Edgar Marthinsen og Willy Lichtwarck

Det nye barnevernet

Universitetsforlaget 2013

Hvem er barnevernets brukere, og hvilken hjelp skal de få?

Professorene Edgar Marthinsen og Willy Lichtwarck er redaktører av boken hvor flere forfattere har bidratt med ulike kapitler. Marthinsen er ansatt ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og Universitetet i Agder. Lichtwarck er ansatt ved Nordlandsforskning og Universitetet i Nordland.

Boken Det nye barnevernet er skrevet på bakgrunn av første del av et forskningsprosjektet med samme navn. Bakgrunnen for forskningsprosjektet oppgis å handle om utfordringene med å forklare og forstå veksten i barnevernet omkring 2000-tallet. Forskningen som boken bygger på, består av flere delprosjekter. Forskningen har hatt en blandingsøkonomi finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Nordlandsforskning, Universitetet i Stavanger, høgskolene i Sør-Trøndelag og på Lillehammer, forskernes egen forskningstid og øremerking av ressurser fra de involverte kommunene.

Spørsmålene boken bygger på, er: «Hvem er brukere av dagens barnevern, og hvilke tjenester og oppfølging får de i lys av den bakgrunn og utfordringer de beskriver for seg og sine barn?»

Boken er inndelt i to deler bestående av ni kapitler. Den bygger i hovedsak på analyser av data fra 715 intervjuer av mottakerne av barnevernstiltak, og noe informasjon fra barnevernets egne ansatte.

Boken er skrevet for et bredt publikum, og den oppleves som lettlest. Redaktørene har gjort et bevisst valg ved å skrive den i en forståelig språkdrakt fremfor i en stringent akademisk stil. Boka innledes med et historisk tilbakeblikk på barnevernet og viser en forståelse av barnevernets utvikling i Norge. Et interessant årstall er 1982, da barnevernets hjelpetiltak overgikk antall plasseringstiltak utenfor hjemmet. Boken gir et godt bilde av hvordan samfunnsmessige endringer og «villet politikk» har ført til at barnevernets hjelpetiltak har hatt en eksplosjonsartet utvikling de siste årene.

Boken avslører også hvordan statistikken på barnevernsområdet ikke holder mål ved at kategoriene for å klassifisere årsaker til at barn og familier mottar hjelp, ikke sier noen verdens ting. Boken viser til at Statistisk Sentralbyrås statistikk på barnevernsområdet ikke har vært utviklet i nevneverdig grad siden 1960-tallet. Forfatteren av dette kapittelet eksemplifiserer ved å vise til at 75 prosent av barnevernstiltakene er kategorisert i intetsigende kategorier. Noe som gjør det umulig å forstå hvilke tiltak det er snakk om, og hvorfor disse er satt inn. Her stiller forfatteren spørsmål om hvorvidt noe slikt hadde blitt godtatt innen helsevesenet. Vedkommende konkluderer selv med at det ville blitt ramaskrik. La oss håpe at boken bidrar til at barnevernsstatistikken endres fremover slik at barnevernet kan gis en statistisk legitimitet for hvorfor de tilbyr de tiltakene de gjør.

Boka viser til funn fra forskjellige delprosjekter av «Det nye barnevernet» og tidligere forskning. De funnene som blir presentert i denne anmeldelsen, er bare et lite utvalg for å forsøke å gi interesserte lesere et innblikk i hva man kan finne i boken.

Et interessant funn er at barnevernets fokus gir familier fra arbeiderklassen mye hjelp, mens barnevernet synes å komme sent i posisjon til å hjelpe familier av høyere sosial klasse. Et annet funn viser at barnevernet i liten grad setter fokus på strukturelle årsaker til de belastninger barnevernets familier har. Samtidig vises det til at barnevernet i større grad må erkjenne at det foregår diskriminerende praksiser hvor familiene ikke får anledning til å medvirke i beslutningsprosesser.

Når jeg først er inne på medvirkning, er det nærliggende å vise til funn som viser samsvar mellom hva foreldrene mener deres barn har behov for, og hva deres saksbehandlere mener.

Et annet funn som også har et interessant grensesnitt mot brukernes medvirkning, viser at brukernes tillit til barnevernet er svært høy. Det viser seg at denne tilliten øker med deres kontakt med barnevernet. Faktisk har nærmere 80 prosent av informantene en høy grad av tillit til barnevernet, mens kun 23 prosent av normalbefolkningen har det samme. Disse funnene, sammen med flere av konklusjonene i boka, peker tydelig i retning av at økt medvirkning og empowerment er en fornuftig vei å gå fremover for det nye barnevernet.

Går vi tilbake til normalbefolkningens tillit til barnevernet, synes det klart at barnevernet fremdeles arbeider i et negativt samfunnsbilde. Heldigvis for barnevernet stjeler NAV en del negativ spalteplass i mediene, og tar således noe av det negative samfunnsfokuset bort fra barnevernet.

De siste sentrale funnene jeg vil vise til, er de som gir til kjenne at det kun i 10 prosent av sakene er akutt risiko for barna. Samtidig viser funnene at 80 prosent av barnevernets arbeidstid går med til 5-7 familier, mens de øvrige 157 barna i det aktuelle distriktet la lite beslag på de ansattes arbeidstid. Forfatterne som presenterer disse funnene, understreker at barnevernet er å anse som en beredskapsorganisasjon. Undertegnede tillater seg å stille spørsmål om hvorvidt barnevernets organisering er designet til å håndtere et slikt arbeidsmønster.

Drøftingene i boka gir noen svar på spørsmålene som ble stilt innledningsvis, men kanskje viktigst av alt gir den leserne nye tanker og perspektiver på barnevernet.

Forskningen, presentasjonene og refleksjonene er solide. Skal det pirkes på noe, kan det være mangelen på brukermedvirkning i selve forskningsprosessen. Selv om forskningen kan sies å være en del av den epistemologiske vendingen ved at den er praksisnær, mangler fortsatt brukersidens erfaringsbaserte fotavtrykk i forskningsdesignet.