Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Prosjekt Drømmeanlegget: Fagutvikling gjennom møter med kunst

f. 1959

PhD, tidligere forsker, Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Sørlandet Sykehus HF

Siri.Softestad@gmail.com

f. 1964

Tidligere kulturansvarlig, Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Sørlandet Sykehus HF

aasen.heidi@gmail.com

  • Side: 72-80
  • Publisert på Idunn: 2015-03-12
  • Publisert: 2015-03-12

Sammendrag

Terapeuter som skoleres i psykoterapeutisk behandling av barn og unge, dyktiggjøres hovedsakelig i tilnærminger som krever kognitiv aktivitet og verbal kommunikasjon. Mange har imidlertid erfart at en del barn har begrenset utbytte av samtaleterapi. De trenger andre prosesser for å finne ordene som uttrykker deres tanker og følelser.

   Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet Sykehus ønsker å utvikle terapeutiske tilnærminger som inkluderer ulike typer uttrykks- og kontaktmidler som supplement til samtaleterapi. I denne artikkelen presenteres Prosjekt Drømmeanlegget, hvor terapeuter ble invitert til fagutvikling på et personlig og profesjonelt plan gjennom bruk av kunst og kreativitet.

Nøkkelord: fagutvikling, kunst og psykisk helse, samarbeid mellom terapeuter og profesjonell kunstner

Abstract

Therapists educated in the field of child and adolescent mental health are most often trained in approaches that require cognitive activity and verbal communication. Some children, however, have limited benefit from participating in conversation therapy. They need other processes to identify the words that express thoughts and feelings.

   The Department of Child and Adolescent Mental Health at Sørlandet Hospital wants to develop approaches that include different forms of expression and communication as supplements to conversation therapy. We present The Dream Facility Project, where therapists took part in development on a personal and professional level by using art expressions and creativity.

Keywords: professional development, art and mental health, cooperation between therapists and professional artists

 

Innledning

Terapeuter som skoleres i psykoterapeutisk behandling av barn og unge, dyktiggjøres hovedsakelig i tilnærminger som krever kognitiv aktivitet og verbal kommunikasjon. Mange har imidlertid erfart at det kan være utfordrende å komme i behandlingsposisjon til barn og unge, og at en del barn har begrenset utbytte av samtaleterapi. Mennesker kan, avhengig av utvikling og erfaring, trenge andre prosesser for å finne fram til ordene som uttrykker deres tanker og følelser. Små barn, for eksempel, uttrykker seg i stor grad ved å benytte kroppen og sansene; i bevegelse, lyder, bilder, lek og spill (Edwards, Gandini & Foreman, 1998). Barn utsatt for psykisk, fysisk og seksuell vold kan, uavhengig av alder og språkferdigheter, ha store problemer med å sette ord på og samtale om sine traumatiske erfaringer (Søftestad, 2008). I møte med voldsutsatte kan følelsesmessige, faglige, kontekstuelle og kulturelle faktorer hindre også de profesjonelle hjelperne i å involvere barna i helende samtaler (Vis, 2004; Reigstad, Jørgensen & Wichstrøm, 2006; Langballe, Gamst & Jacobsen, 2010; Skauge, 2010). På bakgrunn av denne kunnskapen ønsket Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet Sykehus å utvikle og utprøve terapeutiske tilnærminger som inkluderte ulike typer uttrykks- og kontaktmidler som supplement til samtaleterapi. I denne artikkelen presenteres et prosjekt hvor terapeuter ble invitert til fagutvikling på et personlig og profesjonelt plan gjennom bruk av kunst og kreativitet.

Kunst og psykisk helse

Når vi her bruker begrepet «kunst», mener vi en aktivitet som består i å produsere forbindelser til verden ved hjelp av tegn, former, gester eller objekter (Bourriaud, 2007). Kunsten har alltid til en viss grad vært relasjonell. Den franske kunstkritikeren og kuratoren Nicolas Bourriaud (2007) er talsmann for en bestemt estetisk teori, kalt relasjonell estetikk. Store norske leksikon definerer estetikk som det området av filosofien som undersøker grunnlaget og lovene for det skjønne i kunsten; kunstteori. Begrepet brukes også om de oppfatninger og metoder som gjør seg gjeldende hos en kunstner eller håndverker i arbeid, eller når man bedømmer sanseinntrykk fra kunstverk, gjenstander, naturen, omgivelsene osv. I relasjonell estetikk vektlegges det opplevde, erfarte og relasjonelle som kunsten skaper og utløser i en sosial og kulturell kontekst. Dette til motsetning til at estetikken er knyttet til kunstobjekter; det vil si til autonome og selvrefererende verk. Selv om kunsten konfronterer oss med virkeligheten gjennom et bestemt forhold til verden via kunstnerens produserte fiksjon, finnes det kunstnere som ikke gir seg selv som produsent av kunstverket forrang framfor betrakteren. Det vil si at det åpnes for forhandlinger av forståelse, plassering og bruk. Dette er i tråd med vårt prosjekt hvor kunstverket ble presentert uten forhåndgitte løsninger. Kunstneren som var inkludert i Prosjekt Drømmeanlegget, åpnet for at vi kunne:

  • variere konteksten kunstverket ble plassert i,

  • endre objektene (snu og vende på dem, tegne og skrive på dem, utfylle dem med andre objekter),

  • bruke dem etter eget ønske (berøre dem, sette seg på dem, legge seg i dem), og

  • fortolke og forstå dem fra selvvalgt perspektiv.

I de siste årene har det vært en økende oppmerksomhet mot at kulturbaserte tilnærminger har en positiv effekt innenfor helseforebygging, helsefremmende arbeid og behandling (Knudsen, Holmen & Håpnes, 2005; Ruud, 2006; Stige, Ansdell, Elefant & Pavlicevic, 2010). Studier viser at kunsterfaringer kan bidra til redusert mentalt stress og emosjonell smerte. Bygren et al. (2009), for eksempel, studerte sammenhengen mellom deltakelse i kulturelle arrangementer og helse, og fant at det å bli stimulert av kunstuttrykk forbedret opplevd fysisk helse, sosial fungering og vitalitet. Videre er det funnet at kulturuttrykk benyttet i behandling og rehabilitering kan være effektive virkemidler, for eksempel skriver Wikström (2011) at kommunikasjon via kunstarbeider kan være en måte å kommunisere på som kan hjelpe mennesker med mentale problemer til å forstå emosjonell fortvilelse. Ifølge Tellnes (2006) har kunst en egen innfallsvinkel til virkeligheten, som blant annet innebærer at fortrengte følelser slipper til i møter med musikk, film scenekunst, billedkunst og litteratur.

Prosjektets kontekst

ABUP er en spesialisthelsetjeneste som gir tilbud om behandling til barn i aldersgruppen 0–18 år bosatt i Agderfylkene. I de siste årene har antall nyhenvisninger ligget på rundt 1900 pasienter pr. år, der spørsmålene i hovedsak dreier seg om utredning og behandling av ADHD, angst og depresjon, mens behandlingsvirksomheten totalt sett omfatter alle psykiske lidelser beskrevet i ICD-10 (Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer). Som spesialisthelsetjeneste er virksomheten underlagt et organisatorisk, byråkratisk, økonomisk og faglig rammeverk. Krav om effektivitet og en dedikert holdning til kvalitetssikringsprosedyrer preger derfor terapeutenes hverdag. I tillegg kommer utfordringene de møter i det psykoterapeutiske arbeidet og i samarbeidet med kolleger og fagfolk i andre virksomheter. Innenfor disse strukturelle rammene har ABUP fra 2001 vært opptatt av å utforske samvirkningen mellom kultur og psykisk helsearbeid. Avdelingen har lagt vekt på å inkludere ulike typer kunstuttrykk i intern kunnskapsutvikling, i det kliniske arbeidet og utad i det forebyggende helsearbeidet.

Det konkrete initiativet

I 2011 intensiverte ABUP satsningen på kulturbasert psykisk helsearbeid ved å ansette en person (andreforfatteren) med ansvar for å initiere, koordinere og igangsette kunst- og kulturbaserte tiltak. Fra tidligere kjente hun kunstneren Roald Andersen d.y. som jobber med maleri, grafikk, tegning, installasjon og performance, og er kjent som en kunstner som ønsker å skape uttrykk som forstyrrer. Høsten 2010 presenterte han prosjektet «Fra Drømmeanlegget» på Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) som besto av fire barnesenger i tre, formet og overflatebehandlet, samt hans forberedende skisser. Andersen var blant annet blitt inspirert av nyhetsbilder fra barnehjem i Øst-Europa der magre, ensomme barn lå på rekke og rad, mange bundet fast fordi det ikke fantes ressurser til å passe på dem. Andersens barnesenger har vridde sengestolper, bøyde sengebunnsplanker og andre avvik fra normale sengers utforming.

En tverrfaglig gruppe fra ABUP besøkte utstillingslokalet for å se på sengene og samtale med kunstneren. Som en respons på det sterke inntrykket kunstverket ga, ble det avtalt å diskutere mulighetene for et samarbeid mellom ABUP-ansatte og kunstneren og hans kunstverk. Gjennom den påfølgende dialogen vokste det fram en idé om å tilrettelegge for at terapeuter kunne gjøre egne erfaringer gjennom møtet med kunstverket, og for at de senere kunne prøve ut måter å bruke kunstverket i terapi med barn og unge.

Planleggingsprosessen

Planleggingsgruppa besto av de ABUP-ansatte som hadde sett kunstverket på SKMU, kunstneren selv, og ytterligere en terapeut som ble spurt om å delta. Ved prosjektavslutning hadde planleggingsgruppa hatt til sammen elleve møter av ca. to timer.

Prosjektet tok form gjennom prosesspregede samtaler og refleksjoner mellom deltakerne i gruppa. Drøftingene fulgte to hovedspor: a) utveksling av erfaringer, forståelser og ideer om samvirket mellom kunst og terapi, og b) drøfting av den praktiske gjennomføringen av prosjektet. Gjennom samtalene ble innhold, form og målsetting utkrystallisert til tre prosjektsamlinger for ABUP-terapeuter. Følgende ble løftet fram som retningsgivende for samlingene:

  • Aktivitetene skulle bidra til at deltakerne satte seg selv i fokus for prosessen, ikke barna de jobbet med, ikke andres historier.

  • Kunstverket skulle ikke forstås og forklares. Spørsmålet var tvert imot: Hvordan kan jeg forstå meg selv i møte med kunstverket?

  • Deltakerne skulle få overraskende og annerledes erfaringer enn de hadde fått tidligere, med den hensikt å initiere nytenkning om deres rolle som terapeut i møte med barn, og om muligheten av å bruke estetiske innfallsvinkler til å fremme dialog i en behandlingssammenheng.

  • Aktivitetene skulle invitere til erkjennelser via sansene, kroppen og følelsene, i mindre grad gjennom tankevirksomhet. Deltakerne skulle utfordres til å reflektere og gi responser gjennom kreative uttrykk, i mindre grad gjennom tale, med den hensikt å gi dem egne erfaringer av hvordan personlig og faglig utvikling skjer i samspillet kropp, følelse, tanke og atferd.

Vi definerte to suksesskriterier. Det første var knyttet til gjennomføring av prosjektsamlingene: at terapeutene fikk erfaringer med kunstverket og de estetiske virkemidlene. Det andre var en langsiktig målsetting: at deltakerne skulle ta i bruk elementer fra prosjektet i terapi med barn og unge.

Invitasjonen gikk til alle i behandlerstillinger i ABUP-Kristiansand, det vil si ca. 90 ansatte. Det meldte seg åtte interesserte terapeuter. Medlemmene i planleggingsgruppa, inkludert kunstneren, inngikk som deltakere i prosjektet når de ikke hadde ansvaret for ledelse eller praktisk gjennomføring av aktiviteter. Det innebar at 14 personer var aktivt involvert i prosessen i Prosjekt Drømmeanlegget.

Prosjektsamlingene

Overordnede målsettinger

Planleggingsgruppa jobbet bevisst med å legge inn stimuli som skulle bidra til å skape en trygg atmosfære, preget av lek, latter og fellesskapsfølelse. Velsmakende lunsjer, vakre omgivelser og varierte aktiviteter skulle gi prosjektet en kontekst som åpnet for utforsking, utprøving og utfoldelse. Hvert element i samlingene var planlagt i detalj. Et eksempel: Når en aktivitet ble introdusert, var vi nøye med ikke å gi for mange føringer eller forklaringer, eller «å snakke i hjel» kunstverket.

I innledningen til samlingene ble det lagt vekt på det lekne og kreative i prosjektet, for å markere forskjellen fra kurs som er lagt opp med tradisjonell undervisning og med teoretisk kunnskapsheving som mål. Den forventede usikkerheten hos deltakerne ble ivaretatt ved at det ble satt ord på mulige «hindringer», som for eksempel at det ikke var noen forutsetning at man skulle ha kunnskap om eller at man kunne «forstå seg på» kunst. I tillegg ble deltakerne oppfordret til å være både ærlige og personlige. De ble invitert til å uttrykke motforestillinger og komme med positiv respons underveis.

Første samling

Målsettingen med første samling var at deltakerne skulle bli berørt og beveget som individ. Vi ville utfordre det personlige hos deltakerne, ved at de skulle ta utgangspunkt i eget liv, ikke i sin rolle som terapeut.

Samlingen besto av tre hoveddeler. I første del ble det servert lunsj som ble inntatt i et sirkustelt i Direktørens Have, som er et område ved ABUP som i 2007 fikk nytt liv. Her er det en liten dam, en bro, steiner man kan hoppe på, høyt gress en kan krype gjennom, en labyrint og mye mer. Haven kan benyttes i terapier; noen ganger er det lettere å tenke og snakke ute i naturen enn inne på et kontor. I tillegg benyttes den til havefester for barn, forestillinger av ulike slag, og som samlings- og rekreasjonssted for pasienter, ansatte og byens befolkning.

Deretter ble alle med på en skaleringsøvelse hvor hver og en skulle plassere seg langs en linje for å markere hvor de ville stille seg i forhold til spørsmål som ble lest opp. Eksempler på spørsmål var: «Hvor stor lyst hadde du til å melde deg på disse samlingene?» «Hvor kreativ er du?» «Hvor viktig tror du det er å være opptatt av kunst og kultur for å ha utbytte av samlingene?» «Hvor god terapeut synes du at du er?» Gjennom denne aktiviteten fikk deltakerne mulighet å bli bevisst og til å uttrykke forventinger og motforestillinger til prosjektet på en leken og uformell måte.

Del to besto av tre «drømmestasjoner», der målet var å gi deltakerne tre ulike møter med kunstverket (sengene) ved å plassere det på tre ulike steder. Gjennom dette ville vi tydeliggjøre kontekstens betydning for hvordan et kunstverk virker på oss, på hvilke assosiasjoner, tanker og følelser det kan gi. Første «drømmestasjon» var lokalisert i en jordkjeller under en av de gamle bygningene på sykehuset. Via en steintrapp under en kjellerlem gikk vi krumbøyd gjennom en smal korridor, før vi kom fram til et lite rom med murvegger og to små vinduer. Kunstneren hadde konstruert et tablå der en av de moderat deformerte sengene var plassert foran en stor, perfekt hvitmalt flate som var belyst bakfra. Deltakerne ble utfordret: «Når i livet har du hatt en følelse som likner på den følelsen du har her i rommet nå?» Deretter fikk de instruksjon om å gå inn i naborommet, og raskt, intuitivt, velge en av en mengde ulike gjenstander som lå på et bord. Hver og en plasserte sin valgte gjenstand sammen med / i forhold til sengen, før de fikk tildelt et fotoapparat for å ta bilde av situasjonen. Det oppsto spontane refleksjoner over kunstverket. Noen av deltakerne tok initiativ til å endre plasseringen/oppstillingen, slik at kunstverket plutselig ga assosiasjoner til andre gjenstander, for eksempel en stol, en port, en stige, og dermed til helt andre minner, følelser og erfaringer.

Den andre «drømmestasjonen» var lokalisert i to behandlingsrom. I det ene sto en trehvit seng som var middels deformert, midt iblant de ordinære møbler og gjenstander som finns i et samtalerom på ABUP. Ideen var å gi terapeutene en erfaring av kunstverket i en kontekst hvor de var kjent, og hvor de i sitt daglige arbeid treffer barn og unge. Deltakerne fikk utdelt remser av leire og oppgaven med å forme «Nattens seng», dvs. deltakernes egne senger slik de opplevde den sist natt. Igjen var hensikten å utfordre terapeutene til å formidle egne erfaringer gjennom et visuelt uttrykk. Deretter ble hver leirseng fotografert for bruk i en senere øvelse. I det andre rommet lå hvitlakkerte deler av en seng som var helt i stykker. Deltakerne valgte hver sin del av den ødelagte sengen og skrev navnet sitt med sort kull på den hvite lakken. Denne skulle de ta med til tredje «drømmestasjon».

Den tredje «drømmestasjonen» var i sirkusteltet i Direktørens Have. Deltakerne plasserte sine sengedeler i forhold til hverandre, og formet dermed en ny skulptur. Tanken var at navnet på sengedelen skulle illustrere «en bit av meg selv», og skulptureringen hvordan hvert menneske inngår i og er medskapere av et sosialt fellesskap. Vi plasserte stoler i en ring rundt skulpturen. Deltakerne delte sine reaksjoner på dagens øvelser i fellesskapet før dagen ble avsluttet med kaffe, frukt og sjokolade.

Andre samling

Etter to uker ble den neste samlingen gjennomført. Målsettingen med denne samlingen var å inspirere deltakerne til å fokusere på seg selv i samhandling med andre.

Samlingen besto av fire deler. Vi startet med fiskesuppe og hjemmebakt brød under Paviljongen i Direktørens Have, hvor alle ble utfordret til å reflektere over hva vi satt igjen med fra første samling. Deretter spaserte vi til Båthuset som ligger ved bredden til elva Otra.

Del to besto av en skaleringsøvelse med spørsmål som dreide seg om å rette oppmerksomheten mot deltakernes opplevelse «her og nå»: «Hvordan har du det akkurat nå?» Da de hadde plassert seg på en skala fra en til ti, ble de spurt: «Hvilken følelse har du?» «Hvor sitter den i kroppen» «Hvilken farge har den?»

Den neste øvelsen var en oppmerksomhetsøvelse, hvor kunstneren ledet gruppa til å tegne en person som satt som modell foran deltakerne. Vi fikk ulike oppgaver med ulike tidsfrister og utfordringer, eksempelvis: «Bruk to minutter på å tegne personen.» «Tegn personen på ett minutt, nå med venstre hånd.» «Tegn personen i 30 sekunder, nå i blinde slik du husker henne.» Øvelsen utfordret deltakerne på «hva du ser» og «hva du gjengir av det du ser» når tidsintervaller og forutsetninger for å kunne oppfatte og formidle seg varierte. Hensikten var å gi assosiasjoner til den hektiske hverdagen mange fagfolk befinner seg i, og til hvordan man selv reagerer på tidspress og begrensninger i handlingsalternativer. Deltakerne fikk erfare at utvidelse og innskrenking av tid til å løse en oppgave påvirker vår opplevelse av utfordringen og av handlingsalternativene.

Del fire besto av en rusletur langs elva. Dette var en tilstedeværelsesøvelse hvor deltakerne kunne oppleve turen, naturen og fellesskapet med stillhet som virkemiddel. Vi gikk sammen, men i total taushet. Da vi nådde fram til åpen plass langs stien, fikk alle utdelt fotografiene de selv hadde tatt i første samling; et foto fra jordkjelleren og et foto fra den sengen som var formet i leire. To og to vandret tilbake til båthuset mens de samtalte om hvordan de så og tolket hverandres fotografier. Øvelsen inviterte til refleksjon over og speiling av noe den andre hadde utformet eller hadde valgt helt intuitivt. Framme i båthuset ble fotografiene hengt opp på veggen slik hver og en ønsket. «Parene» fra rusleturen samtalte i plenum om hverandres fotografier. Som avslutning sto vi i en ring og ga korte tilbakemeldinger til hverandre om hvordan dagen hadde vært.

Tredje samling

På grunn av sommerferieavvikling ble den tredje samlingen arrangert tre måneder etter andre samling. Målsettingen med denne samlingen var å utfordre deltakerne som terapeuter. De skulle utforske måter å bruke kunstverket på i møter med barn.

Dagen startet med rømmegrøt og spekemat i Direktørens Festsal, som finns på loftet i administrasjonsbygningen til det som tidligere var Eg asyl. Festsalen er ikke restaurert, ei heller vedlikeholdt, og fremstår rustikk, støvete og mørkebrun. Avskallede veggmalerier og eldgamle møbler skaper en atmosfære av forgangne tider.

Som ved de to siste samlingene begynte samlingen med at deltakerne delte sine tanker om det de satt igjen med fra sist. Deretter stilte vi oss i en sirkel på gulvet og kunstneren introduserte en øvelse hvor et barnehode av myk leire skulle sendes rundt, sammen med et langt, smalt huljern. Hver og en skulle stikke/utforme et hull i leirhodet, hvor de selv ville. Man kunne eventuelt sende det videre til nestemann uten å ha utført oppgaven. Leirhodet var formet på en måte som lett kunne lede til empati og assosiasjoner til søte spedbarn. Noen sa at de klarte å tenke «det er jo ikke et barnehode, det er bare en leirklump», andre ga uttrykk for at det var vanskelig. Hensikten med øvelsen var å utfordre deltakerne til å bli bevisst og å reflektere over egne og andres reaksjoner på en svært uvanlig instruksjon og handling.

Deretter ble deltakerne delt inn i to grupper som gjennomførte to øvelser. Den første var en dramaøvelse med en av sengene i fokus. Dette foregikk i et behandlingsrom for å sette en scene som var så tilnærmet lik ordinær praksis som mulig. To deltakere fikk i oppdrag å dramatisere en behandlingssituasjon der den ene var terapeut og den andre barn. De bestemte selv hvem de skulle være, dvs. kjønn, alder, historie, problematikk. En av kunstnerens senger var i rommet som en sentral faktor i rollespillet. De øvrige gruppedeltakerne bidro med forslag og kom med kommentarer underveis. Den som hadde en idé, kunne bryte inn og overta en av rollene. Øvelsen gjentok seg inntil alle gruppedeltakerne hadde fått anledning til å prøve seg i en av rollene.

Den andre dramaøvelsen gikk ut på at deltakerne gikk sammen i par. De fikk utdelt et sett med fotografier av alle sengene i «Fra Drømmeanlegget». De fikk i oppdrag å benytte bildene, sammen med de opplevelser og inntrykk de satt inne med etter tre samlinger, og reflektere over hvordan erfaringer fra prosjektet kunne overføres til praksis med behandling av barn og unge: «Hva får jeg lyst til å prøve ut?», «Hva slags nytte kan det ha å benytte en seng i møte med barn?», «Hvordan kan jeg gå fram helt konkret?».

Deretter samlet vi oss i plenum og gikk rett på avslutningen som besto av refleksjoner etter dagens samling og av tanker om framtiden etter prosjektslutt. Reaksjonene varierte. Noen la konkrete planer om å benytte sengene. Noen sa ja til å gjøre sengene tilgjengelige for barn i terapirommet. Noen likte ikke sengene som objekt, men ønsket å bruke andre kunstuttrykk. De som jobbet i ambulerende team, så hindringer for å bruke denne tilnærmingen i private hjem. Avslutningsvis ble deltakerne informert om muligheten for å delta i en oppfølgingsfase.

Diskusjon

Prosjekt Drømmeanlegget har gitt oss nye erfaringer og vekket mange spørsmål. Som avslutning på denne artikkelen velger vi å dele våre refleksjoner rundt tre hovedkjennetegn ved prosjektarbeidet. For det første ble prosjektet gjennomført i en spesialisthelsetjeneste. Vi har erfart at det er mulig å tilrettelegge for fagutvikling på et utradisjonelt felt innenfor de institusjonelle rammene i en ABUP. Vi antar derfor at det er fullt mulig å gjøre liknende prosjekter i andre offentlige virksomheter og på andre forvaltningsnivå. Vi mener imidlertid at Prosjekt Drømmeanlegget var gjennomførbart på grunn av følgende forutsetninger:

  • Avdelingslederen ønsket prosjektet velkommen. Ledelsesforankringen var ivaretatt.

  • En kulturansvarlig ansatt tok et meransvar for koordinering og praktiske oppgaver. Få offentlige virksomheter har prioritert å ansette en kulturansvarlig person. Vi antar at koordineringsoppgavene kan ivaretas ved at de tillegges en av planleggingsgruppas medlemmer.

  • En profesjonell kunstner med særlig interesse for feltet ble lønnet i prosjektperioden. I tillegg til å engasjere en kunstner må ledelsen være villig til å prioritere prosjektarbeid økonomisk.

  • Det fantes terapeuter i avdelingen med interesse og nysgjerrighet på å utforske bruk av kunstuttrykk i terapi.

For det andre har vi gjort erfaringer med samarbeid mellom ansatte i spesialisthelsetjenesten og en profesjonell kunstner. Det terapifaglige møtte det kunstfaglige. Prosjektprosessen var dominert av samtaler og erfaringsutveksling mellom behandlere med ulik utdannelsesbakgrunn og en engasjert kunstner. Det lå i premissene at prosjektet skulle vektlegge likeverdig deltakelse og fagutvikling hos de ABUP-ansatte og hos kunstneren. Kunstneren skriver i en epost til de andre i planleggingsgruppa: «Jeg blir rett og slett inspirert. Dette er ikke et ord jeg bruker i utide, heller sjelden må jeg si. Men når en får anledning til å gjøre verden litt bedre for barn/unge gjennom noe så egoistisk som billedkunsten, så får jeg lyst til å presse arbeidene mine videre fremover.»

Et tredje kjennetegn ved Prosjekt Drømmeanlegget er den prosessorienterte arbeidsformen. Det lå ingen føringer fra ledelsens side på hva planleggingsprosessen skulle munne ut i. Andersens kunstverk «Fra Drømmeanlegget» var utgangspunktet for samtalene, og terapeutisk arbeid med barn utgjorde rammen. Da vi nærmet oss ideen om å utforme et prosjekt for behandlere i ABUP, hadde ingen i planleggingsgruppa en på forhånd utarbeidet metode for hvordan terapeuter kunne inkludere kunstuttrykk i terapi med barn. Det var heller ingen i gruppa som var spesielt skolert i bruk av kunstuttrykk i terapi. Vi var henvist til å diskutere og planlegge innholdet og metodikken skritt for skritt. Ingen av oss var «eksperten». Gjennomdiskuterte tema førte til en konsensus om både form, innhold og målsettinger. To faktorer synes å virke i positiv retning: For det første var det avsatt tid til å delta i åpne samtaler uten forhåndsdefinert målsettinger. Dette gjorde det mulig å ta opp vesentlige og viktige tema og som vedrørte den enkeltes jobb og livet ellers, noe det sjelden eller aldri blir tid til å drøfte i kollegafellesskapet i krevende hverdager. For det andre var deltakerne personer med ulike utdannelsesbakgrunn og ulike perspektiv på terapeutisk arbeid med barn. En variasjon av innfallsvinkler og problemstillinger ble løftet frem og diskutert. Gjennom dette fikk hver og en mulighet til å utvide og justere sin forståelse av, holdninger til og handlinger knyttet til oppgaver de har i sitt arbeid. Etter vår vurdering styrket den grundige forberedelsen utbyttet for deltakerne. Den prosessorienterte arbeidsformen ble opplevd som særlig fruktbar også i de tre prosjektsamlingene, selv om tidsbruk og valg av tema for drøfting var mer begrenset enn i planleggingsfasen.

Tilbakemeldinger fra deltakerne i Prosjekt Drømmeanlegget som helhet var i hovedsak positive. Det syntes som om fagutviklingsprosessen hadde en verdi for terapeutene. Eksempelvis ga en av dem uttrykk for at måten å jobbe på hadde ført til at hun kom nærmere sine kolleger enn ved å delta på fagkonferanser og sosiale samlinger. Hun opplevde at fellesskapsfølelsen ble styrket. En annen la vekt på at prosjektet var rettet mot dem som terapeuter. Etter hennes erfaring var det en sjelden foreteelse. Her var det deres erfaringer, refleksjoner og utvikling som sto i fokus, til forskjell fra andre faglige sammenheng hvor det er pasientene eller faglige problemstillinger som er hovedtema. En tredje fremhevet hvordan prosjektet ga inspirasjon og mot til å forsøke seg på bruk av kunstuttrykk i møter med barn og unge.

Etter prosjektavslutning ble det ble gjort forsøk på å samle terapeuter som ønsket å gå videre i utprøving av kunstuttrykk i terapi. Dette lyktes ikke. De som hadde hatt en intensjon om å bruke sengene aktivt i behandlinger, gjorde få eller ingen erfaringer med dette. Vi registrerer altså et merkelig og interessant misforhold mellom den positive responsen på prosjektet og vårt inntrykk av at sengene ikke er tatt i bruk i terapi med barn og unge. En mulig forklaring er at sengene ble oppfattet for «for sære» og derfor ikke relevante å bruke i møte med de barna terapeutene arbeidet med. En annen hindring kan være at terapeutens eventuelle introduksjon av en seng, eller av et hvilket som helst kunstuttrykk, ville bryte med terapeutens faglige holdning som tilsier at barna skal legge premissene, og velge tema, for behandlingssamtalene. Et tredje alternativ er at terapeutenes travle hverdag forhindret at de fikk tid til å forberede samtaler der sengen ble brukt som hjelpemiddel i møte med et konkret barn og hennes eller hans problematikk.

Uvissheten har reist, ikke overraskende, en rekke spørsmål, som for eksempel: Hvordan opplevde deltakerne verdien av de tre samlingene? Hvis prosjektet var godt, hvorfor ble ikke sengene brukt i terapi? Hvordan vurderer de muligheten for å benytte kunst i barneterapi? Hva er eventuelle hindringer for videreføring av ideene til det kliniske arbeidet? Nysgjerrigheten har ført til igangsetting av et forskningsprosjekt hvor deltakere i prosjektet og deres ledere på tre nivåer (team-, enhets- og avdelingsledernivå) er intervjuet om deres erfaringer, tanker og meninger om prosjektet og om bruk av ulike typer kunst i avdelingen. Når resultat av analysene foreligger, vil de bli publisert med det formål å tilveiebringe nye innsikter om utvikling og implementering av kunstbaserte tilnærminger i spesialisthelsetjenesten.

Oppsummering

Vi har i denne artikkelen presentert og diskutert et prosjekt hvor terapeuter i en spesialisthelsetjeneste ble invitert til fagutvikling på et personlig og profesjonelt plan gjennom bruk av kunst og kreativitet. I tillegg til vårt ønske om å inspirere andre til å prøve ut liknende prosjekt på sin arbeidsplass vil den detaljerte beskrivelsen av planleggingsprosessen og prosjektsamlingene også gi lesere konkrete tips til hvordan dette kan gjennomføres.

Referanser

Bourriaud, N. (2007). Relasjonell estetikk. Oslo: Pax Forlag A/S.

Bygren, L. O., Weissglas, G., Wikstrom, B-M., Konlaan, B. B., Grjibovski, A., Karlsson, A-B., Andersson, S-O., & Sjostrom, M. (2009). Cultural participation and health: A randomized controlled trial among medical care staff. Psychosomatic Medicine, 71(4), 469–473.

Edwards, C., Gandini L., & Forman, G. (red.) (1998). The Hundred Languages of Children. The Reggio Emilia Approach -Advanced reflections. 2. edition. Westport, Connecticut: Ablex Publishing.

Knudsen, M. S., Holmen, J., & Håpnes, O. (2005). Hva vet vi om kulturdeltakelse og helse? Tidsskrift for Norsk Lægeforening, 24(125), 3418–3420.

Langballe, Å., Gamst, K. T., & Jacobsen, M. (2010). Den vanskelige samtalen. Barneperspektivet på barnevernarbeid. Kunnskapsbasert praksis og handlingskompetanse. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress. Rapport 2/2010.

Reigstad, B., Jørgensen K., & Wichstrøm, L. (2006). Diagnosed and selfreported childhood abuse in national and regional samples of child and adolescent psychiatric patients: Prevalence and correlates. Nordic Journal of Psychiatry, 60, 58–66.

Ruud, E. (2006). Musikk gir helse. I T. Aasgaard (red.) Musikk og helse. Oslo: Cappelen akademiske forlag (s. 74–76).

Skauge, B. (2010). Er det noen som vil høre på meg? Masteroppgave i sosialt arbeid og helsefag. Trondheim: NTNU.

Stige, B., Ansdell, G., Elefant, C., & Pavlicevic, M. (2010). Where Music Helps – Community Music Therapy in Action and Reflection. Aldershot: Ashgate.

Søftestad, S. (2008). Avdekking av seksuelle overgrep. Veier ut av fortielsen. Oslo: Universitetsforlaget.

Tellnes, G. (2006). Kunst og natur langs veien til det gode liv. I G. Tellnes, Ø. Larsen, & R. Flotve (red.) (2006). Kunst natur og livskvalitet. Oslo: NaCuHeal International og Universitet i Oslo (s. 9–15).

Vis, S.A. (2004). Samtaler med barn i barnevernet. Skriftserie 1/2004. Tromsø: Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge.

Wikström, B-M. (2011). The Dynamics of Visual Art Dialogues: Experiences to Be Used in Hospital settings with Visual Art Enrichment. Nursing Research and Practice, Volume 2011, Article ID 204594, 7 pages. Hentet fra http://dx.doi.org/10.1155/2011/204594

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon