Jeg husker en gang en lege spurte meg om jeg så etter tegn. For eksempel om jeg ventet på at det skulle bli grønn mann ved fotgjengerovergangen, og om jeg tenkte at den grønne mannen hadde en større betydning for meg, annet enn at det var trygt å gå over veien.

På dette tidspunktet hadde jeg vært i så mange samtaler, med så mange forskjellige spesialister, at jeg raskt skjønte hva legen var ute etter. Jeg var kanskje psykotisk, men jeg var ikke dum. Jeg husker jeg ristet på hodet og at jeg svarte at jeg overhodet ikke så etter noen tegn. Men i likhet med meg var ikke denne legen heller dum. Han hadde tydeligvis jobbet en del med tilfeller som meg. Enten det, eller så hadde han en rar form for flaks. Uansett gjennomskuet han meg. Selv om jeg løy aldri så godt, ble rammene rundt meg strammet inn like etter denne samtalen. Jeg ble lagt inn på tvungent psykisk helsevern nok en gang.

Sannheten var at alt var som tegn for meg. At det var 23 grønne ting på poliklinikken var et tegn. At det var 50 grønne ting hjemme hos meg var også et tegn. De lysende hendene mine var et tegn. Stemmene fra veggen var i hvert fall et tegn. Til og med den grønne mannen ved fotgjengerovergangen var et tegn for meg. Jeg så dem overalt. Uansett hvor mye jeg analyserte disse tegnene, kom jeg alltid fram til den samme konklusjonen. Jeg hadde fått et oppdrag. Et stort et. Et oppdrag som handlet om å finne et svar.

Å søke etter noe som er større enn en selv, noe som gir en mening, er jeg nok ikke den eneste i verden som har forsøkt. Det er nesten så jeg tenker at jeg holdt på å bli religiøs i en eller annen form. Jeg tror mange mennesker finner trøst, håp og styrke i å tro. Absolutt. Jeg tenker også at hadde jeg hatt en form for tro, så ville jeg kanskje ikke blitt syk og lagt inn på sykehus. Men dette blir bare hypoteser fra min side. Jeg hørte en gang at hvis du snakker til Gud så kalles det å be, men dersom du hører Gud snakke til deg, så kalles det psykose. Jeg har aldri hørt fra Gud, men jeg har hørt og sett mye annet.

Problemet mitt var vel at dette oppdraget, denne søken etter noe større, bikket over. I takt med stadig mindre søvn økte lysstyrken på hendene mine, noe som forsterket tankene mine om å finne et svar. Jeg hadde jo ikke tid til å sove, til det var oppdraget mitt for viktig. Så fort stemmene fra veggen kom, førte det meg til forskjellige steder i håp om å finne en bestemt person jeg ikke engang visste hvem var. Jeg glemte å spise, jeg glemte å sove, jeg glemte å dusje. Jeg glemte rett og slett å ta vare på meg selv. På mange måter var jeg besatt. Oppdraget slukte all tiden min, men det la ikke jeg merke til.

Når du står og krangler med en NSB-mann fordi du ikke har penger til å betale for togbilletten din, da er det kanskje på tide å ta et steg tilbake. Et rasjonelt, friskt menneske ville mest sannsynlig ha gjort det. Jeg gjorde ikke det. Etter så mange timer på Oslo S, etter så mange tegn, og etter så mange reiser, fortalte stemmene til slutt at Bergen måtte være stedet. Jeg husker jeg fortalte NSB-mannen om oppdraget mitt, og jeg sa at det derfor ikke var mer enn rett og rimelig at jeg fikk reise gratis med toget. Han ga meg et rart blikk og sa noe sånt som at jeg, i likhet med alle andre passasjerer, måtte betale for billetten min. Jeg ga meg ikke. Jeg dro opp ermene på genseren min og viste ham de lysende hendene mine.

Du må forstå at jeg har fått et viktig oppdrag. Det er kun jeg som kan utføre det, og derfor må jeg til Bergen, sa jeg. Det føltes virkelig som om det sto om liv eller død. Som om jeg skulle redde verden, bare ved å ta en liten tur til Bergen. Jeg husker jeg tenkte at nå kom NSB-mannen til å forstå. Det gjorde han naturligvis ikke. Han ristet på hodet og ba meg søke profesjonell hjelp.

Jeg ble stående. Faktisk sto jeg der så lenge at NSB-mannen til slutt truet med å tilkalle vakter. Selv om jeg er rimelig sta av meg, gikk jeg da denne trusselen kom. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg mest sannsynlig vært å se på nyhetene, eventuelt på et reality-program.

På vei hjem fra Oslo S den dagen ransaket jeg hjernen min. Det gjorde jeg i håp om å komme på en ide som kunne føre til at jeg tjente penger, og det raskt. Jeg husker jeg var inne på tanken om å selge bunaden min. Jeg tenkte at dette oppdraget var mye viktigere enn en bunad til tretti, førti tusen kroner. Heldigvis kan jeg i dag si at bunaden min fremdeles henger trygt i skapet mitt.

Det jeg også kan si, er at jeg aldri kom meg til Bergen. Jeg ble lagt inn før den tid. Og igjen ble dette til noe jeg opplevde som en kamp mot et stort system. Lenge. Det var dem mot meg. En psykotisk pasient med et viktig oppdrag og lysende hender, mot en gjeng profesjonelle spesialister i skjorter og slips. Jeg skulle redde hele verden. De skulle bare redde meg. Det føltes ikke rettferdig.

De siste par årene har jeg tilbragt flere dager inne på sykehus enn ute i det fri. Underlagt tvang. Jeg vet mye om hva det vil si å bli fratatt friheten. Jeg vet mye om hvordan det føles å være sperret inne. Man kan lære mye ved å være innlagt på et psykiatrisk sykehus. Jeg har lært mye i møte med andre mennesker. Det å være lege, psykolog, sykepleier eller medpasient. Jeg har lært mye om viktigheten av gode rutiner som søvn, mat, aktiviteter og sosialt samvær. Men det aller viktigste jeg har lært, er at jeg har mulighet til å bestemme over mitt eget liv. Den muligheten er til stede uansett tvangsvedtak. Jeg tror bare det kan være lett å overse denne muligheten blant alle vedtakene. Store ord som brukermedvirkning, innflytelse og selvbestemmelse kan havne i skyggen av mekaniske tvangsmidler eller bedøvende injeksjoner. Det vet jeg, for jeg har selv opplevd det.

Vi må ikke glemme å snakke med hverandre. God kommunikasjon blir like viktig som god tid. Dette er ting som må til dersom man skal få til et godt samarbeid. Men selv om mye kanskje handler om samarbeid i psykiatrien, må hovedfokuset være på pasienten. Psykotisk eller ei. Vi har alle en rett til å bli hørt. Vi har rett til å bli tatt på alvor. Og sist, men ikke minst har vi alle rett til å medvirke i vårt eget liv.

Er det mulig å få til dette når man er underlagt tvungent vern? Ja, det er det absolutt. Et vedtak om tvungent psykisk helsevern betyr ikke automatisk at man er fratatt all rett til innflytelse, det er det ingenting i lovverket som sier. Det er tross alt mennesker som skal behandles. Mennesker, ikke ting. Mennesker er utstyrt med følelser og egne meninger. Dette må tas hensyn til. Kanskje kan man oppleve at man har mistet ord for en periode, men man har likevel en rett til å bli hørt.

Nå kommer jeg inn på noe vanskelig. For hvordan kan man egentlig høre noe som ikke blir sagt? Hvordan kan man som hjelper forstå noe som ikke ytres? Det er en vanskelig, men ikke umulig oppgave. I mitt tilfelle hadde jeg så mange sterke følelser. Følelser så sterke at det stoppet opp for meg. Dette gjorde det vanskelig for meg å be om det jeg ønsket. Kanskje visste jeg ikke helt hva jeg ønsket heller, jeg bare kjente at alt i kroppen strittet imot. Selv om det ikke kom ord fra munnen min, er jeg sikker på at kroppen min snakket. De høye skuldrene. De forknytte nevene. Tårene i ansiktet mitt. Alle disse tingene snakket. De fortalte noe om at dette ikke var greit, og at vi måtte prøve noe annet.

Det er derfor jeg mener det er like viktig å se som det er å lytte. Det er klart at det må være vanskelig å gi hjelp til noen som ikke ønsker det selv. Det er etisk problematisk uansett hvordan man vrir og vender på det. Men i noen tilfeller er det nødvendig. Det var i hvert fall det i mitt tilfelle. Jeg skulle ønske noen hadde spurt meg hva jeg ønsket. Jeg skulle ønske noen hadde tatt seg bedre tid. Mitt inntrykk var at folk mente jeg var syk. At det ikke var noe poeng i å høre med meg hva jeg ville. At det ble bestemt hjelpetiltak over hodet mitt. Og at disse hjelpetiltakene skulle utføres før jeg rakk å trekke pusten. Jeg er sikker på at hadde noen tatt hensyn til mine ønsker, så ville jeg hatt en helt annen opplevelse av det hele. Uansett hadde jeg ønsket meg at noen hadde satt seg ned med meg i etterkant og forklart hvorfor man gjorde som man gjorde. Jeg har kanskje vært psykotisk, men jeg har ikke vært dum. Jeg har alltid hatt et stort behov for å forstå ting, og jeg tror at hadde noen forklart meg hvorfor de ulike hjelpetiltakene ble satt inn, og hvorfor de ble utført slik de ble, så ville jeg kanskje fått en litt annen ro.

Jeg har nok opplevd en del av min tid i psykisk helsevern som urettferdig. Hvis det går an å bruke et slikt ord. Jeg har ofte hatt en opplevelse av å ikke bli hørt. Kanskje var det vanskelig å ta meg seriøst på dette tidspunktet. Pasienten mangler sykdomsinnsikt, var noe som ofte ble sagt i forholdt til meg. Kanskje følte de profesjonelle på et ansvar. Et stort ansvar som førte til at de tok all kontroll. Jeg vet ikke. Det jeg vet noe om, er hvordan jeg følte det der og da. Og det var ingen god følelse. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å bli fratatt all frihet.

Når jeg snakker om dette, er det fordi jeg også har opplevd en annen type tvang. En tvang med innflytelse. Jeg har sett at det er mulig å løse en vanskelig situasjon på ulike måter. Gjennom mine innleggelser har jeg fått erfare at det er fullt mulig å være underlagt tvungent psykisk helsevern, men fremdeles være med på å bestemme over egen behandling. Det kalles brukermedvirkning. Et ganske fint og flott ord. For meg var dette i lang tid et ord som var fjernt. Nå vet jeg at det kan fungere i praksis. Kanskje handlet det om en tilfriskning. Kanskje handlet det om et bytte av sykehus. Eller kanskje var det også personavhengig. Jeg er ikke helt sikker på hva årsaken var, men jeg har definitivt fått medvirke i eget liv. Jeg har til de grader kjent på hvor viktig det er for egen integritet. Som mennesker trenger vi alle å kjenne på følelsen av mestring. Det vil jeg påstå at er like viktig enten man er syk eller frisk. Jeg er overhodet ingen ekspert. Jeg har kanskje lang erfaring med å være pasient, men enda lengre erfaring har jeg med det å være et menneske. Jeg har ingen doktorgrad i psykiatri. Men jeg kjenner meg selv best. Med det som bakgrunn kan jeg si noe om hva som oppleves godt for meg og hva som ikke oppleves godt.

Brukermedvirkning er ikke det samme som å styre hele showet, slik jeg ser det. Det handler om et samarbeid med de profesjonelle. Et samarbeid hvor man bytter på å fortelle og lytte til hverandre. For meg handler det om å kjenne etter selv, hva som føles godt og riktig, for så å formidle dette videre. Da jeg forsto dette, fikk jeg blant annet være med på medisinendringer jeg følte var nødvendige, og jeg fikk bestemme over behandlingsopplegget mitt. Hva jeg ønsket å delta på og hva jeg ikke ønsket å delta på. Jeg fikk til og med bestemme hvem av de profesjonelle jeg ønsket å snakke med.

Like viktig som det er å medvirke i eget liv, tenker jeg at det blir å få til en god relasjon med den profesjonelle. Å få til en god relasjon mellom pasient og behandler, bruker og profesjonell, blir utrolig viktig for å få til en god behandling. Det første jeg tenker på med denne litt spesielle relasjonen, er at maktbalansen er skjev. Uansett hvordan man ser det, er det den profesjonelle som sitter med mest makt. Dette merkes naturligvis. Det andre jeg tenker på med denne relasjonen, er de forventningene man måtte ha til hverandre. Den profesjonelle forventer kanskje at brukeren sliter med et eller annet. At vedkommende har et problem som han eller hun ønsker hjelp med. Eller at brukeren rett og slett er syk.

Som bruker kan man ha mange forventninger til den profesjonelle. Man forventer kanskje å få behandling i en eller annen form. Kanskje forventer man at den profesjonelle har gode kommunikasjonsferdigheter. I hvert fall gjør jeg det. I tillegg til forventninger har man kanskje også noen ønsker. Jeg ønsker å bli behandlet som et medmenneske, ikke som en diagnose. Jeg ønsker å ha en opplevelse av å bli sett like mye som å bli hørt. I tillegg ønsker jeg alltid å være med på å skape en god relasjon. Men en god relasjon kommer ikke av seg selv. En god relasjon krever tid. Den krever at man bygger tillitt, og at man prioriterer en god dialog. En god relasjon krever mest sannsynlig noe fra begge parter.

Jeg har ofte kjent på at det føles unaturlig å bare skulle sitte og snakke om seg selv. Kommunikasjon er noe som går begge veier. Det handler om å gi og ta. I samtaler med profesjonelle syns jeg alltid det er forfriskende når den profesjonelle forteller litt om seg selv. Når den profesjonelle kanskje trer litt ut av den ellers så formelle rollen og deler litt av seg selv og sitt eget liv, da føler jeg meg sett. Jeg føler meg litt mindre alene og litt mindre gal. Det går an å være personlig uten å bli privat. Når det er sagt, skal det aldri være noen tvil om hvem som er behandler og hvem som er pasient, men det er så viktig at vi ikke glemmer å være medmennesker også.

Sett i etterkant er jeg på mange måter glad for at profesjonelle grep inn i livet mitt. Det måtte de jo gjøre. Jeg var tydeligvis syk, og samfunnet plikter å gripe inn for å hjelpe når mennesker er alvorlig syke. Det jeg angrer på, er at jeg ikke valgte å åpne meg tidligere. Kanskje kunne jeg fått riktig hjelp tidligere, i stedet for det jeg opplevde som å bli buret inne og dopet ned. Jeg holdt kortene mine tett inntil brystet. Kanskje kunne mye vært løst om jeg bare hadde åpnet meg før. Jeg stoler ikke så lett på andre mennesker, i hvert fall ikke på mennesker som forteller meg at den virkeligheten jeg lever i, ikke stemmer. For hvem kan man egentlig stole på når man ikke engang kan stole på seg selv og sitt eget sinn? Det kan vippe enhver frisk person av pinnen, det er jeg sikker på. Men moralen med denne visa må vel være at åpenhet lønner seg, at alle mennesker har rett til å bli hørt, og at det finnes god hjelp å få. Det er mye som fungerer godt med norsk psykisk helsevern. Vi må snakke mer om disse tingene. Og vi er også nødt til å snakke om de tingene som ikke fungerer så bra.

Tross denne kampen min tenker jeg at det er en mening med alt. I hvert fall med det aller meste. Jeg tror på tilfeldigheter. Og jeg tenker at hadde jeg ikke vært igjennom disse tingene, hadde jeg ikke gjort meg disse erfaringene, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Og der jeg er i dag er et godt sted for meg å være.

Jeg er takknemlig for at jeg fremdeles har den samme behandleren som har fulgt meg de siste årene. Kontinuitet og forutsigbarhet er viktig for meg. Og jeg er takknemlig for den gode relasjonen vi etterhvert har fått. Jeg er også takknemlig for de spesialistene som så meg som Eline, ikke bare som en schizoaffektiv lidelse. Jeg er takknemlig for de gangene jeg ble tatt på alvor. For alle de gangene jeg fikk fortelle om oppdraget og de lysende hendene mine. Jeg er takknemlig for at ingen lo av meg. Jeg er også veldig takknemlig for at jeg fikk medvirke i eget liv, tross den vanskelige situasjonen. Få ting føles bedre enn å mestre eget liv.

Mennesker med lysende hender har også en rett til å bli hørt. I mitt tilfelle ble jeg det. Kanskje tok det litt tid, men jeg ble i det minste ikke gitt opp. Så var det kanskje en mening med de 23 grønne tingene jeg så på poliklinikken. Kanskje var det en mening med de lysende hendene, og med stemmene fra veggen. Kanskje var det en mening bak kranglingen med NSB-mannen. Kanskje var det til og med en mening med alle innleggelsene mine.