Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Brukerstemmen i en faglig term

jon.storaas@rio.no

f. 1957

Sosionom, Brukermedvirker og Daglig leder i RIO-Rusmisbrukernes interesseorganisasjon

  • Side: 391-394
  • Publisert på Idunn: 2014-12-05
  • Publisert: 2014-12-05

Som leder i en brukerorganisasjon er jeg opptatt av å møte mennesker med respekt uansett ståsted. I min verden må vi møte mennesker på ulike måter. Å møte mennesker på en standardisert måte vil være det motsatte av å møte dem med respekt. Likevel har vi mennesker mange felles trekk som fører til felles behov. På det grunnlaget må vi bevege oss bort fra individualiseringen. Vi trenger alle et nettverk. Vi oppnår dette gjennom aktivitet og arbeid. Å være en del av noe, og være noe for andre, og at andre er noe for deg, er grunnlaget for god psykisk helse. Penger er ikke lykke, men en nødvendighet i et samfunn der kapitalen og dens sirkulasjon er viktig for at samfunnet skal fungere. Skolegang er viktigere enn noen gang for å kunne være en del av et fellesskap. Aktivitet er nøkkelen til suksess for alle mennesker uansett ståsted i hele verden.

Sykdomsmodellen dominerer psykisk helsearbeid i dag. I min forståelse er rusavhengighet et symptom på at ting er riv ruskende galt. Rusavhengighet, rusmiddelavhengighet, alkoholiker eller narkoman er i mine øyne misvisende begreper. Virkelighetsfluktavhengighet er mer dekkende og forteller oss at man bruker et middel til å fjerne seg fra en virkelighet man ikke klarer å forholde seg til. Gjerne over i en virkelighet som er mer behagelig i en begrenset periode. Å sykeliggjøre rusavhengige og mange psykisk syke mennesker er for meg et overgrep og en stakkarsliggjøring som ikke tjener den enkelte eller samfunnet rundt. Jeg har i mange år hevdet at det ikke finnes mer ressurssterke mennesker enn rusavhengige eller virkelighetsfluktavhengige mennesker. Når jeg underviser og holder foredrag, snur jeg dette på hodet og sier at fagfolk ikke er ressurssterke nok til å leve et liv som rusavhengig eller virkelighetsfluktavhengig. Et menneske som går på heroin, klarer å finansiere tre-fem injiseringer hver dag år ut og år inn. Det betyr at de når målene sine tre-fem ganger om dagen over år. Hvem kan si at de gjør det samme? Dette innebærer at det bor store ressurser i de rusavhengige, og at det bør være i fokus når de oppsøker hjelpeapparatet. At rusavhengige selv ikke har troen på seg selv og har ulike former for angst, må ikke være et hinder for at fagfolk møter dem med troen på at det nytter. For å alminneliggjøre den rusavhengige så handler det om å legge til rette for at den rusavhengige får tilrettelagt veien til aktivitet og arbeid gjennom å gå inn i ulike nødvendige mestringssituasjoner. Å bearbeide angsten gjennom å gå inn i aktivitet med et dårlig selvbilde vil skape et mer normalt selvbilde på sikt. Angsten vil avta i takt med at selvbildet blir bedre. Dette er ikke noe annerledes enn hva såkalte normale gjør. Forskjellen er at den rusavhengige har angst som hemmer dem, mens såkalte normale har angst som fremmer dem. Å angripe angsten gjør vondt, men gjør veldig godt når man har gjort det. Organisert brukererfaring i RIO (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon) forteller oss at dette er nøkkelen til suksess og nøkkelen til et liv med tilhørighet. Behandling bør i stor grad legge vekt på hva som skal skje i fremtiden. Det som skjedde i går, er det lite å gjøre med på godt og vondt. Behandling dreier seg i stor grad om å tilrettelegge for helt grunnleggende menneskelige behov. Fagfolk gjør enkle ting vanskelig for å beholde fagligheten sin. Det de oppnår med det, er å skape avstand til brukerne.

Etikk og dialog må komme først. I denne sammenhengen dreier det seg om likeverdighet. Brukeren må være en likeverdig part i egen behandling og eller rehabilitering. Erfaringsbasert kunnskap er viktig. Fagfolks erfaringer og organisert brukerkompetanse bør legge grunnlaget for hvordan vi skal møte rusavhengige og andre med psykiske helsevansker. Å lytte til brukeren og ta denne på alvor ut fra hans eller hennes ståsted bør være en kvalitetsindikator. Individuell plan kom for å ansvarliggjøre pasienten som en likeverdig part i egen behandlingsprosess. I flere tiår var det vanlig å ha ansvarsgrupper på fagfolkenes eller systemenes premisser. Fagfolkene som representerte ulike hjelpeinstansene, mente ofte noe om og hva brukere burde gjøre, over hodet på personen. Mange brukere følte dette som et overgrep, derfor sier også mange nei til individuell plan (IP). Fagfolks viktigste oppgave er å motivere den enkelte gjennom å vise at de tror på vedkommende og til å synliggjøre individuell plan som et genialt verktøy for de som har en sammensatt problematikk.

All behandling bør ha utgangspunkt i frivillighet, likevel er tvang nødvendig som unntak i noen tilfeller. Frivillig tvang § 10.4 bør brukes i større grad når tvang er nødvendig. Paradokset er at man ikke får behandling når man trenger eller ønsker det. Merkelig at de sykeste rusavhengige eller de som trenger mest og lengst behandling, må vente lengst. Dette gjelder kun rusavhengige, ingen annen brukergruppe. Et mangfoldig behandlingstilbud har vi, og mangfoldet var større tidligere. Mitt håp er at mangfoldet av metoder vil øke igjen. Fordi det som passer for meg, passer nødvendigvis ikke for andre. I RIO har vi kommet ut av rusavhengighet på like mange ulike måter som vi er folk. Det finnes likevel noen fellestrekk. Det dreier seg om at stedene eller tiltakene vi var på, la til rette for utvikling i samspill med andre mennesker. Det viser seg jo at de fleste behandlingsmetodene, inkludert LAR (legemiddelassistert rehabilitering), har resultater som viser at en tredjedel lykkes med behandlingen. En tredjedel står på stedet hvil, noe som kan være alvorlig nok i seg selv, og en tredjedel får det dårligere etter behandling i spesialisthelsetjenesten. Her må oppfølgingen etter behandling bli langt bedre. Et integrert ettervern må på plass, drevet av spesialisthelsetjenesten eller de som har avtale med dem. Det hele må finansieres av kommunene. Dette for å tvinge frem en samhandling med mål om langt bedre helhetlige behandlingsforløp. I dag dør mange brukere etter behandling i spesialisthelsetjenesten grunnet dårlig oppfølging etter behandling. Av brukerne svarer 80 prosent i en undersøkelse fra Kunnskapssenteret at de er lite fornøyd med oppfølgingen etter behandling i den kommunen de bor i.

Oppfølging dreier seg om å tilrettelegge på bakgrunn av den enkeltes ressurser. Vi må godta flere måter å leve livet sitt på innen visse grenser. Vi har alle et ansvar for å bidra til at menneskene rundt oss føler seg som verdifulle. Vi må gjøre alt vi kan for at folk tror at de er noe. Når jeg sier at aktivitet og arbeid er nøkkelen til suksess, betyr ikke det at jeg mener at alle skal arbeide, men en eller flere aktiviteter må vi ha for å føle tilhørighet. Vi må godta at andre tenker og tror annerledes enn oss selv. Mangfoldet må dyrkes, mangfoldet skaper i seg selv utvikling.

Erfaringskompetanse og brukerkompetanse er bærebjelken i all tilrettelegging. Denne kompetanse må dokumenteres og forskes på. Slik kan den få evidens og den statusen den fortjener. Dette bør være et mål for alle. Hvem som egner seg til å jobbe med rusavhengige, er vanskelig å konkretisere. Profesjonsbakgrunn som psykolog, sosionom eller medisinsk kompetanse er ikke bare det man bør måle etter. Personlig egnethet er det viktigste, ufaglærte kan være en ressurs. Å ansette flere tidligere brukere som er ferdig med sin egen historie, vil løfte feltet. Dette bør også være en fremtidig kvalitetsindikator.

RIO er opptatt av helhetlige tjenester. I Norge har vi en meget klossete organisering for de som har en sammensatt problematikk. Fagfolk føler seg bundet på hender og føtter. De føler seg umyndiggjort i rigide systemer som handler om økonomisk styring fremfor kvalitet i tjenestene. Fagfolk får ikke lov til å være kritisk til eget system. Alt er bygget opp rundt en misforstått lojalitet til det systemet man er en del av. Det lønner seg ikke å samhandle med andre. Det er ikke økonomisk rom for det. Helhetlige og gode tjenester blir ikke en realitet før det lønner seg å samhandle. Et annet stort problem er at fagfolk er pålagt å løpe på møter fremfor å møte brukere. Vi har møter rundt temaer på alle nivåer i norsk helsevesen uten at nivåene nødvendigvis snakker sammen. Vi har et slags liksomdemokrati der mesteparten av pengene og ressursene blir borte. Kommunene og spesialisthelsetjenesten har formelle samarbeidsforumer og skriver i tillegg samarbeidskontrakter til liten nytte. Vi må flytte beslutningsmyndigheten til de som jobber nær brukerne, og med det myndiggjøre fagfolk. Individuell plan skal styres av brukeren selv og ha koordinatoren plassert i kommunene, man kan ha midlertidige koordinatorer i spesialisthelsetjenesten, og da kan alle ha et igangsetteransvar. Poenget er at det styres fra et sted der alle er pålagt til å samhandle. Der alle i en ansvarsgruppe har beslutningsmyndighet med seg inn i individuell plangruppe eller ansvarsgruppe. Hvis man må tilbake til eget system for å spørre om lov til å tilrettelegge eller man må ha et vedtak på helt enkle grunnleggende behov, blir det ingen samhandling i praksis. Individuell plan er en fiasko så langt på tross av at det er et lovpålagt verktøy. Vi i RIO mener fremdeles at individuell plan er et genialt verktøy som bør brukes for å få langt bedre sammenheng og samhandling i tjenestene. Her må det ryddes opp. Når vi tillegg har hatt en rusreform, som etter RIO sin mening også har vært en fiasko, så ser alle at det står mange utfordringer på tur i dette feltet. Rusreformen skulle føre til at vi forflyttet oss fra ideell virksomhet til en mer evidensbasert virksomhet. Sannheten er at vi i tillegg til mange flotte ideelle virksomheter har fått en medisinsk ideell virksomhet som har tatt altfor stor plass. At rus og psykisk helse skal gå hånd i hånd i fremtiden, er bra. Likevel må vi satse på mer forskning i rus og psykisk helsearbeid i fremtiden. Så langt viser forskning at aktivitet og arbeid er nøkkelen til suksess. Vi blir friske ute i det samfunnet vi ideelt sett skal være en del av. Ikke i kommunale helsetjenester eller i spesialisthelsetjenestene. Helhetlige tjenester bør i fremtiden handle om å samhandle med hele samfunnet slik det er. Det er der vi blir friske. Organisert brukerkunnskap er opplevd kvalitet og må få større plass i utviklingen av tjenestene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon