Her ligger jeg igjen. På sykehuset for observasjoner og medisinjusteringer. Nå er det den epileptiske aktiviteten som skal temmes. Er alltid litt redd for å miste noe av meg oppi det hele… Hvor mye er klokka, tru?... Men i …?... Det er i grunnen mange måter å åpne ei dør på. Nå veit jeg i alle fall hvor mye klokka er!... «Jeg skal bare ta blodtrykket ditt, jeg!» …Ta og ta. Har du noe å gi, da? Ikke et smil engang, nei. Ikke noe «Hei, Sindre, velkommen hit igjen og til en ny dag!». Nei da, men i alle fall sa hu hva hu skulle. Det er verre med de som tar uten å si hva de tar! Det er noe jeg vil spørre deg om, prøver jeg meg, men hu har alt gått. Hu hadde ikke hørt uansett. Hu hører bare med ørene. Og bare uttalte ord. Jeg uttrykker meg mye gjennom øya, men folk som trur øya svever over hue på deg, ser jo ikke det! Fryktelig irriterende. Og selv om jeg har CP som hindrer meg i å skravle som folk flest, spise og bevege ulike kroppsdeler når jeg vil og sånn jeg vil hver gang, kan jeg tross alt forklare mye med hodet, armer og bein. Hadde hu vært her LITT lenger, hadde hu kanskje sett noe? Jeg vet jo at jeg ikke kan velge på øverste hylle her, men et glass vann? Hu lar meg bare ligge òg! Hadde hu satt meg opp og tilta fram ryggen på senga akkurat til dit jeg har kontroll, så kunne jeg til og med ha drikki sjæl! Det som står her fra i går med sugerør i da, i alle fall. Jeg lukker øya. Hører døra går opp, og igjen, innen jeg får dem opp og får lea på meg. Det har hendt før; … «Ja, jeg så inn til deg, men du sov så godt at jeg lot deg ligge litt lenger, jeg.» Hu må ha det greit som ikke kan se forskjell på god søvn og fortvilelse!

Etter en stund smeller døra opp igjen. Hu går til naboen. Han har ringt etter folk. Av respekt lar jeg dem holde på for seg selv, har hørt alt for mange intime detaljer fra andre menneskers liv. Jeg prøver å få kontakt når hu går forbi senga mi på vei ut. Jeg er virkelig tørst! Hu ser på meg!!! «Det er ikke jeg som har deg i dag, det er a’ Berit!»… HAR meg?! ... Hørtes hu ikke litt letta ut og? Hu kunne sagt: «Jeg ser at du har tenkt å si noe, men jeg må faktisk gå. Skal si fra til Berit jeg. Hun er den heldige i dag!». … Da hadde jeg i alle fall følt meg bekrefta og litt mindre trøkt på a’…. Berit kommer faktisk etter en stund. Søt dame. … «Vil du ha litt frokost? Jeg skal hente, jeg.» … Hvorfor skal de spørre når de ikke vil ha svar? Kunne tenke meg å få vaska meg i trynet og under armene og fått på meg ei t-skjorte før jeg spiste i alle fall.

Sånn, der kommer a’ tilbake. Lurer på hva jeg ville ha til frokost i dag? Yes, egg! Om ikke jeg vil ha? Selvfølgelig vil jeg ha! Men vet du ikke at jeg må rettvinkles og støttes under albuene, da? Jeg hørte da søstera mi si det. Og dessuten tar det mer enn to sekunder for noen å få opp kjeften. Oi, en ny mulighet! Jeg må dessverre svelge før jeg gaper. Dææ, for seint! «Nei, du ville visst ikke ha! Vi får sonde, da!». Den klinete suppa. Alle klager på den, allikevel skal de trøkke den i meg, og det så fort at det gjør skitvondt. Er det mulig, da? Så mye på én gang? Noen er faktisk større i kjeften og magen enn andre.

Det hørte jeg faktisk søstera mi si òg; «Litt av gangen, og ikke for fort.» Det er forresten ikke sikkert hu veit det. Vi sa det jo bare til ei og skrev det ned. Da trur vi liksom alle veit det, men det viser seg at det ikke er sånn det fungerer. Det er deilig at noen veit akkurat åssen en vil ha det. «Broren min vil ha det SÅNN.» Om jeg aldri får høre «Kjæresten min vil ha det sånn», er det deiligere å høre; «Broren min vil ha det sånn» enn «Han på 1009 vil stort sett ikke spise sjøl, men sondinga går fort».

«Jaså, du er våken, ja? Ikke sulten, nei, nei, men maten er ikke verst her. Lite variert, men. Sjøl liker jeg …Bla-bla-bla-bla-bla» … Sikkert ålreit kar det, mannen i nabosenga, men jeg takler ikke særlig bra å bli stressa. Hjernen min «kortslutter» etter hvert. Er det mulig å sette på pauseknappen i to minutter, da? Nei, ikke det. Hallo, hjelp?! Kan noen slå av ham for en stund? Nei vel, kortslutning da. «Uff, det er så synd med disse anfallene hvor du forsvinner helt for oss!»

Skjønner jo at han trenger noen å snakke med når han ikke har noe å gjøre. Kunne vel i det minste fått tilbud om ei avis, en bok eller litt musikk? (kanskje i ørepropper, da …). Men han trenger ikke hjelp til noe konkret, og da er det ingen som ser han. Jeg VIL gjerne høre på han. Si; «Ser deg, mann.» Skjønner han trenger å kjenne at han ikke er usynlig, men det blir for massivt for meg. Får ikke sagt noe heller. Jeg er jo bak skjermbrettet.

Oi, døra igjen … Berit! Skulle ønske hu skjønte at vi trengte hjelp begge to og ikke bare sa: «Så koselig dere har det da!» «Nå, skal vi stelle deg litt?» Så er vi i gang, før jeg har svart. Hvis du MENER vi, er det greit. Men da må du gi meg tida jeg trenger til å få gjort det jeg kan sjøl! Og for å være ærlig, ville jeg heller at Liv skulle skifta på meg. Hu sier gulost er gulost og skifter på meg som den naturligste ting i verden, mens du viker med blikket og prøver å unngå å ta på meg.

Da var T-skjorta på i alle fall. Liker den. Det står: I demand respect! Berit ser på den og smiler før a´ går. Døra smeller. Skvetter like mye hver gang! Godt epilepsimedisinene er nyjusterte. «Da var det medisiner, da! Det er ikke få du tar, hele begeret fullt, jo!» Visste hu kanskje ikke at hu åpna kjeften og sa det hu tenkte nå? «En annen hadde jo blitt dopa av mindre!» Ja, men så er jeg meg, da. Og hva vet hu om i hvilken grad jeg blir dopa eller ikke? Hu observerer meg ikke.

Fordi jeg ble snytt for ordentlig frokost, og fordi jeg er blitt fylt med medisiner, har jeg lyst på noe i kjeften for å få litt bedre smak der. Ser på bringebærdropsa mine på nattbordet og strekker armen mot dem. «Hørte du ikke ville ha frokost. Du får vente med dropsa nå da, så du ikke ødelegger appetitten til middag!». Hu skal ha for at hu skjønte meg, men jeg er snart 40 år og kan vel ta et drops når jeg har lyst på!!! «Dessuten blir du så sår i ganen av de dropsa.» Har du glodd meg opp i ganen etter at jeg har spist drops? Det ante jeg ikke. Men jeg ante ikke at jeg blir sår heller, jeg da. Om det enda var faren med drops for meg hu hadde kommentert.

Siden jeg er «opptatt», har naboen ringt på hu som skulle «ha» han i dag. Hu håpa vel hu skulle slippe med å svare på et enkelt spørsmål eller hente ei pute eller noe, men han prater som en foss. Hu later som hu hører, mens øya svever og kroppen trekkes mot døra. Kan a’ ikke ta et valg, da? Sette seg ned og høre på gutten? Eller si: «Har ikke tid lenger nå. Må gå til noen andre.» Syns jeg hører søstera mi: «Si: det TAR jeg ikke tid til istedenfor det HAR jeg ikke tid til. Det gjør noe med prioriteringa di!»

Den tida hu skulle brukt på å hjelpe han med mating og stell, som han fikser sjøl, hvor blei det av den? Naboens stemme trenger inn igjen. «Og så har jeg jo beinet som verker noe så …» «Ja, nå så vi jo ikke noe på røntgen, da, og du har fått de smertestillende du skal ha.» (Så enten innbiller du deg det, eller så ljuger du, eller så er du pingle.) Jobber a’ her, eller er a’ bare ansatt? Hører hu ikke at det ikke er smertestillende han trenger?

Åh... Nå hører jeg søstera mi ute på gangen! Da kommer alltid hu som «har» meg òg. Riktig munter og pratsom! Akkurat som om søstera mi minner dem på at jeg er her, og at jeg ER noen. At jeg er meg. Lurer forresten på hvor lenge jeg får være oppe i kveld.

Blir alltid litt melankolsk og filosofisk her på de lange kveldene. Har for eksempel lurt på om man BLIR hjelpepleier, sykepleier, lege og pasient når man går inn dørene på sykehuset. Slutter Berit og Sindre å eksistere? Og tenker hjernen bare spedbarn når den ser noen som ikke har kontroll på muskler eller kroppsdeler og ikke prater? Det er i så fall synd når det virker som de fleste her er drit lei unger, eller ikke helt veit hvordan de skal holde dem ennå. For det er ikke bare å skifte bleie på dem og mate dem. De må holdes.

Og så noe som er koselig: Jeg tror faktisk Berit kunne hatt lyst til å være her litt, prate litt. Trur bare hu føler hu ikke kan fordi da jobber hu liksom ikke! Føler nok at mange av kollegene tenker det i alle fall. Hu som skulle være nær personen, eller kontaktpersonen, til naboen i dag, hadde ikke lyst en gang. Det er mange folk innom her. Jeg syns at bare de som i alle fall hadde lyst til å sitte her, skulle vært på jobb. Også det med å stille spørsmål uten å vente på svar. Respektløst, og I demand respect! Noen tenker nok ikke over at det er et spørsmål de stiller, noen vil ikke ha svar i tilfelle det er «feil», noen vet kanskje ikke at jeg kan svare, men det verste er vel å måtte vente såpass lenge på svaret?

Så, selv om jeg gjerne ville ha på meg t-skjorta før frokost, ville jeg heller valgt å ha Berit sittende på en stol inntil senga mi. «Jaså, er det Deg? skulle a’ si, også finni ut hvem jeg er. Jeg styrer jo datamaskinen min med øya (det er det kanskje ingen som har fortalt a’?) så vi kunne blitt kjent med hverandre. Så neste gang noen skulle inn på rommet, hadde døra glidd opp, istedenfor smelt opp, jeg hadde blitt servert et smil og en hjertelig hilsen.