Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Å bli snakket inn i framtida - Historier og refleksjoner fra Reidun og Marit

f. 1952

Professor i psykisk helsearbeid, Høgskolen i Buskerud og Vestfold

marit.borg@hbv.no

f. 1958

Sosionom. Høgskolelærer, Høgskolen i Buskerud og Vestfold

reidun.jonassen@hbv.no

  • Side: 377-382
  • Publisert på Idunn: 2014-12-05
  • Publisert: 2014-12-05

Vi er to kollegaer, Reidun og Marit, som har samarbeidet og delt erfaringer i mange år, om livet, arbeid, samarbeid, psykisk helse, det å være kollegaer og mye mer. Vi fikk en invitasjon fra redaksjonen i Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid om å skrive med utgangspunkt i tidsskriftets verdisyn og forståelse av psykisk helsearbeid. For Reidun førte det til en refleksjon over sin egen historie med psykiske helseproblemer gjennom mange år. Hvordan oppleves det å ha psykiske helseproblemer? Hvordan påvirker det livet, arbeidet og din identitet? Hvordan blir man møtt av omgivelsene? Hva er til hinder og hva er til hjelp for å komme seg? Marit ble inspirert og ville også reflektere litt videre rundt Reiduns historie og tanker, sett fra sitt ståsted som kollega og fagperson. Og slik kan det bli et essay av.

Skamma er vondare enn noko anna vondt.

Olav Duun

Reidun forteller:

Så er jeg der igjen – i mørket – i depresjonen. Ikke noe utenfor meg selv skulle tilsi at jeg ble deprimert nå. Jeg har fått drømmejobben, har en flott familie, gode kollegaer og venner. Jeg er igjen i mørket og ønsker mest av alt å forsvinne. Vil helst være innenfor husets fire vegger. Går i posten og søpla etter at det er blitt mørkt. Er redd for å treffe noen jeg kjenner. Det blir vanskelig å forklare. Det tar mye krefter å ta på seg gladmasken og snakke om vær og vind. Jeg er skuffet over at dette skjer igjen – og føler skam. Skam og skyldfølelse fordi andre skulle gitt alt for å få leve, og fordi jeg egentlig burde ha det bra nå. Slik er det ikke. Det er vanskelig å forstå – for meg selv – og også for andre, men jeg har vært der før. Mange prøver å trøste: «Nå kommer våren, det blir lysere dag og det kommer til å bli bedre, skal du se.» Det hjelper meg ikke – for meg er ikke mørket inne i meg avhengig av årstidene. For meg hadde det vært bedre med mørketid, fordi det gir mer samsvar med hva jeg føler. Tro ikke at jeg ikke er glad for de ordene. Jeg oppfatter meningen bak. Det viser at de som sier dette, ønsker å hjelpe meg og gi håp. De føler seg kanskje litt hjelpeløse, fordi de ikke forstår og ikke vet hva de skal si. Det at de sier noe, oppmuntrer meg – det betyr mye. Det viser at de ser meg og at de ønsker å hjelpe.

Hva er denne skammen, og hvor kommer den fra? Om skam sies det:

Skam, en sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nær knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg («synke i jorden») (Teigen, 2012).

Skam blir beskrevet i ulike sjangre, i litteratur, psykologi og sosiologi.

For å prøve å forstå og forklare denne følelsen av skam, må jeg gå langt tilbake i tid. I 1975, som 15-åring, gikk jeg fra å være en tilsynelatende livsglad ungdom til en dypt deprimert person med påfølgende åtte måneders innleggelse på en psykiatrisk institusjon. Jeg måtte slutte på skolen. Venner forsvant. Hvordan min uteblivelse fra verden utenfor ble forklart, vet jeg ikke. Da jeg møtte en slektning en stund etterpå, spurte vedkommende hvorfor jeg ikke var i hennes bursdag. Hun var veldig skuffet over det. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. På hennes dag var jeg svært nedfor, og kunne knapt stå på egne ben. Jeg følte på min egen skam og det å være annerledes. Jeg følte på min families skam over at jeg ikke var i gang med skole og var en glad og ubekymret ungdom. Dette skulle og kunne ikke snakkes om. Det var en stor taushet både der ute og hjemme.

På denne institusjonen var vi en broket gjeng – i alle aldre og fra alle samfunnslag. Ja, det var til og med et par kjendiser blant oss. Der var vi like. Vi så hverandre som de personene vi var. Vi var ikke «diagnoser» i vår egen oppfattelse av oss selv. Det å ha ulike psykiske plager og lidelser var det normale. Vi slo ring om og følte en stor lojalitet overfor hverandre. Det var en uskreven lov om at vi ikke snakket med andre om hvem som var der og hva som feilte oss. I dag er det mange kjente personer som står frem og forteller om sine psykiske problemer. Hadde de kjente personene på institusjonen stått fram den gangen, ville det sannsynlig innebære at de ikke lenger ble regnet med og ikke hadde noen «karriere». Det var sikkert mange ulike historier som florerte, som en dekkoperasjon for at man var som sunket i jorden for en periode. Det handlet også om skam.

Ved en opprydning hjemme kom jeg over en artikkel fra ukebladet Kvinner og Klær fra 1975, som jeg hadde spart på. Tittelen var Murene på Blakstad er revet, men hva med muren av fordommer? Det er nå 39 år siden. Ganske vågalt innslag i et ukeblad på den tiden. Et forsøk på mer åpenhet rundt psykiske lidelser. Det får meg til å tenke. Hvor står vi i dag? Går det fremover? Mye har nok blitt bedre. Kjente folk står frem og forteller sine historier, og alminneliggjør psykiske helseproblemer. Det arbeides mot stigma, og fokus på brukererfaringene er større. Når det gjelder meg selv, er jeg ikke den som har stått lengst oppe på barrikadene når det gjelder åpenhet om mine psykiske helseproblemer. Jeg må innrømme at jeg har vært ganske selektiv med tanke på hvem jeg har snakket med dette om. Grunnen til dette er noen erfaringer der det å være åpen om mine psykiske helseproblemer ikke har ført til noe positivt. Jeg ønsker å bli sett som et helt menneske og ikke bare som en diagnose. Jeg vil ikke at alt jeg gjør eller ikke gjør, blir tolket inn i dette. Andre ganger har jeg ikke syntes det har vedrørt saken, for eksempel i en annen jobb jeg hadde. Jeg hadde vært «frisk» i fire år, og mente at mine psykiske helseproblem ikke var av betydning for den jobben jeg skulle utføre. Da jeg likevel ble «syk», etter ganske kort tid, kommenterte arbeidsgiver: «Hvorfor sa du ikke noe om dette i intervjuet?». Jeg gjorde ikke det, da jeg mente det ikke vedkom denne jobbens krav, og fordi jeg høyst sannsynlig ikke ville fått den, tror jeg selv. Det er ikke slik at «en gang psyk – alltid psyk».»

Det snakkes og skrives mye om åpenhet i dag. Likevel hører jeg at det i NAV og andre steder anbefales ikke å skrive noe om sine psykiske helseplager i jobbsøknaden. Når man skal forholde seg til realitetene, er kanskje ikke dette et så dårlig råd. De færreste arbeidsgivere har som førsteprioritet å ansette en med psykiske helseproblemer, selv om arbeidssøkeren ellers er godt kvalifisert. Statsminister Erna Solberg snakket om problemer med «hull» i personers CV, i nyttårstalen. Forklarer man med et halvt års fravær på grunn av en kneskade, blir nok dette oppfattet på en ganske annen måte enn om du har vært sykemeldt på grunn av psykiske helseproblemer. Du kan likevel trenge «krykker» i form av ulike behandlingstilbud og tilrettelegging, eller rett og slett være «fit for fight» og klar til å gå videre. Fordommene sitter fortsatt i. Det er mye dobbeltmoral. Det er fint med åpenhet om psykiske helseproblemer. Vi ønsker bare ikke å ha «noen» med slike vansker her hos oss. Heldigvis er det etter hvert en del som tenker annerledes og ønsker folk velkommen. Det handler om noe mer enn «hull» i CV. Det handler om «hull» i en livshistorie. Noe man ikke skal snakke om, og som helst bør forbli skjult. Det handler om din historie. Din identitet. Hva gjør dette med den enkelte?

Når jeg sist opplevde psykiske helseplager, ble jeg møtt på en fantastisk måte av mine kollegaer. Jeg fikk daglig sms-er med ønske om god bedring. Hvordan har du det? Blomster har jeg også fått! Jeg fikk tilbud om møter på kafe, eller ble invitert til andre hyggelige ting. Kollegaene informerte jevnlig om hva som skjedde på arbeidsplassen og inkluderte meg i fremtidige planer. De regnet med meg. «Alle kan bli sykemeldt», sa de. Det gjorde godt å få være der med «hele» meg. På samme måte blir jeg møtt av mine venner. Det betyr utrolig mye å bli sett som et helt menneske – med styrker og svakheter. Jeg behøver ikke å «skjule» meg lenger. Selv om jeg ikke trodde at jeg skulle klare å komme tilbake til jobben, hadde andre «trua». Det viste de på ulike måter ved å «snakke meg inn i fremtiden». Det gjorde de med en selvfølgelighet og klokkeklar tro på at jeg ville komme tilbake. Det å bli inkludert på denne måten, er det motsatte av stigma, og det var til stor hjelp for meg. Jeg fikk selv etter hvert en tro på at ja, jeg skal fortsette. Det var som å ha en livbøye til livet på utsiden.

Jeg er full av beundring og takknemlighet overfor de som står rakrygget og forteller om sine psykiske helseproblemer. Det gir håp og er utrolig viktig. Kunnskap og alminneliggjøring av psykiske helseproblemer er av stor betydning. Det blir lettere å dele med andre. Du blir ikke så annerledes. Det blir plass til hele deg, og vi får kanskje flere ord slik at vi kan nå hverandre bedre.

Mye har skjedd på 39 år, men det er ennå et stykke igjen før psykiske helseproblemer og somatiske helseproblemer er likestilt. Dette gjelder både holdninger, kunnskap, økonomiske og politiske prioriteringer. Vi må komme dit hen at det å oppleve psykiske helseproblemer og lidelser, ikke skal medføre skam. Det er på tide å si farvel til skammen».

Marit reflekterer:

Reidun deler modig sin historie om hvordan det har vært for henne å leve med psykiske helseutfordringer over år. I 2014 er det fremdeles ikke greit å fortelle om sine psykiske helseproblemer. Reidun har kjent på dette. Hun deler med oss hva psykiske helseproblemer kan innebære og hvordan det kan virke inn i hverdagslivet. Det kunne handle om å la være å gå utenfor leiligheten fordi hun ikke orker møte noen, om skam eller om ikke å klare å ta imot trøst. Reidun forteller om opplevelser av å bli holdt utenfor, om å holde seg selv utenfor og om arbeidet med «å komme seg», gang etter gang. Hun forteller om opp- og nedturer, betydningen av og gleden over å ha en jobb og kollegaer, over at sms og blomster hjelper når dagene er bratte. Ikke minst hjelper det å bli sett og møtt som et helt menneske. Reidun skriver: «Selv om jeg ikke trodde at jeg skulle klare å komme tilbake til jobben, hadde andre «trua». Det viste de på ulike måter, ved å snakke meg inn i fremtiden og med en selvfølgelig og klokkeklar tro på at jeg ville komme tilbake». Kort og godt bretter hun ut for oss en betydelig og omfattende erfaringsrikdom og kunnskapskilde.

Hvordan tas denne typen erfaringsbasert kunnskap imot i vårt kunnskapssamfunn? Det store mantraet for tiden er at «gyldig kunnskap» og «evidensbasert behandling» skal legges til grunn innen psykiske helsetjenester. Samtidig skal fagmiljøene sette søkelyset på brukererfaringer, og tjenestene skal anerkjenne og tillegge slike erfaringer vekt i behandlingen sammen med fagpersoners kompetanse, erfaringer og forskning. Hvem skal bestemme hva som er gyldig og evident i ulike kontekster? Og hvordan? I evidensbølgen glemmes og ignoreres betydningen av erfaringer, menneskelige relasjoner og menneskelig omtanke og varme. Vi bombarderes med en dobbelthet fra myndighetene. På den ene siden skal fagpersoner være brukerorienterte, personen skal være i sentrum og delta aktivt i alle planprosesser knyttet til behandling og oppfølging. Han og hun skal kunne velge. På den andre siden skal fagpersoner arbeide evidensbasert, noe som gjerne utkrystalliserer seg i form av faglige retningslinjer og veiledere. Her er det nødvendigvis verken brukerens eller fagpersonens valgmuligheter som legges til grunn. Reidun tydeliggjør på samme vis som mange andre med egenerfaring at hun selv har viktige kunnskaper om hva som skal til for å leve et godt liv. Hun har prøvd og feilet og lært. Hun minner om at det er i det levde livet bedringsprosesser foregår. Det er ikke nødvendigvis tjenestene som er det viktigste, selv om fagpersoner og ulike tilbud kan være til stor hjelp. Arbeidet med å håndtere livsutfordringene foregår på jobben eller skolen, i hjemmet, i naturen, gjennom hobbyer, blant venner og likesinnede. «Vi slo ring om og følte en stor lojalitet overfor hverandre», skriver Reidun om oppholdet på en institusjon.

Fagpersoners arbeidsliv er blitt fremmedgjort de senere årene. Mange forteller at de ikke har den nødvendige friheten til å kunne følge brukerens ønsker og valg. Fagpersonene skal følge retningslinjer og veiledere og forholde seg til bestiller-utførerkontorer og deres dokumentasjonssystemer. Disse er ikke først og fremst utviklet for å møte brukerens ønsker og mål. Prosedyrene og målsettingene i New Public Management blir veldig styrende for daglige prioriteringer så vel som for helsearbeiderens handlingsrom og autonomi. Personen som søker hjelp, presses også inn i en ufri rolle, ved å bli utsatt for dobbeltheten som vi nevnte ovenfor. Om vi vender tilbake til kunnskap og evidens, så skriver Sackett, Rosenberg, Gray, Haynes & Richardson (1996) at man skal integrere tre deler i evidensen; fagpersonens opparbeidede kliniske erfaring, klinisk relevant forskning og brukeres erfaringer og syn. I praksis viser det seg at fagpersonenes og brukeres erfaringer og kompetanse blir underlagt forskningen, og en meget spesiell form for forskning. Det er randomiserte kontrollerte studier (RCT) som gjelder. Man kan undre seg hvorfor man opprettholder fokuset på brukermedvirkning i ulike kontekster når det betyr så lite i praksis. Evidensens paradokser diskuteres av Kenneth Arctander Johansen der han spør seg om tilbudene til personer med rusproblemer er blitt bedre gjennom rusreformen:

Samtidig er det viktig å huske at flere av tjenestene som ikke oppfyller kravspesifikasjonene om evidensbasering og profesjonalisering har hatt sterke behandlingskulturer og en optimisme man vanskelig kan forestille seg annet enn om man har vært på et slikt sted og kjent på samholdet, tryggheten, ivaretakelsen og varmen. En håndfull evidensbaserte akronymer eller utdannede spesialister gjenskaper i seg selv ikke slike kulturer. Det er noe som underkommuniseres og bagatelliseres. For brukerne er det avgjørende. På papiret ser det fint ut. Hva er viktigst? Dette burde være et sentralt verdispørsmål (Arctander Johansen, 2014, s. 37)

Reidun tar opp viktige verdispørsmål i sin historie, som toleranse, respekt for ulikheter og likeverd. Ikke minst minner hun oss om viktigheten av håp. Det er blitt forsket på håp i en årrekke og dokumentert som sentralt i psykoterapiforskning så vel som i recovery-forskning. Det tar nok litt tid før håpefulle praksiser kommer opp på nivå I (den sterkeste anbefalingen) som en skal-tjeneste i ulike nasjonale faglige retningslinjer. Kanskje er tiden moden for andre faglige retningslinjer som har grunnlag i bredere kunnskapsperspektiver? Retningslinjer som er basert i forskning om brukerkunnskap om hva som hjelper og bidrar til et godt og meningsfullt liv. Denne forskningen finnes og er klar til bruk.»

Avsluttende tanker fra Reidun:

Vi kan alle havne i det dypeste mørket. Det kan være på grunn av psykiske lidelser eller ulike livskriser. Vi kan miste håpet. Det er alvorlig. For mange er håp sentralt i bedringsprosesser. Håp som holdes oppe av en selv eller av noen i omgivelsene eller av det å ha en trygg og meningsfull jobb. Mange har erfaring med at andre bærer håpet for dem. Det har vært avgjørende i perioder. De forteller om faser og situasjoner da de syntes de var «helt på siden av seg selv», og det var både kaotisk og smertefullt å leve, men de hadde ikke mistet seg selv fullt og helt. Det er ikke hele selvet som har gått tapt. Det er denne delen av selvet de håpefulle hjelperne snakker til, og det er denne delen av oss som tar opp i seg håpet. Det er som et frø som spirer når tiden er moden. I perioder er det svært viktig at noen er der, minner oss om hvem vi er og hva vi kan, kommer igjen og igjen og ikke overlater eller forlater oss.

Dette er for mange en viktig, avgjørende og virksom hjelp, som vanskelig lar seg måle i utfallsmål og behandlingsforskning. Vi bør holde fast ved det som er virksomt, og svaret på hva som er virksomt, får vi fra folks egen erfaringskunnskap. Vi er alle unike og må få gå i vårt eget tempo. Noen kan trenge lang tid, men det er livsviktig at noen er bærere av håpet til vi kan bære det selv.

Referanser

Arctander Johansen, K. (2014). Ble tilbudet BEDRE for brukerne? Rus & Samfunn, 1(8), 36–37.

Duun, O. (2001). Mennesket og maktene (s. 49). Oslo: Aschehoug & Co.

Sackett, D. L., Rosenberg, W. M., Gray, J. A., Haynes, R. B., & Richardson, W. S. (1996), Evidence based medicine: what it is and what it isn’t. I BMJ 13; 312. s. 71–72.

Teigen, K. H. (2012). Skam. I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/skam

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon