Herdis Alvsvåg, Oddvar Førland og Frode F. Jacobsen (red.)

Rom for omsorg

Fagbokforlaget, 2014

Tung og viktig bok

En ting vi alle vet om pleieprosesser, selv om vi kanskje ikke snakker så mye om saken, er at de ikke bare består av handlinger, men også av handlingenes omliggende forhold. Det kreves omgivelser der handlingene kan foregå, og omstendigheter rundt pleieprosessen. Alt dette er det vi kaller kontekstuelle faktorer. Selv om alle er klar over hvor avgjørende slike faktorer er for å skape og drive en god pleieprosess til et godt sluttresultat for det mennesket som er under behandling, er det skrevet forholdsvis lite spesielt om dette.

Jeg har i flere år vært svært opptatt av de kontekstuelle faktorenes betydning. Derfor var det ikke uten forventninger jeg satte meg ned for å lese «Rom for omsorg», en antologi redigert av Herdis Alvsvåg, Oddvar Førland og Frode F. Jacobsen.

Boka er delt opp i 16 kapitler med hver sin forfatter, som i sin tur er fordelt over tre hovedtemaer: Vilkår, relasjoner og omgivelser.

Dette er en ganske filosofitung bok, og en av dem som tar mest plass, er Hannah Arendt. Hennes tanker om frihet og handling er sentrale temaer, og ikke minst er det viet en hel del plass til hennes oppfatning av liberalismen som grunnleggende frihetsfiendtlig. Etter hennes oppfatning sperrer liberalismen enkeltindividet inn i et isolert suverenitetsrom og fjerner muligheten til det som er Arendts oppfatning av egentlig frihet, nemlig det likeverdige samspillet innenfor et fellesskap. Antologien kan slik sett sies å ha en politisk agenda, men viktigere enn dette er forståelsen av at «rom» er et videre begrep enn bare det fysiske. I hvilken grad har omsorgsutøveren i realiteten handlingsrom til å foreta meningsfylte valg? Dette er et spørsmål som henger sammen med de kontekstuelle faktorene i en omsorgsprosess.

I sin natur kan ethvert rom, enten det er fysisk eller ikke, være inkluderende eller avvisende. For at et fysisk rom skal kunne oppleves som inkluderende, må det preges av refleksjon og omtanke. Det må for det første være enkelt å oppsøke og forlate. Et rom man er nødt til å oppholde seg i, vil aldri oppleves som inkluderende, og da handler opplevelsen av å være i det mer om opplevelsen av oppholdets nødvendighet. Man må i så fall søke å utforme rommet slik at fiendtligheten ikke blir overveldende, og dette krever målrettet tankearbeid fra den som planlegger rommets utforming.

For det andre må det fysiske rommet være tiltalende å oppholde seg i, slik at det er komfortabelt å oppsøke. Bare da vil det fungere som et konstruktivt element i en bedringsprosess. Faktorer som tepper på gulvet, bøker, grønne planter, rimelig moderne og komfortable møbler og bevisst bruk av farger og lys må til. Slike detaljer er med på å understreke at dette er et oppholdsrom for mennesker og ikke bare optimalisert for å passe inn i idealiserte prosesser, som i praksis aldri svarer til virkeligheten.

Lignende forhold kan sies å spille inn for opplevelsen av ikke-fysiske rom. Samhandling mellom mennesker handler om at jeg-et på et tidspunkt går over til å bli en del av et vi, deltakelse i et fellesskap. Dette fellesskapet er også å betrakte som et rom, og det må også formes gjennom refleksjon, på samme måte som det fysiske rommet som omgir det.

Dette høres innviklet ut, og «Rom for omsorg» krever da også en hel del av leseren. Det er vanskelige eksistensialfilosofiske problemsstillinger som tas opp og kobles til omsorg i praksis. Når det kommer til stykket, er det gjerne de økonomiske rammene som setter grenser for hva som er mulig å få til, og det er et av forfatternes poenger at man gjennom refleksjon kan få mer ut av de tilgjengelige ressursene enn i dag. Det er ikke alltid store investeringer som kreves for å gjøre omstendighetene rundt en omsorgsprosess merkbart bedre fra en pasients synsvinkel. Snarere handler det om å unngå vanetenkning og se med friske øyne på hva som faktisk foregår. Stikkordet er igjen refleksjon, å gjøre det klart for seg selv hvorfor man handler på den måten man gjør og forkaster alternativer.

Jeg har hatt stort utbytte av å sette meg inn i kapitlene, som utgjør en troverdig helhet. På den annen side er jeg nok mer glad i de lange tankene enn helsearbeidere flest, og det står ikke til å nekte at dette er ganske tung lesning. Det krever en stor grad av interesse for problemsstillingene for å studere kapitlene mer inngående, og det er kanskje også meningen. Det handler om veivalg i helsepolitikken, å finne begrunnelser for hvorfor det er riktig å velge en vei og forkaste noe annet. Det er vel derfor omslaget forteller at boka henvender seg til ansatte i helse- og omsorgstjenestene, i tillegg til studenter i de samme fagene.

Slik jeg ser det er en såpass teoritung bok kanskje vel så godt egnet for lærere i helse- og omsorgsfag, som faglig støtte ved utarbeidelse av studieplaner og emnebeskrivelser. Selvsagt er ikke denne innvendingen en kritikk av boka som sådan, men det er alltid en del av totalbildet når en ny bok skal utarbeides, at man reflekterer over hvem som bør ha nytte av å lese den. Her har man i alle fall gjort rede for en klar ambisjon om å bidra til debatten om hvordan helsefagene best utvikles for å møte fremtidens politiske og sosiale virkelighet. Det er vekten som legges på behovet for prinsipielle tanker og grundig refleksjon som etter mitt syn gjør denne boka viktig å ha lest for alle som har med helsefag å gjøre, ikke minst i en nåtid som farges av ønsker om rasjonalisering og innsparing på område etter område.

Forfattere og redaktører har all ære av å ha produsert en antologi som er høyst relevant for dagens virkelighet, og som fortjener en stor leserkrets. Jeg ser for meg at «Rom for omsorg» kan bli et standardverk på sitt område, og hvis den blir det, vil i alle fall pasientsiden av et behandlerforhold ha grunn til å glede seg.