For det første er recovery en tilnærming som forener allerede etablert kunnskap inn i en felles helsefremmende sammenheng. For det andre er recovery en tilnærming hvor det fokuseres på evnen til å leve med symptomer snarere enn å fjerne dem. For det tredje skiller recovery seg fra mange andre tilnærminger ved at brukermedvirkning og brukerinvolvering er en del av tilnærmingen i stedet for at brukermedvirkning eksisterer som et slags ideal ved siden av tilnærmingen.

I det øyeblikket brukermedvirkning blir en sentral del av en tilnærming, får imidlertid recovery-tilnærmingen potensielt et vitenskapelig forklaringsproblem. Dette skyldes at tilnærmingens fleksibilitet og tilpasningsmuligheter gjør det vanskelig å kontrollere hvorvidt noe blir utført systematisk likt fra tilfelle til tilfelle. Dermed blir det også vanskelig å undersøke hvorvidt noe i tilnærmingen virker. Dette er en utfordring som kjennetegner flere begrep og modeller som er populære blant både praktikere og brukere innen feltet psykisk helsearbeid. Både «relasjon», «medvirkning», «empowerment» og ikke minst «helsefremmende» er begrep som har en tendens til å miste vesentlig meningsinnhold når man forsøker å gi begrepene en betydning som kan måles på en meningsfull måte.

Dette betyr ikke at begrepene er meningsløse eller unyttige, men det betyr at slike begreper risikerer å være forbigående moteord som relateres mer til et bestemt paradigmes fagspråk enn det samme paradigmets praksis. For recovery som begrep kan så absolutt vise seg å ha en nytteverdi som kan relateres til praksis. For eksempel kan recovery som begrep vise seg å ha en nytteverdi for mennesker som strever med symptomatikk som de tross god behandling ikke blir kvitt og som det derfor kan være mer konstruktivt å lære seg å leve med enn å kjempe imot.

I dette nummeret har vi plukket ut tekster som belyser betydningen av gode terapeutiske relasjoner, nettverkets betydning, samarbeid mellom tjenestene, betydningen av brukermedvirkning og egne erfaringer som viktige elementer i utførelsen av psykisk helsearbeid. Tekstene tydeliggjør kompleksiteten i arbeidet og løfter frem viktig kunnskap som kan bidra til å utvide mangfoldet i tilnærmingene og forståelsen av psykisk helsearbeid.