Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bidrag til en ny praksis? - Utvikling og forskning i psykisk helsearbeid ved Universitetet i Agder i perioden 2008–2013

f. 1948

Førstelektor i psykisk helsearbeid, Institutt for Psykososial Helse. Universitetet i Agder

erna.ulland@uia.no

anders.j.w.andersen@uia.no

f. 1965

Førsteamanuensis i folkehelsevitenskap, Institutt for Psykososial Helse, Universitetet i Agder

f. 1954

Professor i psykososial helse, Institutt for Psykososial Helse, Universitetet i Agder

inger.b.larsen@uia.no

  • Side: 4-16
  • Publisert på Idunn: 2015-03-12
  • Publisert: 2015-03-12

Sammendrag

Universitetet i Agder arbeider med psykisk helsearbeid innen både utdanning og forskning. Dette prosjektet har hatt som mål å analysere forskningen innen psykisk helsearbeid. Det er benyttet en kvalitativ innholdsanalyse. Funnene viser at a) psykiatriens historie gir grunnlag for å forstå mennesker som er blitt betraktet som marginaliserte, på en ny måte – ontologi, b) ulike kunnskapsgrunnlag for forståelse av helse og lidelse er nødvendig – epistemologi, og c) nye måter å møte mennesker på er inspirert av historiekunnskap og ulike kunnskapsgrunnlag – praktisk arbeid.

Nøkkelord: psykisk helsearbeid, utdanning, forskning, implementering, praksis

Summary

The University of Agder is working on community mental health in both education and research. The aim of this project was to analyze the research in community mental health. A qualitative content analysis has been worked out. The findings show that the researchers have a) studied history to be able to understand marginalized people in a different way – ontology, b) different sources of knowledge to understand health and illness are necessary – epistemology and c) inspired by knowledge of history and different knowledge perspectives, new ways of relationships between service users and professionals are suggested – practical work.

Keywords: community mental health, education, research, implementation, practices

Bidrag til en ny praksis?

Introduksjon

«Hovedproblemene for mennesker med psykiske lidelser er at behandlingskjeden har brister i alle ledd (…) Pasientene får ikke all den hjelpen de trenger, personalet føler ikke at de får gjort en god nok jobb, og myndighetene makter ikke å gi befolkningen et fullverdig tilbud» (Sosial- og helsedepartementet, 1996, s. 16). Med denne diagnosen på tjenestetilbudet for mennesker med psykiske lidelser foreskrev et samlet Storting en omfattende opptrappingsplan (Sosial- og helsedepartementet, 1998). Ambisjonen var å skape endring fra sykehusbaserte til lokalbaserte tjenester, fra sykdomsfokus til mestringsfokus, fra tvang og stigma til frivillighet og åpenhet, fra makt til likeverd, fra pasient til bruker (Rogan, 2011). Endringen medførte nyorientering i faglig tenkning og endringer i kulturer, holdninger og verdier i tjenestene. Men nyorienteringer tar tid, og evalueringen av Opptrappingsplanen i 2008 viste at det ennå var en vei å gå (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009).

Endringsforslagene utfordret tjenestene og skapte nye begreper. Et av begrepene var psykisk helsearbeid. Det ble særlig knyttet til en ny utdanning som i 1997 fikk navnet tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 1997). De eksisterende videreutdanninger innen psykiatrisk sykepleie, psykiatrisk psykomotorisk fysioterapi og psykiatrisk sosialt arbeid ble samordnet, og målbar en større vekt på tverrfaglighet og perspektivrikdom i tjenestene (Vråle, 2008). Begrepet «psykisk helsearbeid» ble etter hvert benyttet i politiske dokumenter, og det psykiatriske perspektivet ble utfordret (Sosialkomiteen, 1999). Utfordringen innebar en språklig endring, men også en erkjennelse av at den psykiatriske forståelse var utilstrekkelig som en hegemonisk tenkemåte og praksisform. Flere stemmer måtte høres, og Opptrappingsplanen målbar nødvendigheten av et nytt syn på brukerne og deres pårørende. Erfaringskompetansen skulle gis gyldighet og vektlegges i utformingen av tilbudene. Det ble understreket at de «nye» tjenestene til mennesker med psykiske lidelser ikke skulle underlegges et ensidig psykiatrisk perspektiv.

Disse omfattende endringene fikk stor betydning for utdanning innen psykisk helsearbeid på høgskoler og universiteter, og institusjonenes oppfølging av endringene har også blitt kritisert fra ulikt hold (Robberstad, 2006; Ådnanes & Harsvik, 2007). Det argumenteres med at utdanningene i for liten grad har tatt opp i seg endringene i kjølvannet av Opptrappingsplanen (Robberstad, 2006), og samtidig argumenteres det for at det psykiatriske perspektivet i for sterk grad er utelatt (Ådnanes & Harsvik, 2007). Utdanningene skulle bidra med å stimulere til forandring av tenke- og arbeidsmåter i psykisk helsearbeid der tverrfaglighet og brukermedvirkning var stikkord. Dette styrker argumentasjonen for å utforske disse forskningsmiljøene nærmere.

I denne studien har vi rettet oppmerksomheten mot vitenskapelige publikasjoner som omhandler psykisk helsearbeid ved Universitetet i Agder (UiA). De studerte publikasjonene er alle skrevet etter at UiA ble etablert som universitet høsten 2007. Dette sammenfaller i noen grad med avslutningen av opptrappingsplanen for psykisk helse, og fungerte som en håndterbar pragmatisk avgrensning. Denne artikkelen tar sikte på å utforske, analysere og kritisk diskutere forskning innen psykisk helsearbeid ved UiA i perioden 2008–2013. Studien har følgende problemstilling:

Hvilke forskningsområder har fagmiljøet innen psykisk helsearbeid ved UiA arbeidet med i perioden 2008–2013?

Metode

Studien er en kvalitativ innholdsanalyse av tekster hentet fra registrerte referanser i forskningsinformasjonssystemet CRIStin, hvor målet var å lese tekstene så fordomsfritt som mulig. Alle tekstene er skrevet av vitenskapelig ansatte som har vært knyttet til masterprogrammet i psykisk helsearbeid. Fagmiljøet var i den aktuelle tidsperioden representert ved 16 personer. Ved utgangen av 2013 var totalt 12 personer fast knyttet til masterprogrammet, herav to professorer, tre førsteamanuensiser, tre førstelektorer, to universitetslektorer og to stipendiater.

Datamateriale

Søkene har vært gjort ut fra følgende fire kategorier i CRIStin: a) tidsskriftartikkel, b) bok, c) rapport/avhandling og d) del av bok. Vi søkte på forskningsresultater/NVI, deretter på avansert søk, så registrerte vi navn på institusjonen/fakultet (UiA/fakultet for helse- og idrettsvitenskap), forfatternes navn og tidsperioden (2008–2013). Vi søkte på aktuelle ansatte som hadde registrert publikasjoner i perioden.

Vi fikk til sammen 186 treff. Sammendragene til referansene ble først lest i sin helhet og en ny vurdering av relevans ble gjort. Her fant vi 78 publikasjoner som vi vurderte som uaktuelle; de fleste på grunn av feilregistreringer. Gjennomgangen av tekstene aktualiserte spørsmålet om inklusjons- og eksklusjonskriteriene. Hvilke vitenskapelige publikasjoner skulle inkluderes og hvilke ekskluderes? Dette var komplisert i den forstand at det innebar en innramming av psykisk helsearbeid. I tråd med en bred forståelse valgte vi å være inkluderende, men utelukket tekster som omhandlet sykepleie i medisinske avdelinger. Vi oppdaget i tillegg at måten vi søkte på manglet aktuelle publikasjoner i tidsrommet 2011–2013. Disse fant vi ved å søke opp hvert av disse årene separat. Deretter sto vi igjen med 116 publikasjoner som alle ble registrert i EndNote. Noen av disse var skrevet av ansatte og andre samarbeidspartnere i fellesskap, og EndNote begrenset disse til 73 (se tabell 1).

Innholdsanalyse

Analysen foregikk i tre trinn etter Jacobsen (2005). 1) Vi leste de utvalgte publikasjonene enkeltvis for å få oversikt over materialet. 2) Vi fremhevet den informasjonen som vi mente var mest relevant. 3) Vi tolket innholdet slik at det svarte på problemstillingen om hva det har vært forsket på. Det første temaområdet vi kom frem til, har vi kalt a) ontologi; i den forstand at vi fant flere publikasjoner som brukte historisk forståelse knyttet til psykisk helse som en kilde til å forstå mennesket og menneskelige fenomener på nye måter. Andre publikasjoner viste en interesse for å se på kunnskapsgrunnlaget på nytt, og inngår på den måten i det vi betegner som b) epistemologi. Vi fant også publikasjoner som fremstilte nye måter å arbeide på, c) praktisk arbeid. Temaområdene er rendyrket i denne artikkelen. I praksis overlapper de hverandre. Vi har likevel valgt å systematisere innholdet relatert til hva vi mener er hovedbudskapet i den enkelte publikasjon.

Metodekritikk

Søkeresultatene i CRIStin hadde feilregistreringer og mangler. For eksempel var det under enkelte navn registrert publikasjoner som tilhørte en annen kategori enn de vi hadde valgt, og aktuelle publikasjoner manglet. Feilregistreringer ble ekskludert og manglene ble inkludert. Her kan det ha vært flere feilkilder, men da vi er tre forskere som alle har forholdsvis god kjennskap til våre kolleger og oss selv, mener vi at feilkildene er marginale.

Det kan reises innvendinger mot at ansatte ved UiA selv har gjennomført innholdsanalysen. Vi har alle vært med på å utvikle psykisk helsearbeid som utdannings- og forskningsfelt, og på den måten står vi i fare for å tolke det foreliggende materiale i en retning som understreker at vi har bidratt til en ønsket endring i tråd med Opptrappingsplanen, selv om vi kanskje ikke har gjort det. Så lenge ingen utenfor miljøet har vært delaktige i forskningen, vil våre eventuelle «blinde flekker» kunne forbli blinde. I tillegg kunne en komparasjon med andre tilsvarende forskningsmiljøer klart ha styrket troverdigheten fordi dersom ulike miljøer bidrar med tilsvarende funn, eller det er spenninger mellom disse funnene, vil dette kunne si mye om fagområdets kunnskapsutvikling.

Funn

I dette kapittelet blir alle referansene å betrakte som studiens empiri og er derfor samlet i følgende tabell.

Tabell 1. Registrerte publikasjoner fra UiA i perioden 2008–2013

1.

Andersen, A. J. W. (2010a). En vanvittig historie – omsorgen for sinnslidende i Aust-Agder. I Andersen, Larsen og Søderhamn (red.) Utdanning til omsorg i fortid nåtid og fremtid (s. 92–116). Oslo: Gyldendal Akademisk.

2.

Andersen, A. J. W. (2010b). Skolen i sykehuset – om framveksten av en sykepleierutdanning. I Andersen, Larsen og Søderhamn (red.) Utdanning til omsorg i fortid nåtid og fremtid (s. 32–46) Oslo: Gyldendal Akademisk.

3.

Andersen, A. J. W. (2011a). Den kritiske ettertanke. Undersøkelser fra en avgått redaktør. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 8(1), 4–15.

4.

Andersen, A. J. W. (2011b). Dårekisten i Arendal. Aust-Agder-arv, 38–52.

5.

Andersen, A. J. W. (2011c). Governing Health. Discourse Analysis in Public Health Research. I Salvini, A. & Andersen A.J.W. Andersen (red.). Interactions, Health and Community (s. 21–34). Pisa: EDIZIONI PLUS Pisa University Press.

6.

Andersen, A. J. W. (2012a). Den syke normaliteten – Hvordan blir psykiske lidelser beskrevet i norske informasjonskampanjer? Psykisk helse og rus, 23(2), 32–48.

7.

Andersen, A. J. W. (2012b). Hvordan forholder vi oss til psykiatriens historie? Psykisk helse og rus, 23, 18–21.

8.

Andersen, A. J. W. (2012c). I all fortrolighet. En undersøkelse av meldinger om psykisk helse på internett i Norge og Sverige (Vol. 30). Göteborg: Nordic School of Public Health NHV.

9.

Andersen, A. J. W. (2013). Forstyrrelsens filosofi. Om å tenke med Jens Bjørneboe og Michel Foucault. I Andersen, Larsen & Thorød (red.), Engasjement i praksis. Broer mellom filosofi og praksis i helse- og sosialfeltet (pp. 14). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

10.

Andersen, A. J. W., & Larsen, I. B. (2012). Hell on earth: Textual reflections on the experience of mental illness. Journal of Mental Health, 21(2), 175–182.

11.

Andersen, A. J. W., & Svensson, T. (2010). Psykisk helsearbeid på internett : konsekvenser for normalitets- og identitetsdannelse hos ungdom. Norsk epidemiologi, 20(1), 5–14.

12.

Andersen, A. J. W., & Svensson, T. (2012a). The dialogical bricoleur? Expectations towards internet-based services in Norway and Sweden. Nordic Social Work Research, 2(2), 137–152.

13.

Andersen, A. J. W., & Svensson, T. (2012c). Reaching out to people struggling with their lives. A discourse analysis of answers from Internet-based services in Norway and Sweden. Psychology Research and Behavior Management, 5, 113–121.

14.

Andersen, A. J. W., & Svensson, T. (2012d). Struggles of Recognition. A content analysis of messages posted on Internet. Journal of Multidisciplinary Healthcare, 5, 153–162.

15.

Andersen, A. J. W., & Svensson, T. (2013). Internet-based mental health services in Norway and Sweden : characteristics and consequences. Administration and Policy in Mental Health, 40(2), 145–153.

16.

Andersen, A. J. W., Grelland, H., & Lundstøl, J. (2013). Mangfold og samtidighet. Skisser til et faglig grunnlag for psykisk helsearbeid. I T. Messel & P. Leer-Salvesen (red.), Makt og avmakt. Etiske perspektiver på feltet psykisk helse (s. 190–204). Kristiansand: Portal forlag.

17.

Andersen, A. J. W., Hasund, I. K., & Larsen, I. B. (2012). «Heaven and Hell on Earth» A critical discourse analysis of religious terms in Norwegian autobiographies describing personal experience of mental health problems. Mental Health, Religion & Culture, 1–16.

18.

Andersen, A. J. W., Larsen, I. B., & Söderhamn, O. (2010). Utdanning til omsorg : i fortid, nåtid og framtid. Oslo: Gyldendal akademisk.

19.

Andersen, A.J.W, Larsen, I.B. & Thorød, A.B (2013) (Red). Engasjement i praksis. Broer mellom filosofi og praksis i helse- og sosialfeltet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

20.

Andersen, A.J.W. & Karlsson, B. (2011). (Red). Variasjon og Dialog. Perspektiver på psykisk helsearbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

21.

Bjørnestad, J. O., Skisland, A. V.-S., & Høigaard, R. (2011a). Health coaching as an intervention during crisis or times of stress. In A. Salvini & A. J. W. Andersen (eds.), Interactions, Health and Community (s. 193–203). Pisa: EDIZIONI PLUS Pisa University Press.

22.

Bjørnestad, J. O., Skisland, A. V.-S., & Høigaard, R. (2011b). Helsecoaching: å skape varig endring. Folkehelsearbeid (s. 244–256). Bergen: Høyskoleforlaget.

23.

Boge, J. H., Kristoffersen, K., & Martinsen, K. M. (2013). Bodily cleanliness in modern nursing. Nursing Philosophy, 14(2), 78–85.

24.

Boge, J., Kristoffersen, K., & Martinsen, K. (2010). Omsorg for den samfunnsnyttige kroppen. Michael Quarterly, 7(2), 181–189.

25.

Bøe, T. D. (2010). Samtaler gir samhold. – Der tanker og følelser settes i sving. En kvalitativ studie av et psykisk helsefremmende tiltak i videregående skole. Mastergradsoppgave i psykisk helsearbeid. Grimstad: Institutt for psykososial helse. Universitetet i Agder.

26.

Bøe, T. D. (2011). Evidensbasert praksis i psykisk helsearbeid. – Kan innenfrakunnskapen og brukerkunnskapen gis plass i evidensbegrepet? I A. J. W. Andersen og B. Karlsson (red.), Variasjon og Dialog. Perspektiver på psykisk helsearbeid (s. 156–166). Oslo: Universitetsforlaget.

27.

Bøe, T. D. (2013a). Kunnskap er ansvar. Tanker om kunnskap i lys av Mikhail Bakhtin. I A. J. W. Andersen, I. B. Larsen & A. B. Thorød (red.), Engasjement i praksis. Broer mellom filosofi og praksis i helse- og sosialfeltet (s. 137–148). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

28.

Bøe, T. D. (2013b). Stemmen og ansiktet : Bakhtin, Levinas og noen etiske refleksjoner omkring psykisk helse. I T. Mesel & P. Leer-Salvesen (red.), Makt og avmakt. Etiske perspektiver på feltet psykisk helse (s. 93–109). Kristiansand: Portal forlag.

29.

Bøe, T. D., & Ulland, D. (2012). Klassesamtaler som eksistensielt drama. Der psykisk helse oppstår mellom oss. Nordic Studies in Education, 32(2), 142–157.

30.

Bøe, T. D., Kristoffersen, K., Lidbom, P. A., Lindvig, G. R., Seikkula, J., Ulland, D., & Zachariassen, K. (2013). Change is an ongoing ethical event: Levinas, Bakhtin and the dialogical dynamics of becoming. Australian and New Zealand Journal of Family Therapy, 34(1), 18–31

31.

DeMarinis, V., Ulland, D., & Karlsen, K. E. (2011). Philosophy´s role for guiding theory and practice in clinical contexts grounded in a cultural psychiatryfocus: A case study illustration from Southern Norway. World Cultural Psychiatry Research Review, 6(1).

32.

Johannessen, B., Skagestad, I. K., & Bergkåsa, A. M. (2011). Food as medicine in psychiatric care: Which profession should be responsible for imparting knowledge and use of omega-3 fatty acids in psychiatry. Complementary Therapies in Clinical Practice, 17(2), 107–112.

33.

Karlsen, T-I. (2011). Obesity and its consequences. In A. Salvini & A. J. W. Andersen (eds.), Interactions, Health and Community (s. 115–138): Pisa: EDIZIONI PLUS Pisa University Press.

34.

Kristiansen, K., Borg, M., Glover, H., Volden, O., Beston, G., Hauge, Jensen, P. (2009). Medforskning: å forske sammen for kunnskap om psykisk helse. Oslo: Universitetsforlaget.

35.

Kristoffersen, K. (2009). The Cleansing Narrative. Narratives about Illness, Relief and Power. Encyclopaideia. Journal of Phenomenology and Education, 26(xiii), 113–125.

36.

Larsen, I. B. (2009). «Det sitter i veggene» : materialitet og mennesker i distriktspsykiatriske sentre. Bergen: Universitetet i Bergen.

37.

Larsen, I. B. (2010a). I alle ting kjærlighet. Om materialitet og nestekjærlighet i omsorgsinstitusjoner. I Andersen, Larsen og Søderhamn (red.), Utdanning til omsorg i fortid nåtid og fremtid (s. 131–144): Gyldendal Akademisk.

38.

Larsen, I. B. (2010b). Når omsorgsutdanninger får egne hus. Om materialitetens betydning for læring og dannelse. I Andersen, Larsen og Søderhamn (red.), Utdanning til omsorg i fortid nåtid og fremtid (s. 47–60): Gyldendal Akademisk.

39.

Larsen, I. B. (2011). Materiality talks. Including materiality in mental health research. In A. Salvini & A. J. W. Andersen (eds.), Interactions, Health and Community (s. 101–113). Pisa: EDIZIONI PLUS Pisa University Press.

40.

Larsen, I. B., & Andersen, A. J. W. (2011a). En hellig plikt – Hvordan beskriver brukere av psykisk helsevern seg selv, og hvilke motiver oppgir de for å nedfelle sine erfaringer skriftlig? Klinisk Sygepleje, 25(1), 38–47.

41.

Larsen, I. B., & Andersen, A. J. W. (2011b). «Tvangstrøyer og ensomhet, blomstervaser og kjærlighet». Hvordan beskriver skandinaviske brukere av psykisk helsevern sine erfaringer med den hjelpen de ble tilbudt? Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 8(2).

42.

Larsen, I. B., & Seikkula, J. (2013). Engasjement i praksis. Broer mellom litteraturvitenskap, arkitekturteori og helsevesenets rom og steder. I A. J. W. Andersen, I. B. Larsen & A. B. Thorød (red.), Engasjement i praksis. Broer mellom filosofi og praksis i helse- og sosialfeltet (s. 27–39): Cappelen Damm Akademisk.

43.

Larsen, I. B., & Terkelsen, T. B. (2013). Coercion in a locked psychiatric ward: Perspectives of patients and staff. Nursing Ethics, 11.

44.

Lumsden, M. (2010). The moving self in life, art, and community mental health: 12 propositions. Body, Movement and Dance in Psychotherapy: An International Journal for Theory, Research and Practice, 5(3), 231–243.

45.

Lumsden, M. M. (2011). «Dance me to the end of love». Theories and practice of dance movement therapy. In A. Salvini & A. J. W. Andersen (eds.), Interactions, Health and Community (s. 175–192). Pisa: EDIZIONI PLUS Pisa University Press.

46.

Moen, E. Å. & Larsen, I.B. (2013). «Her er det faktisk hele meg som er på jobb» Om å bruke erfaringer med egen psykisk helse i profesjonelle relasjoner. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 10(1), 15–24.

47.

Quarles van Ufford, J. & Vindedal, S. (2009). Samhandling og etisk bevissthet Utvikling av en modell for veiledning og refleksjon. I Backstage med veiledningsaktørene Selvavsløringer hos veileder og veisøker i veiledningssamtaler. En litteraturstudie (s. 72–87): Veiledernettverket i Agder.

48.

Quarles Van Ufford, J. W. (2011a). Recognition. A question of morality or professionalism? In A. Salvini & A. J. W. Andersen (eds.), Interactions, Health and Community (s. 47–58). Pisa: EDIZIONI PLUS Pisa University Press.

49.

Quarles Van Ufford, J. W. (2011b). Tanker om å være et medmenneske: Utfordringer i profesjonell og frivillig omsorg. Årbok for Veiledernettverket, s. 10–20. Nettverket.

50.

Salvini, A. & Andersen, A. J. W. (2011) (red). Interactions, health and community. Pisa: Edizioni Plus – Pisa University Press.

51.

Sandvoll, A. M., Kristoffersen, K., & Hauge, S. (2012a). New quality regulations versus established nursing home practice: a qualitative study. BMC Nursing, 11(7).

52.

Sandvoll, A. M., Kristoffersen, K., & Hauge, S. (2013). The double embarrassment: Understanding the actions of nursing staff in an unexpected situation. International Journal of Nursing Practice, 19(4), 368–373.

53.

Skisland, A. V.-S., Bjørnestad, J. O., & Söderhamn, O. (2011). The Moral Development Scale for Professionals (MDSP). Nordisk sygeplejeforskning, 1(3), 245–253.

54.

Skjærven, L. H., Kristoffersen, K., & Gard, G. (2010). How Can Movement Quality Be Promoted in Clinical Practice? A Phenomenological Study of Physical Therapist Experts. Physical Therapy, 90(10), 1479–1492.

55.

Steig, M. H., & Andersen, A. J. W. (2013). Erfaringer med bruk av kartleggingsskjema for å styrke barneperspektivet i spesialisthelsetjenesten. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 10(3), 229–238.

56.

Söderhamn, O., Bjørnestad, J. O., Skisland, A. V.-S., & Cliffordson, C. (2011). Construct validity of the Moral Development Scale for Professionals (MDSP). Journal of Multidisciplinary Healthcare, 4, 165–170.

57.

Terkelsen, T. B., & Larsen, I. B. (2012). Tvangsmedisinering som permanent unntakstilstand : erfaringer fra feltarbeid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 9(2), 123–132.

58.

Terkelsen, T. B., & Larsen, I. B. (2013). The locked psychiatric ward: Hotel or detention camp for people with dual diagnosis?. Journal of Mental Health. 22(5). 412–419

59.

Thorød, A. B. (2008). Sosial eksklusjon Sandbæk, M. (red.) 2008. Barns levekår. Familiens inntekt og barns levekår over tid. Oslo: NOVA, Rapport 7/08 (s. 212–236). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring – NOVA.

60.

Thorød, A. B. (2010) Sosial kapital mellom generasjoner og nærmiljø – en kunnskapsoversikt. I Backe-Hansen, E. og Hydle, I. (red.), Sosial kapital og andre kapitaler hos barn og unge i Norge. Flerevitenskapelige politikk- og forskningsutfordringer. Oslo: NOVA rapport 20/10.

61.

Thorød, A. B. (2011). Social exclusion and social capital. Can the concepts enrich each other and are they relevant for studies on children living in low-income families? In A. Salvini & A. J. W. Andersen (eds.), Interactions, Health and Community (s. 129–146). Pisa: EDIZIONI PLUS Pisa University Press.

62.

Thorød, A. B. (2012). Er det for dyrt? Om barns deltakelse og valg av organiserte fritidsaktiviteter når familiens økonomi er svak. Fontene forskning. (1), 19–31.

63.

Thorød, A. B., & Harju, A. (2011). Child Poverty in a Scandinavian Welfare Context – From Children’s Point of View. Child Indicators Research, 4, 283–299.

64.

Tyssen Johnsen, R., Fegran, L., & Kristoffersen, K. (2012). Hverdagslivet til foreldre som har barn med utviklingsmessige funksjonshemninger. Vård i Norden, 32(4), 9–13.

65.

Ulland, D. (2012). Embodied Spirituality. Archive for the Psychology of Religion/ Archiv für Religionspsychologie, 34(1), 83–104.

66.

Ulland, D. (2013). Engler og piller i psykisk helsearbeid. I D. Ulland, T.D. Bøe & O. Sæther. Begreper, kunnskap og makt innen feltet psykisk helse. I T. Mesel & P. Leer-Salvesen (red.), Makt og avmakt. Etiske perspektiver på feltet psykisk helse (s. 66–78). Kristiansand: Portal forlag.

67.

Ulland, D., & Bertelsen, B. (2010). Kunnskapssyn og etikk i psykisk helsearbeid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 7(2), 121–129.

68.

Ulland, D., Andersen, A. J. W., Larsen, I. B., & Seikkula, J. (2013). Generating Dialogical Practices in Mental Health: Experiences from Southern Norway, 1998–2008. Administration and Policy in Mental Health, 10.

69.

Ulland, D., Bøe, T. D., & Sæther, O. (2013). Begreper, kunnskap og makt innen feltet psykisk helse. I T. Mesel & P. Leer-Salvesen (red.), Makt og avmakt. Etiske perspektiver på feltet psykisk helse (s. 15–27). Kristiansand: Portal forlag.

70.

Ulland, E. (2008). På langtur med veiledning som jeg ikke gikk trett av (Vol. 13, s. 34–44).

71.

Ulland, E. (2012). Barneperspektiv i skjønnlitterære tekster : hvordan kan erfaringer i barndommen påvirke vår psykiske helse sett i lys av teorier om tilknytning, resiliens og helsefremmende arbeid? Klinisk Sygepleje, 26(1), 36–44.

72.

Ulland, E., & Barbosa da Silva, A. (2009). Helsesøstres handlingsvalg der de opplever en manglende emosjonell tilknytning mellom foreldre og barn : et moralfilosofisk perspektiv. Norsk tidsskrift for sykepleieforskning, 11(2), 31–41.

73.

Volden, O., & Andersen, A. J. W. (2011). From Unser Participation to User Interface. Reflections On The Need For New Metaphores In The Mental Health Field. In A. Salvini & A. J. W. Andersen (red.), Interactions, Health and Community (s. 255–266). Pisa: EDIZIONI PLUS Pisa University Press.

a) Ontologi

Endring i kunnskapen om mennesker og menneskelige fenomener innen psykisk helsefeltet skjer ikke bare ved hjelp av politiske føringer og ny kunnskap. Forandring krever kunnskap om forhold som har bidratt til å konstruere de forståelser og beskrivelser som skal endres. Slik er det mulig å ramme inn tekstene som er kategorisert under dette temaet. Tekstene reforhandler tidligere forståelse av psykiske lidelser og historiekunnskap om omsorgsutdanninger. Disse tekstene viser hvordan en medisinsk tenkning har «limt seg fast» i dagens forståelser, og hvilke konsekvenser dette har hatt.

Nyskriving av historien?

Flere forskningsprosjekter har rettet oppmerksomheten mot psykiatriens historie (Andersen, 2010a; 2011b), og mot betydningen av historiebevissthet innen psykisk helsefeltet (Andersen 2012b; Larsen, 2009). Forskningen viser hvordan tenkning nedfeller seg i praksis og blir styrende for hvordan mennesker forstås og adferd fortolkes. Forfatterne argumenterer for at historien er en viktig kilde til kunnskap om samtidige forståelsesformer og syn på mennesket. Dette innsteget har slektskap med flere av kapitlene i antologien Utdanning til omsorg i historie, nåtid og fremtid. Der understrekes det at utdanninger og pedagogikk ikke er løsrevet fra det praksisfeltet studenter skal arbeide i etter endte utdanninger (Andersen, Larsen & Söderhamn, 2010). Studier av etablering og videreutvikling av sykepleierutdanninger synliggjør hvordan sykepleiere ble utdannet innen en tradisjon som forsto mennesket og menneskelige fenomener på bakgrunn av en medisinsk enhetsvitenskap, også når det gjaldt forståelsen av psykiske problemer. Forfatterne argumenterer for det faktum at sykepleierskolene i lang tid inngikk i sykehusets drift, og at dette underbygger de sterke bånd mellom medisinsk tenkning og utdanning av sykepleiere (Andersen, 2010b; Andersen, Larsen, & Söderhamn, 2010). Dette båndet ble ikke klippet over selv om sykepleierutdannelsen flyttet ut i egne lokaler (Larsen, 2010b).

Psykiatrisk praksis – utilstrekkelig og konserverende?

Som nevnt innledningsvis ble den medisinske psykiatriske forståelsen utfordret i Stortingsmeldingen og Opptrappingsplanen. Om psykiatrisk praksis er egnet for å forstå, beskrive og hjelpe mennesker med psykiske lidelser, diskuteres i flere artikler. Noen har vist hvordan en psykiatrisk tenkning på ulike måter former praksiser, ikke bare på bakgrunn av historien, men også gjennom språket vårt. Ved hjelp av diskursanalyse viser forfatterne at kunnskap og makt betinger hverandre gjensidig slik at rådende tenkemåter har en tendens til å forsterke seg selv og blir vanskelig å kritisere. Særlig pekes det på det problematiske ved individualisering og standardisering av forståelsesformer og tjenestetilbud i tråd med en psykiatrisk tenkning (Andersen, 2011c, 2012a; Andersen & Svensson, 2012c). Det har i tillegg blitt forsket på hvordan det medisinske perspektivet er representert i tuberkuloseinstitusjoners arkitektur og hvordan denne kunnskapen kan sies å sitte i veggene når disse institusjonene senere har blitt brukt til å huse psykisk lidende mennesker (Larsen, 2009; 2010a). Slik kan vi si at det er satt spørsmål ved det psykiatriske nedslagsfeltet, og diskusjonen har problematisert psykiatri som en egen medisinsk spesialitet fordi det som foregikk i tuberkulosehjemmene, var forbløffende likt det som foregår i dagens distriktspsykiatriske sentre (Larsen, 2009).

Med utgangspunkt i lukkede psykiatriske institusjoner problematiseres og diskuteres nytteverdien av den psykiatriske kunnskapen på ulikt vis (Terkelsen & Larsen, 2012; 2013; Larsen & Terkelsen 2013). Forskningen setter søkelyset på tvangsinnleggelser, tvangsbehandling og tvangstiltak i psykisk helsevern og hvordan den psykiatriske tenkningen opprettholdes av ansatte som for eksempel ikke tviler på at medikamenter vil løse problemer selv om mange av pasientene er uenige (Terkelsen & Larsen, 2012). Noen av de ansattes ideer om at pasientene må behandles etter standardmodeller, forsterker brukernes opplevelse av manglende anerkjennelse (Terkelsen & Larsen, 2012). Funnene tolkes i retning av at en slik enhetsvitenskap bidrar til å frata pasienten status som samfunnsborger (Larsen & Terkelsen, 2013).

Menneskesyn i endring?

Noen forfattere har vært engasjerte i å sammenlikne praksiser fra tidlig 1900-tallet med dagen i dag ved å analysere selvbiografier skrevet av psykisk lidende mennesker (Larsen & Andersen, 2011a & b; Andersen & Larsen, 2012; Andersen, Hasund & Larsen, 2012). Arbeidene viser tydelig at pasienter som har vært innlagt i psykiatriske institusjoner i løpet av de siste 100 årene, opplever det rimelig likt. Ved å beskrive deres gode eller mindre gode erfaringer får vi kunnskap om hvilke forståelser av mennesket som best ivaretar dem som hele mennesker, og hvilke som oppleves reduksjonistiske og krenkende. Dette kan handle om å forstå mennesker med psykiske lidelser som subjekt eller objekt, som normal eller gal, som relasjonell eller individuell.

At menneskesynet kan være i endring har i tillegg blitt undersøkt ved å studere informasjonskampanjer om psykiske lidelser (Andersen, 2012a), men også i tekster om et nytt grunnlag for utviklingen av psykisk helsearbeid (Andersen, Grelland & Lundstøl, 2013). Generelt understreker mange forfattere at psykisk helsearbeid som fagfelt retter blikket mot mennesket som relasjonell og kontekstuell (Bøe, 2010, 2013a; Larsen, 2010b, 2011; Lumsden, 2011).

b) Epistemologi

Epistemologi handler om kunnskapsforståelse og derved opphavet til og gyldigheten av kunnskapen. Forskningen understreker betydningen av at psykisk helsearbeid innebærer et utvidet kunnskapsgrunnlag sammenliknet med psykiatri. I noen av arbeidene beskrives en psykiatrisk praksis i lys av maktperspektivet og bidrar med forståelse for hvorfor psykiatrien har fått en fremtredende plass. Betydningen av erfaringskunnskap blir løftet frem som vesentlig for å utvide kunnskapsgrunnlaget.

Kunnskap er makt og avmakt

I de tilfeller hvor mennesker med psykiske lidelser blir klassifisert av eksperter på psykiatriske sykdommer, kan det argumenteres for at ekspertene representerer en reduksjonistisk tenkning. Tenkningen innebærer en makt over mennesker som ofte opplever avmakt (Andersen, 2011a; Volden & Andersen, 2011; Ulland, Bøe & Sæther, 2013; Andersen, 2013). Også menneskets åndelighet kan bli redusert til sykdom. Én studie presenterer en pasientfortelling om et englesyn som ble fortolket som en «episode» som trengte behandling, og hvor pasienten følte seg misforstått og avmektig (Ulland, 2013).

Barnefattigdom dreier seg også om avmektighet eller manglende handlingsmuligheter. En av forfatterne har sett på familiens økonomiske betydning for barnas hverdag. Det viser seg at barn og unge fra lavinntektsfamilier har større psykososiale belastninger og økt behov for tjenester fra hjelpeapparatet enn andre. Derfor er det viktig at vi ikke bare har et individperspektiv, men setter fokus på de strukturene som bidrar til vansker. Det er på det forebyggende feltet vi må øke innsatsen, hvis barn og unge skal få utvikle seg til harmoniske individer (Thorød, 2008, 2010).

Med ønske om å bidra til en endret praksis er det naturlig at etiske refleksjoner omkring makt og avmakt relatert til generelle helseutfordringer blir diskutert (Boge, Kristoffersen & Martinsen, 2010, 2013; Kristoffersen, 2009), samt konkrete problemstillinger knyttet til psykisk helsefeltet (Andersen, 2011a). Noen forfatterne har søkt kunnskap fra filosofien, og viser relevansen av å la filosofien inspirere praksis (Bøe, 2013b; Andersen, Larsen & Thorød, 2013). Psykisk helsearbeid beskrives som et mangfoldig fagområde hvor dialog og samarbeid er vesentlig (Andersen & Karlsson, 2011).

Erfaringer i fokus

Ved UiA har man i stor grad forsket på brukernes egne meninger, og deres erfaringskunnskap er beskrevet både relatert til det å ha en psykisk lidelse og til deres ulike erfaringer med hjelpeapparatet. Erfaringskunnskap er også betegnet som innenfrakunnskap (Bøe, 2011; Kristiansen et al., 2009) og relateres til tradisjoner innen fenomenologi og språkforståelser (Salvini & Andersen, 2011; Quarles Van Ufford, 2011a, b; Andersen, Larsen & Thorød, 2013). Mangfoldige erfaringer knyttet til eksistensielle, relasjonelle og åndelige forståelser blir vektlagt og understreker at brukerne er forskjellige og har nytte av fagfolk med ulik bakgrunn (DeMarinis, Ulland, & Karlsen, 2011; Ulland, 2012; Ulland & Bertelsen, 2010; Bøe, 2013a). Arbeidene har i tillegg sett på sosiale konsekvenser av ulike former for stigmatisering (Karlsen, 2011; Thorød & Harju, 2011).

Erfaringer knyttet til barns oppvekst har slik sett vært i fokus. Én har beskrevet barndommens betydning i et relasjonsperspektiv (Ulland, 2012), andre har vært opptatt av erfaringer knyttet til samfunnsmessige forhold som for eksempel det å være fattig (Thorød, 2008, 2011, 2012; Thorød & Harju, 2011; Tyssen Johnsen, Fegran & Kristoffersen, 2012). Vi ser tydelig at relasjonskunnskap om for eksempel tilknytning mellom foreldre og barn (Ulland & Barbosa da Silva, 2009) og samfunnskunnskap blir viktig for å sette erfaringene i perspektiv (Thorød, 2008).

Virtuelle møteplasser utvikles i et økende tempo, og psykisk helsearbeid tilbys også på Internett (Andersen & Svensson, 2010; 2013). Andersen har særlig utforsket hvilke utfordringer innsenderne presenterer på nettbaserte tjenester (Andersen & Svensson, 2012d) og hvordan de blir møtt av tjenestene (Andersen, 2012c). Igjen er forskningen inspirert av et innenfraperspektiv. Funnene understreker betydningen av relasjoner i spørsmål om psykisk helse og problematiserer samtidig individualiseringen i tjenestene (Andersen, 2012c; Andersen & Svensson, 2012d).

Erfaringene til pårørende til mennesker med psykiske problemer, rusproblemer eller andre funksjonshemninger har i tillegg blitt vist oppmerksomhet. Hvordan pårørende selv forstår den som strever, og hvordan deres egen hverdag fortoner seg, blir forstått som et viktig kunnskapstilfang (Tyssen Johnsen et al., 2012).

c) Praktisk arbeid

En del av forskningen har tatt sikte på å undersøke hvem som hjelper, og hva som er til hjelp innen feltet. Forskerne peker på nødvendigheten av å utvikle en annen profesjonalitet, hvor ansatte først og fremst er medmennesker og samarbeidspartnere. I tillegg belyses det vi kan karakterisere som nye praksiser basert på brukernes medbestemmelse og likeverdighet.

En annen profesjonalitet

Dialogiske praksiser er en arbeidsmåte som åpner opp for mangfoldet og inkluderer hele nettverket (Ulland, Andersen, Larsen & Seikkula, 2013; Larsen & Seikkula, 2013). De profesjonelle blir ikke eksperter som på forhånd vet den andres beste, men er åpne for hva som skjer i hvert enkelt møte. Dette krever at fagpersonen inkluderer alle sine erfaringer og benytter både sin fagstemme og sin personlige stemme. I tillegg må han/hun tåle usikkerhet for hva som skjer når nettverket skal legge føringer for dialogen. At profesjonelle bruker sine personlige erfaringer med egen psykisk helse har vist seg å være betydningsfullt for å forstå den andre (Moen & Larsen, 2013), det samme kan en bevisst, kroppslig tilstedeværelse bidra til (Skjærven, Kristoffersen & Gard, 2010).

Forventninger til hjelpere på Internett er undersøkt, og forfatterne vektlegger betydningen av en variert profesjonell kompetanse innen psykisk helsearbeid nettopp for å imøtekomme de unike behovene som hvert enkelt menneske har (Andersen & Svensson, 2012a). Inspirert av Claude Levi Strauss og Jaakko Seikkula lanseres en beskrivelse av profesjonelle som dialogiske bricoleurer. Utfordringer knyttet til standardisering av profesjonelt arbeid og farene for instrumentalisme tas også opp i en artikkel om bruk av kartleggingsskjema for å styrke barneperspektivet i voksentjenester (Steig & Andersen, 2013).

Quarles van Ufford (2011b) og Ulland (2008) fokuserer på veiledning av profesjonelle som en metode for å styrke relasjonene til brukerne. Utgangspunktet for veiledningen er praktiske erfaringer hvor Daniel Sterns teori om det subjektive selvet er inspirasjonskilde når målet er å øke relasjonskompetansen.

Å sikre at sykepleiestudenter opptrer moralsk, er fokus i en studie av internasjonale målemetoder for moralsk utvikling hos studenter og fagfolk. Målemetodene er benyttet til å fremstille et instrument som egner seg i Norge (Skisland, Bjørnestad & Söderhamn, 2011; Söderhamn, Bjørnestad & Skisland, 2011). Instrumentet er basert på kognitiv terapi og viser at sykepleiestudenter etter endt utdanning er blitt mer etisk bevisste. Quarles van Ufford & Vindedal (2009) har også arbeidet med etisk kompetanse. Gjennom gruppeveiledning med fokus på utfordrende situasjoner i praksis oppnår vernepleierstudenter en etisk bevissthet på sitt eget ståsted i profesjonelle relasjoner.

Et mangfold av praksiser

Nye praksiser innebærer metoder hvor brukerne har medbestemmelse. Ønskede praksiser er presentert i selvbiografier skrevet av mennesker med psykiske problemer som har erfaring med behandlingssystemet. Hjelpen skal etter deres mening foregå i hjemlige omgivelser i møte med ansatte som er personlige (Larsen & Andersen, 2011b).

Dialogiske praksiser innebærer som vist et utgangspunkt hvor den profesjonelle på forhånd ikke vet hva han eller hun skal gjøre, men er åpen for de forslagene som klienten og nettverket rundt fremmer. Noen har beskrevet starten på implementeringsprosessen relatert til dialogiske praksiser i Sør-Norge og utviklingen av denne frem til 2013 (Ulland, Andersen, Larsen & Seikkula, 2013). Andre illustrerer hvordan forandring i terapi kan gjøres ved hjelp av språkvitenskap og fenomenologi knyttet til terapi som en pågående etisk hendelse (Bøe et al., 2013).

Nye praksiser har også vært knyttet til konkrete metoder. Helsecoaching reduserer stress, og kan også bidra til varig endring av levevaner (Bjørnestad, Skisland & Høygård 2011a; 2011b). Som behandlingsmetode har verdien av danseterapi vist seg å stimulere områder i hjernen som har positiv virkning på menneskers følelsesliv (Lumsden, 2011). I tillegg foreligger det en undersøkelse om virkningen av omega-3 mot depresjon (Johannessen, Skagestad, & Bergkåsa, 2011).

Internett har åpnet nye muligheter for hjelp, og skandinaviske erfaringer på dette feltet er utforsket (Andersen & Svensson, 2012b, 2012c, 2013). Her kommer det tydelig fram at psykisk helsearbeid på Internett verdsettes på grunn av tilgjengelighet, brukerkontroll og muligheter for å kommunisere anonymt. Det fremstår som lavterskeltjenester med stort helsefremmende potensial. Helsefremmende praksis er også betegnende for et pedagogisk opplegg som hadde til hensikt å tilrettelegge for elevsamtaler om ulike livsproblemer på videregående skole (Bøe, 2010; Bøe & Ulland, 2012). Forskningen viser at ungdommene opplever det enklere å snakke om vanskelige temaer etter gjennomførte klassesamtaler.

Diskusjon

Forskningsmiljøet ved UiA har viet stor oppmerksomhet til kunnskapsgrunnlaget i feltet, og til hvilken kunnskap som kan bidra til ny praksis. Samlet sett viser forfatterne at endringer i kulturer, holdninger og verdier fordrer reforhandlinger og nyskriving av menneskesyn, kunnskapsforståelser og praktiske tilnærminger innen feltet. Fagmiljøet åpner dermed for grunnleggende diskusjoner om forståelsen av psykisk helsearbeid og hvilke konsekvenser dette kan ha for utviklingen av en ny praksis.

Hva handler psykisk helsearbeid om?

Ifølge forskningen ved UiA er psykisk helsearbeid representert med en breddekunnskap utviklet som motvekt til den entydiggjøringen av menneskelige fenomener som oppsto når galskapen ble til sinnssykdom tilhørende en medisinsk spesialitet (Foucault, 1999). Miljøet er kritisk til en reduksjonistisk forståelse, og plasserer psykisk helsearbeid innen humaniora og samfunnsvitenskap. De humanistiske og samfunnsvitenskapelige ståstedene åpner for varierte forståelser, beskrivelser og former for hjelp. Slik sett kan det aldri være én måte å forstå på som utløser en dertil egnet måte å hjelpe på.

Spørsmålet blir likevel om denne breddekunnskapen får et fotfeste i praksis, og om vi derved evner å bidra til den ønskede endringen som er skissert i Stortingsmeldingen og Opptrappingsplanen. Det kan tenkes at den forholdsvis sterke vektleggingen av veiledning av helse- og sosialarbeiderstudenter på bachelor-, videreutdannings- og masternivå vil bidra her. Veiledningen har som mål at studentene får erfaringer med å ha et brukerperspektiv samtidig som forståelsen av samspill og relasjoner blir videreutviklet. Dette er i tråd med Utdanning for velferd, som slår fast at bedre helse og velferd er et spørsmål om kompetanse (Kunnskapsdepartementet, 2012). Kompetansen som etterlyses, er fagpersoner som har evne til å samarbeide med hverandre og brukere på tvers av nivåer. Dette fordrer en høy etisk bevissthet og vurderingsevne (Kunnskapsdepartementet, 2012). Etikk og etisk kompetanse blir særdeles viktig når mangfoldet løftes fram. Det er ikke slik at alt går, men mer at det konkrete psykiske helsearbeidet må forankres i folks hverdag og få et uttrykk som passer med de behovene og utfordringene som brukerne ønsker hjelp til å håndtere.

Implementering av ny kunnskap forutsetter også at forskningsmiljøene klarer å vekke nysgjerrighet hos politikere med beslutningsmyndighet og fagfolk i praksis. Dersom dette har skjedd, betyr det et endret menneskesyn som gir mer makt til erfaringskunnskapen og mangfoldet. I tillegg understrekes en maktforskyvning over til brukeren og til mange ulike profesjoner. Psykisk helsearbeid handler derfor om å motarbeide et individualiserende syn med fokus på symptomer og diagnoser, og innføre forståelser basert på hvordan folk selv har det, samt deres egne ressurser og kompetanser. Slik sett kan denne nye forståelsen bidra til at de som tidligere hadde mye makt, får denne redusert.

Å forstå og akseptere mennesket som mangfoldig innebærer å anerkjenne ulike liv som like mye verd. I et demokratisk samfunn skulle dette være en selvfølge, men fortsatt rapporterer mennesker med psykiske lidelser om både å bli stigmatisert og at menneskerettigheter brytes (Helse- og omsorgsdepartementet, 2011). I et større perspektiv innebærer psykisk helsearbeid at alle mennesker får innflytelse i eget liv, også når politiske beslutninger skal avgjøres. Dette betyr blant annet å bedre levekårene generelt i samfunnet. Forskningen ved UiA understreker at sykdomsmodellen må forlates, og at man må i stedet lytte til folks erfaringer.

Bidrag til ny praksis?

En god del av forskningen ved UiA er å betrakte som kunnskapsbidrag som kan endre praksis i tråd med politiske føringer om satsing på tverrfaglighet og brukermedvirkning. Om dette har skjedd, er vanskelig å dokumentere allerede nå. Men uansett har miljøet bidratt til å understreke at Sosial- og helsedepartementets (1998) ambisjon om endring var høyst påkrevd.

Referanser

Foucault, M. (1999). Galskapens historie i opplysningens tidsalder. Oslo: Gyldendal.

Helse- og omsorgsdepartementet (2009). Evaluering av opptrappingsplanen for psykisk helse (2001–2009): Sluttrapport: Syntese og analyse av evalueringens delprosjekter. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Helse- og omsorgsdepartementet (2011). Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern (NOU 9). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Jacobsen, D. I. (2005). Hvordan gjennomføre en undersøkelse? Bergen: Høgskoleforlaget.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1997). Rammeplan og forskrifter for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid. Oslo: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Meld. St. 13 (2011–2012). Utdanning for velferd. Samspill i praksis. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Robberstad, H. (2006). Utdanning til morgondagens praksis. Vidareutdanning i psykisk helsearbeid og spesialiseringar til psykolog og psykiater i lys av utvalde statlege føringar. Oslo: Rådet for psykisk helse.

Rogan, T. (2011). Paradigmeskiftet i norsk psykisk helsearbeid. I A. J. W. Andersen & B. Karlsson (red.). Variasjon og dialog. Perspektiver på psykisk helsearbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Sosial- og helsedepartementet (1998). Opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2006. Endringer i statsbudsjettet for 1998. Oslo: Departementet. (St.prp. nr. 63 (1997–1998)).

Sosialkomiteen (1999). Innstilling fra sosialkomiteen om lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven). Oslo: Sosialkomiteen. (Innst. O. nr. 73 (1998–1999)).

St.meld. nr. 25 (1996–1997). Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene. Oslo: Sosial- og helsedepartementet.

Vråle, G. B. (2008). Videreutdanning i psykisk helsearbeid – et blikk tilbake, på nå-situasjonen og noen betraktninger om framtid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 5(2), 143–153.

Ådnanes, M., & Harsvik, T. (2007). Evaluering av videreutdanning i psykisk helsearbeid. Trondheim: SINTEF Helse.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon