Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Psykiatriens mange ansikter - en pasients opplevelser

f. 1971

post@heddaabel.no

  • Side: 387-390
  • Publisert på Idunn: 2014-12-05
  • Publisert: 2014-12-05

Jeg har tilbragt nesten ti år av mitt liv på psykiatriske institusjoner. Jeg har vært både svingdørspasient i akuttpsykiatrien og innlagt over flere år i langtidspsykiatrien. I dag bebreider jeg psykiatrien fordi de ikke tok meg mer på alvor, så meg og ga meg riktig og nok hjelp den gangen jeg ble syk. I dag er jeg en person som setter pris på livet, og jeg er stort sett fornøyd med den personen jeg er. Det har vært en veldig lang reise fra å være skikkelig syk til å ha det ganske greit.

Det har tatt meg mange år å bli klar for å fortelle min historie, og jeg mener at åpenhet er den riktige veien å gå. Selv om det i dag er noen år siden jeg ble syk første gang, vet jeg at psykiatrien fremdeles fungerer på samme måte. Jeg har hatt opplevelser i den senere tiden som bekrefter dette, og jeg leser stadig historier fra andre som har opplevd, eller akkurat nå opplever, lignende behandling. Min mening er at hvis psykiatrien hadde møtt meg på en mer human, rettferdig og respektfull måte, så hadde både min historie og mitt liv i dag vært helt annerledes.

Min historie

Jeg har opplevd psykiatrien på godt og vondt, og jeg har opplevd et system som ikke fungerer, og som svikter når man trenger det som mest. Jeg har møtt noen få fantastiske mennesker i psykiatrien, men jeg har møtt mange som aldri skulle ha jobbet med mennesker i krise.

Min historie er preget av dype depresjoner, angst, spiseforstyrrelser, overvekt, selvskading, selvmordsforsøk og ensomhet. Jeg har vært sengeliggende, over lang tid, flere ganger, på grunn av dype depresjoner. Jeg har hatt så sterk angst at jeg ikke har turt å gå ut av døren eller treffe andre mennesker. Jeg har vært så neddopet på sterke medisiner at det har vært umulig å forholde seg til virkeligheten og egne følelser. Jeg har veid nesten 200 kg på grunn av overspising, passivitet og overmedisinering. Jeg har fått sydd flere hundre sting etter selvskading, og kroppen min er full av arr som jeg må leve med resten av livet. Og jeg har håndhilst på døden mange ganger.

Den gangen jeg ble syk, var jeg i midten av 20-årene. Jeg har ikke hatt det helt enkelt i livet, men jeg hadde aldri vært i kontakt med psykiatrien før dette. Jeg gikk den gangen, etter noen år i arbeidslivet, på skole igjen. Det gikk bra i starten, men etter hvert taklet jeg det faglige og sosiale dårligere og dårligere. Jeg isolerte meg mer og mer, og jeg trakk meg tilbake og inn i min egen verden. Mine tanker om fremtiden var negative og pessimistiske, jeg mistet alt håp, og jeg var veldig trist og gråt lett. Alt føltes så vanskelig, og selvtilliten og selvfølelsen min var på bånn. I dag vet jeg at det jeg opplevde den gangen var depresjonens stemme, men da skjønte jeg ikke helt hva som skjedde med meg, og jeg var ensom, utslitt, forvirret og veldig redd. Jeg ønsket hjelp og jeg søkte hjelp, men ble bare møtt med lange ventelister og at jeg ikke var syk nok. Mangel på oppfølging gjorde at det raskt gikk nedover med meg. Jeg orket ikke tanken på å leve lenger, og etter mitt første selvmordsforsøk ble jeg innlagt på en akuttavdeling.

Svingdørspasient i akuttpsykiatrien

De første fire årene av mitt liv som psykiatrisk pasient var jeg svingdørspasient i akuttpsykiatrien med langt over hundre innleggelser. Bare det at det finnes et ord som svingdørspasient, synes jeg sier mer om psykiatrien selv enn om pasienten. Denne perioden var mer oppbevaring enn behandling. Jeg ønsket å være innlagt, jeg taklet ikke å sitte alene hjemme med ensomheten og alle de vanskelige tankene og følelsene. Jeg trengte mennesker rundt meg og jeg trengte hjelp, men dette var dessverre ikke overlegen på akuttposten enig i. Det ble etter hvert en kamp mellom overlegen og meg. Jeg ble innlagt på tvang av DPS, legevakten, fastlegen eller somatisk avdeling den ene dagen og skrevet ut igjen av overlegen neste dag. Kampen mellom overlegen og meg ble bare verre og verre. Jeg kjempet hver dag for å bli tatt på alvor. Jeg begynte etter hvert å skade meg selv, og selvmordsforsøkene ble flere og mer alvorlige. Jeg måtte hele tiden skade meg litt mer alvorlig eller gjøre et mer alvorlig selvmordsforsøk for å få lov å være på avdelingen noen dager.

Jeg begynte å skade meg selv i håp om at psykiatrien ville ta meg på alvor, se meg og gi meg hjelp. Etter hvert fikk selvskadingen en dypere betydning, og for meg ble det en overlevelsesmekanisme. Min psykiske smerte uttryktes ved å skade min egen kropp. Ved at jeg gjorde smerten konkret og synlig kunne jeg mestre den uutholdelige indre smerten. Blodet ble mine tårer, og selvskadingen ble mitt språk. De utvendige sårene og arrene ga uttrykk for mine innvendige sår og arr, og på denne måten bearbeidet og mestret jeg vanskelige følelser, tanker, minner og situasjoner.

Etter hvert mistet jeg helt kontrollen over selvskadingen og selvmordsforsøkene. Jeg var fullstendig likegyldig til om jeg levde eller døde, og det er virkelig bare flaks at jeg fremdeles lever. Jeg tenkte at enten døde jeg eller så fikk jeg hjelp, men jeg lyktes jo ikke med noen av delene. I et møte overlegen hadde med mine foreldre, fikk de beskjed om at de like gjerne kunne glemme at de hadde en datter. Før eller siden kom jeg til å klare å ta livet av meg, og det var ikke noe han ønsket å hindre meg i. Det var heller ikke noen vits i å prøve å gi meg noen form for behandling. Jeg var uansett behandlingsresistent, og det var ikke noe håp om at jeg noen gang ville få et normalt liv igjen. Jeg vil påstå at det var denne overlegen som gjorde at jeg mistet kontrollen og ble sykere og sykere.

Hadde jeg møtt et annet menneske som ønsket å hjelpe meg, hadde ikke dette behøvd å skje.

Jeg tenker ofte på hvilken rett han hadde til å behandle meg på denne måten. Jeg var syk, og det jeg ønsket mest av alt var hjelp. Hvorfor kunne han ikke bare gi meg dette?

Behandleren som ga meg håp

Etter disse fire første årene gikk overlegen ut i permisjon, og jeg ble etter hvert overført til en langtidsavdeling. Der møtte jeg en behandler som ga meg håp, og som ønsket å hjelpe meg. Men nå var det egentlig for sent, da jeg allerede hadde mistet kontrollen, og jeg klarte ikke helt å tro på at noen faktisk ville hjelpe meg. Selvskading og selvmordsforsøkene fortsatte. Det skulle gå lang tid før ting begynte å snu, og før jeg kunne forholde meg til mine egne følelser og tanker, hverdagen og virkeligheten. Men etter en stund begynte jeg sakte, men sikkert å få tiltro til den kvinnelige behandleren på avdelingen. Hun var nok litt annerledes enn de fleste andre behandlere i psykiatrien, da hun var åpen om livet sitt og at hun hadde hatt mye vondt tidligere i livet. Jeg så på henne som en sterk og fargerik kvinne, og det ga meg troen på at det ville være mulig for meg å komme meg gjennom mine problemer. Det gikk sakte, men sikkert fremover, jeg tok to skritt frem og ett tilbake. Nedturene var fremdeles mange, men etter hvert kom det også oppturer.

Etter ca. tre år på denne avdelingen fikk jeg plass i et forsøksprosjekt om behandling av selvskading på et annet sykehus. Her ble det fokusert på å finne alternative mestringsstrategier og å ta ansvar for egne handlinger. Dette fungerte bra for meg, og jeg tok også en slags avgjørelse om at nok var nok, og at jeg ønsket et annet liv. Jeg ble etter hvert klar for å utskrives fra sykehuset. Jeg var ikke lenger så deprimert, og det ble mindre og mindre selvskading. Jeg var nokså klar til å prøve å fungere i det vanlige livet igjen. Det var absolutt ikke bare enkelt å komme ut og fungere i det virkelige livet, og det tok lang tid før jeg klarte å forholde meg til alt i hverdagen. Bare det å håndtere penger, betale regninger, handle, lage mat, personlig hygiene og å holde det ryddig rundt meg var en utfordring. Etter hvert begynte det å gå bedre, men jeg må innrømme at jeg i dag fremdeles kan ha problemer med noe av dette.

Min erfaring med diagnoser

Min diagnose var tidligere emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), men nylig har jeg blitt diagnostisert med bipolar lidelse. Jeg tror ikke nødvendigvis at jeg var feildiagnostisert. Jeg tror heller at jeg egentlig skulle hatt begge diagnosene den gangen jeg ble syk, og at jeg i dag har blitt frisk av min personlighetsforstyrrelse. Nå vil vel psykiatrien hevde at personlighetsforstyrrelse er en diagnose man ikke kan bli frisk fra, men det er uansett på denne måten jeg føler det er. I dag føler jeg at det kun er bipolar lidelse som beskriver hvordan jeg fungerer i hverdagen. Jeg er deprimert eller hypoman i perioder, men i de periodene jeg ikke er preget av dette, fungerer jeg bra i hverdagen. Jeg bruker medisiner, og jeg har oppfølging av psykiater på DPS.

Den måten psykiatrien behandlet meg på når jeg var diagnostisert med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, bekreftet min egen følelse om at det ikke fantes noe håp for meg, og at jeg ikke hadde noen verdi som menneske. Jeg følte at jeg bare var en parasitt i systemet som de helst ville bli kvitt, og at det ikke var plass til en person som meg i samfunnet. Jeg var ekstremt sårbar for avvisning, og jeg hadde opplevd overgrep tidligere i livet. Og det blir jo et paradoks at jeg i psykiatrien opplevde avvisning gang på gang, og at jeg vil beskrive mye av det jeg opplevde, som overgrep mot meg utført av psykiatrien.

I dag er jeg så heldig at jeg har fått en diagnose som gjør at det er mye lettere å få hjelp, men jeg synes det er utrolig skremmende at diagnosen skal bety så mye for hvordan man blir møtt av psykiatrien. Uansett hva som er min diagnose, er jeg fremdeles samme person med mine positive og negative sider og mine individuelle behov.

Min drøm

Jeg har en drøm om at mine erfaringer i psykiatrien vil kunne være med å forandre psykiatrien til noe bedre. Jeg har også en drøm om at jeg en gang i fremtiden vil kunne gi mennesker innlagt i psykiatrien et håp om et bedre liv. Jeg vet at dette hadde betydd mye for meg den gangen jeg hadde mistet alt håp. 

Mine opplevelser i psykiatrien sitter dypt i meg, og i perioder sliter jeg mye med det jeg har opplevd. Jeg har mistet mange viktige år av mitt liv. Jeg har påført min familie mye redsel og smerte. Og jeg har kostet samfunnet og psykiatrien ekstremt mange ressurser og penger. Det ville vært mye bedre for både psykiatrien og meg hvis de hadde brukt flere ressurser på meg den gangen jeg ble syk. Det hadde spart psykiatrien for mye penger, og det hadde spart meg for mange vonde opplevelser og mye smerte.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon