Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

J. H. van den Berg (1914-2012) - Menneskets foranderlige essens

borge.baklien@hit.no

f. 1967

Cand. Polit. Sosialantropologi. Stipendiat, Høgskolen i Telemark – Avdeling for helse- og sosialfag

rob.bongaardt@hit.no

f: 1964

PhD, psykologi. Førsteamanuensis, Høgskolen i Telemark – Avdeling for helse- og sosialfag

  • Side: 339-347
  • Publisert på Idunn: 2014-12-05
  • Publisert: 2014-12-05

Sammendrag

Jan Hendrik van den Berg var psykiater, psykolog, historiker, fenomenolog og en glitrende skribent. Han var opptatt av å beskrive hvordan menneskers livsverden endres med tid og sted. Van den Berg viser gjennom sine rike beskrivelser av hverdagsfenomener hvordan en fenomenologisk tilnærming tilfører forskning og praksis det menneskelige i lidelse ved å vektlegge erfaringer. Han skiller ikke mellom «innenifra»- og «utenifra»-perspektivet, for mennesket subjektivitet finnes i verden. Svaret på spørsmål som: «Hvordan er det å oppleve et bestemt fenomen?» finner vi derfor ifølge van den Berg ikke inne i individet, men i personens beskrivelse av sin verden.

Nøkkelord: J. H. van den Berg, fenomenologi, livsverden

Summary

Jan Hendrik van den Berg was a psychiatrist, psychologist, historian, phenomenologist and a brilliant writer. He describes how people's life world change with time and place. Van den Berg shows through his rich descriptions of everyday phenomena how a phenomenological approach can provide research and practice the humanity in illness by emphasizing experience. Van den Berg does not distinguish between the «within» and the «outside» perspective of human subjectivity because subjectivity exists in the world. The answer to questions like: «How is it to experience a particular phenomenon?» is therefore not to be found within the individual, but in the person's description of their world.

Keywords: J.H. van den Berg, phenomenology, life world

1Bakgrunn

I fenomenologisk forskning er vi interessert i spørsmål som: Hvordan er det å oppleve et bestemt fenomen (Todres, Galvin, & Dahlberg, 2014)? Dette enkle spørsmålet utfordrer oss, og metodisk og kvantitativ forskning kan foreløpig ikke gi oss et tilfredsstillende svar på hvordan en lidelse oppleves. En fenomenologisk tilnærming kan tilføre forskning og praksis menneskelighet ved å sette til side teoristyrte variabler for lidelser eller sykdommer og i stedet bringe frem rike beskrivelser av hvordan fenomener fremtrer for bevisstheten. For hvis det er en forskjell mellom en leges objektive kunnskap om sykdommer og pasientens erfaring av lidelser, så kan det være at de lever i to forskjellige virkeligheter (Toombs, 1992). Selv om fenomenologi ikke kan ta vekk opplevelsen av smerte og ikke er den eneste kilden til kunnskap om lidelser, vil et fenomenologisk perspektiv som bringer frem den andres opplevelse, bidra med å gi psykisk helsearbeidere et bedre vurderingsgrunnlag (Kestenbaum, 1982). Med andre ord forsøker vi i fenomenologien å tydeliggjøre den andres livsverden, noe som gir forskning og praksis en bru til hvordan det er for den andre å oppleve en lidelse.

Innenfor det som er blitt kalt den fenomenologiske bevegelsen, finner vi psykiater Jan Hendrik van den Berg (Spiegelberg & Schuhmann, 1982). Han har gitt oss rike beskrivende tekster av hvordan mennesket opplever det å være i verden, og han viser oss hvordan naturvitenskapen gjennom å forklare verden har mistet menneskets essens av syne. I denne artikkelen vil vi vise hvordan van den Berg løfter frem endring i psyken som menneskets essens. At mennesket har potensial for å endre seg, har recovery-forskningen vist oss (Davidson, Rakfeldt & Strauss, 2010), og for van den Berg er det hele livsverdenen som endrer seg. Det vil si den verden vi tar for gitt, og som vi alle er født inn i, og hvor vi lever våre vanlige, ordinære og hverdagslige liv der vi står opp, vasker oss, spiser frokost, går på jobb, kommer hjem, møter venner og familie, spiser middag, slapper av og går til sengs (Giorgi, 2009, s. 10).

Van den Berg beskriver hvordan lidelse kan endre hele vår livsverdenen og hvordan nye bekymringer og utfordringer oppstår når vår verden endres. Det er andre utfordringer som møter en ung mann som går gatelangs i en by når husene lener seg grå, truende og fremmede over ham, enn det er for en realitetsorienterende terapeut. Den unge mannen lever i en annerledes eksistens, men en eksistens som er like virkelig for ham som den terapeuten opplever som sin. Når livsverdenen som personen lever i, ser annerledes ut, må terapeuten prøve å se verden slik den er for den unge mannen for å vite hvilke problemer han står ovenfor. Vi kan derfor ikke skille mellom «innenifra»-perspektivet og «utenifra»-perspektivet, for ifølge van den Berg er personens subjektivitet i personens objektive verden og den objektive verden er i personens indre opplevelse2. Vi kan ikke lete etter en lidelse inne i individet, for den er der ute i personens verden.

Nattansikt

Van den Berg, som døde 98 år gammel i 2012, var både psykiater og klinisk psykolog, men hans store lidenskap var historisk psykologi. Van den Berg ble født i Deventer i Nederland og utdannet seg til lærer før han begynte på medisinerstudiet med spesialisering i psykiatri og nevrologi. I 1946 fullførte han sitt doktorgradsarbeid med en avhandling om schizofren psykose som omhandlet betydningen av den fenomenologiske eksistensielle antropologi i psykiatrien. Det var spesielt fenomenologi van den Berg var interessert i, og han studerte tenkere innenfor den fenomenologiske bevegelsen som Heidegger, Sartre og Merleau-Ponty. Han var som Merleau-Ponty (2012) opptatt av verden slik vi lever den, og av å beskrive opplevelser som de er for oss, uten å bringe inn fenomeners psykologiske opprinnelse eller årsaksforklaringer. Med andre ord; det er rike beskrivelser av hvordan fenomener erfares i hverdagslivet, og ikke forklaringer av hva fenomenene er, van den Berg retter vår oppmerksomhet mot.

Ifølge Merleau-Ponty (1964, s. 159) lager vitenskapen begrensede modeller av ting som manipuleres og på den måten gir opp å leve i verden. Van den Berg (1980) var betenkt over hvordan verden er blitt redusert av naturvitenskapen til en uforanderlig struktur av lover som riktignok får biler til å kjøre, fly til å fly og bomber til å sprenges, men fremmedgjør oss fra verden gjennom å omgjøre den til vitenskapelig data. I en forelesning beskrev van den Berg (1980) hvordan alle objekter i den vestlige verden nå er berørt av vitenskapens nattansikt. Nattansikt fordi vi i jakten på det uforanderlige ikke får frem skjønnheten i en foranderlig verden som dagslyset frembringer. Det at ting endrer form og farge, var ikke en illusjon for van den Berg. For ham (1970) var solen konkret større og rødere når den stuper ned i horisonten, enn hvis han forsiktig glimter opp på den en varm sommerdag sittende i skyggen under et tre. Verden slik vi opplever den, er med andre ord like virkelig for van den Berg som den verdenen vitenskapen frembringer.

I 1951 fikk van den Berg en lektorstilling ved universitetet i Utrecht, og han ble en del av den såkalte Utrecht-skolen, som vokste frem i Nederland på begynnelsen av 1950-tallet. Utrecht-skolen var en samling av akademikere fra forskjellige fagfelt som leger, psykologer, pedagoger og psykiatere som var opptatt av fenomenologi (van Manen, 2014). De styrte unna diskusjoner om teoretiske, metodiske og tekniske filosofiske problemstillinger og var først og fremst interessert i fenomenologi som et praktisk og reflekterende foretak innenfor sine respektive disipliner3. De beskrev hverdagsfenomener som barnets første smil, barnets hemmelige rom, det å falle i søvn, opplevelsen av hotellrom og av å kjøre bil (Levering & van Manen, 2002). Et godt eksempel på en slik beskrivende tekst finner vi i van den Bergs bok The Psychology of the Sickbed.

I hear that the day has begun out in the street. It makes itself heard; cars pull away and blow their horns, and boys shout to one another. I have not heard the sounds of the street like this for years, from such an enormous distance. The doorbell rings; it is the milkman, the postman, or an acquaintance; whoever it is I have nothing to do with him. The telephone rings; for a moment I try to be interested enough to listen, but again I soon submit to the inevitable, reassuring, but at the same time slightly discouraging, knowledge that I have to relinquish everything. I have ceased to belong; I have no part in it. The world has shrunk to the size of my bedroom, or rather my bed (1952/2012, s. 384).

Sengen som for den friske er et sted for avslapping og for mange av oss intimitet, blir for den syke et fengsel hvor lydene utenifra blir en påminnelse om verdenen som personen ikke lenger er en del av. Sengen er den samme, men likevel ikke den samme. Både kroppen og verden oppleves annerledes for den syke; lever den syke da i en annen verden?

En annerledes verden

I den leseverdige boken A Different Existence. Principles of Phenomenological Psychopathology (van den Berg, 1972), som fortsatt er en utmerket introduksjon til fenomenologi (van Manen, 2011), får vi en konkret skildring av en ung mann som oppsøker van den Bergs kontor. Den unge mannen erfarer verden som truende, grå, forfallen, nedslitt og fremmed, og van den Berg skriver at «the patient is ill; this means that his world is ill, literally that his objects are ill» (1974, s. 46). Den unge mannens beskrivelse er så overbevisende at han ifølge van den Berg lever i en annerledes verden, men som er like virkelig for ham som den vanlige sunne verden er for oss. Det er derfor fruktesløst å forsøke å realitetsorientere ham, og van den Berg skriver:

Just outside the door, the patient grabs my arm, his face gets a glassy expression and he looks about anxiously. When I ask what the trouble is, he replies that the street frightens him. It looks so strange. So wide, and yet so narrow. The houses lean over the street, he expects them to collapse. I talk to him quietly and tell him that there is nothing wrong with the street, that it even looks quite agreeable, but he shakes his head and is not convinced (1974, s. 10).

Den unge mannens verden er trang. Lidelsen er ikke i den unge mannen, men kan ses i hans verden. Han klager ikke på noe langt inne i sinnet eller psykologiske symptomer, men på omgivelsene og på fysiske plager. For eksempel, da den unge mannens hjerte banket kraftig og hjertelegen ikke kunne finne noe feil med hjertet hans, så var likevel hjertet hans dårlig. Problemet er ifølge van den Berg (1972) at de snakker om ulike organer. Legen anser hjerte som en muskel, men for den unge mannen er hjertet sentrum for hele hans verden. Verden og kroppen kan ikke skilles, ifølge van den Berg. Kroppen er ikke noe en person har, kroppen er noe den personen er. Så tett er relasjonen mellom mennesket og verden sammenvevd at hvis de skilles i en psykologisk eller psykiatrisk undersøkelse, så mister individet sin partikularitet og verden slutter å være hans eller hennes verden. Den unge mannens hjerte er noe han er og ikke noe han har som kan bli dissekert. For det hjertet vi kan forsøke å forstå, er ikke det hjertet som kan bli dissekert (van den Berg, 1972, s. 51).

Van den Berg (1972) beskriver hvordan den unge mannen er i verden gjennom de fire eksistensialene «verden», «kropp», «andre mennesker» og «tid», som er gjensidig implisitt i hverandre og gir andre forståelser av psykiske lidelser enn variabler, årsaksforklaringer eller diagnoser. Den unge mannens verden er truende med fargeløse hus som lener seg over ham, hjertet banker i kroppen hans, andre mennesker er som fremmede for ham, og han trekker seg vekk fra den sosiale verdenen og han husker svært lite fra sin barndom og unngår å prate om fremtiden. Van den Berg beskriver den unge mannen som et menneske som strever i sitt levde liv, og den primære oppgaven er å se den unge mannens verden.

Ensomhet

Van den Berg var ikke imot teori, men før teori må vi beskrive hvordan personen er i verden og hvordan personen er der med tingene i sitt hverdagsliv. For van den Berg manifesterer ikke det psykologiske seg som en indre mental tilstand som pasienter får tilgang til ved introspeksjon uten referanse til kroppen og omverdenen. Personens subjektivitet er i verden slik at andre kan lære å se det den andre ser. Det er tingene i verden vi har til felles, og han skriver «as long as psychology is based on philosophical interpretation considering the existence of the soul to be locked within the body, psychology could not be expected to be concerned with objects» (1972, s. 67). Forbindelsen mellom mennesker er ikke – som det ofte argumenteres med i psykologi – «mellom» mennesker fordi «mellom», er det ingenting. Vi må unngå ifølge van den Berg å se forbindelsen mellom to mennesker som forbindelse mellom to «sjeler» (1972, s. 67). Forbindelsen er for ham ikke i relasjonen i seg selv, men manifesterer seg som «physionomies of a world, as nearness or distance of duties or plans, of objects» (van den Berg, 1972, s. 68, kursiv i original). Hvis noen spør oss hvordan vi har det, svarer vi ifølge van den Berg ikke med å beskrive vårt indre selv, men med å beskrive ytre ting som at vi har et fint hus eller gode venner (1956/1983, s. 224). For å få innsikt i en annen person, vaner, tilstand eller forstyrrelser må vi ifølge van den Berg ikke vektlegge en introspektiv undersøkelse av pasientens subjektive private verden, men undersøke pasientens verden gjennom hans eller hennes beskrivelser av verden slik den erfares i det hverdagslige liv (1972, s. 39).

Van den Berg illustrerer hvordan objekter kan fortelle om personens verden gjennom en historie der han sitter og venter på en gammel god venn som han hadde ringt noen dager i forveien og invitert hjem (1972, s. 33). Han hadde kjøpt en flaske vin som han satte ved siden av peisen som han hadde tent opp. Hele rommet var fylt av forventninger om de gode samtalene som skulle komme mellom to gode venner. Mens han sitter og venter på sin venn, ringer telefonen og hans venn forteller at han er blitt forhindret fra å komme og de avtaler en ny dag for å møtes. Når han legger på telefonen, er stillheten i rommet mer påtrengende. Timene foran ham virket lengre og tommere, og vinflasken ble stående som et symbol på hans ensomhet. Det er en interaksjon mellom ham og objektene i rommet. Så hvordan ser han vinflasken i den nye situasjonen? Svaret er enkelt, han ser en grønn flaske med en hvit etikett med trykte ord på som han kan lese ved en nærmere undersøkelse. Han kan fortsette å gi en detaljert beskrivelse av vinflasken, men det han egentlig ser er ikke den grønne flasken eller etiketten. Han ser en skuffelse over at hans venn ikke kommer og sin egen ensomhet den kvelden.

Dette er ikke en form for projeksjon, ifølge van den Berg (1972), for hvis han retter spørsmålet om hvordan han føler seg, mot seg selv fremfor mot flasken, ville han ikke kunne observere sin ensomhet så klart eller som mer virkelig. Introspeksjon kan ikke fortelle ham hvordan han føler seg, for når han utelater alt utenfor seg selv for å undersøke sine følelser, så vet han ikke hvordan han kan undersøke sine følelser. Hans ensomhet realiseres i det rundt ham, som rommet, peisen og vinflasken, og inne i alt dette ser han fraværet av vennen. Ensomheten hans er vinflasken; som sykdommen var sengen.

Metabletics

Vi lever i en verden som konstant endrer seg, noe som tydelig kommer til uttrykk i det van den Berg (1956/1983) kaller psykologisk historie. Mennesker som har eksistert før oss, levde i en annerledes verden ifølge Van den Berg, og han utviklet en kvalitativ metode som han kalte metabletics for å beskrive dette. Metabletica stammer fra et gresk verb som indikerer endring, og det er en metode for å studere endringer i virkeligheten av ting, i verden og i menneskeheten. Grunntanken er at mennesker endres, og at fortidens mennesker ikke bare levde et annerledes liv, men de var ifølge van den Berg også essensielt annerledes (1956/1983, s. 8). I korthet kan vi si at kjernen i metabletica ligger i en overbevisning om at enhver historisk periode har sin virkelighet og sannhet som kommer til uttrykk i hvordan mennesker opplever og handler i verden rundt seg.

Det spesielle med metabletica som metode er at det nærmer seg sitt studieobjekt ikke diakronisk som å studere utviklingen gjennom tid, men synkront fra når fenomenet dukker opp, og viser seg i ulike hendelser i løpet av samme felles sosio-historiske periode (van Manen, 2014). Vi som mennesker endres gjennom historiens gang fordi verden vi lever i, endres. Ifølge Mook, som anvender van den Bergs historiske metode, så skiller van den Berg mellom to virkelighetsstrukturer; vitenskapens verden med underliggende uforanderlige lover og den stadig endrede verdenen som vi lever vårt hverdagsliv i (Mook, 2009). For eksempel beskriver van den Berg (1956/1983) hvordan forholdet mellom voksne og barn endres fra 1300-tallet og frem til i dag. Han undrer seg over hvordan barndom ikke alltid har eksistert og hvordan barn ble ansett som små voksne. Han søker tilbake til Montaigne uten å finne spor av det vi i dag kaller barndom, først i Rousseaus samtid finner han beskrivelser av barnet som et barn der det ikke lenger behandles som en voksen.

Vi forstår at menneskenes livsverden er endret. Stjernene på nattehimmelen i middelalderen var forskjellig fra de gnistrende atomeksplosjonene vi ser i dag (Romanyshyn, 2008b). Mennesker i fortiden levde i en annerledes verden enn vår. Vi kan ifølge Romanyshyn (2008a), som er en viktig formidler av van den Bergs tekster for et engelskspråklig publikum, spørre oss om hvorvidt mennesker i fortiden opplevde verden som mindre sann. Dette er beslektede tanker med Thomas Kuhns vitenskapelige paradigmer, og van den Berg omtaler Kuhn som «co-metableticist» (Mook, 2009). Det er ikke tilfeldig at van den Bergs, Kuhns, og også Foucaults tanker er beslektet, men van den Berg var en av de første til å løfte frem hvordan hver tidsperiode har sin egen virkelighet4.

I boken Divided Existence & Complex Society. An Historical Approach får vi et konkret eksempel på bruk av hans metode. Her utforsker van den Berg (1974) forholdet mellom personlighet og samfunn. Han spør hvorfor begrepene nevroser og det ubevisste ble født akkurat på slutten av 1900-tallet. For ham ligger svaret i den stadige økende kompleksiteten i vestlige samfunn som i siste del av det 18. århundret bryter opp selvets enhet og førte mennesket inn i en ny tilstand av dobbel eksistens. Han sporer denne utviklingen gjennom å vise hvordan en dobbelthet i den menneskelige eksistens dukker opp for første gang i historien og kommer til uttrykk i ulike fenomener som interesse for hypnose, det okkulte, det ubevisste og i fremveksten av «dobbeltgjengere», som for eksempel Mr. Jekyll og Mr. Hyde som tema i litteraturen. For van den Berg var ikke oppdagelsen av det ubevisste en vitenskapelig oppdagelse, men avspeilte en grunnleggende endring i verden på 1800- og 1900-tallet der mennesket ble fremmed for seg selv.

Livsverden

I vår samtid blir ifølge Svenaeus (2013) stadig flere aspekter av menneskers liv kategorisert som sykdom. Nattansiktet har fått forrang, og van den Berg gir oss en forståelse av hva som står på spill. Vi kan synke inn i nattansiktets forklaringer, der verden dekontekstualiseres og vi blir fremmede for oss selv, eller vi kan søke å forstå verden slik den oppleves på godt og vondt gjennom vårt livsløp. Det er dagslyset som er det primære for van den Berg, ikke som en privat og subjektiv verden som er skjult; den eksisterer der ute, og vi kan lære å se hvordan verden er for den andre gjennom beskrivelser av den andres livsverden. Så hvordan fortoner dette seg i praksis?

Ifølge Giorgi (1985) var Van den Berg misfornøyd med tradisjonell terapi som fornekter pasienters opplevelse, og viser oss en fenomenologisk form for terapi som er forankret i beskrivelser og søken etter essensiell mening. Psykisk helsearbeid handler om opplevelser og om hjertet som hamrer i brystet, og om solens foranderlighet. Van den Bergs relevans finner vi ute i feltet som i denne situasjonsbeskrivelsen skrevet av en student i videreutdanning for psykisk helsearbeid som i sin praksisperiode i 2013 opplevde dette:

Telefonen ringer og jeg tar telefonen. Det er en betjent i fengselet som forteller at han nå sender ned «Daniel» til helseavdelingen fordi han har brystsmerter. De andre sykepleierne på avdelingen spør hvem det er som kommer ned, hvor jeg forteller dette. «Å, han igjen, han har sikkert vært her ti ganger før. Han har vært på legevakten flere ganger, og dessuten har han vært innlagt på sykehuset for hjerte- og lungeutredning, men de finner aldri ut noe galt.» Jeg trekker pusten dypt og venter på at Daniel kommer som avtalt, hjertet hamrer litt ekstra, og jeg gjør klart blodtrykksapparatet. Imot meg kommer en mann i 50-årene iført en treningsdrakt. Han ser ned i gulvet og holder seg på hjertet. Det virker som han hyperventilerer litt. Jeg prøver å være rolig i stemmen, men kjenner selv at hjertet mitt dunker litt ekstra, stemmen er litt rusten og jeg sier; «Hvordan går det med deg?». Uten at pasienten får sjansen til å snakke, tar jeg frem blodtrykksapparatet og forteller at blodtrykket er 130/70, pulsen er 64 og regelmessig. Pusten til pasienten roer seg litt. «Jeg vondt brystet – mange ganger her –aldri gjøre noe – jeg ikke bra», sier Daniel. Pasienten begynner å hyperventilere igjen. Jeg tar telefonen og ringer til legen og forteller om pasienten. Legen har tydelig dårlig tid og sier «du, han der kjenner jeg godt, han har ofte sånne problemer, det er ikke noen tiltak du må gjøre nå. Han sliter psykisk, tror han sitter inne for en stygg sak. Kan du forresten sjekke om han sover godt, hvis ikke kan du sette han opp på Melatonin, beroligende medisiner gir vi jo ikke ut!». Jeg formidler videre til Daniel noe av telefonsamtalen fra legen. Sier at jeg skjønner hans problemer, men at jeg ikke kan hjelpe han noe mer nå. Sier at jeg skal ta kontakt med kontaktsykepleieren hans, slik at de kan ta seg en prat i morgen. «Ha det», sier pasienten. Neste pasient sitter nemlig på gangen og venter. Jeg kjenner klumpen i magen, det var nå jeg skulle hatt tid til en samtale.

Daniel og legen lever i to forskjellige verdener. Som psykisk helsearbeidere må vi forholde oss til begge verdenene for det er vår vanskelige oppgave å skifte mellom det van den Berg kaller dagslyset og nattansiktet. Men for å svare på spørsmålet om hvordan det er å oppleve et bestemt fenomen som for eksempel hjertebank, er det primære å forstå pasientens verden, og på den måten kan psykiske helsearbeidere bli «imaginatively sensitive to what the person is trying to «reach for»» (Todres et al., 2014, s. 9). Fenomenologi er således en bru til den levde verden av lidelsen og kan tilføre mer menneskelighet i møte med mennesker som opplever vansker i sine liv.

Avslutning

Det å «se med nye øyne» er ifølge Finlay (2013, s. 4) det som skiller fenomenologi fra andre forskningstilnærminger som utforsker erfaring og subjektivitet. For van den Berg er det ikke kun nye øyne, men det å se verden med andre øyne som er det sentrale. Hvordan ser verden ut for en person som er syk eller en person som levde i en annen tid? Fenomenologiske forskere i helsefeltet som blant andre Giorgi (1985; 2009) og Todres, Galvin og Dahlberg (2007) forsøker å svare på slike spørsmål gjennom å diskutere metodiske spørsmål om hvordan erfaringer fra andre kan bringes frem. Van den Berg bruker innholdsrike beskrivelser for å bringe frem menneskers livsverden slik de er i deres hverdagsliv. Han synliggjør at de utfordringer et menneske står overfor, er i personens verden, og at utfordringene endrer seg hvis den verdenen personen lever i endrer seg.

Fenomenologi kan tilføre menneskelighet i lidelsen i en tid der mennesket ifølge Svenaeus (2013) er blitt en homo patologicus som lider på et vitenskapelig vis, men naturvitenskap kan foreløpig ikke forklare alt ved menneskets eksistens. Fenomenologi er ikke imot naturvitenskap eller kvantitativ metode eller et forsøk på å si at kunnskap brakt frem av naturvitenskap er falsk og overflødig, men fenomenologi har en iboende kritikk av troen på at vitenskap kan måle alt uavhengig av vår erfaringsverden (Gallagher og Zahavi, 2012). Det er gjennom rike beskrivelser av hvordan det er å oppleve et fenomen van den Berg minner oss på at naturvitenskapen ikke må glemme menneskets essens. For å unngå at vitenskapen fremmedgjør oss fra oss selv trenger vi andre briller for å gripe hvordan det er å oppleve et fenomen. For som vi har sett, den unge mannens verden var trang, men vi kan se den. Solen er større når den går ned i horisonten vi kan se det sammen. Vi kan se ensomheten i vinflasken, og vi kan dele opplevelsen av sykesengen. Med en fenomenologisk tilnærming kan vi dele og anerkjenne den andres verden, selv om den andre lever i en annerledes eksistens.

Referanser

Davidson, L., Rakfeldt, J., & Strauss, J.S. (2010). The roots of the recovery movement in psychiatry: lessons learned. Chicester: Wiley-Blackwell.

Finlay, L. (2013). Unfolding the Phenomenological Research Process: Iterative Stages of «Seeing Afresh». Journal of Humanistic Psychology, 53(2), 172–201. Doi: 10.1177/0022167812453877

Gallagher, S., & Zahavi, D. (2012). The phenomenological mind (2nd utg.). London: Routledge.

Giorgi, A. (1985). Toward a phenomenologically based unified paradigm for psychology. I D. Kruger (red.), The Changing reality of modern man: essays in honour of Jan Hendrik van den Berg (20–34). Pittsburgh, Pa.: Duquesne University Press.

Giorgi, A. (1985). Phenomenology and psychological research: essays. Pittsburgh, Pa.: Duquesne University Press.

Giorgi, A. (2009). The descriptive phenomenological method in psychology: a modified Husserlian approach. Pittsburgh, Pa.: Duquesne University Press.

Kestenbaum, V. (1982). The humanity of the ill. Phenomenological perspectives. Knoxville: The University of Tenessee Press.

Levering, B., & Van Manen, M. (2002). Phenomenological Anthropology in the Netherlands and Flanders. I T. Tymieniecka (red.), Phenomenology World-Wide. 274–286 Dordrecht: Kluwer Press.

Merleau-Ponty, M., & Edie, J.M. (1964). The primacy of perception and other essays on phenomenological psychology, the philosophy of art, history, and politics. Evanston, Ill.: Northwestern University Press.

Merleau-Ponty, M. (2012). Phenomenology of perception. London: Routledge.

Mook, B. (2009). The metabletic method: An interdisciplinary look at human experience. Phenomenology & Practice, 10(2), 26–34.

Romanyshyn, R.D. (2008a). Jan Hendrik van den Berg answers some questions. An interview with J. H. van den Berg. Pacifica Graduate Institute Janus Head, 10(2), 377–383.

Romanyshyn, R.D. (2008b). The despotic eye: An illustration of metabletic phenomenology and its implications. Pacifica Graduate Institute Janus Head, 10(2), 507–527.

Spiegelberg, H., & Schuhmann, K. (1982). The phenomenological movement: a historical introduction (3., rev. and enl. ed.). The Hague: Nijhoff.

Svenaeus, F. (2013). Homo Patologicus: medicinska diagnoser i vår tid. Hägersten: Tankekraft.

Todres, L., Galvin, K., & Dahlberg, K. (2007). Lifeworld-led healthcare: revisiting a humanising philosophy that integrates emerging trends. Med Health Care Philos, 10(1), 53-63. Doi: 10.1007/s11019-006-9012-8

Todres, L., Galvin, K.T., & Dahlberg, K. (2014). «Caring for insiderness»: phenomenologically informed insights that can guide practice. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being, 9, 21421. Doi: 10.3402/qhw.v9.21421

Toombs, S.K. (1992). The meaning of illness: A phenomenological account of the different perspectives of physician and patient. Dordrecht: Kluwer Academic Publisher.

Van den Berg, J.H. (1970). Things: Four Metabletic Reflections. Pittsburgh: Duquesne University Press.

Van den Berg J.H. (1972). A different existence: Principles of phenomenological psychopathology. Pittsburgh: Duquesne University Press.

Van den Berg, J.H. (1974). Divided existence and complex society: An historical approach. Pittsburgh: Duquesne University Press.

Van den Berg, J.H. (1980). Phenomenology and psychotherapy. Journal of phenomenological psychology, 11(2), 21–49.

Van den Berg, J.H. (1956/1983). The changing nature of man: Introduction to historical psychology. New York: W.W. Norton.

Van den Berg, J. H. (1952/2012). The Meaning of being-ill. Medische Antropologie, 24(2), 283–391.

Van Manen, M. (1990). Researching lived experience: human science for an action sensitive pedagogy. London, Ont.: Althouse.

Van Manen, M. (2014). Phenomenology of Practice meaning and method in phenomenological research and writing. California: Left Coast Press, Inc.

1Takk til Inger Kallevik for hennes bidrag i denne artikkelen, Lars Bauger og Olav Tangvald-Pedersen for kommentarer. De er ikke ansvarlig for innholdet i artikkelen.
2Merleau-Ponty (2012) utsagn «The interior and the exterior are inseparable. The world is entirely on the inside, and I am entirely outside of myself» (s. 430) illustrerer det samme poenget.
3Van den Berg foreleste ved Duquesne University i Pittsburgh på 1970-tallet og preget der den beskrivende fenomenologien slik den senere er blitt utviklet av Giorgi i hans deskriptive fenomenologiske metode.
4Levering, B. Personlig kommunikasjon på Universitetet i Utrecht august 2013.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon