Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Om undervisning i selvmordsforebygging ved relevante universitets- og høgskoleutdanninger

f. 1964

Master i helsevitenskap. Rådgiver, Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Region Midt

rita.smavik@stolav.no

f. 1960

Dr. polit i psykologi. Professor og rådgiver, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap og Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Region Midt

heidi.hjelmeland@svt.ntnu.no

f. 1961

Psykiatrisk sykepleier. Rådgiver, Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Region Midt

bente.espeland@stolav.no

  • Side: 348-357
  • Publisert på Idunn: 2014-12-05
  • Publisert: 2014-12-05

Sammendrag

Ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Region Midt, foretok vi en kartlegging av undervisningstilbudet i selvmordsforebygging ved relevante universitets- og høgskoleutdanninger i Midt-Norge samt profesjonsstudiene i psykologi i hele landet. Vi fant at det med få unntak, der det enten undervises mer eller ikke i det hele tatt, jevnt over undervises 2–4 timer om tematikken. I tillegg til at dette er altfor lite, er undervisningen dessuten ofte knyttet til psykiatri eller psykiske lidelser, noe som er uheldig. Selvmordsforebygging må inn i aktuelle studieplaner, og undervisningen må både bli mer omfattende og få et mer utvidet psykisk helsearbeids- og folkehelseperspektiv.

Nøkkelord: selvmord, selvmordsforebygging, nasjonale retningslinjer, utdanning, psykisk helsearbeid, folkehelse

Summary

At the Regional Resource Centre on Violence, Traumatic Stress and Suicide Prevention, Central Norway, we conducted a survey of the teaching offered in suicide prevention in relevant university and college educations in Central Norway, and psychology educations nationally. We found that with a few exceptions, where there was more or no teaching at all, suicide prevention was mainly taught for 2-4 hours. In addition to being too little, the teaching was often connected to psychiatry or mental disorders, which is unfortunate. Suicide prevention must be integrated in relevant curricula, the teaching should be more comprehensive, and include mental and public health perspectives.

Keywords: suicide, suicide prevention, national guidelines, education, mental health, public health

Bakgrunn

Det ligger i tiden at helsemyndighetene gir ut retningslinjer for hvordan man skal håndtere eller behandle ulike tema. Et aktuelt eksempel er «Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern» (Sosial- og helsedirektoratet, 2008). Nylig pekte Hagen, Hjelmeland og Knizek (2014) samt Straume (2014) på at implementeringen av disse kan ha hatt noen uheldige og utilsiktede konsekvenser. For eksempel legger de opp til i større grad å tjene tilsynsmyndighetenes formål framfor å bidra til tryggere og mer kompetente fagfolk og et bedre behandlingstilbud til selvmordstruede pasienter. Det ser ut til å ha blitt viktigere å dokumentere at en selvmordsrisikovurdering er gjort, enn å fokusere på individets behov.

Nylig publiserte direktøren for den amerikanske selvmordsforebyggingsforeningen, Lanny Berman (2013), artikkelen «Let’s put guidelines on the sidelines». Der pekte han på det uheldige i at myndigheter er mer opptatt av å gi ut retningslinjer om hvordan selvmord kan forebygges, enn å sørge for at helsepersonell i sin utdanning får den kompetansen de trenger for å bidra til nettopp det. Han berømmer den amerikanske foreningen for akuttsykepleiere for å ha tatt tak i dette og sier «Remarkably, this is the only mental health discipline to date that seems to get it» (Berman, 2013, s.11). De amerikanske akuttsykepleierne har erkjent at de har huller i sin utdanning og ser behovet for å utvikle strukturer og prosesser for å gi sykepleiere utdanning og opplæring i hvordan de skal håndtere suicidale personer. Den amerikanske selvmordsforebyggingsforeningen vil nå ta tak i dette for andre profesjoner i amerikansk psykisk helsevern (Berman, 2013).

Daværende Regionalt ressurssenter for selvmordsforskning og -forebygging Midt-Norge, ledet av førsteforfatter, gjennomførte en kartlegging av undervisningstilbudet i selvmordsforebygging ved relevante grunn- og profesjonsutdanninger i regionen på slutten av 1990-tallet. Dette som et ledd i implementeringen av den første nasjonale «Handlingsplan mot selvmord» (Statens helsetilsyn, 1995). Kartleggingen fant så godt som ingen undervisningstilbud i tematikken. På det grunnlaget startet arbeidet med å få undervisning i selvmordsforebygging inn i relevante utdanninger. Bermans (2013) artikkel og den nylig lanserte nasjonale «Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014–2017» (Helsedirektoratet, 2014) aktualiserte å få undersøkt hvordan situasjonen ser ut i dag. Ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Region Midt (RVTS-Midt) kartla vi derfor undervisningstilbudet i selvmordsforebygging ved relevante grunn-, master-, profesjons-, etter- og videreutdanninger ved høgskoler og universitet i Midt-Norge. Med «relevante utdanninger» menes her yrkesgrupper som vil kunne være sentrale bidragsytere i selvmordsforebyggende arbeid på forskjellige arenaer. Profesjonsstudiet i psykologi anses særlig relevant, fordi kommende psykologer trenger kompetanse til å behandle suicidale klienter og pasienter. Derfor inkluderte vi denne utdanningen ved alle de fire universitetene i Norge som tilbyr slik utdanning i kartleggingen: NTNU, UiB, UiO og UiT.

Kartleggingsundersøkelsen

I Midt-Norge er NTNU eneste universitet, mens det er fem høgskoler: Høgskolen i Nord-Trøndelag, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Molde, Høgskolen i Ålesund og Høgskulen i Volda. Tabell 1 viser hvilke utdanninger ved disse som ble inkludert i kartleggingen. Det var til sammen fem profesjonsutdanninger (to forskjellige), 17 grunnutdanninger (åtte forskjellige), 13 masterstudier (12 forskjellige) og 11 etter- og videreutdanninger (7 forskjellige).

Tabell 1. Utdanninger inkludert i undersøkelsen

Profesjonsstudier:

Psykologi (ved alle fire universiteter)

Medisin (NTNU)

Grunnutdanninger (bachelor):

Psykologi (NTNU)

Sykepleie (4 høgskoler)

Sosionom (2 høgskoler)

Vernepleie (3 høgskoler)

Barnevernspedagog (2 høgskoler)

Ergoterapi (1 høgskole)

Fysioterapi (1 høgskole)

Grunnskolelærer (3 høgskoler)

Masterutdanninger:

Psykologi: studieretning læring – hjerne, atferd, omgivelser (NTNU)

Psykologi: studieretning arbeids- og organisasjonspsykologi (NTNU)

Barn og unges psykiske helse (NTNU)

Helsevitenskap (NTNU)

Klinisk helsevitenskap (NTNU)

Sosialt arbeid (NTNU)

Funksjonshemming og samfunn (NTNU)

Psykisk helsearbeid (2 høgskoler)

Barnevern (1 høgskole)

Helse og sosialfag: kliniske hjelperelasjoner overfor sårbare grupper (1 høgskole)

Helse og sosialfag: mestring og myndiggjøring (1 høgskole)

Avansert klinisk sykepleie (1 høgskole)

Etter-/videreutdanninger:

Helsesøster (2 høgskoler)

Akuttsykepleie (1 høgskole)

Avansert klinisk sykepleie (1 høgskole)

Jordmor (1 høgskole)

Aldring, eldres helse og sykdom (1 høgskole)

Aldring og eldreomsorg (1 høgskole)

Psykisk helsearbeid (2 høgskoler)

Psykososialt arbeid med barn og unge (2 høgskoler)

Følgende korte spørreskjema ble i februar 2014 sendt ut per epost til studieledere eller fagansvarlige ved alle disse utdanningene:

1) Er selvmordsforebygging nedfelt skriftlig i studieplan/studieprogram?

Hvis ja: Som et eget emne, eller inngår tematikken i et annet emne (i tilfelle hvilket)?

2) Undervises det i selvmordsforebygging innenfor et/flere emner?  

Hvis ja:

2a) Hvor mange timer undervises det i denne tematikken i løpet av studiet?

2b) Undervises det med egne krefter eller innleide forelesere?

2c) Er det eget pensum i selvmordsforebygging?

2d) Er det en egen eksamen i dette eller vurdering av kompetanse på annen måte etter endt undervisning?

Funn

Det kom svar fra 3 av de 4 profesjonsutdanningene i psykologi og fra medisinstudiet ved NTNU. I tillegg fikk vi svar fra 16 av de 17 grunnutdanningene, 12 av de 13 masterutdanningene og 9 av de 11 etter- og videreutdanningene. Svarprosenten ble 91 prosent. I det følgende presenteres funnene slik de ble beskrevet i spørreskjemaet av studieleder eller annen fagansvarlig ved hvert lærested.

Er selvmordsforebygging nedfelt i studieplan eller studieprogram?

Ved kun ett av profesjonsstudiene i psykologi er selvmordsforebygging nedfelt skriftlig i studieplanen. Ved medisinstudiet ved NTNU inngår selvmordsrelaterte problemstillinger i læringsmålene i barne- og ungdomspsykiatri. Selvmordsforebygging er nedfelt i studieplanen ved tre av bachelorutdanningene: én av de fire sykepleieutdanningene, én av de to sosionomutdanningene og ergoterapiutdanningen. Det samme gjelder én av høgskolenes masterutdanninger, nemlig kliniske hjelperelasjoner overfor sårbare grupper, og tre av etter- og videreutdanningene: akuttsykepleie, psykososialt arbeid med barn og unge, og psykisk helsearbeid. Ved NTNUs masterutdanninger er selvmordsforebygging inne i studieplanen som et eget valgemne på 7,5 studiepoeng i masterstudiene i helsevitenskap, sosialt arbeid, og funksjonshemming og samfunn. Alle tre er ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, der førsteforfatter er ansvarlig for emnet. Dette betyr at halvparten av profesjonsstudiene, 14 av 17 grunnutdanninger, 8 av 12 masterutdanninger og 8 av 11 etter- og videreutdanninger ikke har selvmordsforebygging nedfelt i sine studieplaner eller program.

Undervises det om selvmordsforebygging?

Selv om flesteparten av studiene ikke har selvmordsforebygging nedfelt skriftlig i sine studieplaner, inngår tematikken likevel i undervisningen ved 32 av de til sammen 40 studiene vi har fått svar fra. Unntakene er én av de tre lærerutdanningene, fysioterapiutdanningen, bachelor- og masterstudiene i psykologi, masterstudiene i barnevern og klinisk helsevitenskap, og videreutdanningen i aldring og eldreomsorg.

Ved profesjonsstudiene i psykologi varierte undervisningstilbudet om selvmordsrelaterte problemstillinger fra fire timer ett sted til tre dager et annet, hvorav to av disse dagene er et Vivat-kurs, «Førstehjelp ved selvmordsfare» (www.vivatselvmordsforebygging.net). Ingen av stedene hadde tematikken som et eget emne, men som integrert i respektive ett, to og åtte forskjellige andre emner. Ved medisinstudiet gis det undervisning spredt utover studiet med en temadag på 8–9 timer tidlig i studiet og to seminarer på 2–3 timer senere.

For bachelorutdanningene ser det slik ut: Ved to av sykepleiestudiene undervises det eksplisitt om tematikken i 3–4 timer. Denne undervisningen er obligatorisk ved én av disse. Ett av stedene er det også rollespill om tematikken i tillegg. Ved de to andre sykepleiestudiene er tematikken flettet inn i ett eller flere emner, noe som gjør det vanskelig å anslå timetall. Ved begge sosionomutdanningene og begge barnevernspedagogutdanningene undervises det i 3–4 timer. Ved en av vernepleierutdanningene undervises det om tematikken én dag innenfor psykiatri. Det er uklart om den nevnes det andre stedet. Ved ergoterapistudiet gis én dags undervisning om personlighetsforstyrrelser, selvskading og suicidalitet, inkludert vurdering av selvmordsfare. I tillegg inngår tematikken som en del av andre temaer, som for eksempel incest og seksuelt misbruk, barn og unge som pårørende, og psykiske lidelser. Totalt antall undervisningstimer om tematikken ved ergoterapistudiet anslås å være ca. 16 timer. Ved to av grunnskolelærerutdanningene inngår temaet i undervisningen i emnet pedagogikk og elevkunnskap, og ved ett av disse trekkes det også inn i forbindelse med psykisk helse og barn i sorg og krise. Ved ett av disse stedene undervises det i 2–4 timer, mens ved det andre er det vanskelig å anslå antall timer fordi det er integrert i annen undervisning.

For én av høgskolenes masterstudier, mestring og myndiggjøring, er det vanskelig å estimere antall timer undervisning fordi selvmordsforebygging inngår i andre emner. Ved de andre masterstudiene, unntatt barnevern, undervises det i 3–12 timer. Ved de tre masterstudiene ved NTNU som har selvmordsforebygging som et eget valgemne, det vil si helsevitenskap, sosialt arbeid samt funksjonshemming og samfunn, går undervisningen over tre dager med til sammen 18 timers undervisning. I tillegg kommer gruppeveiledning i forbindelse med øvingsoppgaveskriving. Ved masterutdanningen i barn og unges psykiske helse undervises selvmordsforebygging som en del av annen undervisning, for eksempel i barn og unges psykiske helse, affektive lidelser og kognitiv atferdsterapi. Dette gjør omfanget vanskelig å anslå. I sin respons på vår kartleggingsundersøkelse kommenterte fagansvarlig at de nå så behovet for å styrke undervisningen i denne tematikken og ville ta grep for å gjøre nettopp det.

Det gis ikke egne kurs i selvmordsforebygging ved noen av etter- og videreutdanningene. Undervisning i selvskadings- og selvmordsrelatert problematikk inngår imidlertid i andre temaer med et omfang på 2–12 undervisningstimer i helsesøsterutdanningen, avansert klinisk sykepleie, jordmorutdanningen, psykososialt arbeid med barn og unge samt psykisk helsearbeid.

Oppsummert ser vi at profesjonsstudiene har tematikken inne i undervisningen, men i svært varierende grad: fra 4 timer til 3 dager. Av grunnutdanningene er det ergoterapiutdanningen som har mest undervisning i selvmordsforebygging, med ca. 16 timer. Ellers undervises det stort sett i 2–4 timer, noen få steder mer. Unntakene er fysioterapiutdanningen, psykologiutdanningen og en av grunnskolelærerutdanningene som ikke har noen undervisning i selvmordsforebygging. Ved masterstudiene er det stor variasjon; fra at tematikken ikke er inne i det hele tatt, til at det tilbys som et eget 7,5 studiepoengs valgemne. Kun én av etter- og videreutdanningene har ingen undervisning, mens det ellers undervises om selvmordsforebygging i 2–12 timer. De to etter- og videreutdanningene i psykososialt arbeid med barn og unge står for begge ytterpunktene i antall timer. Det varierer om tematikken undervises med egne eller innleide krefter de forskjellige læresteder, men RVTS-Midt underviser ved flere av bachelor- og videreutdanningene og er også ansvarlig for deler av undervisningen ved medisinstudiet.

Er det eget pensum og/eller eksamen i selvmordsforebygging?

To av profesjonsstudiene i psykologi har eget pensum i suicidologi. Ett av disse har flere artikler, mens ved det andre består pensum av «Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern» (Sosial- og helsedirektoratet, 2008). Det tredje lærestedet har disse retningslinjene som anbefalt litteratur. Ved medisinstudiet er undervisningen lagt opp med læringsmål uten et klart definert pensum. Ved bachelorutdanningene inngår tematikken i pensumlitteraturen ved sosionomutdanningene, med eget pensum ett sted og som en del av pensum i psykiatri det andre. Også to av sykepleieutdanningene, én av barnevernspedagogutdanningene og ergoterapiutdanningen har tematikken inne i pensum. I sistnevnte er dessuten Arto Paasilinnas roman «Kollektivt selvmord» utgangspunkt for gruppeoppgave. De eneste tre masterstudiene med eget pensum er helsevitenskap, sosialt arbeid og funksjonshemming og samfunn. Pensum er der på ca. 500 sider, hvorav ca. 150 sider er selvvalgt. Ingen av etter- og videreutdanningene oppga å ha eget pensum i selvmordsforebygging.

Med unntak av de tre masterutdanningene som har selvmordsforebygging som eget valgemne med tilhørende eksamen, har ingen andre studier egen eksamen i denne tematikken. Den kan imidlertid inngå i eksamen i andre emner noen steder av og til.

Diskusjon

Vi kan slå fast at undervisningstilbudet i selvmordsforebygging er høyst variabelt. Erfaringsmessig er det sannsynligvis personavhengig om tematikken er inne og i hvilket omfang, i hvert fall der den kun er inne i undervisningen uten å være nedfelt skriftlig i studieplan eller -program. Med unntak av tre masterstudier, der det inngår i studieplanen som et eget valgemne, er det ingen av utdanningene som har selvmordsforebygging som et eget studiepoengsbelagt emne. I stedet er tematikken flettet inn i andre emner, ofte i forskjellige tema om psykiatri eller psykiske lidelser. Dette kan være uheldig av flere grunner, som skisseres i det følgende.

En av de mest etablerte «sannheter» om selvmord er at 9 av 10 som har tatt sitt liv, led av en eller flere psykiske lidelser på dødstidspunktet. I dette ligger også en antakelse om årsakssammenheng. Vi ser da også ofte at psykisk lidelse omtales som den viktigste årsaken til selvmord (f.eks. Cavanagh, Carson, Sharpe & Lawrie, 2003; Isacsson & Rich, 2003). Evidensgrunnlaget for denne «sannheten» er imidlertid svakt (Hjelmeland, Dieserud, Dyregrov, Knizek & Leenaars, 2012). Det består hovedsakelig av psykologiske autopsistudier der psykiatriske diagnoser er stilt på avdøde basert på intervjuer med, i de fleste tilfeller, en eller to etterlatte, ofte mange år etter selvmordet. Går man de diagnostiske spørsmål som stilles i slike undersøkelser, nærmere etter i sømmene, blir det imidlertid klart at svært mange av dem ikke kan besvares reliabelt (pålitelig) av andre enn den som skal diagnostiseres. Dersom spørsmålene ikke kan besvares reliabelt, kan ikke diagnosene som stilles, bli valide (Hjelmeland et al., 2012).

I de siste årene er det dessuten gjort noen kvalitative psykologiske autopsistudier, hvorav to her i Norge. Slike studier gjør det mulig å ta inn langt mer av konteksten og ikke minst kompleksiteten som alltid ligger bak et selvmord. Når flere etterlatte rundt hvert selvmord får fortelle med egne ord hva de tenker førte fram til selvmordet, er det svært få som peker på psykiske lidelser som sentralt for selvmordet (Kjølseth, 2010; Rasmussen, 2013). Begge disse studiene er med på å vise betydningen av å forstå selvmord i et livsløpsperspektiv, der både utviklingsmessige, kontekstuelle og relasjonelle aspekter må tas inn i analysen for å forstå hva selvmord kan handle om. Den nesten entydige sammenhengen som ofte rapporteres mellom psykiske lidelser og selvmord, og særlig antakelsen om årsakssammenheng som følger av dette, bærer dermed preg av å være en myte mer enn et faktum, idet denne «sannheten» er framkommet ved studier som ikke holder forskningsmetodisk mål (Hjelmeland et al., 2012).

Vi påstår ikke med dette at det ikke er noen sammenheng mellom psykiske lidelser og selvmord. Det er viktig å understreke. Mange som tar sitt eget liv, har antakelig en psykisk lidelse. Vårt poeng er at det ikke finnes valid forskningsevidens for å hevde at dette gjelder så godt som alle. Når vi samtidig vet at de aller, aller fleste som lider av en eller flere psykiske lidelser, ikke tar sitt liv, blir det åpenbart at selvmord handler om noe mer, og kanskje noe helt annet, enn psykiske lidelser (Hjelmeland & Knizek, 2013). Dette bør derfor gjenspeiles i undervisningen.

Vi vet dessuten at langt fra alle som tar sitt liv har vært i kontakt med psykisk helsevern før selvmordet (Rasmussen, 2013). Dette gjør det både viktig og nødvendig å gå bredt ut i selvmordsforebyggende arbeid, og da blir det svært uheldig at en stor del av det lille som er om selvmordsforebygging i de fleste relevante utdanninger, er så nært knyttet til psykiatri og psykiske lidelser. Vi trenger både et mer utvidet psykisk helserabeidsperspektiv og et folkehelseperspektiv på selvmordsforebyggende arbeid. Det vil derfor være bedre å løfte selvmordsforebygging fram som et eget emne, der det er plass til å tilegne seg kunnskap om en utvidet forståelse av selvmordsatferd og selvmordsforebygging, framfor å integrere tematikken i generell undervisning i emner relatert til psykiske lidelser.

Vi spurte ikke om innholdet i den undervisningen som ble gitt ved de forskjellige utdanninger. Det sier seg imidlertid selv at det ikke vil være tid til å få noen inngående forståelse av hva suicidalitet eller selvmordsatferd handler om i løpet av 2–4 timers undervisning. Ettersom noe av denne undervisningen er gitt fra RVTS, vet vi at det i de tilfellene hovedsakelig dreier seg om selvmordsstatistikk, risikofaktorer og varselsignaler, samt noe om den individuelle vurderingssamtalen. Alle disse temaene må nødvendigvis bli relativt overflatisk behandlet i løpet av så kort tid. I løpet av så få timer vil det uansett ikke være mulig å gå særlig dypt inn i forståelse av suicidalitet; dvs. å undervise om forståelse av hva suicidalitet eller selvmordsatferd kan handle om for den enkelte. For å kunne forebygge noe er det nødvendig å forstå hva dette noe er. Selvmordsatferd er et komplekst, multifaktorielt fenomen (Shneidman, 1985) og det kan være mange intensjoner involvert i en suicidal- eller selvskadingshandling (Hjelmeland, Hawton, Nordvik et al., 2002). Det er nå lansert mange forskjellige forklarings- og forståelsesmodeller og -teorier for suicidalitet og suicidale handlinger. Eksempler er «entrapment theory» (Williams, 1997), «action theory» (Michel & Valach, 2001), eller det å se på selvmordsatferd som kommunikasjon; dvs. analysere suicidalitet og selvmordshandlinger innenfor et kommunikasjonsteoretisk rammeverk (Fleischer, 2000; Hjelmeland & Knizek, 2013; Hjelmeland, Knizek, & Nordvik, 2002; Knizek & Hjelmeland, 2007). Det fins en rekke andre også. Det er viktig å ha plass til slike ting i undervisningen slik at kommende fagfolk kan få en dypere forståelse av hva det egentlig er de skal forebygge, utover det den overforenklende risikofaktorbaserte biomedisinske sykdomsmodellen kan gi (Hjelmeland & Knizek, 2013).

Ved ett av profesjonsstudiene i psykologi inngår et todagers Vivat-kurs, «Førstehjelp ved selvmordsfare», i undervisningen (www.vivatselvmordsforebygging.net). Vivat er et landsdekkende undervisningsprogram og et ledd i Helsedirektoratets implementering av «Tiltak mot selvmord» (Statens helsetilsyn, 2000); oppfølgingsprosjektet til den første nasjonale handlingsplanen mot selvmord. Dette manualbaserte kurset er praktisk rettet og ment å gi personer med ulik fagbakgrunn ferdigheter til å møte mennesker i selvmordskriser på en adekvat måte. Kurset setter søkelyset på holdninger til selvmord og lærer deltakerne opp i en konkret intervensjonsmodell. Et av kursets hovedmål er å gjøre deltakerne trygge og kompetente til å spørre om selvmordstanker. Dette er imidlertid i utgangspunktet et «førstehjelpskurs», der det hovedsakelig handler om å identifisere selvmordsfare og så sørge for å få vedkommende til rette behandlingsinstanser. Det kan derfor være velegnet å ta inn i noen utdanninger, for eksempel noen av grunnutdanningene. Imidlertid vil studenter ved noen videreutdanninger, samt medisin- og psykologstudenter, trenge kunnskap utover det Vivat-kurset kan tilby, selv om Vivat-kurs kanskje kan inngå som en del av tilbudet. Vivat-kurset inneholder lite om forståelse av suicidalitet og selvmordsatferd i form av ulike forståelsesteorier og -modeller, utover det som går konkret på kursets spesifikke intervensjonsmodell.

Vi så nylig et tydelig eksempel på at profesjonsstudenter i psykologi er interessert i å lære mer om denne tematikken. Da Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU arrangerte ovenfor nevnte valgemne i selvmordsforebygging for sine studenter våren 2014, var det stor pågang fra profesjonsstudenter i psykologi som ønsket å ta dette emnet. De uttrykte klart at deres eget undervisningstilbud i denne tematikken var altfor dårlig – kun fire timer – og ville altså ta et valgemne ved et annet institutt i tillegg til sitt eget fulltidsstudium.

Vi spurte heller ikke om innholdet i pensumlitteraturen, men flere har allikevel opplyst om dette. For eksempel er «Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern» (Sosial- og helsedirektoratet, 2008) eneste pensum eller anbefalte litteratur ved to av profesjonsstudiene i psykologi. Vi vet også at disse brukes i undervisningen i andre utdanninger. Ved det tredje profesjonsstudiet i psykologi, som hadde et større pensum, ble det uttrykt bekymring over utviklingen mot at det blir krav om identifisering av selvmordsfare ved hjelp av screeninginstrumenter. De nasjonale retningslinjene legger opp til en standardisert og risikofaktorbasert selvmordsrisikovurdering (Hagen et al., 2014). Som et ledd i direktoratets oppdragsbrev underviser vi fra RVTS ved forskjellige institusjoner i psykisk helsevern om bruken av disse retningslinjene. Da etterspørres ofte et enkelt screeninginstrument, hvor man kan telle opp de viktigste risikofaktorene. Dette er en uheldig konsekvens av retningslinjenes vektlegging av risikofaktorer, fordi dette gir et altfor enkelt syn på suicidalitet og vil ikke kunne resultere i noen god vurdering av selvmordsrisiko (Hagen et al., 2014). Risikofaktorer sier, i seg selv, lite eller ingenting om selvmordsrisiko. Selvmordsrisikovurderinger basert på et slikt grunnlag, vil derfor ha svært lav prediktiv verdi (Large, Sharma, Cannon, Ryan, & Nielssen, 2011; Mulder, 2011). Dessuten har flere nå pekt på andre uheldige konsekvenser av disse retningslinjene (Hagen et al., 2014; Straume, 2014). Det er derfor svært uheldig hvis disse er eneste pensum i selvmordsforebygging for både psykologstudenter og andre.

Konklusjoner

Vi har her diskutert betydningen av å få selvmordsforebygging inn i studieplaner og studieprogrammer ved alle relevante utdanninger. Funn fra vår kartleggingsundersøkelse viser at det har skjedd framskritt siden slutten av 1990-tallet, da så godt som ingen læresteder hadde undervisning i selvmordsforebygging. I dag har fremdeles få læresteder studieplanfestet eller programfestet tematikken, men de fleste tilbyr likevel noe undervisning. Imidlertid dreier seg som oftest om svært få timer, der det ikke er mulig å gå i dybden på dette komplekse temaet.

Det er viktig å få selvmordsforebygging inn i fag- og studieplaner ved alle relevante utdanninger. Derfor er det gledelig at den nylig lanserte «Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014–2017» har dette som ett av sine tiltak (Helsedirektoratet, 2014). Tematikken må nedfelles skriftlig i studieplaner og studieprogrammer for å ivareta kontinuiteten. Å kun ta det inn i undervisningen vil gjøre det avhengig av den enkelte fagansattes personlige interesse og engasjement og gjøre det sårbart ved utskifting av personale. Dette vet vi fra det arbeidet som ble gjort i forbindelse med implementeringen av den første handlingsplanen mot selvmord på slutten av 1990-tallet. For eksempel fikk vi den gangen inn et tredagerskurs med 18 undervisningstimer for profesjonsstudentene i psykologi ved NTNU. Dette ble ivaretatt av førsteforfatter som den gangen også var ansatt ved det instituttet. Dette er nå redusert til fire timer. Det er heller ikke ønskelig at for eksempel RVTS skal fortsette å serve universiteter og høgskoler til evig tid. Målet må være at disse selv får personale som er utdannet til å ivareta undervisningen. En måte å sikre det på er å få selvmordsforebygging inn i tilstrekkelig grad i relevante utdanninger, aller helst som et eget emne. Tidligere i artikkelen har vi pekt på noe av det innholdet slik undervisning bør ha.

Det er ikke nok å gi ut retningslinjer, særlig ikke når det viser seg at disse kan ha uheldige konsekvenser (Hagen et al., 2014; Straume, 2014). Det er også grunn til å minne om at åtte år før «Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern» (Sosial- og helsedirektoratet, 2008) ble publisert, pekte Bøe og Thomassen (2000) på uheldige konsekvenser av standardiserte prosedyrer i psykiatriske institusjoner når det gjaldt for eksempel suicidalitet. De fant at slike prosedyrer sto i veien for individuelle vurderinger og fagfolkenes mulighet til å utnytte egen kompetanse. Da synes det klart at å sørge for at relevante yrkesgrupper får en grunnleggende kompetanse i selvmordsforebygging i løpet av sin utdanning, vil være mer fruktbart enn å produsere stadig nye retningslinjer. Slike legger ofte opp til en standardisering som er både uheldig og lite hensiktsmessig for et så sammensatt og komplekst fenomen som suicidalitet og selvmordsatferd.

Takk

Vi vil takke alle studieledere og fagansvarlige som tok seg tid til å svare på kartleggingsundersøkelsen.

Referanser

Berman, L. (2013). Let’s put guidelines on the sidelines. American Association of Suicidology Newslink, Winter, 10–12.

Bøe, T.D., & Thomassen, A. (2000). Mot en mer menneskelig psykiatri. Fra autoritet til dialog og deltakelse. Oslo: Universitetsforlaget.

Cavanagh, J.T.O., Carson, A.J., Sharpe, M., & Lawrie, S.M. (2003). Psychological autopsy studies of suicide: a systematic review. Psychological Medicine, 33, 395–405.

Fleischer, E. (2000). Den talende tavshed. Selvmord og selvmordsforsøg som talehandling. Odense: Odense Universitetsforlag.

Hagen, J., Hjelmeland, H., & Knizek, B.L. (2014). Overdreven tro på selvmordsrisikovurderinger? Tidsskrift for Den norske legeforening, 134, 394.

Helsedirektoratet (2014). Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014–2017. Oslo: Helsedirektoratet.

Hjelmeland, H., Hawton, K., Nordvik, H., Bille-Brahe, U., De Leo, D., Fekete, S., Grad, O., & Wasserman, D. (2002). Why people engage in non-fatal suicidal behavior: A cross-cultural study of intentions. Suicide and Life-Threatening Behavior, 32(4), 380–393.

Hjelmeland, H., Knizek, B. L., & Nordvik, H. (2002). The communicative aspect of nonfatal suicidal behaviour – are there gender differences? Crisis: The Journal of Crisis Intervention and Suicide Prevention, 23(4), 144–155.

Hjelmeland, H., Dieserud, G., Dyregrov, K., Knizek, B. L., & Leenaars, A.A. (2012) Psychological autopsy studies as diagnostic tools: Are they methodologically flawed? Death Studies, 36, 605–626.

Hjelmeland, H., & Knizek, B.L. (2013). Hva er meningen? Selvmordsatferd som kommunikasjon. Sosiologi i dag, 43(1), 7–30.

Isacsson, G., & Rich, C.L. (2003). Getting closer to suicide prevention. British Journal of Psychiatry, 182, 455–459.

Kjølseth I. (2010). Control in life – and in death. An understanding of suicide among the elderly. Ph.D.-avhandling. Oslo: Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo.

Knizek, B.L., & Hjelmeland, H. (2007). A theoretical model for interpreting suicidal behaviour as communication. Theory & Psychology, 17(5), 697–720.

Large, M., Sharma, S., Cannon, E., Ryan, C., & Nielssen, O. (2011). Risk factors for suicide within a year of discharge from psychiatric hospital: a systematic meta-analysis. Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 45, 619–628.

Michel, K., & Valach, L. (2001). Suicide as goal-directed action. In: K. van Heeringen (Ed.), Understanding suicidal behaviour. The suicidal process approach to research, treatment and prevention. Chichester: John Wiley & Sons, Ltd.

Mulder, R. (2011). Problems with suicide risk assessment. Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 45, 605–607.

Rasmussen, M.L. (2013). Suicide among young men: Self-esteem regulation in transition to adult life. Doktorgradsavhandling. Oslo: Samfunnsvitenskapelig fakultet, Universitetet i Oslo.

Shneidman, E. (1985). Definition of suicide. New Jersey: Jason Aronson Inc.

Sosial- og helsedirektoratet (2008). Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Statens helsetilsyn (1995). Prosjektplan og handlingsplan mot selvmord 1994–1998. Oslo: Statens helsetilsyn.

Statens helsetilsyn (2000). Tiltak mot selvmord. Suicidologi, Supplement.

Straume, S. (2014). Selvmordsforebyggingens pris. Tidsskrift for norsk psykologforening, 51, 246–247.

Williams, M. (1997). Cry of pain. Understanding suicide and self-harm. London: Penguin Books.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon