Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bidrar opplæring av ansatte i språk og språkobservasjoner til økt brukertilfredshet hos beboerne i et lavterskel hybelhus?

Høgskolen i Sørøst-Norge

stian.biong@hbv.no

f. 1961

Sykepleier. Master og doktor i folkehelsevitenskap. Professor, Høgskolen i Sørøst-Norge, Fakultet for helsevitenskap, Senter for psykisk helse og rus

Folkehelseinstituttet

lgjersing@gmail.com

f. 1975

Sykepleier. Master of Public Health. Ph.D. Forsker, Folkehelseinstituttet, avd. SIRUS

Sammendrag

Studien beskriver brukertilfredsheten med samarbeid før, under og etter en intervensjon for å øke miljøarbeideres kompetanse i språk og språkobservasjoner i et lavterskel hybelhus. Beboere fra to andre hybelhus uten intervensjon var kontrollgruppe. Forskjeller i gjennomsnittsskår mellom beboere i hybelhus med og uten intervensjon ble undersøkt med Students t-test. Før og under intervensjonen var beboerne ved hybelhusene uten intervensjon i gjennomsnitt litt mer fornøyd med samarbeidet med ansatte. Etter intervensjonen var det beboerne fra hybelhuset med intervensjon som var mest fornøyd. Opplæring av ansatte i språk og språkobservasjoner kan gi økt tilfredshet blant beboerne når det gjelder samarbeidet med ansatte.

Nøkkelord: rusproblemer, samarbeid, miljøterapi, beskrivende statistikk, Students t-test

Abstract

This study describes user satisfaction with staff collaboration and support, within a low-threshold housing facility, before, during and after a staff intervention. The intervention aimed to increase staff knowledge of language and language observations. Residents in two similar housing facilities were included as a control group. Differences in mean scores were examined using student’s t-test. Before and during the intervention, residents without intervention were more satisfied with their collaboration and support from staff, but four months later, the residents with intervention were more satisfied. Staff training in languages and language observations may be beneficial for residents in low-threshold housing facilities.

Keywords: substance abuse problems, collaboration, milieu therapy, descriptive statistics, student’s t-test

 

Bakgrunn

Ottawa-erklæringen fra Verdens helseorganisasjon i 1986 (WHO, 1986) utgjør et viktig ideologisk bidrag til utvikling av en lokalbasert, tverrfaglig praksis for å fremme helse. Prinsippene i Ottawa-erklæringen kan komme til anvendelse for å bidra til hjelp som fremmer helse i betydningen av å mestre. Opptrappingsplanene for psykisk helse og rus og samhandlingsreformen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009) kan ses på som konkretiseringer av et helsefremmende perspektiv. I det som omtales som lavterskel hybelhus bor det ofte mange personer med sammensatte utfordringer knyttet til bruk av illegale rusmidler, sprøytebruk, bostedsløshet og fysiske og psykiske lidelser samt sosiale og økonomiske problemer. Hverdagslivet i en slik kontekst kan være en arena for hjelp (Ness, Borg, & Davidson, 2014; Thommesen, 2012). Innholdet i hjelpen og samarbeidet mellom den det gjelder og ansatte kan handle om å (gjen-)skape tilhørighet, å utvikle en identitet utenfor problemene sine, og å skape seg et liv på tross av eller innenfor begrensningene av den situasjonen man er i (Davidson, 2003; Ness et al., 2014). Samarbeid med vekt på dette i et lavterskel hybelhus kan være utfordrende, og ansattes forståelse og praksis kan måtte endres mer i retning av å være medvandrer og navigatør (Ness, Borg, Semb, & Karlsson, 2014).

Teoretisk utgangspunkt

Vi forstår samarbeid som en sosial praksis med utgangspunkt i Blumers teori om symbolsk interaksjonisme (Blumer, 1986). Blumer hevder at menneskelig interaksjon skjer ved hjelp av symboler (f.eks. språk) og tolkninger og ved å tilskrive andres adferd mening. Samhandlingsreformen fokuserer på samhandling i betydningen av koordinering av oppgaver. Samhandling er definert som «uttrykk for helse- og omsorgstjenestenes evne til oppgavefordeling seg imellom for å nå et felles omforent mål, samt evnen til å gjennomføre oppgavene på en koordinert og rasjonell måte» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009, s. 13). Samarbeid, slik vi forstår det, er mer forankret i og vektlegger menneskelige relasjoner, og utvikling av dialoger og å arbeide i fellesskap, enn rasjonell oppgaveløsing (Strong, Sutherland, & Ness, 2011). I tråd med Schibbye (1996) dreier dette seg om å skape allianser.

Tidligere forskning

Almvik, Sagsveen, Møller Olsø, Westerlund & Norvoll (2011) har undersøkt hva som kjennetegner hjelp og samarbeid med personer med rusproblemer og psykiske vansker. Å etablere kontakt gjennom praktisk tilnærming og bruk av hverdagssnakk er eksempler på gode tiltak. Fokus på relasjonsbygging, allianser og folks hverdag kombinert med fleksibilitet og omsorg er ytterligere forutsetninger for god hjelp. Almvik et al. (2011) understreker dessuten viktigheten av tålmodighet i arbeidet med å etablere relasjoner i samarbeidet og evnen til å følge opp både «i gode og onde dager». Skatvedt og Schou (2010) viser hvordan hverdagssnakk mellom beboere og ansatte i en døgnbehandlingsinstitusjon for personer med rusavhengighet kan føre til følelsesmessig berøring og forståelse av egen livshistorie. Johansen og Myhre (2004) fant, med utgangspunkt i observasjoner fra to lavterskel hybelhus, særlig to elementer som var fremtredende i samarbeidet mellom ansatte og beboere: spøkefullhet og omgang med hverandre uten nødvendigvis å snakke sammen. Ervik, Sælør og Biong (2012) fant at samarbeid i en slik kontekst dessuten handler om at ansatte evner å gripe øyeblikket, basert på en forståelse av den enkeltes behov og en spontan og uformell tilnærming når anledningen til samarbeid byr seg. Med spesiell relevans for samarbeid i et lavterskel hybelhus viser forskning at vanskelige livserfaringer knyttet til rus og psykiske helseproblemer av ulike grunner ofte kommuniseres ved bruk av symbolsk språk (Biong & Ravndal, 2007; Biong, 2009). Mangel på språk ved akutte kriser kan by på særlige utfordringer for ansatte (Herrestad & Biong, 2010). Kirkengen (2000) peker dessuten på at alvorlige livserfaringer kan bli «innskrevet i kroppen» hvis det ikke finnes språk for å uttrykke erfaringene. For ansatte kan utvikling av kompetanse rettet mot oppmerksomhet, identifikasjon og reaksjon på verbalt symbolsk språk utgjøre en kilde til både godt samarbeid og økt forståelse av personen, livsomstendigheter og vedkommendes levekår.

Formålet med studien som presenteres her er å undersøke og beskrive brukertilfredsheten til beboere i et lavterskel hybelhuset før, under og etter en intervensjon, hvor målet var å utvikle ansattes kompetanse i å bruke språk og språkobservasjoner i samarbeidet med beboere, og sammenlikne med brukertilfredsheten i to andre likeartede hybelhus uten intervensjon.

Metode

Kontekst

Hybelhuset drives etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og tilbyr hjelp til en utsatt gruppe. Beboerne er bostedsløse over 23 år med pågående bruk av alkohol/narkotika, og mange har samtidige fysiske, psykiske og sosiale problemer. Oppholdet skal bidra til en større grad av egenomsorg og reduksjon av skader. Målet er å øke beboeres mestring av hverdagen og deres livskvalitet. Med lavterskel forstås at mennesker som trenger hjelp til skadereduksjon og rusbegrensning, har rett til grunnleggende trygghet, oppmerksomhet og ivaretakelse i en mest mulig verdig og selvstendig tilværelse. Hybelhuset har med sitt mandat om å yte hjelp i akutte situasjoner i ruskriser ofte kontakt med gruppen med sammensatte lidelser, men uten at begge lidelsene nødvendigvis er diagnostisert. Ansatte må derfor basere seg på funksjons- og situasjonsvurderinger. De ansatte er i all hovedsak miljøarbeidere og miljøterapeuter med ulik helse- og sosialfaglig bakgrunn.

Intervensjonen

Intervensjonen «Hører jeg det jeg hører?» inneholdt opplæring for alle miljøarbeidere og miljøterapeuter ved hybelhuset, og ble gjennomført fra januar til juni 2011. For at alle skulle kunne delta, ble opplæringen lagt til tidspunkter hvor de var på jobb i henhold til turnusen. Med hensyn til forhold som ferie eller sykdom deltok ansatte i noe ulik grad. Innholdet i opplæringen var utviklet i et samarbeid mellom daværende Høgskolen i Buskerud og hybelhuset, blant annet med bakgrunn i funn i noen av de studiene som er presentert i avsnittet om tidligere forskning, og med tanke på relevansen for de områdene av brukertilfredsheten som var i fokus (se senere om spørreskjema). Intervensjonen besto av seks samlinger à 2,5 timer. Samlingene inneholdt forelesinger og refleksjoner rundt tema som helsefremmende ideologi og helsefremmende arbeid, aktuelle teorier om språk, opplevelse av sammenheng og bedringsprosesser, og tema som språk knyttet til håp, åpen dialog og hverdagsliv. Intervensjonen inneholdt også egenaktiviteter mellom samlingene. Formålet med dette var å prøve å knytte sammen kunnskap, holdninger og ferdigheter relatert til språk og språkobservasjoner. Egenaktiviteten besto i at mellom samlingene skulle de som deltok i opplæringen, rette oppmerksomheten mot, identifisere, reagere på og dokumentere beboeres bruk av symbolsk språk og bruke dette aktivt i samarbeidet med beboerne. Hvordan man selv anvendte språk i samarbeidet, inngikk i dette. I samlingene ble det satt av tid til å beskrive og snakke om omfanget av og innholdet i beboeres symbolske språk siden siste samling. I tillegg ble de som deltok i opplæringen, anbefalt å lese minst én artikkel/bok fra en utarbeidet litteraturliste fra høgskolen. Ansattes erfaringer med intervensjonen ble evaluert formativt og summativt, og inngikk i en sluttrapport til hybelhusets ledelse med tanke på videre oppfølging.

Studiedesign, inklusjon og datainnsamling

Studien er en gjentagende tverrsnittsundersøkelse der beboere fra hybelhuset med intervensjon og beboere fra to likeartede hybelhus uten intervensjon ble invitert til å besvare et spørreskjema. Fordelingen av hybelhus med/uten intervensjon var styrt. Hybelhusene ga samme faglige tilbud til målgruppa, men det ble vurdert at beboerne i det hybelhuset der intervensjon ble planlagt og gjennomført, i størst grad samsvarte med utvalgene som flere av studiene i avsnittet om tidligere forskning omhandler. Det ble også vektlagt at hybelhuset med intervensjon var en del større enn de to andre og hadde et noe større innslag av akuttfunksjoner, noe vi antok kunne utfordre samarbeidet mellom beboere og ansatte. På fordelingstidspunktet visste vi ikke at hybelhuset der intervensjonen skulle foregå, hadde lavere brukertilfredshet enn de to andre ved baseline. Besvarelsene fra hybelhusenes egne årlige brukerundersøkelse fra oktober 2010 ble brukt som baseline. Ved baseline hadde hybelhuset med intervensjon 72 beboere, og 34 besvarte undersøkelsen, og hybelhusene uten intervensjon hadde henholdsvis 37 og 45 beboere, og 70 besvarte undersøkelsen. Hybelhusene hadde samme antall beboere under og etter intervensjonen (april 2011 og oktober 2011). Alle beboere som hadde botid på tre måneder eller mer ble invitert til å delta, men siden deltakelsen var frivillig og det ikke ble samlet inn personidentifiserbar informasjon, var det ikke mulig å sikre at det var de samme beboerne som deltok på oppfølgingstidspunktene. I stedet var inklusjonskriteriet om botid på tre måneder eller mer ment å sikre at vedkommende hadde bodd på hybelhuset under og etter intervensjonen. I april 2011 deltok 26 beboere både fra hybelhuset med intervensjon og hybelhusene uten. I oktober 2011, derimot, var det kun 10 deltakere fra hybelhuset med intervensjon og 15 fra hybelhusene uten. Deltakere ble rekruttert via oppslag på tavle og informasjonsskriv. På alle de ulike undersøkelsestidspunktene var det de ansatte i hybelhusene som delte ut og samlet inn spørreskjemaene. Disse ble utfylt av beboeren alene innen to dager etter utlevering. Svarene ble hentet på hybelhusene av en av forskerne.

Spørreskjema

Det var kun kjønn og alder som ble samlet inn som personidentifiserbare opplysninger i spørreskjemaet. Hybelhusene har over flere år gjort systematiske brukerundersøkelser. Både av praktiske og faglige hensyn ble derfor spørsmål om fire relevante tema om samarbeid i denne undersøkelsen brukt for å måle eventuelle endringer før, under og etter at intervensjonen ble gjennomført. Et særlig forhold var at dette er spørsmål som beboerne var kjent med fra før, noe som man antok ville lette rekrutteringen og datainnsamlingen. De fire spørsmålene var:

  1. Hvor fornøyd er du med samarbeidet med personalet for å oppnå målene dine under oppholdet?

  2. Hvor fornøyd er du med primærkontaktens samarbeid med deg?

  3. Hvor fornøyd er du med personalets kompetanse til å forstå din livssituasjon?

  4. Hvor fornøyd er du med bistanden fra ansatte til det som er viktig for deg under oppholdet?

Spørsmålene ble besvart på en Likert-skala fra «I svært stor grad = 5» til «Ikke i det hele tatt = 1».

Dataanalyse

Deskriptive analyser ble gjennomført i stata 14.0. Students t-test ble brukt for å undersøke forskjellen i gjennomsnittsskår i besvarelsene fra beboerne i hybelhuset der intervensjonen ble gjennomført og beboere i de to andre hybelhusene (Bowling, 2002).

Forskningsetiske forhold

Det ble utdelt informasjonsskriv med forespørsel om deltakelse før studien tok til. Her fremkom det blant annet at deltakelse var frivillig. Siden spørreskjemaundersøkelsen skulle være anonym og ikke omhandle personopplysninger, ble det ikke bedt om skriftlig samtykke. Det ble antatt at utfylling og innlevering av spørreskjema utgjorde et faktisk samtykke.1

Funn

Samarbeidet med personalet for å oppnå målene under oppholdet

34 beboere fra hybelhuset med intervensjon besvarte baselineundersøkelsen i oktober 2010. På dette tidspunktet var de noe mindre fornøyd med samarbeidet med personalet for å oppnå målene sine under oppholdet (skår 3,1) sammenlignet med de 70 respondentene fra de to hybelhusene uten intervensjon (skår 3,3) (Tabell 1). Selv om beboerne på neste undersøkelsestidspunkt i april 2011 kunne se ut til å være noe mer fornøyd med samarbeidet (skår 3,3), så var også beboerne fra de andre hybelhusene mer fornøyd med samarbeidet med de ansatte (skår 4,3). På undersøkelsestidspunktet mens intervensjonen ble gjennomført (april 2011) blant de ansatte, var beboerne ved hybelhusene uten intervensjon signifikant mer fornøyd med samarbeidet enn beboerne ved hybelhuset med intervensjon, og forskjellen var 1.0 i gjennomsnittsskår (p<0.001). Fire måneder etter at intervensjonen var avsluttet, i oktober 2011, var de 10 beboerne som deltok fra hybelhuset med intervensjon, signifikant mer tilfredse med samarbeidet med personalet (skår 4,1) enn de 15 beboerne som deltok fra hybelhusene uten intervensjon (skår 3,2) (p=0.047).

Primærkontaktens samarbeid med deg

Selv om det var noe forskjell mellom besvarelsene når det gjaldt tilfredshet med primærkontaktens samarbeid, fra beboerne fra hybelhuset med intervensjon og hybelhusene uten, så var ikke disse forskjellene statistisk signifikante. Beboerne fra hybelhuset med intervensjon som besvarte baselineundersøkelsen var litt mindre tilfredse med primærkontaktens samarbeid (skår 3,3), sammenliknet med beboerne fra hybelhusene uten intervensjon (skår 3,5). I april 2011 var beboerne fra hybelhuset med intervensjon fortsatt noe mindre tilfredse med samarbeidet med primærkontakten sammenlignet med hybelhusene uten intervensjon (skår 3,4 vs. 4,0). I oktober 2011 var beboerne fra hybelhuset med intervensjon noe mer tilfredse med primærkontaktens samarbeid, sammenlignet med beboerne fra hybelhusene uten intervensjon (skår 3,9 vs. 3,4).

Personalets kompetanse til å forstå din livssituasjon

Ved baseline var beboerne fra hybelhuset med intervensjon noe mindre tilfredse med personalets kompetanse til å forstå deres livssituasjon sammenlignet med beboerne fra de to andre hybelhusene (skår 2,8 vs. 3,1). Beboerne fra hybelhuset med intervensjon var signifikant mindre tilfredse enn de andre hybelhusene også i april 2011 (skår 3,2 vs. 3,8 t=-2,1, p=0,046). I oktober 2011 skåret beboere fra hybelhuset med intervensjon 3,8, mens beboerne fra de andre hybelhusene 2,8 (t=1,9, p=0,077).

Tabell 1. Besvarelse på fire spørsmål om hvor tilfredse brukerne fra hybelhuset med intervensjon var med samarbeid, kompetanse og bistand fra personalet før, under og etter intervensjonen sammenlignet med beboere fra to andre hybelhus uten intervensjon

 

Hybelhus med intervensjon

Hybelhus uten intervensjon

Student t-test med p-verdide

Beboernes tilfredshet med

Baselinea(n=34)

Underb(n=26)

Etterc(n=10)

Baselinea(n=70)

Underb(n=26)

Etterc(n=15)

Under

Etter

Samarbeid med personalet for å oppnå mål

3,1

3,3 (SD 1,0)

4,1 (SD 0,6)

3,3

4,3 (SD 0,9)

3,2 (SD 1,3)

t=-3,9 p<0,001***

t=2,1 p=0,047*

Samarbeid med primærkontakten

3,3

3,4 (SD 1,1)

3,9 (SD 0,9)

3,5

4,0 (SD 1,2)

3,4 (SD 1,4)

t=-1,8 p=0,077

t=1,1 p=0,302

Personalets kompetanse til å forstå livssituasjonen til beboerne

2,8

3,2 (SD 1,0)

3,8 (SD 1,1)

3,1

3,8 (SD 0,9)

2,8 (SD 1,3)

t=-2,1 p=0,046*

t=1,9 p=0.077

Bistand fra personalet til det som er viktig for beboeren

3,2

3,2 (SD 0,8)

3,9 (SD 0,6)

3,2

3,9 (SD 0,9)

2,7 (SD 1,1)

t=-2,9 p=0,007**

t=3,3 p=0,004**

aData ble samlet inn oktober 2010. bData ble samlet inn april 2011. cData ble samlet inn oktober 2011. dSammenligning mellom hybelhuset med intervensjon og hybelhusene uten. e Det var ikke mulig å utføre student t-test da vi kun har fått oppgitt antall respondenter og gjennomsnittsskåre fra brukerundersøkelsen til hybelhusene* p<0.05 ** p<0.01 ***p<0.001

Bistanden fra ansatte til det som er viktig for deg under oppholdet

Tabell 1 viser at det ved baseline i oktober 2010 ikke var noen forskjell i gjennomsnittsskår på dette spørsmålet mellom beboerne fra hybelhuset med intervensjon og beboerne fra de andre hybelhusene (3,2 vs. 3,2). I april 2011 var beboerne i hybelhuset med intervensjon signifikant mindre tilfredse med bistanden fra de ansatte enn beboerne fra de andre hybelhusene (skår 3,2 vs. 3,9 t=2.9 p=0,007). Fire måneder etter at intervensjonen var avsluttet, i oktober 2011, så hadde beboerne fra hybelhuset med intervensjon en signifikant høyere skår sammenlignet med hybelhusene uten intervensjon (skår 3,9 vs. 2,7 t=3,3, p=0,004).

Diskusjon

Det var en høyere skår etter intervensjonen enn ved baseline for hybelhuset med intervensjon i de fire spørsmålene som var inkludert i undersøkelsen. Det var også en forskjell i besvarelsene mellom hybelhuset med intervensjon og hybelhusene uten. Før intervensjonen var beboerne ved hybelhusene uten intervensjon i gjennomsnitt litt mer fornøyd i tre av fire spørsmål sammenlignet med beboerne fra hybelhuset med intervensjon. Etter intervensjonen var resultatene motsatt og beboerne ved hybelhuset med intervensjon var mer fornøyd i alle fire spurte spørsmål sammenlignet med hybelhusene uten. Dette funnet kan tolkes som at samarbeid med et helsefremmende perspektiv i hybelhuset kan ha blitt styrket gjennom intervensjonen.

Helse- og omsorgsdepartementet (2013) peker på at helsefremmende arbeid bør utvides. Helsefremmende arbeid baserer seg på en bred definisjon av helse og på å være en prosess og ressurs i hverdagen med tanke på mestring. Dette synet ble første gang uttrykt i Ottawa-erklæringen (WHO, 1986). Erklæringen fastsetter fem hovedprinsipper for helsefremmende arbeid, hvorav to antas som mest relevante å drøfte her; å skape støttende miljøer og å utvikle personlige ferdigheter. At beboerne i hybelhuset med intervensjon var signifikant mer fornøyd med samarbeidet med personalet knyttet til å oppnå målene under oppholdet, synes å være i tråd med prinsippet om å skape støttende omgivelser og med det teoretiske grunnlaget for samarbeid som lå til grunn for intervensjonen, og som er presentert innledningsvis. Støttende omgivelser handler slik vi ser det om relasjonelle prosesser med målsetting om å forstå hverandre, mer enn å forklare (Blumer, 1986). Forståelse krever derfor aksept av ulike kunnskapsformer, mellom (mer) likeverdige partnere (Strong et al., 2011). Intervensjonens bidrag til at personalet observerte, etterspurte og reagerte på beboerens «innside-perspektiv», slik beboerne presenterte det gjennom språket, gjør at ansatte i samarbeidet under oppholdet i større grad kan innta det Skjervheim (1976) omtaler som «deltakerposisjonen» i relasjonsarbeidet. Skjervheim beskriver en treleddet relasjon; mellom den andre, meg og saken. Jamfør Skjervheim kan personalet i samarbeidet med beboerne om deres mål under oppholdet innta to posisjoner. Enten som del av støttende omgivelser ved å delta og la seg engasjere i den andres problem/målsettinger (deltakerposisjon), eller konstatere det som blir sagt som et faktum uten noe videre engasjement (tilskuerposisjon). Empirien tyder på at ansatte gjennom intervensjonen i større grad fikk til å innta deltakerposisjonen og dermed øke graden av opplevd støtte og en anerkjennende allianse (Schibbye, 1996). Et samarbeid med utgangspunkt i deltakerposisjonen gjør det lettere eksempelvis for primærkontaktene å unngå å objektivisere den andre til «saken» (for eksempel språklig som «gjengangeren», «sprekken», «tilbakefallet»), noe som etter vår erfaring i rusfeltet kan skje i personalets relasjoner med beboere med langvarige og sammensatte problemer.

Ved å anlegge en deltakerposisjon med fokus på språk og språkobservasjoner også i møter med personer med denne typen problemer, kan personalet bedre anerkjenne den enkelte og den enkeltes mål og de får tilgang til den virkeligheten og de meningssystemer beboeren selv forholder seg til og handler ut fra (Hammerlin, 2010). Deltakerposisjonen med fokus på språk kan slik sett utgjøre et konkret bidrag til en personorientert praksis i lavterskel hybelhus, hvor beboerens verdier og preferanser legges til grunn for samarbeidet om målene under oppholdet (McCormack & McCance, 2010). Ut fra et mer strukturelt perspektiv er det mulig at intervensjonen også bidro til å skape (mer) støttende omgivelser gjennom å redusere betydningen av et eventuelt innslag av stigma hos personalet overfor beboere som gjennom sin adferd og livsførsel kan virke utfordrende. Helsedirektoratet (2014) legger eksplisitt til grunn at det eksisterer fordommer mot mennesker med rusproblemer, og at stigma kan være spesielt stort ved bruk av illegale rusmidler. Goffman (1963) definerer stigma som en diskrediterende egenskap som diskvalifiserer personer fra full sosial aksept. Gjennom dette tildeler stigmaet personer (eller grupper) en sosial status som får forrang foran deres øvrige egenskaper. Beboere i et lavterskel hybelhus kan som gruppe stå i fare for å bli tilskrevet negativt ladde kjennetegn på et generelt nivå, på bekostning av øvrige individuelle kjennetegn. Denne studien viser at slik negativ sosial status trolig kan motvirkes gjennom å fremme en deltakerposisjon hos ansatte, med vekt på språk og språkobservasjoner.

Samarbeid med personer med langvarige og sammensatte problemer krever evne og vilje hos ansatte til lydhørhet, fleksibilitet og tverrfaglig innsats (Ness, Karlsson, Borg, Biong, Sundet, McCormack, & Kim, 2014). På denne måten kan Ottawa-erklæringens prinsipp om å utvikle personlige ferdigheter realiseres. Fra et filosofisk perspektiv antar vi i likhet med Gadamer (1989) at én av flere personlige ferdigheter for å kunne forstå beboernes situasjon, først og fremst dreier seg om selvforståelse. Gjennom å øke tilgangen til teoretisk og erfaringsmessig kunnskap bidro intervensjonen til å øke personalets kompetanse til å forstå, og dermed indirekte til at beboerne opplevde seg mer forstått (Blumer, 1986). I den utstrekning utviklingen av personlige ferdigheter i form av økt selvforståelse bidrar til felles forståelse av beboernes livssituasjon, innebærer dette også ny meningsskaping. Frankl (1959) viser i sin bok «Man´s search for meaning» til forskjellene på mening med livet og mening i livet. Frankl hevder fra et eksistensielt perspektiv at vår allmennmenneskelige utfordring er å skape mening i livet, i og med de forutsetningene vi har. Å få bistand fra ansatte til det som er viktig for beboeren under oppholdet, fremstår slik vi tolker det som særlig betydningsfullt for å kunne skape mening i livet. Strukturelle forutsetninger for dette, og som empirien dokumenterer, er først og fremst personalets økte kompetanse til å forstå vedkommendes livssituasjon og samarbeid om det beboeren anser som viktig.

Personlige recoveryprosesser innebærer nye mål og ny mening med muligheter til å vokse og utvikle seg (Borg, Karlsson, & Stenhammer, 2013). Felles forståelse av situasjonen vil ut fra et recoveryperspektiv kunne bidra til vendepunkter og håp i livet (Deegan, 1988). Deegan viser til betydningen av dette, ofte forstått som et subjekt-subjekt-møte som skaper et relasjonelt grunnlag for at vedkommende selv kan utvikle håp. Betydningen av at ansatte har en bred forståelse av håp ved langvarige og sammensatte problemer er belyst i nyere norsk forskning (Sælør, Ness, Holgersen, & Davidson, 2014). Herrestad og Biong (2011) viste i en tidligere studie om håpefull praksis i et ambulant akutteam at personalets håpefulle praksis innebærer at de veksler mellom å inspirere og tilrettelegge for å skape bevegelser i fastlåste situasjoner. De fant at ansattes håpefulle praksiser kunne inndeles i «å komme i posisjon for å skape bevegelse», «å sette pasienten i bevegelse» og «å støtte pasientens bevegelse.» I en setting som et lavterskel hybelhus er det dessuten viktig at personalet griper øyeblikkene når bevegelse kan skje (Ervik, Sælør, & Biong, 2012). Utvikling av personlige ferdigheter hos personalet til å øke sine evner til å «høre det de hører» vil bety at de får utvidede muligheter til å gripe øyeblikkene for å skape bevegelse, også de spontane og uformelle.

Samlet sett mener vi at funnene i denne studien støtter en orientering av praksis i et lavterskel hybelhus i retning av en anerkjennende og fenomenologisk tilnærming (Martinsen, 1990; Schibbye, 1996). Gjennom språk og språkobservasjoner betyr det at personalet i større grad vil ha «hva er viktig for deg?» som utgangspunkt for samarbeidet. Studien antyder at dette muligens kan øke brukertilfredsheten på noen viktige samarbeidsområder.

Metodiske betraktninger

En av de viktigste begrensningene i denne undersøkelsen er antallet respondenter. Kun et utvalg av beboere fra de inkluderte hybelhusene valgte å delta i undersøkelsen på de ulike undersøkelsestidspunktene. Dette betyr at funnene i denne undersøkelsen er forbundet med stor grad av usikkerhet. At det likevel var mulig å finne statistisk signifikante forskjeller mellom hybelhuset med intervensjon og hybelhusene uten, viser at det likevel var en betydelig forskjell i skårene. Det kan være at det kun var de som var fornøyd med samarbeidet med de ansatte ved hybelhuset med intervensjon som besvarte undersøkelsen i april og oktober 2011, og at man derfor fikk en høyere skår enn ved baseline og dermed en høyere skår enn hybelhuset uten intervensjon. På den annen side ble det ikke samlet inn navn på de som besvarte undersøkelsen, og det er derfor ikke sikkert at det var de samme som besvarte spørreskjemaet på de ulike tidspunktene. Det er derfor ikke mulig å fastslå at det var en endring i tilfredshet hos den enkelte beboer, men kun at det var en endring i besvarelsene fra beboerne som deltok på de ulike tidspunktene. På den annen side kunne en være sikker på at beboeren bodde på hybelhuset under og rett etter intervensjonen når de besvarte undersøkelsen, da kriteriet for å delta var å ha botid på hybelhuset tre måneder eller mer. Dette reduserer faren for at noen som ikke bodde på hybelhuset da intervensjonen ble gjennomført, deltok, men det er fortsatt mulig at det ikke var de samme beboerne som ble undersøkt på de ulike tidspunktene. Det kan også være at andre tiltak eller endringer ved hybelhuset med intervensjon fant sted samtidig som intervensjonen, og at dette kan ha påvirket resultatene. Dette var det ikke mulig å kontrollere for i denne undersøkelsen. Beboernes forståelse av spørsmålene ble ikke undersøkt, og dette kan derfor også være en svakhet.

Implikasjoner for forskning

Som følge av de metodiske svakhetene bør undersøkelsen gjentas blant et større antall respondenter for å kunne fastslå om disse funnene er gjeldende i tilsvarende populasjoner.

Implikasjoner for praksis

På tross av de metodiske utfordringene kan resultatene fra denne undersøkelsen antyde at det kan være en sammenheng mellom opplæring av de ansatte i språk og språkobservasjoner og beboerens tilfredshet med samarbeid, kompetanse og bistand til det som er viktig for vedkommende under oppholdet i et lavterskel hybelhus.

Konklusjon

Opplæring i språk og språkobservasjoner kan se ut å bidra til å bedre beboernes fornøydhet knyttet til utfallsmålene om samarbeidet med og bistanden de fikk fra ansatte. Dette tolkes som at ansatte, etter intervensjonen, i større grad forstod hva beboerne ønsket å samarbeide om og på hvilken måte bistanden skulle skje.

Referanser

Almvik, A., Sagsveen, E., Møller Olsø, T., Westerlund, H., & Norvoll, R. (2011). «Å lage farger på livet til folk»: God hjelp til personer med rusproblemer og psykiske lidelser i ambulante team. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 8(2), 154–162.

Biong, S., & Ravndal, E. (2007). Young men´s experiences of living with substance abuse and suicidal behaviour: Between death as an escape from pain and the hope of a life. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being, 2(4), 246–259. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/17482620701547008.

Biong, S. (2009). Metaforer noen dør med. Socialmedicinsk tidsskrift, 4, 324–331.

Blumer, H. (1986). Symbolic interactionism: Perspective and method. Berkeley: University of California Press.

Borg, M., Karlsson, B., & Stenhammer, A. (2013). Recoveryorienterte praksiser. En systematisk kunnskapssammenstilling. Trondheim: Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid.

Bowling, A. (2002). Research methods in health. Investigating health and health services. Philadelphia: Open University Press.

Davidson, L. (2003). Living outside mental illness: Qualitative studies of recovery in schizophrenia. New York (NY): New York University Press.

Deegan, P. E. (1988). Recovery: The lived experience of rehabilitation. Psychosocial Rehabilitation Journal, 9(4), 11–19. DOI: http://dx.doi.org/10.1037/h0099565.

Ervik, R., Sælør, K.T., Biong, S. (2012). «Å gripe øyeblikket» Om hvordan miljøansatte ved et lavterskelhybelhus erfarer samarbeidet mellom seg og beboerne. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 9(4), 302–313.

Frankl, V. (1959). Man´s search for meaning. London: Washington Square Press.

Gadamer, H.-G. (1989). Truth and Method. London: Sheed & Ward.

Goffman, E. (1963). Stigma, Notes on the Management of Spoiled Identity. Upper Saddle River: Prentice Hall.

Hammerlin, Y. (2010). Samfunnets og hverdagslivets lidelsesproduksjon og selvmordsproblematikken. Ansatser til en kritisk refleksjon. Suicidologi, 15(2), 30–36. DOI: http://dx.doi.org/10.5617/suicidologi.2008.

Helsedirektoratet. (2014). Sammen om mestring. Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Et verktøy for kommuner og spesialisthelsetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet.

Helse- og omsorgsdepartementet. (2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid. (St.meld. nr. 47 (2008–2009)). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Helse- og omsorgsdepartementet. (2013). God kvalitet – trygge tjenester. Kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten. (Meld. St. 10 (2012–2013)). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Herrestad, H., & Biong, S. (2010). Relational hopes: A study of the lived experience of hope in some patients hospitalized for intentional self-harm. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being. DOI: http://dx.doi.org/10.3402/qhw.v5i1.4651.

Ness, O., Borg, M., Semb, R., & Karlsson, B. (2014). «Walking alongside:» collaborative practice in mental health and substance use care. International Journal of Mental Health Systems, 8, 55. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1752-4458-8-55.

Ness, O., Karlsson, B., Borg, M., Biong, S., Sundet, R., McCormack, B., & Kim, H.S. (2014). Towards a model for collaborative practice in community mental health care. Hentet fra http://psykologisk.no/sp/2014/11/e6/.

Schibbye, A.L. (1996). Anerkjennelse; en terapeutisk intervensjon? Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 33, 530–537.

Skatvedt, A., & Schou, K.C. (2010). The potential of the commonplace: A sociological study of emotions, identity and therapeutic change. Scandinavian Journal of Public Health, 38(5), 81–87. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/1403494810382814.

Skjervheim, H. (1976). Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug forlag.

Strong, T., Sutherland, O., & Ness, O. (2011). Considerations for a discourse of collaboration in counseling. Asia Pacific Journal of Counselling and Psychotherapy, 2(1), 25–40. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/21507686.2010.546865.

Sælør, K.T., Ness, O., Holgersen, H., & Davidson, L. (2014). Hope and recovery: a scoping review. Advances in Dual Diagnosis, 7(2), 63–72. DOI: http://dx.doi.org/10.1108/add-10-2013-00024.

Thommesen, H. (2012). Hverdagsliv med psykiske og rusrelaterte problemer. Oslo: Gyldendal Akademisk.

World Health Organization. (1986). Ottawa charter for health promotion. Hentet fra www.who.int/entity/healthpromotion/conferences/previous/ottawa/en/.

1Studien ble meldt NSD og godkjent 1.2.2011 (sak nr. 25939/2011).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon