Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Utviklingshemming, autisme og schizofreni: En pasienthistorie om kommunale tjenester

f. 1979

Kognitiv terapeut. Vernepleier med videreutdanning i utviklingshemming og psykisk lidelse fra Høgskolen i Oslo og Akershus. Fagansvarlig hos Omsorgspartner

tarjei.hovden@omsorgspartner.no

f. 1958

Ph.d., helseviter og psykiatrisk sykepleier fra Universitetet i Oslo. Leder av regional kompetanseenhet psykiatri, utviklingshemming/autisme ved Oslo universitetssykehus HF

uxtlba@ous-hf.no

  • Side: 239-248
  • Publisert på Idunn: 2015-09-23
  • Publisert: 2015-09-23

Forskningslitteratur på psykoselidelser hos mennesker med samtidig utviklingshemming og autisme er begrenset, særlig med tanke på psykososiale tilnærminger og miljøbehandling. Artikkelen belyser hvordan sentrale miljøfaktorer innen psykisk helsearbeid kan tilpasses i kommunale tjenester når brukeren har et komplekst lidelsesbilde med utviklingshemming, autisme og schizofreni. Kommunikasjonsferdigheter hos kommunale tjenesteytere inkluderer å tilpasse seg brukerens individspesifikke behov, tilpasse samhandling til personens ulike sykdomsfaser og ha forståelse for stressorer. Suksessfaktorer er knyttet til sensitivitet overfor grad av symptombelastning, dagsformsvingninger og stor tålmodighet med tanke på progresjon.

Nøkkelord: utviklingshemming, autismespekterforstyrrelse, schizofreni, miljøbehandling

Psychoses in people with intellectual disabilities and additional autism has been sparsely studied, especially regarding psychosocial interventions and milieu therapy in particular.

The present article illuminates how factors impacting milieu therapy may be adapted for people with complex conditions receiving local psychiatric services. Communication skills in community caregivers include taking the indvidual client needs into account, adjusting to the client’s shifting phases of illness, and knowledge of stressors. Success criteria encompass sensivity related to symptom burden, daily symptom fluctuations, and being patient in relation to symptom relief.

Keywords: intellectual disabilities, autism spectrum disorder, schizophrenia, milieu therapy

 

Bakgrunn

Mennesker med utviklingshemning og autisme har stor sårbarhet for å utvikle psykisk lidelse (Helverschou, Bakken & Martinsen, 2011). Psykisk lidelse hos mennesker med utviklingshemning er et relativt nytt fagområde (ibid.). De siste 15–20 årene er disse utfordringene gradvis blitt definert som et eget fagområde. Atferdsendringer som følge av psykisk lidelse ble tidligere tilskrevet den funksjonshemningen som utviklingshemning og autisme innebærer (ibid.). Forskning viser at psykisk lidelse kan forekomme hos så mange som 50 prosent i enkelte utvalg og hos cirka halvparten av voksne med utviklingshemning og autismespekterforstyrrelse (Bakken, Helverschou, Eilertsen, Heggelund, Myrbakk & Martinsen, 2010).

Schizofreni regnes som den alvorligste av de psykiske lidelsene (Bentall, 2003). Lidelsen innebærer alvorlig funksjonsfall en kombinasjon av vrangforestillinger, sansebedrag (hallusinose), kaotisk (forstyrret) tale og væremåte, og negative symptomer som kraftløshet, apati og emosjonell avflating (WHO, 1992). Autismespekterforstyrrelse innebærer svekket evne til kommunikasjon og sosial samhandling samt et snevert og repetetivt atferdsmønster med svekket evne til abstraksjon (WHO, 1992). Utviklingshemning er ikke en lidelse, men en administrativ kategori brukt om mennesker som skårer lavt på evnetester (ibid.). Lett psykisk utviklingshemning innebærer svekket evne til oppgaveløsning, egenomsorg og adaptive ferdigheter (WHO, 1992). En kombinasjon av utviklingshemning, autismespekterdiagnose og schizofreni vil for de fleste pasientene gi svært alvorlig funksjonsfall. I akutte faser vil personen ha behov for hjelp i nær sagt alle situasjoner gjennom dagen (Bakken, Friis, Løvoll, Smeby & Martinsen, 2007).

Utredning av mennesker med både utviklingshemning, autisme og psykisk lidelse er komplisert grunnet vansker med å skille tegn på funksjonshemningen fra den psykiske lidelsen (Helverschou, Bakken & Martinsen, 2011). Funksjonshemningen «skygger over» psykosen på grunn av symptomlikheter; et fenomen som har fått betegnelsen diagnostisk overskygging. Dette gjelder særlig for mennesker som både har utviklingshemning og autismespekterforstyrrelse (ibid.). Empirisk forskning på behandling, inkludert miljøbehandling, av schizofreni hos mennesker med både utviklingshemning og autisme er svært sparsom (Bakken, 2014).

I denne artikkelen ønsker vi å belyse miljøbehandling av psykose hos mennesker med utviklingshemning og autisme i kommunale tjenester etter endt utredning i spesialisthelsetjenesten.

Miljøbehandling versus miljøarbeid

Betegnelsen miljøbehandling eller miljøterapi brukes i mange sammenheng. Terapi kommer fra gresk og betyr «kurere». Den opprinnelige betydningen heller mer i retning av «service» eller «reparere», underforstått noe som har gått i stykker. Terapibegrepet er altså knyttet til symptomer på lidelse. I denne artikkelen bruker vi miljøbehandling om samhandling og daglig oppfølging av mennesker med utviklingshemning som også har psykisk lidelse. Begrepet miljøarbeid brukes om daglig oppfølging av mennesker med utviklingshemning i kommunale tjenester. Miljøarbeid er et vidt begrep og fanger ikke på samme måte opp det miljøterapeutiske arbeidet som knyttes til intervensjoner hvor siktemålet er å redusere symptomer på psykisk lidelse og å gjenopprette ferdigheter som har vært svekket. Eller som ved demens, å kompensere for varig funksjonsfall.

Fagpersoner som gir miljøbehandling, vil hovedsakelig omtales som miljøterapeuter. Begrepet miljøterapeut er komplisert fordi det brukes om personer med høyskoleutdanning uten nærmere angivelse av arbeidsoppgaver. Imidlertid vil det i spesialiserte fagmiljøer også gis miljøbehandling av andre fagpersoner, for eksempel helsefagarbeidere. I denne artikkelen brukes derfor miljøterapi og miljøterapeut ikke strengt om behandling gitt av utelukkende personer med høyskoleutdanning, men av alle fagpersoner i en personalgruppe som gir systematisk miljøbehandling til personer med utviklingshemning og psykisk lidelse.

Miljøterapeutiske prosesser

Innen psykiatrisk miljøbehandling står teori om miljøterapeutiske prosesser sterkt. John Gundersons teori om virksomme miljøvariabler – beskyttelse, støtte, struktur, engasjement og gyldiggjøring – (Gunderson, 1983) har hatt og har fremdeles sterk innflytelse på døgnbehandling i allmennpsykiatri i Norge (Bratheland et al., 1999). Overfor mennesker med utviklingshemning vil Gundersons teorier kunne tilpasses psykisk helsearbeid både i spesialisthelsetjenesten og i kommunale tjenester.

Beskyttelse er essensielt når personen har et lavt funksjonsnivå og ikke kan ivareta sine grunnleggende behov. Personer som har autisme, utviklingshemning og psykisk lidelse har som regel et stort behov for beskyttelse (Bakken, 2014). Behandlingsmiljøet bør være preget av forutsigbarhet med høy grad av programklarhet, ro, fravær av kritikk og fiendtlighet, og tydelig kommunikasjon (ibid.). Forutsigbarhet er viktig for en person med autisme, som kan være preget av forvirring og vansker med å sortere både lyd, synsinntrykk og inntrykk fra sosiale interaksjoner.

Støtte er planlagte handlinger og ytringer i miljøet for at personen skal føle seg bedre, med gradvis økt selvfølelse og mestring (Gunderson, 1983). En person med autisme i bemannet bolig vil kunne mestre når det tilrettelegges for oppgaver som passer personenes kognitive profil. Dersom personen blir overvurdert, vil dette i mange situasjoner medføre stress, fortvilelse og angst (Bakken, 2011). Om det er riktig å ta over oppgaver eller motivere å personen til egeninnsats, bør vurderes fortløpende (ibid.). Særlig trening i sosiale ferdigheter kan være en utfordring for personer med psykose; spesielt for mennesker som også har utviklingshemning og autisme (Bakken et al., 2007).

Struktur er planlagte handlinger og ytringer i miljøet hvor målsettingen er struktur og økt forutsigbarhet (Gunderson, 1983). En dagsplan med oversikt over alle gjøremål og tidspunkter vil kunne strukturere hverdagen til en person med autisme med tanke på døgnrytme, søvn, måltid, hvile og aktivitet. Slike planer bør lages sammen med beboer.

Engasjement eller involvering er planlagte handlinger og ytringer som fører til at personen knytter seg aktivt til det sosiale miljøet rundt ham (Gunderson, 1983). Målsettingen er et bedret sosialt nettverk, positiv samhandling og felleskap i gode relasjoner, noe som forskning har vist har beskyttende effekt. Personer med autisme kan ha idiosynkratiske (personlige) måter å søke kontakt på (Bakken, 2011). Et eksempel kan være at en person med autisme sier «Du har blå genser på» i stedet for å si «Hei». Slike sosiale strategier kan være hemmende for sosial utvikling. Miljøene rundt personen bør derfor tilpasses slik at vedkommende allikevel kan oppleve felleskap. Særlig viktig er kunnskap om individuell kommunikativ stil (ibid.).

Gyldiggjøring eller validering er planlagte ytringer og handlinger som bekrefter personens selvfølelse, egenart og individualitet (Gunderson, 1983). Miljøarbeidet rundt mennesker med autisme er ofte preget av mye rutiner og struktur. Personalet i kommunale tjenester er vant til et «autismeregime» og har behov for ny kunnskap og veiledning når «deres» beboer med autisme viser funksjonsfall i forbindelse med psykose. Validering vil derfor innebære å stille krav ut fra personens forutsetninger på et gitt tidspunkt, for så å gradvis kunne oppmuntre til større grad av selvstendighet. «Det er bedre å rose for oppgaver som mestres, enn stadig å kritisere det vedkommende ikke klarer» (Berge & Repål, 2004, s. 163). Det vil være gunstig at miljøterapeutene forsøker å forstå hvordan tjenestemottakeren ser seg selv og sin verden, sette sine egne ord på denne oppfatningen og så sjekke ut om en har oppfattet den andres tanker, intensjoner og følelser rett (ibid.). Psykoterapeutisk forskning fremhever personenes opplevelse av terapeutens empati som en sentral suksessfaktor for å oppnå positiv endring. Den individspesifikke kunnskapen hos miljøpersonale som gjerne har arbeidet med personen over lengre tid, er avgjørende for å kunne svare adekvat på personens uvanlige henvendelser for å kunne gyldiggjøre personens ytringer (Bakken, Eilertsen, Smeby & Martinsen, 2008).

Pasienthistorie

«Stig» er en ung mann i tjueårene som har sammensatte vansker med lett utviklingshemming, autisme og schizofreni. Han hadde et lengre opphold i en psykiatrisk døgnavdeling før han ble utskrevet til sitt helgdøgnsbemannede botiltak. Han har hatt langvarige problemer med utagering og har bodd i mange ulike boliger med bemanning i oppveksten. Før utredning i spesialisthelsetjenesten hadde Stig hatt en svært vanskelig periode med fremtredende symptomer på psykose, panikkanfall og alvorlig fysisk utagering. I boligen har han 2 : 1-bemanning. Det er gjennomført samtaler med Stig der det har vært naturlig å spørre ham hva han tenker om miljøtiltak, og samtidig kunne være i kontinuerlig dialog om hans ønsker og behov. Artikkelen er anonymisert og gjort ugjenkjennelig.

Stig har foruten utviklingshemning, autisme og schizofreni en turbulent og krenkende oppvekst med flere ulike bosteder. Årsaken til psykisk lidelse er kompleks, og som stress- og sårbarhetsmodellen (Zubin & Spring, 1977) beskriver den hvordan biologiske forhold kan gi en sårbarhet for å utvikle psykisk lidelse ved større påkjenninger – stressorer. Stig er tilsynelatende lett krenkbar, sårbar overfor andres menneskers ord og reaksjoner og har tydelig uttalt utrygghet med tanke på eget selvbilde. Idiosynkratisk og kaotisk væremåte og språkbruk gjør det i tillegg ekstra vanskelig for personer rundt å forstå og sette seg inn i Stigs situasjon og å handle med forsiktighet, tålmodighet og verdighet.

Når Stig utagerer, er det i form av trusler eller fysisk utagering mot miljøpersonalet og nærpersoner. Han er tydelig mistenksom. Han uttaler seg om andre personer han har paranoide ideer om, for eksempel mener han at en psykolog han hadde kontakt med for mange år siden, er «ute etter» ham. Denne psykologen og andre mennesker inngår i Stigs paranoide system som har bygget seg opp gjennom mer enn ti år. Schizofreni med paranoide trekk kan domineres av stabile vrangforestillinger som kan være ledsaget av hallusinasjoner. Psykotiske personer vil kunne reagere med utagering eller trusler for å beskytte seg mot det de opplever som truende, men kan også utføre handlinger som stemmer har befalt dem til å gjøre (Eknes, 2000). Aggresjon rettet mot personen selv og andre mennesker kan være en reaksjon og et forsvar mot sterk angst (Berliner, 1995). Psykotiske personer vil i tillegg ha store utfordringer med å kunne si fra om sine opplevelser, fordi opplevelsene er psykotiske og dermed vanskelig oversettelig til et normalt språk (Føyn, 1997), noe som rammer Stig ekstra hardt fordi han allerede har kommunikasjonsvansker.

Samtykke til å gjengi Stigs historie er innhentet fra hans verge.

Kartlegging av målatferd

I miljøbehandling for mennesker med psykoselidelse som også har autisme og utviklingshemning, er det spesielt viktig med et miljø som har et godt emosjonelt klima, fordi disse pasientene som regel er svært engstelige og kaotiske både i tale og væremåte (Bakken, 2014). I akutte faser er det knyttet mye aggressiv atferd til både angst og kaotisk væremåte. Redusert utageringsfrekvens vil derfor være et adekvat mål for generell symptomreduksjon.

Det å ha store kommunikative og kognitive vansker kan gjøre det umulig å sortere kaotiske indre og ytre opplevelser og inntrykk, og deretter å handle adekvat og rasjonelt. Verbale trusler (målatferd 1) og fysisk ut-agering (målatferd 2) av paranoid art mot andre personer ble valgt som målatferd, fordi disse målatferdene vil kunne gi en pekepinn om hvorvidt Stigs angstnivå og positive symptomer økes eller reduseres.

Målatferd 1: Fysisk utagering mot personer eller gjenstander. Eller truende fysisk atferd som for eksempel slag i luften rettet mot personer.

Målatferd 2: Verbalt truende atferd mot personer om å skade dem.

Datainnsamling og resultater

Det er valgt kvantitativ metode for å kunne registrere antall utageringer og slik kunne danne et bilde av sykdomsutviklingen. Datainnsamlingen strekker seg over fem år fra 2010 og starter etter utskrivning fra psykiatrisk døgnavdeling. Stigs utageringsproblemer ble sterkt redusert i løpet av de månedene han var innlagt, så denne datainnsamlingen gjelder kun fem år i kommunal omsorg.

Resultatene viser at da Stig kom til boligen, utagerte han ikke fysisk de første månedene. Det var en økning i frekvensen våren 2012 – se figur 1 nedenfor. Verbal og fysisk utagerende atferd ble så gradvis redusert frem til høsten 2014. Personalet ble veiledet i å forholde seg rolig og avbalansert i situasjoner med verbal og fysisk utagerende atferd. Stigs atferd ble endret fra trusler overfor personalet til mer adekvat atferd som å si «Ikke provoser meg» i situasjoner hvor han trengte ro eller ikke ønsket å bli stilt overfor krav. I takt med mindre utfordrende atferd viste Stig stadig oftere tegn på glede.

Figur 1 Målatferd 1 (rund markør): Verbalt truende atferd mot personer om å skade dem. Antall dager med forekomst av målatferd per måned. Målatferd 2 (firkantet markør): Fysisk utagering mot personer eller gjenstander. Eller truende fysisk atferd som for eksempel slag i luften rettet mot personer. Antall dager med forekomst av målatferd per halvår.

Diskusjon

Diskusjonen vil belyse tiltakene som til sammen har gitt Stig en bedre hverdag, med spesiell vekt på samhandling mellom Stig og de ansatte i boligen

Utredning av evnenivå, autismespekterdiagnose og schizofreni ble gjort i spesialisthelsetjenesten. Både habiliteringstjenesten for voksne og en spesialisert psykiatrisk døgnavdeling var involvert. Utredningen tok til sammen flere år. Det hadde tidligere vært stor uenighet mellom de ulike instansene som hadde gitt Stig tjenester. Også innad i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste var det uenighet om hvorvidt Stigs symptomer skyldes autisme alene, eller om han hadde en psykotisk tilleggslidelse. Dette er en situasjon som lett oppstår hos mennesker som lider av flere ulike tilstander samtidig (Bakken og Høidal, 2014). Det siste halvåret av utredningsperioden var det er nært samarbeid mellom habiliteringstjenesten for voksne og en spesialisert psykiatrisk avdeling, noe som gav bedre resultater enn tidligere.

Mens Stig var innlagt til psykiatrisk døgnbehandling, fikk han medikamentell depotbehandling mot psykose. Han ble mindre preget av angst og vrangforestillinger. Etter utskrivning ble det i boligen registrert økte symptomer på slutten av perioden mellom to depotinjeksjoner. Måling av serumkonsentrasjon ble utført, og denne i kombinasjon med kliniske observasjoner førte til at det ble supplert med tabletter i dagene før ny injeksjon, og symptomene ble stabilisert ytterligere.

I Stigs bolig ble observasjoner av ukonvensjonelle angsttegn vektlagt. For eksempel viste Stig en spesiell måte å bevege seg på når han var engstelig. Situasjoner som kunne trigge angstreaksjoner, ble nøye overvåket – for eksempel besøk på det lokale kjøpesenteret hvor det var mange mennesker og mye bråk. Tider på dagen med få kunder ble etter en tid foretrukket, samt kortere besøk av gangen. Stig opplevde mestring i disse situasjonene ved at han taklet å gå i butikken uten å få angstreaksjoner som medførte utageringer. Personalet ble veiledet i at Stig har behov for et aktivitetsnivå som er langt lavere enn hans evnenivå skulle tilsi. Sosial kontakt med personalet ble primært styrt fra brukerens side; slik fikk han selv kontroll over den sosiale kontakten. Når personalet tok kontakt med Stig og spurte om han ville de skulle sitte i sofaen og se på tv sammen med ham, var regelen å være sammen med ham i et kvarter. Heller flere kortere besøk enn færre lengre.

Stig har flere interesser hvor intensiteten øker i faser med økt symptombelastning, noe som utløser tilpasset nivå på daglige aktiviteter for å unngå ny psykotisk episode. Stig får hjelp til å bruke sine interesser på en positiv måte gjennom en praktisk avtale. Det essensielle er å både ivareta Stigs interesser og samtidig kunne hjelpe ham med å håndtere disse uten at symptombelastningen øker.

Opplæring og veiledning av miljøterapeutene gjøres fortløpende i boligen av fagligansvarlig for tiltaket som også arbeider direkte brukerrettet med Stig. Personalgruppen rundt Stig er satt sammen med tanke på at personalet skal trives sammen, kunne beherske lav-affektiv samhandling (se nedenfor), kjenne til individspesifikke varseltegn og kunne igangsette tiltak ved de ulike fasene i sykdomsbildet til Stig. Flere av de ansatte har i perioder vært en del av Stigs paranoide tankesett og ytringer, og derfor er veiledningen i perioder støttende og rettet spesielt mot de som opplever aggresjon fra Stig. Veiledningen gjøres både direkte én til én og i personalgruppen, noe som gir større mulighet for å individualisere læringsprosessen (Dalland, 2001). Hele personalgruppen har i tillegg fått samlet veiledning og faglig undervisning for å sikre informasjon og åpne for diskusjon og spørsmål for å kunne forankre det faglige fundamentet og miljøtiltakene hos alle ansatte.

Personalgruppen rundt ham har stort sett en langvarig erfaring innen helse- og sosialtjenester, noe som viser seg å være gunstig for mennesker med kombinasjonen utviklingshemning, autisme og psykose (Bakken et al., 2008). De som ikke har det, arbeidet et mindre antall vakter sammen med kjent personale, og ble så «sluset inn». Stigs individspesifikke varseltegn bør være en del av samtlige miljøbehandleres kunnskapsbase for tidlig å kunne identifisere endringer for å kunne bremse negativ utvikling. Hvis symptomene blir særlig sterke, kan det være aktuelt å kontakte spesialisthelsetjenesten. Personer med psykisk lidelse vil kunne oppleve at symptomer kommer tilbake, etter perioder som er tilnærmet symptomfrie. Disse svingningene mellom ulike symptomer og symptombilder kalles faser. For å kunne gi en best mulig tilrettelagt miljøbehandling vil det være nødvendig å utarbeide en faseplan. En faseplan skal inneholde kjennetegn/symptomer på de ulike fasene, individspesifikke varseltegn og individspesifikk atferd ved akutt psykisk sykdom og en krisehåndteringsplan (Bakken, 2011B).

Det emosjonelle klimaet i miljøer som gir behandling til mennesker med psykotisk lidelse, er viktig for stabil psykisk helse. Profesjonelle omsorgsgivere bør være sensitive overfor personens skiftende symptomnivå (Bakken, 2014). Mennesker med utviklingshemning og autisme kan oppleve stress og ubehag når miljøbehandleren prater og de ikke forstår. For eksempel er instrukser funnet å være uheldig (Bakken et al., 2008). Miljøterapeutkommunikasjonen bør være preget av lav expressed emotion (EE), eller lav-affektiv på norsk; noe som innebærer lavt nivå av kritikk, fiendlighet og overinvolvering (Smeby, 1998).

En robust forskningstradisjon med røtter i Storbritannia tilbake på 1960-tallet viser klar sammenheng med tilbakefall for pasienter som lider av schizofreni hvis de oppholder seg i miljøer hvor viktige andre-personer – spesielt foreldre – samhandler med høyt affektivt nivå, altså høy grad av EE. Mennesker med utviklingshemning og psykisk lidelse er spesielt sårbare for den samme typen atferd hos omsorgspersoner.

Også tydelig kommunikasjon er viktig hos mennesker som lever i et kaotisk univers. Den terapeutiske relasjonen i boligen bør være preget av det motsatte; at personen blir møtt med empati, varme, akseptering og oppmuntring i møtet med tjenesteyter (Berge & Repål, 2004). En person med autismespekterforstyrrelse og utviklingshemning vil kunne profitere på å bli kommunisert til i et enklere og direkte språk, uten for eksempel innslag av ironi og spøk.

Det vil være ønskelig å senke nivået av stressorer og angsttriggere i forbindelse med bedringsprosessen til personen med psykoselidelse. Økt grad av beskyttelse vil kunne være nødvendige i sårbare perioder, men dette innebærer en økt fare for at personalet dominerer miljøet og minsker egeninitiativ (Bakken et al., 2008).

En psykoedukativ tilnærming som pårørendegrupper og oppfølgingssamtaler for nærpersoner rundt personen med schizofreni har også vist seg som et tiltak som fremmer bedring (Wigaard & Bakken, 2012). Kontakt med den nærmeste familien ble gjenetablert i løpet av utredningen i spesialisthelsetjenesten. Kontakten med familien holdes ved like ved hjelp av faste besøk og ringeavtaler, psykoedukasjon og arbeid med Stigs angst overfor nære familiemedlemmer. Det å ha stabile nære relasjoner som ikke overinvolverer seg, er gunstig for å starte en bedringsprosess. Eksempler på overinvolvering kan være sterk bekymring for personen, depressive eller angstfulle ytringer og reaksjoner, neglisjering av egne behov og overbeskyttende atferd (Berge & Repål, 2004).

Konklusjon

For å lykkes med psykisk helsearbeid i kommunale tjenester overfor brukere med store og komplekse vansker er det nødvendig at kommunen samarbeider med spesialisthelsetjenestene i flere år. Etablering av en liten gruppe tjenesteytere som blir i jobbene sine over tid, og som kan utvikle robuste relasjoner til brukeren, er nødvendig. I tillegg kreves det kunnskap om lidelsen og om personens individuelle kommunikasjonsstil.

I den daglige samhandlingen er spesielt to faktorer avgjørende; først og fremst det å kunne gjøre observasjoner av personens symptombelastning for å kunne tilpasse samhandling. Den andre faktoren er lav-affektiv samhandling, som innebærer at den profesjonelle hjelperen er sensitiv overfor brukeren og samhandler med lav grad av fiendtlighet, krav, press og emosjonell overinvolvering.

Det å leve med psykose innebærer at symptomtrykket varierer også uten miljøpåvirkning. Tjenesteytere må kunne leve med denne uvissheten og det å gi tjenester til en person hvor personenes atferd i perioder i liten grad lar seg påvirke av miljøet. Bedring kan ta lang tid og krever tålmodighet og stabilitet både fra familien og miljøterapeutene.

Referanser

Bakken, T.L. (2011). Kommunikasjon og samhandling. I T.L. Bakken (red.), Samhandling med og uten ord. Miljøbehandling for mennesker med utviklingshemning og psykisk lidelse (s. 22–34). Stavanger: Hertervig forlag.

Bakken, T.L. (2011B). Faser, varseltegn og krisehåndtering. I T.L. Bakken (red.), Samhandling med og uten ord. Miljøbehandling for mennesker med utviklingshemning og psykisk lidelse (s. 44–52). Stavanger: Hertervig forlag.

Bakken, T.L. (2014). Psychosis and Disorganized Behavior in Adults with Autism and Intellectual Disability: Case Indentification and Staff-Patient Interaction. I V.B. Patel, V.R. Preedy & C.R. Martin (red.), Comprehensive Guide to Autism. New York: Springer Science.

Bakken, T.L., Friis, S., Løvoll, S., Smeby, N.A., & Martinsen, H. (2007). Behavioural Dizorganisation as an Indicator of psychosis in Adults with Intellectual Disability and Autism. Mental Health Aspects of Developmental Disabilities, 10(2), 1–10.

Bakken, T.L., Eilertsen, D.E., Smeby, N.A., & Martinsen, H. (2008). Effective communication related to psychotic disorganised behaviouring adults with intellectual disability and autism. Vård i Norden, 88(28), 9–13.

Bakken, T.L., & Helverschou, S.B. (2009). Utredning av psykisk lidelse hos mennesker med autisme og utviklingshemning. I J. Eknes, J., T.L. Bakken, J.A. Løkke & I. Mæhle (red.), Utredning og diagnostisering. Utviklingshemning, psykiske lidelser og atferdsvansker. Oslo: Universitetsforlaget.

Bakken, T.L., Helverschou, S.B., Eilertsen, D.E., Hegglund, T., Myrbakk, E., & Martinsen, H. (2010). Psychiatric disorders in adolescents and adults with autism and intellectual disability: A representative study in one county in Norway. Research in Developmental Disabilities, 31, 1669–1677.

Bakken, T.L., & Høidal, S.H. (2014). Asperger Syndrome or schizophrenia, or both? Case identification of 12 adults in a specialised psychiatric inpatient unit. International Journal of Developemental Disabilities, 60(4), 215–225.

Berge, T., & Repål, A. (2004). Den indre samtalen. Kognitiv terapi i praksis. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Berliner, P. (1995). Vold og trusler på arbeidet. Forebyggelse af vold og trusler mod personalet. København: G.E.C. Gads Forlag.

Bratheland, O., Dahle, A.S., Henriksen, A., Hammervold, U.E, Nijkamp, S., Torgrimsen, C., Tytlandsvik, M., Vevatne, K., & Østebø, G. (1999). Miljøterapi – en modell for tenkning, holdning og handling i en psykiatrisk avdeling. Stavanger: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysningsfond.

Dalland, O. (2001). Pedagogiske utfordringer. For helse- og sosialarbeidere. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Eknes, J. (2001). Utviklingshemming og psykisk helse. Oslo: Universitetsforlaget.

Føyn, P.A. (1997). Hvem er de aggressive og voldelige pasientene? I B. Krøvel, B.R. Rund, & E. Rør (red.), Vold og psykiatri – om forståelse og behandling. Oslo: Tano Aschehoug.

Gunderson, J. (1983). An Overview of Modern Milieu Therapy. I J. Gundersen, O.A. Will & L.R. Mosher (red.), Principles and Practice of Milieu Therapy. New York. Jason Aronson.

Helverschou, S., Bakken, T.L., & Martinsen, H. (2011). I J. Matson & P. Sturmey (red.), Handbook of Autism and Pervasive Developmental Disorders (s. 53–74). New York: Springer.

Smeby, N.A. (1998). Relationship between Felt Expressed Emotion, Social Support and Burden in Families with a member with Schizophrenia. (Doktoravhandling). Universitetet i California San Francisco og Ullevål Universitetssykehus, Oslo.

Wigaard, E., & Bakken, T.L. (2012). Angstlidelser. I T.L. Bakken & M.E. Egelund (red.), Psykisk lidelse hos voksne personer med utviklingshemning. Forståelse og behandling (s. 62–78). Oslo: Universitetsforlaget.

World Health Organisation, WHO (1992). The ICD-10 Classification of Mental and behaviour Disorders. Diagnostic Criteria for Reserach. Geneva.

Zubin, J., & Spring, B. (1977). Vulnerability: A New view of Schizophrenia. Journal of Abnormal Psychology, 86, 103–126.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon