Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Faglig frihet og uklare rammer

Kommunale fagansattes erfaringer med psykisk helsearbeid
Høgskolen i Molde, vitenskapelig høgskole i logistikk

f. 1963

Psykologspesialist, PhD i psykologi. Førsteamanuensis, Avdeling for helsefag, Høgskolen i Molde, vitenskapelig høgskole i logistikk

Midsund kommune

f. 1964

Master i psykisk helsearbeid. Psykiatrisk sykepleier, Avdeling Helse, Midsund kommune

Siden begynnelsen av 1990-tallet har flere lovendringer ført til stadig nye oppgaver for kommunalt fagansatte som arbeider med psykisk helse- og rusarbeid. Hensikten med denne studien var å undersøke hvordan slike fagpersoner erfarer sin arbeidshverdag. Det ble gjennomført semi-strukturerte intervju av syv ansatte. Tre hovedfunn skilte seg ut: 1) De fagansatte beskriver et behov for å synliggjøre og dokumentere egen identitet og praksiskompetanse, 2) de erfarer en følelse av stress og bekymring for fremtiden og med tanke på daglige oppgaver, og 3) de erfarer en stor grad av faglig frihet, glede og motivasjon i sin arbeidshverdag.

Nøkkelord: psykisk helsearbeider, psykiatrisk sykepleier, kommunal, lokal, opplevelse, erfaring, samhandlingsreformen

Since the early nineties, several regulations have generated more tasks for local community employees engaged in mental health and substance abuse services. This study aimed to explore how such professionals experience their working situation. Semi-structured interviews were conducted with seven professionals. Three primary themes emerged from the interviews: (1) the professionals describe a need to make their identity and work practice publicly known; (2) they also experience a feeling of stress and worry regarding the future and daily tasks, and (3) they experience a strong feeling of academic freedom, joy and optimism in their daily work.

Keywords: mental health worker, metal health nurse, local, experience, knowledge, community reform

Introduksjon

Ifølge SINTEF (Ose & Kaspersen, 2015) ble det rapportert 13 131 årsverk innen kommunalt psykisk helse- og rusarbeid i Norge i 2015. Arbeidet omfattet forebygging, utredning, behandling, rehabilitering, oppfølging og skadereduksjon. Det ble gitt støttesamtaler, råd og veiledning, og man benyttet her blant annet kognitiv terapi, motiverende intervju/motivasjonssamtaler, psykoedukasjon og en rekke gruppebaserte tiltak, inkludert frisklivs- og aktivitetstilbud.

Psykisk helse som kommunalt fagfelt er forholdsvis nytt, og utviklingen har skjedd raskt. «Community psychiatric nursing» ble etablert i England i midten av 1950-årene (Hummelvoll, 2000), og vokste først fram i Norge på 1980-tallet. Ifølge Norvoll (2004) var kunnskapsutviklingen ennå beskjeden utover 1990-tallet, med hovedsakelig psykiatriske sykepleiere som pådrivere.

Stortingsmeldingen Åpenhet og helhet (Sosial- og helsedepartementet, 1996–97) medførte en desentralisering av tjenestene innen psykisk helse. I tillegg ble pasientrollen endret fra passiv mottaker til aktiv deltaker. Videre ble det stimulert til en styrking av tverrfaglig samarbeid rundt forebyggende oppgaver, og det ble opprettet øremerkede kommunale stillinger. Ytterligere reformer ble introdusert i Opptrappingsplanen for psykisk helse (Sosial- og helsedepartementet, 1997–98), som hadde som hovedintensjon at alle mennesker, enten de har psykiske vansker i perioder eller store deler av livet, skal få hjelp til å leve et så normalt og selvstendig liv som mulig. I henhold til dette vedtok kommunene psykiatriplaner, og bruken av øremerkede midler ble rapportert til fylkesmannen.

I forlengelsen av ovenstående lovgivning hadde Samhandlingsreformen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009) fra 2012 som intensjon at pasientene skal få rett behandling på rett sted og til rett tid. Reformens siktemål var også at spesialisthelsetjenesten skal spesialiseres enda mer. Videre skal kommunene overta sykehusoppgaver og betale deler av utgiftene ved inn- og utskrivning fra sykehusene.

Når det gjelder rusproblemer tydeliggjør Helsedirektoratet (2011) at disse, på lik linje med psykiske vansker, i utgangspunktet er helse- og omsorgstjenestens ansvar. Samtidig har den mer spesialiserte rusbehandlingen blitt innordnet i de regionale helseforetakene. Videre har det kommet ny nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig rus og psykiske lidelser (ROP-lidelser; Helsedirektoratet, 2012).

Tilnærmingen til psykisk helsearbeid har etter hvert blitt flerfaglig (Holte & Hummelvoll, 2014), og gjerne forankret i den humane tradisjonen hvor det helhetlige synet på mennesket er styrende (Karlsson & Borg, 2013). Flerfagligheten avspeiles også i at man nå, hovedsakelig, har fått tverrfaglige videreutdanninger innen psykisk helsearbeid der man tidligere tilbød videreutdanninger innen psykiatrisk sykepleie. Ifølge Vråle et al. (2009) legger tverrfagligheten til rette for en gjensidig forståelse både for hverandres profesjonsbakgrunner og arbeidsområder, og for et bedre tverrfaglig samarbeid.

Masvie (2011) har pekt på at psykiske helsearbeidere i mindre kommuner opplever stor frihet i jobben, tar mange selvstendige valg og opplever en sterk grad av ansvar selv uten at de har det formelle ansvaret. Imidlertid kan det synes som at lokalt psykisk helsearbeid er i en kritisk utviklingsfase: Karlsen (2009) hevder at yrkesgrupper innen denne nye psykiske helsetjenesten ikke har kommet med klare formuleringer om hva de kan bidra med. I tillegg er det uklart hvordan man i praksis skal følge opp intensjonene i Samhandlingsreformen for samarbeidet mellom profesjonelle og mellom profesjonelle og brukere (Dale et al., 2013). Videre er det påpekt av Iversen og Folland (2014) at det kommunale psykiske helsearbeidet er blitt svekket både fordi det er usynliggjort i den kommunale organisasjonsstrukturen og som følge av motstridende fagkulturer. De fremholder også at ressursene er under press, noe som bekreftes i en rapport fra SINTEF (Ose & Kaspersen, 2015) hvor man har identifisert en trend hvor stadig færre årsverk pr. innbygger går til psykisk helsearbeid.

Ovenstående utfordringer ses også internasjonalt, og i bl.a. Sverige har psykiatrireformen ført til at psykiske helsearbeidere ser et økt behov for utdannelse, veiledning og tettere dialog med politikere og befolkning for å redefinere sine roller (Kristiansen et al., 2010). Denne tilnærmingen støttes også av McAteer et al. (2016) som fremholder at psykiske helsearbeidere kan redusere uklarheter knyttet til roller ved å rutinemessig reflektere rundt oppgavespesifikke tiltak.

Holte og Hummelvoll (2004) peker på at enhver profesjonsutøver uttrykker sin fagkompetanse gjennom et spekter av ulike kompetanseområder og roller. Dels vil man støtte seg til en faglig grunnkompetanse og dernest vil man måtte utvikle et sett av spesialiserte kompetanser rettet mot særskilte utfordringer i lokalsamfunnet. I tråd med dette påpeker Lakemann (2013) at man også må utvikle en forståelse av hvilken kulturell kontekst man befinner seg i, jf. verdier, holdninger og livssyn.

På tross av relativt store endringer i rammene som påvirker og former arbeidsoppgavene innen lokalt psykisk helsearbeid har dette fagfeltet i svært liten grad blitt underkastet systematiske undersøkelser (Ose & Kaspersen, 2015). Med dette som utgangspunkt var den primære hensikten med denne studien å avdekke hvordan fagansatte i kommunale psykiske helsetjenester erfarer sin arbeidshverdag, herunder hvilken kompetanse som benyttes, hvordan de oppfatter sine roller og rammer og hva som motiverer dem.

Lazarus` modell for stressmestring – en teoretisk forankring

Lokalt psykisk helsearbeid er åpenbart et utfordrende fagfelt, både faglig og organisatorisk. Oppgavene man står overfor vil variere, og likeledes vil det variere i hvor stor grad man mestrer presset i hverdagen. Til analysen av deltagernes erfaringer på dette området, finner vi det relevant å benytte Lazarus` modell for stressmestring (Almås, 1999). Modellen danner et begrepsmessig rammeverk for å forstå hvordan bevissthet om stressfylte prosesser påvirker hvordan slike prosesser takles og mestres. I modellen legges det også vekt på vår evne til å tenke og vurdere og på hvordan samspillet mellom faktorer i person og situasjon er avgjørende for opplevelse og atferd. Ifølge modellen vil opplevelsen av for eksempel stress forstås dels ut fra hvilken betydning og mening situasjonen tillegges, og dels av behov og evne til å få kontroll på situasjonen.

Metode

Utvalg

Utvalget besto av syv personer, fem kvinner og to menn, med en gjennomsnittsalder på 45 år. Alle disse var deltagere i «Kommunenettverket for psykisk helsearbeid i romsdalskommunene» og ble rekruttert via skriftlig informasjonsbrev med samtykkeskjema formidlet via mellomlederne i kommunene i dette nettverket. Inklusjonskriteriet var at de skulle ha flere års erfaring fra kommunalt psykisk helsearbeid, og i snitt hadde de jobbet i ti år på dette feltet. Alle hadde videreutdanning innen psykiatrisk sykepleie, psykisk helsearbeid og/eller rus, og alle jobbet med både psykisk helse og rus. Seks av informantene hadde grunnutdanning i sykepleie, mens en var vernepleier. I tillegg til ulike arbeidsoppgaver hadde to informanter koordinerings- og lederansvar som del av stillingen sin. Alle informantene jobbet i kommuner med innbyggertall under 10 000 innbyggere. Kun i én av disse kommunene var det øremerket ressurser til mer enn to stillinger.

Semi-strukturerte individuelle intervjuer

Data ble samlet gjennom semi-strukturerte, individuelle intervjuer basert på en temaskisse. Det ble stilt åpne spørsmål som «hva består din arbeidshverdag i?», «har du noen tanker om samhandlingsreformen?» og «hva motiverer deg i jobben din?». De fleste intervjuene ble gjennomført på informantenes arbeidsplasser, to ved en utdanningsinstitusjon og ett på privat arena. Det ble gjort opptak av samtalene, som deretter ble transkribert. Gjennomsnittlig intervjutid var 45 minutter.

Analyse

Malteruds (2011) systematiske tekstkondensering ble benyttet i bearbeidelsen og analysen av informasjonen. Både lydopptak og tekster ble gjennomgått flere ganger for å få et helhetsinntrykk. Både prioritering, fleksibilitet, samhandling og synlighet var temaer som sa noe i første omgang om informantenes arbeidshverdag. Deretter ble de meningsbærende enhetene identifisert, kodet til kodegrupper, og til slutt omformulert til tekst. De nye tekstbeskrivelsene ga en tydeligere forståelse av informantenes meninger og blir presentert som tre hovedfunn sammen med sitater fra intervjuene.

Etiske overveielser

Studien ble godkjent av NSD 9. april 2015. Det ble lagt vekt på, både i informasjonsskriv og direkte, at deltakelsen i studien var frivillig og at informantene kunne trekke seg når som helst. I intervjuene ble det ikke gått i dybden på hvordan arbeidssituasjonen har påvirket informantenes privatliv eller psykiske helse. Vi ville først og fremst avdekke hvilke yrkesmessige utfordringer de har stått overfor og hvordan de har taklet disse. Her fortalte informantene relativt detaljert om sine erfaringer i de ulike kommunene de kom fra, også de mindre positive sidene ved virksomheten. Vi var oppmerksomme på at beskrivelser av negative erfaringer kunne sette enkelte i en sårbar situasjon, hvilket medførte særlige bestrebelser for å avidentifisere og anonymisere de ulike informantene. Vi har således sørget for at utenforstående som leser denne teksten ikke kan spore noen av utsagnene tilbake til enkeltinformanter. Bl.a. blir det i gjengivelser av utsagn kun brukt bokmålsform slik at informantene, med sine ulike romsdalsdialekter, ikke kan identifiseres rent geografisk. Videre har alle opptakene kun vært tilgjengelig for førsteforfatter, og opptakene ble slettet i etterkant av transkribering.

Metodiske styrker og svakheter

Både intervjuene og analysen ble gjennomført av førsteforfatter som selv er psykiatrisk sykepleier og jobber i den samme konteksten som informantene. På den ene side har dette gitt et godt utgangspunkt for å forstå feltet «innenfra» og således stille relevante oppfølgingsspørsmål. På den andre side kan en slik forforståelse også ha påvirket både intervju- og analyseprosessen og ført til at temaer som har harmonert mest med forforståelsen har fortrengt mindre gjenkjennelige temaer.

At studien omfatter kun syv fagansatte innen et avgrenset geografisk område innebærer en begrensning som medvirker til at den ytre validiteten er lav. Det bør også tas i betraktning at forskningsspørsmålene vil være mest relevant for andre ansatte innen feltet psykisk helsearbeid. I tillegg må det kunne antas at det er flere forhold som kan påvirke informantens erfaringer i arbeidshverdagen enn de som er fanget opp i denne studien.

Funn

Helhetsinntrykk

Informantene beskriver en utydelighet knyttet til hvordan de forventes å innrette seg i sitt daglige virke og i samarbeidet med spesialisthelsetjenesten. Dernest beskriver de en opplevelse av å ha nådd en grense for hva de makter på jobb, og at jobbpresset medfører svekket overskudd til å takle problemer privat. De prøver å ha fokus på hva de faktisk får til, men føler en konstant belastning ved å ikke strekke til. Til slutt gis det beskrivelser av hvordan dynamikken i den kliniske hjelperelasjonen utvikler seg som et resultat av stadig nye møter med folk og økende livserfaring.

«Hvilken kunnskap trengs, egentlig?»

I denne kodegruppen beskrives informantenes erfaringer med spesialisthelsetjenesten, manglende funksjonsavklaring og bruk av titler. Informantene spør seg hva de trenger «alle disse teamene» til og hva disse skal bidra med. De mener at de ikke trenger veiledning i hva de skal gjøre siden de kan arbeidet sitt veldig godt. Samarbeidet med spesialisthelsetjenesten oppleves som nyttig, men når det kommer tre til fem personer derfra for å delta på møter, er tanken at det kan føles overveldende, også for brukeren. Slik beskriver en informant det: «De kan ha så mange ressurser selv, kanskje hvis vi hadde fått dem kunne de ha vært brukt på en annen måte.»

De blir ikke spurt om hvilke behov kommunen har, og stiller seg spørsmålet om de selv er for lite flinke til å stille krav siden teamene kommer fra spesialisthelsetjenesten. En av de fagansatte mener at samarbeidet kan bedres ved at spesialisthelsetjenesten etterspør og interesserer seg for å forstå det kommunale psykiske helsearbeidet. Samtidig må de selv ta noen telefoner og fortelle hvem de er, hva arbeidsoppgavene deres går ut på, og hvilken kompetanse de har. For som en sier: «Jeg har aldri sett en samarbeidsavtale, så hva den innebærer vet jeg ikke.»

Informantene forteller om manglende informasjon på hjemmesidene til kommunene, folk aner ikke hva de gjør og mange tror at de jobber i hjemmesykepleien. Erfaringen er at rollen er utydelig selv når de presenterer seg som psykiatrisk sykepleier, og folk spør hva de kan tilby av tjenester. De fagansatte vet selv hvem de skal kontakte for samarbeid, men det mangler planer og nedskrevne retningslinjer å gi videre til neste som ansettes. En annen erfaring er at tjenesten ikke er godt nok definert i lovverket, og at den derfor blir lite synlig i det administrative og politiske landskapet: «Det er masse sånn kunnskap som bare er oppi mitt hode, så hvis jeg blir borte er det en del som faller bort.»

Mens vernepleieren bruker tittelen «vernepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid», har sykepleierne mer ulik bruk av sin tittel. En kvinne sier at hun «er vel» «spesialsykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid». Ofte prøver hun å forklare dette for folk, men ender opp med å si «psykiatrisk sykepleier» selv om det ifølge henne er en tittel de ikke skal bruke. En annen presenterer seg som «psykiatrisk sykepleier», selv om det står «spesialsykepleier» på lønningsslippen. Da en av informantene var ferdig utdannet, var det en diskusjon; skulle de være «psykiatriske sykepleiere» eller «sykepleiere med videreutdanning i psykisk helse»? Begrepet «psykisk helsearbeider» beskriver kun at du jobber med dem som har psykiske utfordringer, og ikke så mye mer, ifølge en fagansatt. «Kommunen søkte etter psykisk helsearbeider, men jeg poengterte at jeg var ingen psykisk helsearbeider, jeg var psykiatrisk sykepleier!»

Ovenstående kan muligens avspeile at informantene som benevner seg som psykiatriske sykepleiere har behov for å klargjøre sin kompetanse og at de oppfatter betegnelsen «psykisk helsearbeider» som utydelig og til dels misvisende med tanke på hvilken kompetanse de egentlig besitter. Denne gruppen benytter også tittelen «psykiatrisk sykepleier» enten de har spesialisering innen psykiatrisk sykepleie eller tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid.

«Det er en grense for hva man rekker over»

Den andre kodegruppen omhandler informantenes håndtering og avgrensning av den store mengden arbeidsoppgaver. De er avhengige av å avslutte saker etter hvert, fordi pågangen er blitt større, og oppfølgingen av disse sakene er både tyngre og mer komplisert. Saker som omhandler rus og vold er blitt en utfordring både på grunn av manglende kompetanse og fordi det er tidkrevende å tilrettelegge individuelle planer i disse sakene. Flere av informantene beskriver en bekymring rundt hvordan de skal prioritere på dette området, herunder at håndtering av rus- og voldsproblematikk kan komme til å fortrenge ressurser til andre formål, særlig lavterskeltilbud:

Forebygging ved å ta imot noen som søker hjelp, ha noen samtaler og de vet hvem de kan kontakte; den biten tror jeg blir vanskelig å følge opp. Hvis vi ikke får tilført noe mer ressurser er jeg redd det er arbeid med rus vi må prioritere.

Samtidig er utfordringen å ikke tenke begrensninger, og heller ikke tenke for mye på dem som ikke får hjelp. Motivasjon holdes således oppe ved å se på muligheter og hva man faktisk får til innenfor de økonomiske rammene man har. Likevel må flere beskytte seg privat da de ikke kan ha problemer «både her og der». En av informantene som har lederansvar forteller hvordan hun prøver å ikke bli stresset når hun føler grensen er nådd: «Jeg prøver å tenke at jeg ikke får gjort noe med det, jeg er ferdig på arbeid og jeg kan ikke tenke mer på det. Det får bare være slik.»

En annen informant beskriver følelsen av ikke å strekke til i en ny og dårlig definert arbeidsrolle der man stadig får nye krav om å være oppdatert, både faglig og teknisk:

Så er det jo en utfordring med å være god nok, å ha nok kunnskap, du skal holde deg oppdatert på alt mulig, og så har du jo dataverden – vi har jo profil – jeg har fått en rolle der, og så har jeg en rolle i forhold til ditten og datten og jeg føler meg aldri nok oppdatert.

«Det lille ekstra; et bidrag til bedring»

Den siste kodegruppen handler om fleksibilitet og innhold i arbeidshverdagen. Informantene mener at de har stor frihet og benytter beskrivelser som «det er opp til deg selv på en måte», «jeg er litt som poteten – kan brukes til det meste» og «vi styrer egentlig vår egen skute, vi».

Friheten er avgjørende, for som det uttrykkes: «Jeg har ikke kunnet jobbe innen psykisk helse og hatt mange begrensede muligheter. Jeg må på en måte ha mulighet til å gjøre det jeg tror virker; og det er mange ting som virker.»

Informantene forteller eksempelvis at det å gjøre avtaler fra gang til gang om hva man sammen skal jobbe med, bidrar til god fremdrift. Hva de gjør blir dermed mye et resultat av hvordan møtet med pasienten utvikler seg. Videre forteller flere informanter om hvordan det å strekke seg langt er til hjelp og at det virker motiverende for både dem selv og brukerne. Hvis for eksempel en person står overfor et problem og trenger hjelp til hundepass, så bare gjøres det, i stedet for å kanskje måtte si at en ikke kan hjelpe. En kvinne mener at hun på denne måten beveger seg litt utenfor faget, og sier at hun gjør det lille ekstra litt for ofte. Denne type fleksibilitet og spontanitet i møtene med folk forklares av flere informanter som noe de kan gjøre fordi de har lang livserfaring. «Og jeg ser at den biten du gjør utenom arbeidsområde, den er med i bedringsprosess. Det er positivt for folk, men ikke slik at du går rundt og opplyser om det.»

I arbeidshverdagen blir det viktig å ha tro på at arbeidet de gjør fører fram til noe.

Folk gis ansvar og muligheter, og det å få oppleve mestring og seier sammen med dem, er motiverende.

Kjekkest? Det er å få de unge litt i gang igjen, tenker jeg – ja. Du har folk som har bodd i en kjeller på ett rom i mange år, og faktisk få dem ut igjen, få dem i gang igjen og de begynner på skole. Foreldrene slapper av, eller hele familien får et nytt liv, for alle har vært så bekymret for den personen, og det påvirker hele familien, det synes jeg er kjekkest. De faller ut rett og slett og det er litt tilfeldig å komme over dem.

Diskusjon

Kommunalt psykisk helsearbeid er et fagfelt som har gjennomgått relativt store endringer og reformer de siste par tiårene, senest med Samhandlingsreformen. På tross av disse reformene er det fortsatt lite klarhet i hvordan kommunene bør innrette sine tjenester (Iversen & Folland, 2014) og hvordan samarbeidet mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten er tenkt (Dale et al., 2011). Studiens funn reflekterer den utydeligheten som synes å råde på begge disse områdene.

Informantene uttrykker et sterkt behov for å få tydeliggjort hvem de er og hvordan de jobber. Karlsen (2009) har påpekt at yrkesgruppene innen den nye psykiske helsetjenesten ikke når fram med hva de kan bidra med. Også i internasjonale studier (Kristiansen, 2010; McAteer et al., 2016), fremkommer det at psykiske helsearbeidere og psykiatriske sykepleiere har et sterkt behov for å definere sine roller. Dette kom dels til utrykk også i denne undersøkelsen ved at informantene først og fremst ville defineres i tråd med sitt primære faglige ståsted. Følgelig var det ingen som ville bli titulert som «psykisk helsearbeider». For sykepleierne var det et poeng at de heller ville bruke den foreldede tittelen «psykiatrisk sykepleier» enn «psykisk helsearbeider» fordi de anså sistnevnte som både utydelig og til dels misvisende med henblikk på hvilken kompetanse de opplever at de har. Tittelen «psykiatrisk sykepleier» synes således å være svært levedyktig, jf. at det også fortsatt forskes i relativt stor utstrekning på «psykiatriske sykepleieres» rolle innen kommunalt psykisk helsearbeid (se bl.a. Karlsen, 2009; Vråle et al., 2009; Karlsen & Kim, 2015).

En lederartikkel i Tidsskrift for psykisk helsearbeid («Vi bærer norsk psykisk helsearbeid videre», 2008) peker på at vi ikke lenger kan være opptatt av profesjonsgrensene innen psykisk helsearbeid, da det i praksis handler mer om person og relasjon. Samtidig påpeker Karlsen (2009) at vi er avhengige av yrkesgrupper med trygg faglig identitet for å få det tverrfaglige samarbeidet til å fungere, ikke bare overfor spesialisthelsetjenesten, men også overfor kommunens innbyggere. Heri ligger også åpenbart utfordringen for psykisk helsearbeidere, dvs. å erkjenne at de i den praktiske hverdagen må kunne lene seg til egen fagbakgrunn i kombinasjon med at de utvikler mer generelle ferdigheter knyttet til samarbeid og kommunikasjon i et komplekst system (Holte & Hummelvoll, 2004; Lakemann, 2013).

Cleary et al. (2010) viser til at utviklingen av praksis krever kartlegging og fortløpende evaluering av hvem som gjør hva, når, og hvordan. Mye tyder likevel på at utviklingen innen samarbeidet mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, på tross av krav om avklaringer (se bl.a. Hummelvoll, 2000), har pågått uten denne type systematisk tilpasning. I sammenheng med innføringen av Samhandlingsreformen ble det heller ikke presentert et oppdatert kunnskapsgrunnlag med implikasjoner for samarbeidsforholdet mellom de kommunale psykiatritjenestene og spesialisthelsetjenestene. Ei heller ble det gitt konkrete retningslinjer for hva et samarbeid mellom profesjonelle skal inneholde (Dale et al., 2011). Indikasjoner på disse manglene er eksempelvis at en av informantene i denne studien aldri har sett en samarbeidsavtale, og en annen vet ikke hva de ulike teamene i spesialisthelsetjenesten skal bidra med til forskjell fra hva hun selv skal gjøre.

Flere informanter erfarer større pågang, spesielt det siste året. I tillegg får de prioriteringsproblemer som følge av flere kompliserte saker, oppfølging av elektroniske meldinger i journalsystem og koordinering av individuelle pasientplaner. Ose et al. (2012) viser, som i denne studien, at ressursene er presset pga. kommunenes dårlige økonomi. Flere av informantene påpeker således at midler til psykisk helse- og rusarbeid burde vært øremerket slik som i perioden etter at Opptrappingsplanen trådte i kraft.

Bunkholdt (1997) peker på ressursmangel, et fag i stadig utvikling og det å stadig møte store problemer, som mulige årsaker til stress. Både nyutdannede og erfarne kan oppleve utbrenthet hvis en stadig bruker flere krefter enn en har til rådighet, og likevel opplever å ikke strekke til. Å «ha en rolle i forhold til ditten og datten», og «aldri føle seg nok oppdatert», som informantene uttrykker det, synes å overgå ressursene til de fleste. Dette ser ut til å korrespondere med det Cocker og Joss (2016) omtaler som «commulative burnout», dvs. følelsen av tap av kontroll når mål og resultater stadig ikke oppnås.

Ethvert menneske skal ha mulighet til å imøtegå hverdagens spenninger og oppleve indre sammenheng. I Lazarus’ mestringsmodell (Almaas, 1999) fremholdes det at vår mestring av stress medieres av hvordan vi forstår situasjonen vi befinner oss i; om vi har tro på å finne fram til løsninger og om vi finner mening i forsøket på å gjøre dette. I lys av denne modellen er det rimelig å anta at det benyttes en rekke ulike mestringsstrategier hos informantene, litt avhengig av hvilket perspektiv og hvilken kognitiv tilnærming de har. Noen informanter takler arbeidspresset ved å innta en slags skjebnetro holdning der en tenker at «det er ikke så mye en kan gjøre» ved situasjonen, «det bare er som det er». Ifølge Hummelvoll (2000) kan dette medføre en tildekking av reelle behov og mangler i tillegg til at det kan medvirke til «cumulative burnout» (Cocker & Joss, 2016). Andre informanter benytter mer problemfokuserte strategier, herunder at de aktivt søker å få kontroll over hvilke muligheter de har innenfor gjeldende rammer. For disse vil det høye arbeidspresset være ledsaget av økende mestringsfølelse og økende opplevelse av mening i arbeidet, hvilket igjen vil virke stressdempende.

Uansett hvilken mestringsstrategi som benyttes er det åpenbart at informantene balanserer problemer på jobben hårfint mot hvor store problemer de kan ha privat. De kan ikke ha «problemer både her og der», som noen forklarer det. Gode relasjoner og et godt forhold til familien er avgjørende for den psykiske helsen, og dermed for vår kapasitet til å takle yrkesmessig stress (Lim et al. (2010). Videre er det, som mange påpeker, også av sentral betydning for jobbmestring at en jevnlig diskuterer og opplever støtte fra kollegaer, bl.a. i ulike nettverksmøter og i samarbeidsmøter med spesialisthelsetjenesten. I tråd med dette har Hummelvoll (2000) foreslått etableringen av forpliktende kollegiale team for dem som jobber med psykisk helsearbeid.

Informantene opplever, i tråd med Masvies (2011) funn, stor grad av faglig frihet, hvilket kan synes som den viktigste kilden til trivsel og mestring. McAteer et al. (2016) peker på at nettopp dette elementet bidrar til kontinuerlig faglig utvikling. Således vil en hverdag, om enn med tett tidsskjema og relativt uklare rolleforventninger, være mulig å takle såfremt en har autonomi og faglig selvbestemmelsesrett hva gjelder terapeutisk og praktisk tilnærming. Til dette kommer at man også står fritt til å utforske nye samspillsformer utenom de tradisjonelle samtaleorienterte, som å møte folk på hjemmebane, følge dem til stallen eller lufte hunden deres. Og selve friheten til å utforske disse mulighetene synes å være en viktig drivkraft som ikke må undervurderes; kombinasjonen av innovasjon og mestring gir både mening og er kunnskapsutviklende – og ikke minst, den virker stressdempende.

Konklusjon

Denne studien viser at psykisk helsearbeid praktisert av enkeltpersoner i små kommuner er særdeles utfordrende. Det er likevel et praksis- og fagområde som utvikles i og innrammes av et fritt faglig handlingsrom. Tre hovedfunn skilte seg ut: 1) De fagansatte beskriver et behov for å synliggjøre og dokumentere egen identitet og praksiskompetanse, 2) de erfarer en følelse av stress og bekymring for fremtiden og med tanke på daglige oppgaver, og 3) de erfarer stor grad av faglig frihet, glede og motivasjon i sin arbeidshverdag.

Det er to forhold som vi anser som viktige å undersøke nærmere. Det ene er den varierende bruken av titler blant sykepleiere med videreutdanninger, noe som kan skape forvirring rundt den enkeltes identitet. Norsk sykepleierforbund bør ha interesse av å se på hvilke implikasjoner dette kan ha. Dernest vil det være aktuelt å se nærmere på ressurs- og oppgavefordelingen mellom små utkantkommuner og spesialisthelsetjenesten når det gjelder psykisk helse- og rusarbeid. Samarbeidsavtalene bør kunne tydeliggjøres når det gjelder hvor langt kommunenes ansvar strekker seg på disse områdene. Dette vil igjen kunne være retningsgivende for etablering av adekvate økonomiske rammer og forsvarlige tiltaks- og kompetanseplaner.

Referanser

Almås, H. (1999). Klinisk sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget.

Borg, M., & Karlsson, B. (2013). Psykisk helsearbeid – humane og sosiale perspektiver og praksiser. Oslo: Gyldendal.

Bunkholdt, V. (1997). Psykologi – en innføring for helse- og sosialarbeidere. Otta: TANO AS.

Cleary, M., Horsfall, J., & Hapell B. (2010). «Developing practise in mental health settings». International Journal of Mental Health Nursing, 19(1), 45–52.

Cocker, F., & Joss, N. (2016). «Compassion Fatique among Healthcare, Emergency and Community Service Worker: A systenatic Review». International Journal of Environmental Research and Public Health, 13(6).

Dale, K. Y., Ødegård, A., Nesje, S. V., Iversen, H. P., & Bjørkly, S. (2011). «Bygge ned og bygge annerledes». Tidsskrift for psykisk helse, 03, 228–235.

Helsedirektoratet (2011). Helse- og omsorgstjenesteloven. Lov av 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. Oslo: Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet (2012). Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling, og oppfølging av personer med samtidige ruslidelse og psykisk lidelse – ROP -lidelser. Oslo: Helsedirektoratet.

Helse- og omsorgsdepartementet (20082009). Samhandlingsreformen (St.meld. nr. 47). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Holte, J. S., & Hummelvoll, J. K. (2014). Den spesialiserte generalisten. Notat nr. 2 – 2004. Høgskolen i Hedmark.

Hummelvoll, J. K. (2000). Helt – ikke stykkevis og delt. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Iversen, H. P., & Folland, T. (2014). Psykisk helsearbeid i Romsdalskommunene. Organisasjon og ledelse. Molde: Kommunenettverket, Høgskolen i Molde.

Karlsen, R. (2009). Profesjonell kompetanse. Sykepleien forskning, 4(3), 198204. DOI: https://doi.org/10.4220/sykepleienf.2009.0099.

Karlsson, B., & Kim, S. H. (2015). Sykepleie i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid – en studie om sykepleierens rolle, funksjon og faglighet i kommunalt psykisk helsearbeid. Drammen: Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

Karlsson, B., & Borg, M. (2013). Psykisk helsearbeid. Humane og sosiale perspektiver og Praksiser. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kristiansen, L., Hellzen, O., & Asplund, K. (2010). «Left alone – Swedish nurses` and mental health workers` experiences of being care providers in a soscial psychiatric dwelling context in the post-health-care-restructuring area». Scandinavian Journal of Caring Sciences, 24(3), 42735.

Lakemann, R. (2013). «Talking science and wishing for miracles: understanding cultures of mental health practice. International Journal of Mental Health Nursing, 22(2), 10615.

Lim, J., Bogossian, F., & Ahern, K. (2010). «Stress and coping in Australian nurses; a systematic review». International Nursing Review, 57(1), 22–31. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1466-7657.2009.00765.x

Malterud, K. (2011). Kvalitative metoder i medisinsk forskning. 3.utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Masvie, T. B. (2011). Lite og godt eller trangt og smått: psykisk helsearbeideres erfaringer med å jobbe i små kommuner i Nordland (masteroppgave). Høgskolen i Buskerud.

Mc.Ateer, A., Manktelow, R., & Fitzsimons, L. (2016). Mental Health Workers` perception of Role-Self-Efficiacy and the Organisational Climate Regarding the Ethos of Recovery. British Journal of Social Work, 46(3), 737–755. DOI: https://doi.org/10.1093/bjsw/bcv054.

Norvoll, R. (2004). Samfunn og psykiske lidelser. Samfunnsvitenskapelige perspektiver – en introduksjon. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Ose, S. O, Kaspersen, S. L., & Pettersen, I. (2012). Psykisk helsearbeid i norske kommuner: Tallenes tale. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 3, 226239.

Ose, S. O., & Kaspersen, S. L. (2015). Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid. Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene. Trondheim: SINTEF Teknologi og samfunn.

Redaksjonen, Tidsskrift for psykisk helsearbeid (2008). Vi bærer norsk psykisk helsearbeid videre. Leder, Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 2.

Sosial- og helsedepartementet (19961997). Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene. Oslo: Sosial og helsedepartementet.

Sosial- og helsedepartementet (19971998). Om opptrappingsplan for psykisk helse. Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

Vråle, G. B, Karlsson, B., & Hummelvoll, J. K. (2009) Psykiatrisk sykepleie i tverrfaglighetens tid: selvforståelse, praksis og forskning. Rapport nr. 14–2009. Elverum: Høgskolen i Hedmark.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon