Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rift om sengene! – En fortelling om ungdomspsykiatriens fallitt

  • Side: 361-367
  • Publisert på Idunn: 2013-12-03
  • Publisert: 2013-12-03

(Denne fortellingen fremstilles anonymt i tidsskriftet med godkjenning av redaktør. Dette gjøres av hensyn til de impliserte parter i fortellingen. Alle navn og steder er anonymisert.)

Det psykiatriske tilbudet i Norge er livsfarlig. Spesielt om den som er syk, er under 18 år. Dette vet en liten familie i Sør-Norge alt om. Dessverre. Et rotterace av en annen verden startet da jenta på 17 år, som lenge hadde hatt behov for hjelp, tok en overdose Ritalin.

Moren fikk høre av helsepersonalet at det ikke var uttrykk for et reelt ønske om å dø. Det var «bare» et rop om oppmerksomhet. «Ungdomsopprør», sa de. Virkeligheten var at psykiatrien ikke visste hvordan eller evnet å se hva de kunne hjelpe henne med.

Mor hadde i mange år forsøkt å få hjelp til jenta si. På grunn av endret adferd ante moren i 2002 at noe var i gjære. Elise var ikke lenger den blide sprudlende jenta. Noe «hang» over henne. Hun holdt seg mye for seg selv. Ble usikker. Fikk dystre tanker. Mor tok kontakt med fastlegen, som sendte henvisning til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). «Nei, Elise har ikke behov for hjelp, men kanskje du?» foreslo terapeuten.

Mor bet i seg sinnet. Bøyde hodet og prøvde så godt hun kunne ved å oppmuntre datteren til å trives på skolen og med skolearbeidet. Allerede den gang var mor seg bevisst at hun som alenemor ikke måtte glemme Elises lillebror i alt. Tre år senere skjønte mor at hennes krefter og vilje ikke var nok. Hun måtte få hjelp til Elise, som da var ti år. På ny fikk hun nei fra BUP.

I 2007, etter to nye år med altfor få timer i døgnet – for ikke å snakke om penger – til å rekke alt hun ville og måtte gjøre, tok mor motet til seg og kontaktet BUP for tredje gang. Nytt avslag. I 2009, syv år etter første henvendelse, fikk Elise – endelig – komme inn for ukentlige samtaler på BUP, med og uten mor. Det hjalp ingenting. Temaer kom opp, og ble aldri tatt tak i. Jenta snakket om sitt anstrengte og vanskelige forhold til faren. Mor ble spurt om hun kjente til noen seksuelle overgrep. Elise hadde mange symptomer. Hun var engstelig rundt menn, mislikte sin egen kropp, følte at alt som skjedde rundt henne var hennes feil. Uansett hva eller hvem det gjaldt. Om folk fysisk kom henne for nære, kunne man se hvordan hun klamret seg til sitt eget skjelett. Gikk langt inn i seg selv og ble fjern i blikket og var vond å få kontakt med. Hun hadde også fortalt at hun mange ganger hadde tatt pappa på fersken med «nakne damer på data’n» mens Elise var i samme rom. Elise fortalte også om flere episoder hun bare husket deler av. Elise, som barn flest, var lojal mot faren. Han var jo tross alt blitt alene, var deprimert og ville ta livet av seg om ikke mor og ungene flyttet hjem. Elise måtte jo ta vare på pappa – stakkars pappa.

Etter som «behandlingen» i 2009 fortsatte, forandret Elise seg mer og mer. Til det verre. Selvskading med barberblad ble løsningen for jenta. Smerten og blodet ble en form for «ventilasjon» og fikk henne til å slappe av litt. En «bonus» for henne var at hun fikk skadet den jenta hun så i speilet, «en person hun hatet mer enn noe annen», sa Elise selv.

Elise gikk fra å være ei utadvendt aktiv og morsom lita jente, til å bli mørk og dyster allerede før tenårene. I jentas øyne kunne de som kjente henne se en sår tomhet. Noe som ikke lot seg sette ord på. Hun var stille og gjorde ikke noe vesen av seg. Hun krevde ingenting. Ba aldri om noe. Mors bekymring var reell.

Som 14-åring fortalte Elise til mor at hun var sliten av å leve. Hun følte seg ferdig med livet. Mor begynner en desperat kamp for å skaffe hjelp mens hun holder datteren over vann. Selvskadingen øker. Matinntaket minsker. Psykiatrien stryker en lett hånd bak nakken før de skriver ut Remeron til jenta. «For å roe ned tankevirksomheten hennes», sa terapeuten til mor. Jenta hadde på dette tidspunktet kuttet seg med barberblad i flere måneder.

I Felleskatalogen står det:

«Forsiktighetsregler:

Skal ikke brukes til barn og ungdom <18 år. Selvmordsrelatert oppførsel (selvmordsforsøk og -tanker) og fiendtlighet (særlig aggresjon, opposisjonell atferd og sinne) er sett i kliniske studier hos barn og ungdom. Dersom en likevel bestemmer seg for å behandle, bør pasienten overvåkes nøye for suicidale symptomer. Langtids sikkerhetsdata hos barn og ungdom mht. vekst, modning samt kognitiv og atferdsutvikling er ukjent. Depresjon er assosiert med økt risiko for selvmordstanker, selvskading og selvmord (selvmordsrelaterte hendelser). Risikoen vedvarer til det oppnås signifikant bedring og pasienten bør følges nøye inntil bedring inntrer. Pasient (og pårørende) bør oppfordres til å være oppmerksomme på klinisk forverring, selvmordstanker/-atferd, samt uvanlige endringer i oppførsel, og til å kontaktemedisinsk hjelp omgående dersom slike symptomer oppstår. Pga. selvmordsfaren, spesielt ved oppstart av behandling, bør kun et begrenset antall tabletter utleveres». (http://www.felleskatalogen.no/medisin/ritalin-novartis-563557).

Hva trodde terapeutene skulle kunne endres ved å skrive ut kjemikalier som økte Elises trang til å skade seg? Selv sa Elise: »Følelsesmessig blir jeg helt flat. MEN JEG FÅR DET MED MEG! Jeg føler INGENTING, og det skremmer meg, skremmer meg så mye at jeg MÅ kutte meg. «Glemme» det vonde jeg tenker og vet er der, men som jeg ikke er i stand til å føle!»

Mor fant oftere og oftere blodige håndklær på rommet. Mange ganger fant mor jenta sittende i sengen sin, blodig og redd. Redd for morens reaksjon. Moren prøvde å være klar i hodet. Ville ikke at jenta skulle være redd for å komme til henne når hun hadde kuttet seg. Moren ville at Elise skulle føle seg «fri» hjemme, at hun ikke skulle føle at hun måtte skjule kuttene sine av hensyn til henne og broren. Det var så mye moren ville si. Hun fant ikke ordene. Det Elise sa forklarte ingenting om det som foregikk inni hennes hode. Moren var ikke engang sikker på om det var ord som hjalp. Det var hele problemet. Hun måtte ha kunne finne noen som kunne hjelpe. Fort. Moren og broren var vitne til at jenta gled sakte med sikkert bort fra dem. Livredd og veldig alene.

Høsten 2011 legges Elise inn i en ungdomspsykiatrisk avdeling. En avdeling med få sengeplasser og hvor alle dører var låst. Mor måtte låses inn og ut når hun kom på besøk. Jenta fikk eget rom med eget bad. Ikke noe på veggene. Vinduene var ikke til å åpne. Det var kun en sprinkelanretning på siden av karmen, slik at hun kunne lufte rommet sitt litt. Ville hun ut i frisk luft, måtte hun vente til noen hadde tid til å låse opp. Vaktholdet var strengt. Derfor fikk mor sjokk da hun ved en anledning kom på besøk og fant datteren bandasjert fra håndledd til albue. Hun hadde kuttet seg ille. Mor raste. Ikke nok med at ingen hadde ringt henne og fortalt dette. På toppen av det hele viste det seg at avdelingen hadde latt jenta beholde barberbladene hun hadde tatt med seg! «Nei, siden hun ikke tidligere har hatt behov for lege etter kutting, kan det ikke være så alvorlig», fikk mor høre fra behandleren. Mor så dette som en ren oppfordring til å kutte dypere neste gang. Avdelingen hadde ikke ringt mor fordi jenta var over 16 år. Moren hadde dermed ikke rett til å få vite noe som angikk datteren, med mindre datteren ba om det selv.

Etter uker med det som for både mor og Elise fortonte seg som oppbevaring, og med nye ukentlig forslag til diagnoser, var det klart for både mor og datter at fagpersonalet famlet i blinde. De ante ikke hva de kunne hjelpe Elise med. Mor forsøkte så godt hun kunne å gi fagpersonalet flere «nøkler» til å forstå Elise. Både for å hjelpe datteren, og for å tilfredsstille behandlerne. Mor fikk nemlig en klar følelse av at det var hun som måtte komme opp med en diagnose slik at de fikk noe å jobbe med! Spørsmålene haglet fra de velutdannede: «Kan det være bipolar lidelse? Er det bare oppmerksomhetstrang? Kan det ligne splittet personlighet?»

Frustrert og enda mer bekymret forlot mor møtene med en følelse av at hun ikke hadde klart å gjøre jobben for dem. Elise ble sendt hjem med uforrettet sak. Vel, det vil si at jenta dro hjem på perm en helg. Samme fredag ettermiddag kom en telefon fra avdelingen om at hun var utskrevet og måtte hente tingene sine: «Vi kan ikke gjøre noe mer for henne, og dessuten er det rift om sengene her!» Klikk. Oppholdet var over, tilstanden var forverret, og frustrasjonen var grusom. Om den ungdomspsykiatriske avdelingen heter det:

«Ungdomspsykiatrisk er en døgnbemannet institusjon. Enheten har 8 plasser inkludert 2 skjermingsrom, og gir tilbud om observasjon, utredning, behandling og diagnostikk til ungdom mellom 12 og 18 år som er i behov av sykehusinnleggelse i forbindelse med psykisk sykdom. Utredning og behandling planlegges og gjennomføres i tverrfaglige team med pasientansvarlig lege/psykolog, miljøterapeuter og eventuelt lærer fra skolen. Utredning foregår gjennom miljøobservasjoner, skoleobservasjoner, samtaler og strukturerte intervju med lege/psykolog, legeundersøkelse og eventuelle supplerende medisinske undersøkelser på andre avdelinger på ... Behandling gjennomføres i en kombinasjon av miljøterapi og individuelle samtaler. Den kan også omfatte bruk av medisiner. Det er et tett samarbeid med ungdommen selv, foreldrene/omsorgspersoner, poliklinikkene og andre relevante instanser.»

Jenta var hjemme igjen. Den splintrede familien var igjen alene med problemene. Jentas lillebror begynte også å slite. Han var redd for søsteren sin og livredd for hvilke tanker moren måtte ha. Han så og forsto at mor var sliten, og ble redd for at moren også skulle bli syk. Uker gikk, men ingenting skjedde. Først to og en halv måned etter, i januar 2012, fikk Elise utdelt en ny terapeut ved BUP i hjembyen. Det var en god kontakt som oppsto. Omsider klarte Elise å sette litt ord på ting. Men selvskadingen og spiseproblemene fortsatte. Selvmordstankene kom oftere. Mange vurderinger og samtaler senere kom BUP opp med diagnosen ADHD. Til morens store overraskelse. Hun fikk kun informasjon som jenta hadde gitt tillatelse til. Mor fikk beskjed om at det var foretatt grundige undersøkelser. Elise hadde selv krysset av på skjemaer for utredning av ADHD, sammen med terapeuten. Mor ble forsøkt overbevist om at Ritalin ville ordne alt. Jentas konstante uro, mangel på søvn og mangel på konsentrasjon måtte jo være ADHD. Det kunne ikke være noe annet. Med BUPs tilnærmede halleluja-rop i ørene måtte mor akseptere at «mirakelmedisinen» Ritalin kom inn i Elises liv!

Men miraklet uteble. Ukene gikk, samtalene fortsatte, og det samme gjorde selvskadingen. I september 2012 fikk mor en telefon fra sønnen om at terapeuten hadde hentet søsteren for å ta henne til sykehus. Blålig i huden og med åndenød etter en overdose Ritalin var Elise i hui og hast fraktet til sykehuset.

Mor kastet seg i bilen. På sykehuset fant hun Elises lille, magre og akk, så slitne kropp på overvåkingen. Der så mor det kjæreste hun hadde i livet, ristende i spasmer og koblet til monitorer i alle størrelser. Hjertet slo så altfor hardt og fort. Depottablettene hadde enda ikke nådd toppen, så mor måtte «bare» sitte og vente. Håpe at Elises hjerte var sterkt nok. Elise overlevde, men mor bestemte seg for at nå måtte hun gå hardere til verks. Da datteren var blitt stabil og faren var over, sa mor at nå var det på tide at helsevesenet tok over. Elise kunne ikke komme hjem! En forferdelig tung, men tvingende nødvendig avgjørelse. Moren var knust av sorg, men visste at det ikke var noen annen utvei.

Det var begynnelsen på nok en runde i kampen for Elises liv. Ingen visste hvor de skulle gjøre av jenta, så da hun hadde blitt litt bedre, ble Elise skrevet ut av sykehuset og inn til oppbevaring ved et distriktspsykiatrisk senter. Overlegen oppfatter tenåringen som et problem. Han vil ikke ha henne der. Mor forsøker å argumentere for at hun også har en sønn å ta vare på. En 14-åring som ikke får sove om natten fordi han har bilder av søsterens blålige kramper på netthinnen. Bilder som holder ham våken om natten. Det eneste mor oppnår, er at hun blir oppfattet som «vanskelig». «Dersom du er så bekymret for sønnen, bør du kanskje be Barneverntjenesten finne et fosterhjem til ham, slik at Elise kan sendes hjem?» foreslo overlegen.

BUP, som hadde Elise til samtaler, mente at en leilighet med tilsyn muligens kunne være en løsning. Jenta kom også til det punkt hvor hun ikke ønsket seg hjem til huset der hun hadde hatt sin tøffeste tid. Der alle tankene og kuttene hadde oppstått. Hun ville ha hjelp. Mer hjelp. Det ble satt opp et møte med flere instanser. Overlegen hadde fått nok av moren som la seg opp i hans virke. Han sa ordrett at han brydde seg ikke om hvor jenta havnet, bare han slapp å ha henne på sin avdeling. «Hvor vanskelig kan det være for en mor å ta vare på barnet sitt selv?» presterte overlegen å si. Mor gikk motstrebende med på å ta datteren med hjem. Mot datterens vilje. To og en halv time etter hjemkomsten finner moren datteren liggende på stuegulvet, slapp og gusten i huden. Hun hadde gjort det igjen. Ikke Ritalin denne gangen, men noe hun hadde funnet i skapet. Mor har ingen reseptbelagte legemidler, så det må være noe reseptfritt. Hun ante ikke hva. Mor kan alle viktige telefonnumre utenat og ringer legen, som umiddelbart får Elise akuttinnlagt på en svært tung psykiatrisk avdeling for voksne mennesker.

De vil heller ikke ha henne værende der. De mente det var til mer skade enn gagn, uten å presisere hvem de tenkte mest på i den sammenheng. Dermed sendes Elise tilbake til DPS. Tilbake til avdelingsoverlegen som ikke brydde seg om hvor hun havnet, og DPS meldte inn bekymringsmelding til Barnevernstjenesten som vurderer saken slik:

Når Elise kom hjem til mor, inntok hun mors medikamenter i suicidal hensikt fordi hun ikke ønsket å være hjemme hos mor. Behandler på BUP ble tilkalt og fulgte Elise for innleggelse ved ... BUP forteller at de opplever at mor ikke mestret å imøtekomme jentas omsorgsbehov (vedtak datert 19.11.12).

To dager etter kommer et nytt vedtak fra Barnevernstjenesten med flere påstander:

  • Elise vil heller dø enn å bo hjemme hos mor.

  • Sykehuset opplyser at de ikke opplevde Elise suicidal mens hun var innlagt der, og vurderte ikke grunnlag for videre opphold der.

  • Barnevernstjenesten forholdt seg til at sykehuset var bekymret for om farlige situasjoner hjemme igjen fort kunne oppstå.

Omsorgssvikt var et ord som gikk igjen. Noe den fortvilte jenta aldri hadde sagt noe om fordi hennes forhold til moren var veldig godt. Alle disse påstandene gjorde alt mye verre for Elise. Hun hadde aldri sagt at hun heller ville dø enn å være hos mor. Det hun hadde sagt var at hadde det ikke vært for mor, så hadde hun vært død! Elise var bunnløst fortvilet og redd for at moren trodde det som sto i vedtakene. Livredd for at Barnevernstjenesten skulle finne på at de burde fjerne broren hennes fra moren. Det ville hun oppleve som sin feil. Elise skriver en liten lapp til moren hvor det står: «Jeg syns du er helt rå, mamma! Ikke la det disse blonde tomskallene sier gå innover deg. Jeg syns du alene kunne styre hele Norge inn i en bedre verden. Det du sier er bedre enn selve testamentet til Kennedy eller no´. Du er min klippe, min sol på en overskyet dag og du er min helt. Aldri glem at du er vinneren, du. Og du ser vel hvor kraftig disse tomskallene driter seg ut? PS! Du er spenna gær’n, mamma!»

Situasjonen ble betraktelig verre. Elise mistet troen på at hun noen gang kom til å få hjelp. I frykt for at noen skulle komme og hente ham, fikk broren søvnproblemer og sto i fare for å få problemer på skolen. Mor kjempet en desperat kamp for å få hjelp til jenta si. Overbevise sønnen om at alt kom til å gå bra, samtidig som hun slet med å takle barnevernets beskyldninger om at alt var hennes skyld og «at hun bare var ute etter penger.» Barnevernstjenesten fattet det ene vedtaket etter det andre, uten å ha noen bakgrunnsinformasjon.

Hvor ble det så av psykiatrien opp i alt dette? Med støtte fra Fylkesnemnda bestemte Barnevernstjenesten at Elise skulle plasseres på omsorgsinstitusjon i et annet fylke. En institusjon der man bosetter ungdom under 18 år som av ulike årsaker ikke får den omsorgen de trenger hjemme. En institusjon som er full av ungdommer som sliter med tanker, følelser og adferd. Både mor og Elise spør seg nå hvilken nytte det har hatt. Siden september 2012 har Elise – på barnevernsinstitusjonen – tatt ni overdoser på ulike tabletter, hvorav sju har endt med sykehusinnleggelse. Barnevernets løsning og psykiatriens fravær har satt tre liv på vent, for det finnes ingen happy ending på denne historien.

Er det noen som nå, uten å bla tilbake, har fått med seg hvor mange instanser som har vært involvert? Skjønt involvert er egentlig et malplassert ord. Faktum er jo at «hjelpeapparatene» gjorde bortimot alt for å slippe å involvere seg. Elise hadde følgende «løype»: Fastlege–BUP–BUP–Ungdomspsykiatrisk avdeling–BUP–DPS–voksenpsykiatrisk avdeling–DPS–Fylkesnemnda–Barnevernstjenesten–Omsorgsinstitusjon–Barnevernstjenesten, osv. I tillegg kommer skiftende fastleger, kommunalt ansatte terapeuter og saksbehandlere, NAV, rådgivere, sosialkonsulenter og lærere. Hvem orker å telle? Ikke mor, ikke Elise.

Felles for alle disse instansene er at de – i teorien – skal ha kompetanse til å kunne finne ut hva som feiler Elise. I virkelighetens verden, i mor og Elises verden, oppleves det som om alle, så å si uten unntak, er opptatte med å formidle at de er ikke «rett instans» til å finne ut hva som feiler Elise. Det virkelig skremmende ved denne virkeligheten er at alle systemets saksbehandlere og terapeuter ikke på noe vis innrømmet at de ikke forsto hva som var galt, at de ikke hadde kapasitet, ork eller ressurser til å forstå. Alle som en lot de som om de var fullt på høyde med situasjonen. Alle som en prøvde de å forsikre mor og Elise om at de hadde kontroll. Nå vet både mor og Elise at de løy. De vet at alle systemets hjelpere selv trenger hjelp til å mestre sine egne lidelser: ansvarspulverisering, beslutningsvegring og inkompetanse.

Det denne historien dessuten viser er at Norges offentlig hjelpeapparat – innen barne- og ungdomspsykiatri – IKKE er behovsdrevet, slik politikere av de fleste kulører ynder å si. Nei, for mor og Elise, og for tusenvis av andre fortvilede brukere, oppleves barne- og ungdomspsykiatrien som et godt sted å være … for de som arbeider der. Hvordan kan de ellers sitte stille å godta ansvarspulveriseringen, beslutningsvegringen og inkompetansen? Hvordan kan de ellers godta de ineffektive rutinene og systemene, og ikke minst, hvordan kan de godta kollegers meget nedlatende holdning til de som trenger hjelp? Når så mange innen et system har disse lidelsene, så kan man ikke konkludere med annet enn at systemet er sykt. Mor og Elise er innforstått med at de fleste ikke orker ikke å forholde seg til en slik sannhet. I stedet velger de politikernes jeg-tar-det-til-etterretning-holdning.

Faktum er at Elise, mor og bror er akkurat der de var for ett år siden, bare mer slitne. Overdosene fortsetter og det samme gjør behandlingsapparatets inkompetanse og vingling. Kommunen familien bor i sier de nå vil se på hvordan de ulike instansene må jobbe sammen for å unngå at flere unge blir kasteballer i et system som ikke fungerer. Det hjelper ikke Elise. Hun trenger kyndig psykisk helsehjelp; omsorg får hun. Så lenge «verdens beste helsevesen» ikke har noe annet enn piller og ansvarspulverisering å tilby, og så lenge det er rift om sengene, skal vi kanskje ikke undres over at Norge har fått Silje Benedikte Stiftelsen:

Silje tok livet av seg etter lang tid med psykofarmalogiske preparater. Hun fikk utskrevet hele 20 forskjellige preparater. På stiftelsens hjemmeside skriver de følgende: Vi fortsetter kampen mot overmedisinering og feilmedisinering i psykiatrien. Vi fortsetter kampen for mer åpenhet og samarbeid med pårørende i psykiatrien. Kan vi redde et menneske, så er det faktisk verdt det … denne form for «drap» er ikke akseptabelt! http://www.siljebenediktestiftelsen.no/

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon