Jeg heter Hege, er 32 år og er oppvokst i nærheten av Eidsvoll. Min utdannelse er legesekretær. Jeg har vært rusmisbruker i 13 år. Jeg har hatt et blandingsmisbruk og har brukt for det meste amfetamin og piller. Jeg har vært på flere avrusninger og utredninger og fikk til slutt diagnosene ADHD og generalisert angstlidelse i 2010. I alt har jeg vært innlagt ved psykiatrisk institusjon og/eller rusinstitusjon rundt 15 ganger. Nå har jeg vært rusfri i to år. For tiden jobber jeg som sekretær på et lakkeringsverksted og som veileder i en kafé på en åpen bondegård. Jeg arbeider også en del i fjøset på gården. Jeg er utdannet legesekretær, bor alene og har ingen barn. Jeg bruker legemiddelet Concerta for min ADHD. Jeg vil fortelle litt om hva som hjalp meg til å komme meg ut av rusen og hvordan jeg takler hverdagen bedre. Den metoden som hjalp meg best, er nettverksmøtene jeg hadde når jeg var innlagt, og de har jeg fortsatt med etter at jeg kom hjem.

Tiden før jeg ble friskere

For to år siden la jeg meg inn til min sjette og siste avrusning. Jeg har aldri i mitt liv vært så syk, tankene mine vandret rundt kaotisk. Jeg kastet opp, svettet og trodde jeg skulle dø av smerter. Dagene gikk. Kroppen og hodet var fulle av angst, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg ville meg selv så vondt. Hver dag skrev jeg i dagboka mi om de vonde og gode dagene. Jeg hadde det jævlig, jeg ville bare rømme fra avrusningen og gi opp denne helvetes smerten. MEN jeg ble og sto i det. Jeg var innlagt i til sammen fjorten måneder.

Metoder jeg prøvde ut over flere år

Jeg har prøvd mange metoder. Jeg har prøvd å skylde på alle andre istedenfor å peke innover mot meg selv. Jeg måtte innse at det er kun jeg som kan gjøre noe, ta tak i meg selv og slutte å syte. Jeg har forsøkt ulike metoder og behandlingssteder. Noen av behandlingsstedene hadde 12-trinnsprogram og møter i NA. Det funket ikke for meg. Jeg likte ikke å sitte i ring og dele følelsene mine. Det var veldig greit å høre på og kjenne seg igjen i andres historier. Ved noen behandlingssteder var det gruppesamtaler hele dagen, ved andre var det individuelle samtaler med psykolog på huset.

Det som har virket best for meg, var individuell hjelp som var tilpasset meg. Slik at hvert enkelt menneske og bruker får den hjelpen som passer for dem. Ting som funket for meg, trenger ikke funke for andre. Noen trenger å være sosiale, og andre trenger å lære å trives i eget selskap og kjede seg. Det trengte jeg. Å trives med meg selv og mitt selskap.

Jeg fikk mest utbytte av behandlingsstedene hvor det var noe samtaleterapi og noen sosiale settinger hvor vi kunne se film, tegne, trene eller spille innebandy og volleyball sammen.

Å trives i eget selskap er en kunst

Noe av det viktigste jeg lærte i behandling, var å kjede meg. Jeg har alltid følt at det må skje noe, jeg må gjøre noe. Å holde ut kjedsomhet var noe av det viktigste – og vanskeligste – i min behandling. Jeg strever fremdeles med det. Etter hvert klarte jeg å kjede meg og trives i mitt eget selskap, noe jeg tror mange har nytte av å lære. Når man kommer ut i hverdagen, så må man klare seg stort sett alene og da er det viktig å trives med seg selv og ikke være avhengig av andre. Finne roen i seg selv, kanskje å lese en bok som interesserer deg, eller se en god film. Lage god mat og tenne stearinlys. Det er jo koselig.

Nettverksmøter var nytt og spennende for meg

Da jeg var innlagt for siste gang, var nettverksmøter og familiesamtaler noe av det som hjalp meg mest. Jeg hadde tre nettverksmøter i løpet av innleggelsen. Jeg har fortsatt med møtene etter at jeg ble utskrevet. Et nettverksmøte er et møte med åpen dialog hvor du ber med deg de personene som har betydning for deg i ditt nettverk. På mine møter stilte familien, min trofaste venninne, representant fra NAV, ruskonsulenten, fastlegen, psykiateren min i ARA, psykologen og sykepleiere fra institusjonen og to nettverksmøteledere. Der kunne vi føre en åpen dialog hvor vi kunne spørre og fortelle hverandre hva slags situasjon alle var i. Dette var til stor nytte for meg og de rundt meg. Jeg ledet selv møtet sammen med nettverksmøtelederne. Å måtte ta ansvar for dette viktige møtet var noe jeg vokste på. I disse møtene holder jeg de jeg bryr meg om, oppdatert på mitt liv og hva jeg gjør om dagen, sånn at de kan være følge litt med på hvordan jeg har det og hva jeg har klart å utrette frem til neste møte. Det gjelder å være åpen og ærlig med de rundt meg, slik at folk forstår hvor mye jeg kan slite meg gjennom noen dager som er vanskelige. Det at de rundt meg vet at jeg sliter mye med angst for eksempel, det gjør at jeg ikke blir satt i en bås eller blir dømt, men forstått fordi jeg er ærlig om det og sier det høyt i stedet for å holde det inni meg.

Vær sjef i ditt eget liv – det er dine veivalg

I behandling har jeg har lært masse om meg selv. Før ruset jeg meg gjennom vanskelige følelser og turte ikke møte virkeligheten. Jeg tok dumme valg og lettvinte snarveier. I behandling har jeg innsett at det er jeg som er sjefen i mitt eget liv. Jeg har fått hjelp til lære å si fra hvis det er noe jeg ikke vil, og jeg har lært å si nei. I flere år har jeg lengtet etter å kunne ta imot hjelp og støtte fra familien. Det kan jeg nå. Tidligere var jeg ikke mottakelig for hjelp. Det må ha vært utrolig vanskelig for familien min å oppleve at uansett hvor mye de prøvde og ville hjelpe, var jeg ikke klar, turte ikke, ville ikke til å gi slipp på det gamle livet mitt. De har ikke kunnet stole på meg, for jeg har løyet og sagt de samme tingene om og om igjen.

I en rusfri hverdag er det viktigste av alt å fylle dagene med noe jeg liker å gjøre. Det er viktig for meg å føle meg som en ¨vanlig¨ person i samfunnet og bruke de ressursene jeg har, til noe positivt. Da er det nødvendig å ha noe å fylle de tomme timene på dagen med. Jeg trenger en jobb å gå til. I dag har jeg to jobber, som resepsjonist på et lakkeringsverksted og i kantina på en åpen gård med mange herlige dyr. Dette hjelper meg å holde meg rusfri. Trening er også en viktig ting for meg. Jeg blir glad, og jeg føler meg bedre fysisk og mentalt. Jeg fyller dagene med noe jeg liker, slik at jeg har noe å bruke tiden på. Jeg lager meg små mål i livet, akkurat store nok til at jeg klarer å fullføre dem. Hver morgen sier jeg til meg selv: I dag skal jeg ikke ruse meg.

Jeg måtte kutte ut det gamle miljøet

Nå har jeg ikke kontakt med noen fra narkotikamiljøet, og jeg tar vare på de få, virkelig gode menneskene jeg har i livet og nettverket mitt. Det er mennesker som er gode og ekte for meg. Jo mer tillit jeg har til meg selv, jo mer tro har de rundt meg på at dette er noe jeg vil og klarer. Det er en sinnsykt humpete vei jeg skal gå, men nå har jeg fått nok juling slik at jeg må reise meg igjen og tenke konsekvenser før jeg snubler. Alle kan snuble, sier de, det er jeg enig i, men en dag lærer man å gå skikkelig, sånn at man ikke snubler mer.

Krevende samfunn

Jeg har endelig blitt en del av samfunnet vi lever i. Det er et samfunn jeg av og til synes krever mye av meg. Hverdagen er full av utfordringer. Jeg skal takle å bo alene i en leilighet, stå opp om morgenen og dra på jobb hver dag. Jeg må møte nye mennesker og håndtere angsten som melder seg når det skjer nye ting rundt meg, og gå ut av min egen komfortsone og utfordre meg selv. Faste rutiner i hverdagen er bra å ha. Stå opp til samme tid hver morgen, spise frokost og ta bussen til og fra jobben. Når jeg kommer hjem, så lager jeg meg middag. Det hender at jeg besøker mamma og spiser mat der, noe jeg synes er skikkelig koselig. Det hender at jeg blir med og går tur med hunden hennes Rocky, som jeg er glad i. Gjøre gamle tankemønstre til nye, som å høre på annen musikk for eksempel, som ikke gir meg en trigger om tanken på rus. Å møte nye mennesker i hverdagen kan til tider være svært vanskelig. Jeg har fortsatt sosial angst og synes verden er litt for stor. Det gjelder å holde ut og møte utfordringene og bli sterkere. Jeg vet at jeg må smøre meg med tålmodighet. For veien er fortsatt lang å gå. Så mange ganger har jeg lovet at jeg ikke skal ruse meg mer! Nå setter jeg handling bak ordene. Jeg opplever forståelse, tilgivelse og mye mer tillit fra familie og nettverket rundt meg. Familien støtter meg for fullt, og er med på min fremgang i motgang og medgang. De har tilgitt mye. De kan endelig begynne å stole på meg igjen og har tro på meg og mine valg. Tilgivelsen og tilliten fra familien har kommet etter hvert som jeg ble mer sikker på meg selv. Jeg begynte å stole på meg selv og mine valg i bedringsprosessen min.

Endelig svar på hvorfor jeg var som jeg var

Jeg har endelig fått en diagnose som jeg føler forklarer hvorfor jeg er som jeg er: ADHD og generalisert angstlidelse. Det tok mange år å finne ut akkurat hva som «feilte» meg. Jeg har ikke hatt det lett som barn. Jeg klarte ikke å følge med på skolen og følte meg annerledes. Jeg er blitt fortalt at helt siden jeg var ei lita jente, var jeg urolig og bekymret for alt. Mamma fikk sovemedisiner til meg, som ikke hjalp. Hun fikk beskjed om at jeg var bortskjemt og et urolig barn. Hun ble ikke hørt og ble ignorert av alle leger.

Nå blir jeg endelig tatt på alvor! Fastlegen min hjalp meg og sendte henvisning om utredning på et sykehus nær Hamar. Utredningsprosessen startet egentlig for mange år siden, men det har vært mye til og fra. Det er ikke enkelt å fullføre tester og levere rene urinprøver i ruset tilstand. Da diagnosen ble satt, følte jeg at det jeg har ventet på, falt på plass. For meg har det betydd enormt mye å få diagnosen dokumentert og bekreftet, svart på hvitt. Nå om dagen er jeg i en god tilfriskningsperiode, vil jeg kalle det, for jeg har endelig funnet ut at livet er veldig mye bedre uten rus.

Med tillit, tro og ærlighet kommer man langt

Men med over ett års råtøff jobbing med meg selv har jeg funnet fighteren i meg selv og tenker at i motbakke går det oppover. Ingen følelser er vedvarende, de vonde går over og de gode blir bare bedre. Når jeg er mye sammen med familien og min venninne, finner jeg igjen litt av meg og min gamle identitet. Tryggheten med seg selv betyr så mye. Jeg må faktisk godta meg selv som jeg er og akseptere det som har vært og gjøre det beste ut av dagene som kommer. Ærlighet varer lengst, mener jeg.